HVA ER PROBLEMET?

Tidligere i dag har side2 postet bilde som er tatt av Helen Aller. Nemlig bildet som er vist under.

Moren var fryktelig redd for at fødselen skulle ende i keisersnitt, og så endte det med at den gjorde nettopp det. Moren fortalte Helen, fotografen, at hun ville ta dette bildet for å vise at det som var hennes største frykt skulle ende med å redde begges liv.

Bildet har florert i media de siste dagene, og meningene er mange. Veldig mange.

Med seg har også bildet startet et rabalder av en annen verden. Debatten rundt keisersnitt diskuteres, og med det også at bildet er for sterk kost og at det inneholder “støtende seksuell innhold”

Jeg vet ikke hvilken kronidiot som sekualiserer det at et barn er kommet til verden, men det er sikkert og visst og at noe er fullstendig riv ruskende galt når man kan lese slike ting under bilder som dette.Vi må for all del huske på at det helt klart er bildet som er problemet, og ikke de som faktisk seksualiserer et bilde av en nyfødt baby på mors nakne kropp.

“Men det er ekkelt. Babyen skal jo ikke ligge der!” Leser jeg så fint. Kan ikke noen vær så snill å forklare disse menneskene hvordan en naturlig fødsel foregår, eller vil det også bli diskutert fjernet fra facebook og sosiale medier for det “er sterkt og støtende innhold”?

Det er også (tydeligvis) veldig mange som mener at keisersnitt burde være ulovlig for “det burde ikke være lov å ta en snarvei når man føder” skrives det i kommentarfeltene.

Utsagnet blir bare så hjernedødt at jeg får lyst til å legge meg ned i fosterstilling for å gråte, men jeg skal prøve å la være. Hva mener de at man skal gjøre når keisersnitt er eneste utvei da? Fortelle den fødende moren at keisersnitt ikke blir aktuelt fordi noen ser på det som en snarvei, til tross for at det kan redde livet til både henne og babyen?

Jeg setter også et stort, svart spørsmålstegn rundt hvilke andre bilder som blir postet på Internett, men som aldri blir klaget på eller diskutert fjernet.

Krigsbilder, sårede mennesker, blodbad og dyremishandling (noe jeg faktisk, tro det eller ei, har funnet i facebook feeden min i form av videoer!)

Men et bilde av en nyfødt baby på sin mor, ja, det blir jammen meg for sterk kost. 

– Nominer bloggen til årets prisutdeling for bloggere ved å klikke deg inn HER

JEG TRODDE ALDRI DETTE SKULLE SKJE.

I dag har det for veldig mange skoleelever vært første skoledag for et nytt skoleår, og jeg kjenner at det gjør litt vondt å ikke være med i år heller. Den dårlige samvittigheten kommer sakte men sikkert, men samtidig kjenner jeg at jeg egentlig ikke burde ha det.

Det har vært ekstremt uvant for meg å se alle venner og bekjente gå på skole, men å ikke være med selv. Jeg trodde aldri i hele vide verden at dette skulle skje, men jeg savner faktisk skolen. Å ikke måtte anstrenge seg for å være sosial, og bare det å ha en hverdag som innebærer skole og jobbing med innleveringer, frem mot eksamen. Jeg tror kanskje det er slik at man gjerne savner det man ikke har selv, for de jeg har snakket med som går på skole kunne veldig gjerne tenke seg å ha fri et par år!

Noen ganger føler jeg at jeg ikke gjør noe nytte for meg ved å gå hjemme, men så kommer jeg på at jeg faktisk gjør noe som er ekstremt viktig og ikke minst givende; nemlig det å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst ved å gi ham han all kjærlighet og oppmerksomhet han trenger når han enda er så liten. Det kunne jo vært slik at jeg måtte ha sendt han i barnehagen nå, og han er jo ikke en gang 5 måneder enda! Jeg føler meg heldig som har valget, og som kan velge å være hjemme med ham – selv om det forutsetter at videregående måtte vente. Det er jo ikke alle som kan velge slikt, og noen må jo rett og slett bare tilbake på skolebenken.

Det er dager hvor jeg føler jeg bare bør komme meg på skolen, dager hvor jeg bare ikke fatter hvorfor jeg ikke har startet tidligere med å ordne barnehageplass og det hele, men heldigvis husker jeg at Leo kun er baby én gang, og at videregående ikke drar noen steder.

 Utdanning kan man jo faktisk ta hele livet!


Håper alle som har tilbrakt dagen på skolen i dag hadde en flott start på skoleåret! Gleder meg til det blir min tur! 

DEN SISTE DAGEN

Hei dere! Nå sitter jeg på toget og har klart det ultimate: nemlig å glemme pc laderen og iPhone laderen i Gjøvik. Det er bare så fantastisk hvordan jeg aldri kan dra fra et sted uten å glemme noe!

Leo og jeg har hatt en super helg i Gjøvik! Vi startet dagen i dag med frokost på verandaen og dro videre til Toten hvor Leo fikk møte tipp-oldemoren sin for første gang!

Videre dro vi for å kjøpe litt iskrem, før vi endte opp hos en veldig god familievenn og en av fadderene til Leo på middagsselskap. Utrolig deilig mat og en veldig koselig ettermiddag!


Så nå sitter Leo på fanger mitt og er mildt sagt veldig klar for å treffe pappaen sin igjen! Aller siste kvelden før hverdagen inntreffer igjen, og det er egentlig litt rart. Håper søndagen har vært bra!

HVA SKAL BARNET HETE?

Unge mødre blir spesielt kritisert for sine stadig nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen i 50 åra på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt. Det er greit. Men er det ikke noe som heter at forandring fryder, da? Må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen kaller datteren sin Sienna? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være!

Ettersom vi er så forskjellige og med det også har forskjellig smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Jeg skal ikke lyve heller, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er “white trash” bare fordi det er et valg jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet.

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Men det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Mia Jonette.

La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn. Det er ikke verre enn å la være å si det høyt.

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier, gjør det. Det er noe å tenke over. 

UKENS SPØRSMÅL!

Kan du lage et innlegg hvor du skriver om matbudsjett og middager?

– Det kan jeg helt sikkert!

Hvor gammel er Leo nå?

– Han er snart 5 måneder gammel! Gud som tiden flyr.

Når kommer videoen fra leiligheten?

– Jeg vil ikke sette en dato, for plutselig dukker det opp noe! Men jeg prøver så godt jeg kan å få den ut når vi har kjøpt det siste til leiligheten 🙂 Takk for at dere er så tålmodige.

Hvilken bunad har du?

– Jeg har ikke bunad, den jeg brukte i Leo sin dåp er søsteren min sin! Tror for øvrig det er lundeby. Jeg skal kjøpe meg egen bunad veldig snart!

Kan du være så snill å poste bilde av magen din?

– Ja, men det er så mange som reagerer når jeg gjør det. På en måte forstår jeg det, på en annen måte gjør jeg ikke det. Uavhengig av det har jeg tidligere postet bilder på instagrammen min HER og i DETTE innlegget


 1 UKE ETTER FØDSEL!

Sovner leo av seg selv når dere legger han for natten?

– Ja.

Spiser Leo noe annet enn melk?

– Han drikker av og til litt vann (som er kokt og litt kaldere enn rom temp). Ellers spiser han kun morsmelkerstatning, jeg vil ikke starte for tidlig på grunn av risiko for allergier etc.

Hvorfor hadde du reklame på bloggen på Leo’s dåpsdag?

– Synes dette er veldig ufortjent kritikk. Jeg har så og si aldri reklame på bloggen min, og dåp er veldig dyrt å ha. Derfor bød jeg meg muligheten (i samråd med Side2/nettavisen) til å få noe sponset, men mesteparten kjøpte jeg selvsagt selv. Jeg fikk sponset bånd og stoltrekk, og avslag på prisen på dåpskaken. Jeg tror veldig mange ville ha gjort det samme dersom de var i posisjon til å få noe sponset selv. Men som sagt, jeg har sjeldeeent reklame på bloggen. Sist gang jeg fikk noe sponset var i februar før jeg ble side2 blogger, og jeg regnet derfor med at det kom til å gå greit.

Hvorfor svarer du så sjeldent på kommentarer lenger?

– Fordi vi ikke har nett hjemme enda. Jeg prøver likevel så godt jeg kan å svare når jeg har nett! Dere har sikkert lagt merke til at jeg ikke svarer på negativ ladede kommentarer lenger også? Vil jo ikke at bloggen min skal være en mobbe arena, men det ser ikke ut til at det er mulig å få til uten å stenge kommentarfeltet. Og det vil jeg jo ikke gjøre, jeg har jo så mange fantastiske lesere som kommer med så mye positiv respons på det jeg skriver her inne! 

Hvorfor får du så mye stygge kommentarer?

– Nei, si det… Tenker at det er veldig mange som har lite å finne på, og som er veldig ute etter å “ta meg” fordi jeg er ung mor. Men det går veldig greit altså, er vand med det og tenker kun på de positive kommentarene (og konstruktiv kritikk!)

Hvor mye veier Leo?

– LIke over 8 kg! Stor og flott gutt!

Har du utenlandske foreldre?

– Nei!

Hvor kan man stemme på deg i vixen?

– Du fyller inn DETTE (Direktelink) skjemaet og skriver inn min bloggadresse og hvilken kategori du synes jeg fortjener å bli nominert i 🙂

Og til slutt vil jeg bare si tusen takk til dere som følger meg og familien vår, som liker bloggen min, og som sender meg fine meldinger! Det betyr veldig mye, og jeg synes dette er veldig stort!

Håper kvelden deres er bra, klem

GODE NYHETER!

Husker dere jeg snakket om et intervju? Jeg vet ikke om jeg får lov til å skrive hvor det er hen, så derfor gjør jeg ikke det, men det er ute innen 4 uker! Det ble utrolig mange fine bilder av oss alle tre som en familie, så jeg gleder meg i hvert fall! Trodde det kom til å ta mye lenger tid, så følte det var noen gode nyheter jeg kunne dele med dere! Husker første gangen jeg gjorde et intervju med lokalavisen i februar, jeg kom med den gigantiske magen min og var så nervøs at jeg holdt på å gå i bakken. Nå går det mye bedre, men jeg synes fortsatt det er veldig uvant og rart.

Leo og jeg er godt plassert i Gjøvik og har hatt en kjempefin kveld i går allerede. Moren min, søstrene mine og faren min var superglade for å se ham, og det virket som om han var veldig glad han også!

Vi har hatt en rolig og fin dag hittil. Vi har vært en tur ute for å spise litt, og det er så varmt at jeg klarer knapt å gå ute uten å koke over! Leo og jeg har derfor en liten pause fra varmen inne, vil ikke at han skal bli for varm heller, stakkars!

Og du, forresten! Jeg fikk DEN videoen av Leo i bilen istad, hvor det høres ut som han svarer meg med å si “Hei” se på videoen på instagramkontoen min HER! Han kan jo ikke snakke enda (selvfølgelig) men det var så morsomt! Nyt lørdagen!

KAN JEG BE OM LITT FORSTÅELSE?

Etter dagens mange timer på tog har jeg bitt meg merke i noe som jeg føler jeg burde skrive om her på bloggen.

Jeg tror faktisk jeg kan dra den så langt at jeg sier jeg snakker for mange småbarnsforeldre når jeg skriver dette.

Skrikende babyer på tog, buss eller andre fremkomstmidler som innebærer at du må sitte ja, omtrent oppå fanget til vilt fremmede mennesker, kan være irriterende. Jeg ser den. Jeg er sikker på at jeg synes det før jeg ble gravid og fikk min sønn selv. Nå pleier jeg å smile til moren før jeg sender et blikk som sier “Jeg skjønner så godt hvordan det er, du gjør en god jobb!”

Det er dessverre et flertall av de som ikke har like mye forståelse. Og det er greit det, altså, men da vil jeg bare forklare et par ting her.

Babyer gjør som de selv vil. Når du selv får barn er du ikke lenger din egen sjef, for barnet ditt er det for deg. De skriker også selv når de vil – som ofte ikke er hjemme i stuen, men nettopp når du sitter i en fullstappet buss. De har ikke dårlige oppdragelse eller dårlige mødre, det er bare sånn de er. Babyer bryr seg ikke om det er 0 eller 10 andre mennesker i samme rom når de starter å skrike. Det kan jeg skrive under på.

Det hjelper ikke babyen at du sender moren stygge blikk. Det hjelper ikke at du hvisker “Få den ungen til å holde kjeft”. For ja, vi hører faktisk, vi også.

Og jeg lover deg, det er verre for oss enn det er for deg.

Med vennlig hilsen småbarnsforeldre.

 

EN GOD START PÅ DAGEN!

Hei alle sammen!

Nå har vi akkurat spist herlig frokost med døren ut til hagen åpen og med fantastisk vær ute! Det er på dager som disse jeg skulle ønske at vi hadde hagemøbler, men det har vi i hvert fall innen neste sommer.

Vi sto opp klokken 9 i dag, og på en måte var det veldig deilig ? på en annen måte var det litt slitsomt! Det ble ikke kjempe mye søvn på meg i natt heller, men det skal jeg fint klare å leve med!

Dette var første gangen vi faktisk har spist frokost sammen rundt spisebordet vårt, og det skal det absolutt bli mer av fremover! Det var utrolig koselig, og Leo smilte og koste seg han også (til tross for at han så all den deilige maten stående på bordet og måtte nøye seg med bare melk!)

 

Dette skrev jeg klokken halv elleve, fordi plutselig fikk vi besøk av noen som skulle intervju oss! Det gikk veldig bra og jeg gleder meg til dere får lese det. Nå skal jeg fortsette å pakke her før Leo og jeg tar turen ned tog stasjonen og videre til hjembyen min, Gjøvik!

 

OM MEG

«Åh. Enda en ung mammablogger!» Tenkte du kanskje i det du trykket deg inn på bloggen min.

Jeg lover, jeg er ikke helt lik som “de andre”

Jeg heter Jessica Enerberg, og jeg kommer opprinnelig fra en liten by i Oppland som heter Gjøvik. Der vokste jeg opp sammen med mine to søstre, og mine veletablerte foreldre.

I 2012 ble jeg, ved en rekke tilfeldigheter, godt kjent med en gutt som bodde i Larvik. Han gikk i samme klasse som kusina mi, og dermed holdt vi kontakten. Vi ble veldig nære venner, og i september 2013 valgte vi å ta steget videre som kjærester. Vi levde i et avstandsforhold i mange måneder, med en avstand på 4 timer med tog. Vi traff hverandre hver helg, men ellers gikk vi begge på skole og var opptatt med vårt. Jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og våren 2014 bestemte jeg meg for å flytte for meg selv til Larvik, hvor han bodde, for å starte på videregående til høsten igjen.

Kort fortalt: Jeg fylte 16 år. Jeg flyttet for meg selv i Larvik. Til en koselig hybel på 20 kvadratmeter – Jeg forberedte meg på det første året på videregående og i samme by som min kjære. Og nøyaktig en måned etter, så skjedde det som ikke skulle skje. Jeg fikk nyheten slengt i ansiktet og den slo meg rett i bakken.

Jeg var gravid.

Mange ville mene noe, og jeg satt plutselig i en situasjon hvor jeg ikke ante hva pokker jeg skulle gjøre. Abort var vel mest rett, jeg kan jo ikke være 16 år og gravid? Eller var det egentlig det? Hva var mest riktig for meg?

Jeg innså etter hvert at å tilfredsstille alle andre, det er ikke mulig. Det går ikke. Jeg skjønte at siden det ikke nytter å gå hele livet å forsøke å tilfredsstille alle andre, så burde jeg jo fokusere på å gjøre det som er mest mulig rett for meg. Hva jeg kan leve med og ikke.

Fordommene har ikke vært få, og episoder hvor samfunnets sneversynte og trangsynte syn på unge mødre har kommet tydelig frem, har heller ikke vært få. Jeg har gjennomgått mye siden jeg ble gravid den sommeren og siden jeg bestemte meg for å gå mot A4 malen ved å beholde barnet i magen. Mange fordommer, mange “Dette kommer du aldri til å klare”, mange uvitende mennesker som snakker om situasjoner de ikke vet noen verdens ting om. Fordi de ikke har vært der selv.

Det er alt for mange «Teen mom» og «16 og gravid» serier hvor malen er at barnefar er i fengsel, mor driver med dop, og hjemmet deres er i falleferdig trailerpark i Detroit. Jeg tror samfunnet vårt trenger å se at det ikke alltid er realiteten.

Samboeren min og jeg fikk vår førstefødte sønn i mars 2015. Jeg var da 16 år gammel, og samboeren min hadde for to måneder siden fylt 18. Vi tok rollen som foreldre på strak arm. Og vi gjorde det på egenhånd. Ingen ønskesituasjon, ingen ideell situasjon, og jeg har til dags dato aldri møtt eller snakket med noen 16-åringer som ønsker å havne i situasjonen jeg var i. Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av at jeg verken oppfordrer eller fraråder andre unge jenter til å gå samme vei som jeg har gjort. Jeg oppfordrer til å finne ut hva man klarer å leve med selv.

Jeg ønsker å vise at hvis man mot formodning skulle bli gravid i tenårene, så kan det gå fint. Du er ikke dømt til et ødelagt liv. Du er ikke dømt til en mørk fremtid. Og du kan selvfølgelig (!) bli en like god forelder som de som er 15 år eldre enn deg. Ung er ikke synonymt med “Ikke i stand til å være en god forelder”. Mennesker er forskjellige, tenåringer like så.

Da jeg var 17 år gammel, så skjedde det samme igjen. Sjokket var like stort. Prevensjonssvikt gjorde nok en gang at jeg endte opp gravid.

Denne gangen var det vanskeligere. Jeg sto i stormen og valgte den samme tøffe veien ved å beholde barnet i magen, fordi jeg visste innerst inne at det var rette å gjøre. Jeg klarte ikke å ta abort av den ene grunnen at jeg var 17 år, selv om jeg var 17 år og gravid med mitt andre barn. Spesielt ikke når alt lå til rette for at vi fint skulle klare å ta vare på enda et barn. Samfunnet får mene hva pokker de vil, men jeg kan faktisk ikke leve mitt liv etter hva som er sosialt akseptert og ikke, spesielt ikke hvis det strider i mot hva jeg tror jeg kan leve godt med resten av livet.

I dag er jeg 21 år gammel, og jeg lever sammen med mine veldig uplanlagte, men hjertelig velkomne gutter Leo og Noah, og pappaen deres Fredrik som har vært min kjæreste i over 6 år!

Denne bloggen ble opprettet i oktober 2014. Jeg var da omkring 17 uker på vei med min første sønn. Jeg startet bloggen i utgangspunktet fordi jeg ønsket å hjelpe andre unge jenter i samme situasjon, ved å dele helt ærlig hvordan det hadde vært å gå gravid så ung, og hvordan livet mitt som 16 år gammel mor var. Jeg har delt, ærlig og helt usensurert, og det har jeg planer om å fortsette å gjøre. I januar 2015, startet jeg med bloggen for fullt. Og responsen var overveldende!

Her inne deler jeg tanker, hverdagen, refleksjoner, og engasjement. Alt ettersom. Og jeg elsker det.

Følg gjerne min lille familie videre på reisen!