Jeg sto i køen på apoteket for å kjøpe salve og q tips. Jeg drar opp vesken men finner verken kortet eller pengene mine. Det jeg derimot finner er bleier, våtservietter, biteringer i alle størrelser og fasonger og sinksalve fra neutral. Jeg er sikker på at det tok hvert fall 4 minutter før jeg omsider fant en tohundrelapp. Jeg pustet lettet ut. Det var altså ingenting som hadde blitt borte, bare gjenglemt blant alle babyartikler som eksisterer på planeten vår.
Hvordan jeg til tider helt uforventet kan snakke med babystemme til frysedisken og spørre ting som “Hva skal vi ha til middag i dag da, lille venn?” når jeg drar alene på butikken
Hvorfor skittentøyskurven aldri, og da mener jeg aldri, blir tom.
Og hvorfor jeg annenhver dag har hoppet ut dørene hjemme for å rekke ting, så stresset at jeg har glemt å ta på meg undertøy!
Jeg kommer inn døren hjemme og ser at rotet flyter utover gulvet vårt. Jakker i størrelse mini strødd utover gulvet og Fredrik møter meg med et fryktelig slitent blikk i gangen med en sovende liten gutt tett inntil seg.
Det stikker inni meg. Sånn type stikking som treffer deg når du nesten tryner i trappen på vei ned, vet du. Eller sånn type stikking som du får når du har glemt å innse noe du skulle innsett for lenge siden. Jeg er jo småbarnsmor!!
Jeg skriver dette innlegget i sinne. Sinne over hvor fæle mennesker kan være, og sinne og frustrasjon over hvorfor mange gjør som de gjør.
Jeg leste innlegget til Ida Skulstad (bloggen hennes og innlegget kan dere finne HER) om at hun ventet på å få utført en medisinsk abort, og jeg synes det var så fint at hun var åpen om det. Jeg ser på abort som noe som er veldig tabu, og jeg er veldig positiv til åpenhet rundt dette fordi jeg tror det kan hjelpe mange som har gått gjennom eller skal gå igjennom en abort selv.
Abort. Jeg er sikker på at det ikke finnes et ord som engasjerer mer. Folk reagerer så sterkt og har så ekstremt sterke meninger at jeg faktisk til tider kan oppleve å bli litt redd.
Skal man beholde et barn man ikke ønsker på bakgrunn av hva andre mener? Jeg mener nei. Ønsker man ikke barnet, så ønsker man ikke barnet. Dessuten vil det alltid være noen som vil mene noe om hva du gjør og hvilke valg du tar. Det vil aldri fungere å lytte til dem alle sammen, nettopp fordi alle har ulike meninger. Så derfor: på samme måte som at vi ikke noen gang skal føle oss presset til abort, synes jeg ikke vi skal føle oss presset til å beholde et barn vi ikke ønsker heller.
Ja, man kan beskytte seg, ja, man kan passe på – men fakta er at noen vil bli gravide uansett. Jeg har et levende bevis på dette i armene mine i skrivende stund.
“Du er er barnemorder om du tar abort!”
Jeg har mange spørsmål til dette utsagnet. Når blir “barnet” regnet som et barn? Og hvorfor? Embryoet (som det egentlig heter) har ikke mulighet til å leve på egenhånd. Jeg tar ikke noe standpunkt akkurat her (og det er jeg egentlig ikke interessert i heller) jeg bare informerer. Dette er ren fakta.
Uavhengig av dette så setter jeg store spørsmålstegn rundt argumentasjonen til abortmotstandere.
“Det er umenneskelig å drepe et uskyldig barn så jeg er imot abort når ikke voldtekt er involvert.” Har jeg fått høre ca fem tusen ganger fra abortmotstandere som er uenig i at man skal ta abort om mor absolutt ikke ønsker barnet sitt. Jeg synes dette utsagnet er rimelig selvmotsigende. Hvis man skal tenke likt som noen som kunne ha sagt dette, så er jo barnet like uskyldig selv om det er blitt unnfanget ved voldtekt enn som ikke-voldtekt.
Jeg tror aldri jeg har opplevd å ha snakket med noen som synes abort er enkelt eller en “quick-fix”. Nei, for å være helt ærlig tror jeg dette er veldig belastende å være gjennom. Så sent som fem år etter en provosert abort sliter hver femte kvinne med psykiske ettervirkninger, viser tall fra en undersøkelse. Dette bekrefter at det er mange som er sliter etter en abort.
Hva skjedde med å ikke tråkke på de som ligger nede?
I dag startet dagen min klokken halv ett, da ville Leo opp, og Fredrik, jeg og Leo hadde en liten kosestund i sengen. Etter hvert sto vi opp, og jeg fant ut at Leo og jeg skulle ta oss en tur til byen for å møte foreldrene mine, så da gjorde vi det og tok litt brunsj på Hungry Heart i byen. Kjempedeilig mat, som alltid!
Ellers har jeg brukt stoler deler av gårsdagens kveld på å se på Unge mødre på Dplay. Jeg synes det er så morsomt å se det programmet! Mest fordi det kanskje er jenter som har vært eller er i samme situasjon som meg.
Jeg husker tidlig i fjor sommer, da fant jeg dette på Dplay og startet å se på det fra sesong 5. I sjette sesong kom det ei jente som var gravid når hun var 16, og jeg husker jeg satt og bare “herregud, det var da fryktelig tidlig!!?” samtidig som jeg viste mamma det. Dagen etter fant jeg ut at jeg var gravid selv. Karma, anyone?
Mange har spurt om jeg skal være med, og jeg har ingen planer om å gjøre det nå heller. Flere av dere ønsker at jeg skal være med, og det synes jeg jo er veldig koselig å høre! Synes allikevel det er veldig morsomt å følge med på det selv, og ante ikke at det var så mye som 14 sesonger! Herrefred. Og den verste delen? Jeg har sett ALT. Haha!
Dere ser kanskje at Leo har to tenner ute snart på det første bildet? ♥
Leo og jeg kommer til å være hos foreldrene mine i dag, og Fredrik er ute med noen venner. Jeg tror vi skal spise litt mat og kose oss! Det er ikke lenge før de drar tilbake til Gjøvik heller, så vi må nyte tiden sammen!
Leser jeg på Babyverden.no, og jeg kjenner meg veldig igjen. (Innlegget kan leses HER)
Jeg var veldig bekymret for dette selv. Mange mødre jeg hadde snakket litt med sa at jeg burde stenge veggen min på Facebook slik at jeg skulle være sikker på at ingen delte den store nyheten før jeg rakk å gjøre det. “Stenge veggen”? tenkte jeg. Er ikke det litt drastisk? Det bør da virkelig ikke være nødvendig. Det er vel ingen som er så respektløse at de poster bilder av noen annens barn før foreldrene rekker å gjøre det selv, og før de har fått beskjed om at det er greit?
Det handler om respekt. Å få barn er for mange noe av det største man opplever gjennom livet. Selvsagt vil mange annonsere dette selv, først, for alle kjente og kjære!
Nei, det er ikke verdens undergang.
Nei, du “dør” ikke dersom noen rekker å gjøre det før deg.
Men likevel: Man poster ikke bilder av andres barn, og i hvert fall ikke noens nyfødte baby, før foreldrene har gjort dette selv eller gitt beskjed om at det er OK! Jeg tipper man trenger veldig få hjerneceller for å forstå dette. Det skal ikke mer til enn å tenke seg om to ganger.
Det samme gjelder for øvrig å gratulere noen gjennom Facebook med graviditeten før vedkommende har “gått ut” med det selv. Respektløst og veldig lite gjennomtenkt.
En god huskeregel er: Har ikke vedkommende sagt at det er greit at du poster gratulasjon eller bilde av den nyfødte babyen til vedkommende på Facebook eller andre sosiale medier? Da lar du være! 😉
Husker dere jeg snakket om at jeg hadde bestemt meg for å gå deltid på videregående til høsten?
Vel. For det første ble jeg i tvil når jeg fikk snakket litt med de rundt meg, og for det andre synes jeg det er vanskelig å sende Leo i barnehagen når han er 5-6 måneder gammel. Dessuten er jeg jo egentlig i permisjon med Leo, så da tenker jeg at nettstudier er “lettere”, misforstå meg rett her, enn å gå fulltid på videregående med Leo i barnehagen fra 08:00 – 16:00 hver bidige hverdag.
Så ja, til høsten blir jeg “alenemor” hjemme med Leo og nettstudier, og Fredrik begynner som lærling på en butikk et stykke fra Larvik. Så ja, litt ensomt blir det nok, men Fredrik kommer jo hjem utover dagen (eller i noen tilfeller kanskje kvelden også?)
Det blir nok ganske tøft, men aller mest blir det kos. Jeg skal selvsagt ikke ta alle årene på videregående med hjelp av nettstudier, men sånn jeg ser det nå er dette det beste alternativet for Leo, og det viktigste er at Leo har det best mulig.
Så, dette året må jeg stå på eksamen, og jeg har som mål å få samme karakter på eksamen(er?) som jeg fikk siste året på ungdomsskolen, nemlig 5 og 6. Eller, jeg satser egentlig på å få 6 på begge i år. Dette blir bra!!
Nå tenkte jeg å svare på noen av spørsmålene fra dere som kom inn for noen dager siden! Jeg har prøvd å samle inn en del av de, men jeg har ikke hatt kapasitet til å svare absolutt alle som har kommet inn både på innboksen, mail og i kommentarfeltet. Håper dere er fornøyd!
Hvor i Larvik bor dere?
– Det vil jeg naturligvis holde for meg selv! Det eneste jeg kan si er at vi bor sentralt, men allikevel ikke rett i byen.
Hadde du bodd for deg selv om du ikke hadde hatt Leo?
– Ja, det hadde jeg. Jeg flyttet ut før jeg ble gravid!
Hvorfor klager du så mye i innleggene dine?
– Vet du, dette synes jeg er et veldig dårlig spørsmål. Hensikt med innleggene mine er aldri å klage, og det tror jeg de fleste forstår. Det jeg imidlertid prøver å få frem i innlegg hvor du kanskje mener at jeg “klager” er at alt ikke er perfekt. Bak fasaden så finnes det dårlige dager, vonde dager, slitsomme dager, og det synes jeg er viktig å få frem gjennom bloggen min. Jeg vil ikke at det å være en ung mor skal se ut som et glansbilde, for det er det virkelig ikke.
Dessuten, om jeg ikke “klager”, så vil jeg få kommentarer på at jeg later som at alt er perfekt, og hvis jeg “klager” dvs; skriver innlegg som viser at alt ikke er perfekt, så får jeg høre at det er galt. Man kan ikke tilfredsstille alle, og som noen nevnte i kommentarfeltet her for noen måneder siden så bør det heller ikke være noen mål. Jeg skriver rett fra hjertet, fordi det er det som gjør meg ekte. Liker du det ikke, så er det selvsagt helt greit, men da trenger man heller ikke å lese.
Skal Leo døpes?
– Det skal han! Har jeg kanskje glemt å fortelle dere det? Han skal døpes 9 august og jeg gleder meg som et lite barn!
Hvor mange barn vil du ha totalt?
– Aner ikke foreløpig. Først tenkte jeg bare Leo, men tanken på at jeg aldri skal gjennomgå et svangerskap igjen gjør meg ganske trist, så kanskje to? Eller tre?
Hvis du får ei jente neste gang, hva skal hun hete?
– Det tror jeg helt ærlig aldri at Fredrik og jeg kommer til å bli enig om. Jeg liker Åshild, han liker Jeanette. Jeg har allikevel tenkt på at Leo og en lillesøster som heter Leah hadde vært søtt, men Fredrik var ikke enig. Kanskje Jenna? Ja, tror det.
Hvilke andre guttenavn enn Leo vurderte dere?
– Marco og Axel. Glad vi kom frem til Leo!
Hva synes du om Fredrik sin spilling?
– Hehe! Jeg synes han skal gjøre som han vil, han vet at Leo skal ha mest oppmerksomhet i løpet av dagen, og jeg tror han klarer å regulere det fint selv!
Hva skal du studere?
– Jeg skal studere psykologi 🙂
Når kommer videoen fra leiligheten ut?
– Den kommer så fort jeg har fått inn flere møbler her! Dere vet, i overigår fikk jeg pakken min fra nettet med tv benk og stoler til frokostbordet på kjøkkenet, men tv benken var feilsendt. Eller, vi skulle hatt to forskjellige pakker, men fikk den samme i begge… Så det tar nok litt mer tid enn jeg hadde tenkt! Gleeeder meg til dere får se, og skal laste den opp til Youtube så alle får sett!
Synes du at du fortjener plassen din på topplisten?
– Ja, det gjør jeg. Jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er, og gleder meg til fortsettelsen.
“Tenk at om fem dager så er han 4 måneder gammel?” Jeg ser bort på Fredrik med store øyne.
“Ja, og før du vet ord av det er han 16 og har kjæreste” Ler Fredrik
Det er ikke første gangen jeg har hørt det, at årene og månedene bare renner fra deg og du plutselig sitter igjen med en halvvoksen 14 åring ved middagsbordet. Veldig rart, spør du meg. Jeg er ikke klar for at Leo skal bli stor, jeg har jo akkurat innsett at han endelig er her etter 9 lange måneder?!
Alle vi møter sier at han er blitt en så stor gutt, og det er jeg jo enig i, han er jo faktisk blitt så stor! Han er knappe 4 måneder og jeg vil tippe han veier 8 kilo nå straks. Han har veldig snart vokst ut av 62 i klær! Men allikevel.. For meg er han jo lille Leo, og da er det så fryktelig rart å tenke på at han en dag vil være voksen. En voksen mann, faktisk. Herregud, så utenkelig?
Jaja, jeg kan jo bare håpe at årene går tregt og at Fredrik plutselig vil ha en lillesøster om noen år, så jeg får oppleve alt om igjen..♥
Jeg husker dagen jeg fikk vite at jessica var gravid. Som om det var i forrige uke faktisk. Jeg og kjæresten min skulle dagen etter til syden, og jeg satt i sofaen med mamma og pappa da mamma plutselig sier “Julie, det er en ting jeg må fortelle deg.” Det går litt tid, og hun sier “jessica er gravid” med et ansiktsuttrykk jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle tolke. Jeg sa bare “hæ?” Og spurte henne med et smil om hun tulla. Jeg snur meg mot pappa som ligger henslengt på sofaen og egentlig ikke vil høre på. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men etter litt sier pappa “pappa vil ikke høre på.” Haha, stakkars pappa.. Mamma hadde akkurat kommet hjem fra Larvik, og jeg lurte fælt på hva jessica tenkte. Jeg fikk så vondt av henne, tenk å bli kastet ut i en sånn situasjon når man nettopp har blitt 16 år. Jeg sendte henne en melding
Ukene går, og hun har bestemt seg for å beholde lille babyen.. Litt tid senere får vi vite at Leo er en gutt. Enda litt senere blir Jessica kjempestor! Wow, ikke noe annet å si enn at kvinnekroppen er på topp i naturens underverker! Jeg husker at da hele familien satt rundt bordet på julekvelden så det allerede ut som Jessica skulle sprenge. Men hey, det var jo 3 måneder igjen? Hæ? Midt under julemiddagen sa pappa noe veldig fint. “Tenk at dette er den siste julen med bare oss rundt bordet. Neste jul er det en liten krabat i tillegg.” Jeg syntes det var nærmest uvirkelig rart å tenke på at det kunne gå an. At noe så lite kan skape noe så stort og fint.
Månedene går og plutselig er det mars. 23 mars er jeg fortsatt hjemme pga skole og jobb, og syns det er fryktelig trist å ikke kunne være med familien min som var nede i Larvik på den store dagen. Jessica var (ekstremt) streng på at når jeg fikk bilde av Leo et par timer etter fødselen, så kunne ingen se det. Bare jeg. Jeg setter meg i bilen etter skolen og jeg hører meldingslyden. Der var han. Etter 9 måneder fikk vi endelig se han. Jeg følte meg rimelig dum der jeg satt i bilen, så på telefonen min og gråt som en liten unge. Et par dager senere kom jeg til Larvik, og jeg, Jennifer og pappa dro til Tønsberg sykehus slik at jeg endelig fikk møte ham. Vi satt i den åpne hallen/ventesalen og jeg var så spent. Jeg hørte en baby gråte høyt oppe der rommene var. Så ser jeg jessica gå med en liten trilleseng bortover korridorene langt det oppe. Jeg pustet dypt, og plutselig var de nede. Mamma, Jessica, Fredrik. Og Leo. Jessica og Fredrik dyttet trillesengen den lange veien fra heisen, og over rommet til der vi satt. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Der kom de, stolte foreldre med et lite barn med seg. Bildet av at dere kommer mot oss, så stolte og fine alle tre, kommer til å være noe jeg aldri vil glemme. Mamma ser bekymret ut mens hun går mot meg og spør småhysterisk “hva er det?!” Jeg fikk ikke fram et ord, og hun sa bare “åja.” og smilte. Jeg torde såvidt ta på ham. Jeg torde ihvertfall ikke holde ham! Men det holdt i massevis å bare se han ligge på pappas bryst og se rundt seg. Leo var det fineste jeg hadde sett. Uansett hvor jeg er, så kan jeg se på bilder av Leo, nye og gamle, og savne han så mye. Jeg savner han så fælt når jeg ikke er i Larvik, og det er så godt når jeg har tid til å komme dit og besøke dere. Tante kommer til å passe på deg for alltid
Jessica har lenge ville hatt meg til å skrive et lite (hehe) innlegg på bloggen hennes om hvordan jeg opplever det hele, men jeg er ikke av typen som liker kliss-klass *fortelle noen hvor glad jeg er i dem* osv osv. Rett og slett litt problemer med å fortelle noen hvor mye de betyr for meg. Men jeg vil at dere, den fine lille familien alltid skal vite at det at Leo kom inn i livet mitt er det fineste som har skjedd meg. Han er så utrolig nydelig, og han er så heldig som har dere som foreldre. Dere er de beste han kunne fått! Jeg håper dere og Leo alltid vil være en del av livet mitt.
Og én liten ting til. Dere vrange og tilsynelatende trangsynte mennesker som mener alle under 20 år er for unge til å oppdra en barn; HUN KLARER DET SÅ JÆVLIG BRA. Hun “stjeler” ikke skattepengene deres når hun betaler skatt selv, og hun tar vare på Leo slik andre mødre eldre enn henne tar vare på sine barn. Jeg har sett så mange fæle kommentarer, og jeg lurer veldig på hva dere egentlig får ut av det. Men husk Jessica, du sitter der med en nydelig familie som elsker deg, og det får ingen tatt fra deg. Alt “haterne” sitter igjen med er en dårlig personlighet og misunnelse. Det får de ikke gjort noe med.
Jeg hater det argumentet. “Hvorfor må vi hylle alle overvektige og dra de slanke og sunne ned i gjørma?” Du må ha misforstått grådig om du mener at innlegget mitt hyller overvektige. Jeg tenker bare mye på hvor mye kroppsfiksering det er i samfunnet vårt og hvor mye unge jenter får gjennomgå i forhold til kroppspress. Fikk også høre at jeg var diskriminerende som kun nevnte unge jenter, for dette gjelder også unge gutter. Hvilket jeg for så vidt er helt enig i, men det er da helt klart mest kjent blant unge jenter, og da falt det meg veldig naturlig å nevne jenter som et eksempel.
Proteinfabrikkens reklame som jeg skrev om i innlegget er neppe med på å minske dette presset, og det trenger man da ikke å være rakettforsker for å forstå. Jeg hyller mennesker som klarer å stå i mot det ekstreme kroppspresset i dagens samfunn, jeg hyller de som ikke sulter seg eller trener ekstremt mye kun for å oppnå “sommerkroppen” og det er de eneste jeg hyller.
Forresten så fikk jeg høre at jeg så overvektig ut. Og takk til deg som skrev dette, for det viser bare eksakt hva poenget mitt er. Verden er syk.
Åh! Egentlig er jeg veldig tilhenger av norsk sommer, men av og til er det fryktelig kjedelig når været skifter som aldri før. I går ville vi egentlig en tur ned på stranden for å bade, men været var ganske dårlig så det ble et kveldsbad for Leo på badet vårt istedenfor!
Vi badet ham, tok på ham pysj og la han. Den fine pysjen fikk vi av oldemoren og oldefaren til Leo på min side, som forresten kommer en tur innom i morgen før de drar videre på ferie! Gleder meg til de får se hvordan vi har det hjemme.
Som vanlig elsket Leo å bade, plasker med de små beina sine og smiler som bare det. Det er en så koselig stund for oss alle 3!
Og selvsagt den deilige morgenkåpen hans, hårbørste, og kremen som er gull verdt! Vi har slitt litt med at Leo har vært veldig rød under halsen (det typiske stedet for spedbarn å ha utslett pga hud mot hud) og plutselig en dag, til tross for at vi lot det tørke mye og la han mye på magen, var det skikkelig ille. Jeg gikk derfor på apoteket på desperat søk etter en krem eller salve som kunne hjelpe, og var helt ærlig litt skeptisk siden jeg var redd vi bare måtte ta tiden til hjelp, og at det ville være vondt for Leo lenge.
Kremen heter A-derma avoine rhealbas. Dette er ikke sponset, bare et svært godt tips til dere med babyer med samme problem!
Senere i dag skal vi en tur på stranden for å slappe av, og virkelig nyte den norske sommeren!! Ha en flott kveld
