At bare det valget står mellom at du eksisterer og ikke-eksisterer, er bare så rart. Jeg ville gjerne spurt hvor du hadde vært om du ikke hadde vært her, men da hadde du jo ikke fantes en gang. Da hadde du aldri møtt verden, aldri fått le, aldri fått smile til pappaen din når han kommer tidligere hjem fra jobb.
Du hadde aldri våknet opp med meg om morgenen. Du hadde ikke lekt med lekebilen din i stuen vår, og du hadde hvert fall ikke sittet i badekaret og plasket rundt deg som en gal.
Du hadde bare aldri vært her. Og vi hadde kanskje ikke kjent savnet heller, fordi vi aldri hadde møtt deg. Eller kanskje ville vi følt et tomrom? Noe som manglet.
Tenk om du ikke hadde vært her?
Vil helst bare tenke at jeg er veldig, veldig glad du er her med oss. Og nyte hver dag med deg, fordi du er den største gaven vi kunne tenke oss. Det er litt rart hvordan jeg alltid tenkte før jeg ble gravid at et barn hadde vært helt krise nå, men nå klarer jeg kun å tenke at et liv uten deg er helt krise.
Jeg blir litt sint når jeg leser i kommentarfeltet til Jessica fordi flere av dere tror at hun prøver å tvinge et forhold på meg. Jeg synes synd på henne som må få høre sånt når det ikke er sannheten i det hele tatt.. Hadde Jessica hatt lyst til å flyttet så hadde hun gjort det og det samme med meg. Jeg kan ikke tvinge Jessica til å være sammen med meg, og Jessica kan ikke tvinge meg til å bli sammen med henne.
Ting er ikke alltid som det ser ut. Hvis det ser ut som Jessica tvinger forholdet på meg så ser det feil ut. Hun gjør sitt beste for å skjerme oss og ting som har skjedd.Vis respekt.
Hun har skrevet om bruddet ja men ikke masse info om det. Jeg tror kanskje at masse folk hadde begynt å spre rykter og lurt på hva som har skjedd med oss to uansett hva, men det er ikke noe kult at dere er slem med Jessica og skriver stygge ting som feks at hun tvinger et nytt forhold på meg. Hun gjør ikke det.
Vi vil bo sammen og se hva som skjer. Hun har alt skrevet at vi begge håper vi kan ordne alt.. ikke vri om det til noe helt annet…
I dag tidlig sto jeg opp litt ekstra tidlig for å lage meg en skikkelig god frokost! Det ble hjemmelaget iskaffe og verdens beste brød fra Meny med egg. Leo fikk smake på brødet og likte det minst like godt som jeg gjør! Jeg merker veldig godt på kroppsspråket hans om dagen om han vil ha mer eller om det er nok mat, og han sier gjerne i fra dersom han vil smake på noe som Fredrik eller jeg sitter og spiser. Han har i grunn blitt veldig flink til å si ifra generelt!
Dessuten har vi vært på kontroll hos Leo sin favoritt-helsesøster, altså vår helsesøster. Noen påpekte sist gang jeg nevnte at vi var der at det var bra jeg fikk ekstra oppfølging siden jeg var så ung, og at de måtte “passe” på meg, og jeg satt som et spørsmålstegn når jeg leste det. Jeg går i utgangspunktet ikke mer til helsesøster enn vanlige mødre og fedre, men i forhold til alt som har skjedd i det siste har jeg ønsket å komme litt oftere – også fordi jeg faktisk synes det er skikkelig koselig.
Jordmoren min jeg hadde under svangerskapet var også innom for å hilse på Leo og meg igjen, ettersom hun egentlig jobber på samme helsestasjon og var der inne på besøk. Utrolig kjekt og morsomt at hun har “kjent” Leo så lenge, helt siden første gang jeg var der i uke 11 i graviditeten! Tenk, første gang hun traff meg var jeg litt over 16 år… Nå er jeg atten om 4 måneder!
Leo veier nå ca 10 kg, og selv om jeg gjerne skulle sett at han hadde vokst enda litt til så betrygget helsesøster meg med at kurven hans var kjempefin og at han vokser helt perfekt. Leo hater middagsglass kjøpt i butikken og spiser det aldri de få gangene jeg har kjøpt det, så nå går det mest i brødskive med leverpostei, og eksempelvis mat vi har til middag som ikke er saltet eller som har ingredienser som barn under ett år ikke skal ha i seg. Derfor har jeg nå bestemt meg for å begynne å lage en del hjemmelaget babymat, og jeg tenker også å dele oppskriftene med dere! Jeg har laget flere oppskrifter helt selv allerede, og gleder meg til å vise dere.
Nå kom Fredrik hjem for et lite kvarter siden, og det øyeblikket når han kommer inn døren og Leo snur seg vekk fra hva-enn han driver med for å løpe-krabbe bort til pappaen sin er bare så utrolig fint. Det gleder meg hver eneste dag!
1. Om kvelden når lille er lagt og du egentlig skal sitte og slappe av i sofaen, ender det med at du løper inn og ut på soverommet for å sjekke at alt er bra. Minst 5 ganger per minutt.
2. Du ser plutselig skikkelig annerledes på livet. Begynner å bry deg mer om hva som foregår i verden. Begynner å pante flasker fordi du får dårlig samvittighet om du ikke gjør det. Blir plan-fadder og regnskog-vokter.
3. Du elsker barnet ditt høyere enn alt i hele verden, og hvis du er gravid og venter nummer to fatter du ikke hvordan du skal klare å elske enda ett menneske så høyt. Klisje, jeg vet – men det er faktisk sant!
4. Du får dårlig samvittighet for alt, og da mener jeg alt! At du sov litt lenger enn vanlig på lørdagsmorgenen så du ikke fikk brukt tiden med barnet ditt, at du må jobbe overtid så du ikke får hentet barnet ditt så tidlig i barnehagen, og at du glemte å gi med eple i matpakken. Ja, samt andre tusen andre egentlig ganske ubetydelig ting.
5. Du hører et gigantisk dunk, kjenner at det stikker og gjør vondt innvendig i hele kroppen din og kjenner at livet ditt helt seriøst går i revy, snur deg for å se om det gikk bra med barnet ditt – før du innser at det bare var noen bøker som datt ned fra bokhyllen.
6. Du sitter ikke i fred på do en gang. Og sengen din har liggemerker i midten etter mini som absolutt ikke har lyst til å sove i egen seng om natten.
7. Du skjønner ikke hva du brukte tiden din på før du ble mor, og skjønner ikke hvordan du kan ha vært sliten tidligere. Ordet sliten har en ny betydning.
8. Du kan alle introene på barneseriene på disney junior, og skvetter noen ganger av deg selv når du plutselig begynner å synge på dem.
9. Du føler at du har glemt noe når du ikke har med deg barnet ditt når du drar på butikken eller andre steder.
10. Du våkner alltid om barnet gråter eller hoster, mens pappaen ligger og snorker ved siden av deg gjennom absolutt alt.
Hei alle sammen! Har gledet meg masse til ny uke, og denne uken er det jo faktisk morsdag! Min første morsdag. Blir nok superkos!
Jeg fikk tips i dag fra flere som mente det var alt for lenge siden jeg hadde hatt spørsmålsrunde, og da måtte jeg faktisk si meg enig! Alt for lenge siden, og hva skjedde egentlig med videobloggen hvor jeg skulle svare på spørsmål? Sikkert forduftet blant alt annet jeg ligger etter med. Videokameraet mitt er litt av og på nå, men jeg vet at dere veldig gjerne vil at jeg skal svare på video. Eller, vil dere det?
Dere kan i hvert fall stille meg spørsmål under dette blogginnlegget, så skal jeg svare i et eget innlegg/eventuelt videoblogg. Still hva som helst dere lurer på! Jeg får jo egentlig veldig mange spørsmål hver dag, så det er rart jeg ikke har hatt spørsmålsrunde siden oktober!
Og forresten dere! Ei jeg kjenner har meldt seg på den nye sangkonkurransen til TV2 og hun er så utrolig flink til å synge at hun fortjener en skikkelig sjanse til å vinne! Hun har ikke bedt om at jeg skal dele, men jeg vil veldig gjerne gjøre det siden jeg synes hun er så innmari god.
Er sikker på at dere kommer til å synes hun er dødsgod dere også! Klikk HER for å høre henne, og trykk gjerne på “gi applaus” når dere har lyttet til den. Leo danset faktisk til den i stad! Er ikke ofte jeg deler slike konkurranser på bloggen min men nå klarte jeg ikke la være!
Håper dere har en super dag videre, og kjør på med spørsmål ♥
I dag har mamma bursdag, og da må jeg jo skrive et lite blogginnlegg siden hun er min nr.1 fan!!
Mamma var den aller første som fikk vite at jeg var gravid, og hun har virkelig hjulpet meg gjennom graviditeten med Leo på utrolig mange måter. Haha, husker den gangen jeg var på min andre tidlige ultralyd og en litt eldre mann var han som skulle gjennomgå ultralyden med meg. Når vi var ferdige spurte han hva jeg ville gjøre, og jeg sa tydelig at jeg nok kom til å beholde. Da ble han veldig rar og spurte igjen om hva jeg virkelig skulle gjøre var, og da avbryter mamma med “Men hørte du ikke hva hun sa da? Hun sier hun tror hun vil beholde”
Da ble han stille. Haha! Det symboliserer kanskje litt hvordan mamma alltid tok meg i forsvar slik og har beskyttet meg så godt hun har kunnet, og ikke minst stått ved siden min hele tiden. Jeg har satt utrolig stor pris på det! Det har på mange måter vist meg hvilken mamma jeg vil være for mitt barn også, ved å være streng når det trengs, men å alltid så ved siden og støtte opp de som betyr aller mest.
Men nå skal ikke dette innlegget handle om svangerskapet! Jeg ville bare få med hvor mye hun har støttet og hjulpet meg gjennom det, siden det har vært en av de vanskeligste periodene i livet mitt.
Hun og resten av familien bor jo fortsatt 4 timer unna, så jeg har ikke fått feiret dagen sammen med de i dag, men jeg vet at de har kost seg masse. Jeg regner med at begge søstrene mine har brukt dagen med henne og pappa i dag, så hun har nok hatt det kjempefint selv om Leo og jeg ikke hadde mulighet til å komme. Hun skal facetime med Leo etterpå uansett, så det er nok et lite plaster på “såret”!
Nå har hun vært bestemor siden mars, og i dag fyller hun 42 år! Gjett om Leo er heldig med den spreke bestemoren sin. Ung og sprek enda! Når Leo er 16 er hun jo 57 år!
Håper mamma har hatt en strålende dag og jeg vet hun gleder seg masse til å se barnebarnet sitt igjen snart! Vi er kjempe glade i deg! ♥
Hei alle sammen, håper dere har hatt en fin fastelavn-søndag så langt! Her har vi bare tilbrakt den i sengen og Leo har kost seg så masse, til tross for at været er helt urimelig dårlig.
Nå er vi jo allerede, som jeg har skrevet tidligere, i februar! Det betyr, Leo sin bursdag er ikke langt unna og jeg gleder meg så uendelig mye til den store dagen. Han fortjener den aller beste dagen han kan få, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at han får tidenes bursdagsfeiring. Vi har bestemt oss for å ha den her hjemme, til tross for at det nok blir litt trangt her ettersom vi må be en del. Familien til Fredrik er jo ganske stor, og vi har sett oss ut ca hvem vi skal be. For å si det sånn, hadde Leo visst hva han har i vente hadde han jublet! Haha!
Vi skal ha en kake laget fra hun jeg kjøpte dåpskaken av (hun er dødsflink!) En som mamma skal lage, og en som stemoren til Fredrik skal lage. Tenkte å bruke sølv, blå og hvit som temafarger.
Bilder og produkter er hentet fra festfabrikken, selskapsshop, og pynttilfest, ebay. Produktene er ikke sponset.
Så nå teller jeg ned til den store dagen, bruker dagene på å finne mye inspirasjon på pinterest! Glad jeg startet såpass tidlig med planleggingen, det får jeg for igjen når dagen er rett rundt hjørnet.
I går kveld kom venninnen min endelig frem, og det var dødskoselig å se henne igjen. Vi har hatt det så utrolig gøy og jeg kjenner at jeg gruer meg til hun skal dra igjen i morgen. En helg går så utrolig fort! Leo har vært med pappaen sin i dag, og kommer veldig snart hjem igjen! Fredrik er borte i kveld hos noen venner, så Leo, venninnen min og jeg skal ut en tur for å spise litt mat. Blir nok kjempekoselig ♥
Vil også takke for all enorm positiv respons på sist innlegg, herregud for en herlig overraskelse. Tusen, tusen takk!
Når det gjelder at jeg skrev “Jeg vil heller bli banket opp hver uke resten av livet enn å ha kjærlighetssorg. For når du blir banket opp vet du at smerten kommer til å gå over senere, og hver jævla gang jeg har kjærlighetssorg er jeg i like tvil som alltid om det noen gang kommer til å stoppe å gjøre vondt.” Så var det noen som reagerte på dette, og det kan jeg selvfølgelig forstå. Jeg bagatelliserer ikke å bli banket opp, det var bare viktig for meg å få frem poenget mitt skikkelig. Nettopp det at det er så forferdelig å ha kjærlighetssorg at man noen ganger tviler på om det faktisk kommer til å gå over. Beklager om noen følte seg støtt av dette, det var overhode ikke min intensjon.
Dessuten er skilsmissestatistikken 50/50 nå, det vil si: 50% av de som gifter seg, skiller seg – noe flere av dere skrev og det var litt godt å lese, for da føler meg seg ikke så alene. Uansett hvor mange eller få som skiller seg, så er det jo selvfølgelig veldig trist, men samtidig kan det sikkert være godt å vite at man slett ikke er alene når man blir skilt. Uansett, derfor blir argumenter som “Dette viser at du er alt for ung” ganske tynne, når det skjer halvparten av alle par. Forhold kan ta slutt, ung eller gammel. Enten du er i et forhold som har vart i 20 år, eller om dere er et ungt par med et barn. (Selv om jeg så klart ser at sannsynligheten er større når det gjelder sistnevnte eksempel)
Føler jeg har verdens snilleste mest forståelsesfulle lesere, håper dere vet at jeg er ekstremt ydmyk.
Nå skal vi kose oss masse den siste dagen, og jeg håper dere har hatt en strålende helg så langt ♥
Jeg har måtte ta litt avstand fra alt, og det er nok mye av grunnen til at jeg ikke har orket å skrive så mye om alt dette nå den siste tiden. Livet har vært så jævlig de siste månedene. Kanskje ikke konstant, men stort sett. Og mens jeg har kost med Leo og kjempet for å holde tårene tilbake alene med ham på formiddagen, så har meldingene tikket inn. “Hvorfor i helvete faker du et brudd, jævla desperat på lesere”
Hva betyr vel leserantall når du har det vondt? Hva har topplisteplassering å si når du kjenner at det gjør vondt å i det hele tatt puste?
Jeg har måtte gå ut av soverommet mitt om kvelden fordi jeg har grått så høyt at jeg har vært redd for å vekke babyen min. Jeg har vært nedbrutt, holdt telling på hvor lenge jeg har klart å unngå å gråte. Men hva betyr det vel at det ikke synes at du gråter, når du konstant gråter på innsiden?
I tillegg har jeg så mye ansvar, så å i tillegg ha denne enorme sorgen hengende over meg har bare gjort at jeg til tider ble syk. Ikke syk som i influensa-syk, men syk som i alt for sliten og knust. Jeg gidder ikke å pynte på det, for det har helt ærlig vært jævlig.
Jeg vil heller bli banket opp hver uke resten av livet enn å ha kjærlighetssorg. For når du blir banket opp vet du at smerten kommer til å gå over senere, og hver jævla gang jeg har kjærlighetssorg er jeg i like tvil som alltid om det noen gang kommer til å stoppe å gjøre vondt.
Ingenting av bruddet er så sort hvitt som det kan ha virket ut i fra på bloggen. Det har bare vært så ufattelig vanskelig for meg å skille mellom å få fortalt dere noe, uten å dele for mye.
Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har det bedre nå. Fredrik og jeg er ikke kjærester, men jeg håper og tror vi kommer dit en dag igjen. Jeg tror vi kan lykkes med å få dette til å fungere, men vi trenger tid. Heldigvis har vi det ikke travelt. Og heldigvis er vi veldig glad i hverandre.
Dette beviser det jeg har sagt hele tiden nok en gang, den du skal stole aller mest på er deg selv. Jeg har stolt på meg selv, jeg flyttet ikke selv når min egen mor fortalte meg at det var det jeg burde gjøre. Jeg blir rådet til å flytte, rådet til å “komme meg videre og fortsette livet” men det fungerer ikke når du vet at det ikke er det riktige å gjøre. Jeg visste at det å gi opp betydde at Leo mest sannsynlig kom til å vokse opp med skilte foreldre. Jeg mener ikke at det er noe galt med å skille vei som foreldre, jeg mener bare at det er galt om du vet at du kunne gjort litt mer, prøvd litt til. Konsekvensene blir så innmari store når det er et lite menneske innblandet som skal vokse opp i to hjem med flere timers mellomrom. Jeg nektet å tro at det kunne være det beste for oss.
Jeg ser det nå. Jeg håper jeg kan fortelle dere om noen måneder at ting er enda bedre enn det er i dag, og at vi kan se en fremtid sammen. Jeg håper, for ingen av oss kan forutse fremtiden.
Og vær så snill dere, ikke tråkk på meg når jeg allerede ligger nede.
Hvordan vi kan ha noen som betyr så mye for oss så nært, og så plutselig er det bare borte. Over. Uansett om det er kjærester eller venninner.
Det er så forjævlig trist å bare gå forbi folk på gaten som pleide å bety så mye for deg. Man går forbi hverandre på det lokale kjøpesentret, eller i gaten, og later som om man ikke kjenner hverandre. Men det er så rart, for man vet jo at man egentlig kjenner hverandre.
Man vet jo at vedkommende pleide å bety så jævlig mye, og at du betydde så jævlig mye for vedkommende også. Begge husker alle minner med hverandre, og vet at man kunne snakke om alt og ingenting i evigheter, og nå går man bare rett forbi og ser knapt på hverandre.
Man trenger ikke å ønske at det at man ikke har kontakt lenger aldri skulle skjedd, men likevel er det bare noe med det som gjør alt så rart. Hvordan man bare kan gå fra å være så nære, til å knapt ønske å se trynet på hverandre.
