Fredrik lurte meg i går! Jeg forventet ingenting i dag tidlig, og våknet rundt tolv siden jeg får sove litt ekstra lenge i helgene – noe som er utrolig deilig! Jeg forventet virkelig ingenting, og jeg står opp og setter meg i sofaen, og Leo kommer løpende (krypende) bort til meg og Fredrik later som ingenting. Jeg går etter hvert inn på soverommet for å kose litt med Leo, og da kommer han med både kort, gaver, og det hele! Kake kom også litt senere, som han hadde laget helt selv. Herregud for en glede ♥
Før jeg ble mamma selv skjønte jeg aldri hvilken jobb alle mammaer der ute gjør, men nå som jeg gjør det kan jeg si at vi burde være ufattelig stolte av oss selv. Ikke bare på denne dagen, men også på alle andre dager i året!
Jeg vil si gratulerer med morsdagen til alle fantastiske mødre der ute! Vi fortjener denne dagen så utrolig mye, for vi gjør en utrolig jobb med barna og alt av nedturer og oppturer som følger med mammarollen. Gi deg selv litt anerkjennelse for den strålende jobben akkurat du gjør!
Husk også at man ikke kan helle fra en tom kopp, og ta vare på dere selv litt ekstra mye i dag ♥ En stor klem sendes!
Med jevne mellomrom får jeg spørsmål om jeg “er gravid igjen” og det surrer rykter rundt det, fordi «alle andre» mammabloggere blir gravide igjen en stund etter at førstemann har kommet.
Jeg har skrevet det tidligere, men jeg skriver det gjerne igjen: Selv om det av og til frister, så har jeg verken mann eller lyst akkurat nå, så da er saken ganske grei. Det blir ikke baby på en god stund, og det tror jeg er veldig greit. At jeg får fokusert på utdanningen min og Leo sine første leveår, samt å bruke en del tid med venner og å bare være 17 år!
Men hva så, egentlig? Hva så om jeg hadde bestemt meg for å få en til når Leo er et par år?
Hvis jeg bestemmer meg for enda en baby med tiden så kan jeg garantere at jeg har både økonomi og plass til en til, selv om det ikke er det aller viktigste en gang. Det er viktig for meg at barna mine skal ha mye trygghet og gode rammer rundt seg, for selv om det aller viktigste er at barna dine får nok omsorg og kjærlighet så kan ikke babyer leve på luft og kjærlighet. Det aller beste er selvsagt en god og trygg økonomi, og at de vokser opp i et godt miljø. Det er ikke problematisk om jeg skulle få en til nå en gang, men det hadde vært uaktuelt med tanke på at jeg ikke har kjæreste. Jeg kunne aldri fått barn nå med noen som ikke var min kjæreste over en lengre tidsperiode.
Ikke vet jeg hvor mye jobb det kommer til å bli med årene heller når Leo vokser, og jeg vil jo kunne gi mitt 100% i oppveksten til barna mine!
Når jeg først nå har fått et barn allerede ønsker jeg å sørge for at han får det aller best ikke bare nå, men også i fremtiden – og derfor må også utdanningen min stå i fokus nå de neste månedene. Det blir ikke baby på veldig lenge, selv om det selvfølgelig hadde vært koselig. ♥
Hei alle sammen, og håper dagen deres har vært strålende hittil.
Jeg tenkte bare å snakke til dere om noe litt alvorlig i dag, nemlig kopiering. Eller plagiat – som det også kalles. Når jeg daglig når ut til så mange mennesker som jeg gjør, elsker jeg å se at noen blir inspirert av meg. De gangene noen noensinne har kalt meg inspirerende har jeg nesten falt om og trodd de har tullet med meg. Føler overhode ikke at jeg er inspirerende, men det er et virkelig et stort kompliment for meg og det gleder meg å se at jeg inspirerer flere av leserne mine, også når det kommer til leserne mine sine egne blogginnlegg. Jeg synes det er så kult!
Men så finnes det noe som ikke er like kult. Det å oppleve at noen kopierer blogginnleggene dine, tar mye av tankene og refleksjonene dine ordrett og kun endrer litt på noen få ord her og der. Det er ulovlig, og utrolig kjedelig for oss bloggere som jobber beinhardt med blogginnleggene våre. Det er rett og slett dødskjipt! Jeg har av og til sammenlignet det litt med at noen ser innleveringsoppgaven din på skolen du har skrevet som du er sykt fornøyd med, og at vedkommende tar mye av innholdet ditt og leverer det inn til læreren før du rekker å gjøre det selv. For det har faktisk også hendt at innlegg jeg har skrevet først som andre har fikset litt på for å så poste det som sitt eget, har fått mer oppmerksomhet enn mitt orginale blogginnlegg. Den følelsen er virkelig kjip…
Men så er det ikke det at oppmerksomheten blogginnlegget får egentlig er det aller viktigste, eller sååå innmari nøye. Skriver jeg om noe viktig så er det jo fint og flott at det temaet får oppmerksomhet gjennom blogginnlegget uansett hvem det er som egentlig skrev blogginnlegget først, men likevel tar man andres arbeid. Jeg legger utrolig mye tid og energi i arbeidet mitt her på bloggen, jeg åpner meg og deler mine innerste tanker, og da er det skikkelig vondt når noen bare tar det og later som ingenting. Og det er ikke det at skjer så innmari ofte heller, det er bare det at når det først skjer så er vedkommende sitt blogginnlegg nesten helt likt som det jeg skrev først, og jeg får en så fryktelig dårlig og kjedelig følelse av det. Og det er jo heller ikke rart når det faktisk er brudd på åndsverkloven og ikke-lovlig.
Jeg kunne postet flere eksempler her (Sikter IKKE til mammatilmichelle saken her nå, for det er ikke i nærheten av likt i forhold til andre blogginnlegg jeg har lest, så da kan dere bare tenke dere) men jeg lar være. Jeg vil ikke gjøre noe jeg kan komme til å angre på senere, og jeg vil jo helst ikke henge noen ut. Men hadde jeg vist dere, så hadde dere blitt veldig overrasket over at noen kan ta så mye av noe jeg har skrevet først uten å bli “tatt” for det.
Kall det I-landsproblem. En bagatell, ikke viktig. Men fakta er at dette er jobben min og noe jeg bruker innmari mye tid på, og blogginnleggene jeg jobber hardt med kan jeg ha begynt å skrive for flere uker siden. Da er det ikke noe morsomt at noen tar det og utgir det som sitt eget arbeid, når jeg faktisk var den som jobbet for å formulert tankene mine på best mulig måte, når det faktisk var jeg som skrev det og la mange timer i innlegget.
Hei dere! I går fikk jeg nok et overraskelsesbesøk av moren min og lillesøsteren min, så vi har kost oss masse i Tønsberg og Larvik i dag. Vi shoppet og spiste i Tønsberg og gikk rundt for å kikke litt, før vi hentet Fredrik på jobb når han var ferdig omkring 15:00.
Leo sovnet relativt tidlig i går, og det var egentlig ganske deilig å ha litt “fri”. Jeg fikk riktig nok ikke sovet særlig lenge i dag, men det gjør ikke noe når man våkner til et så innmari smilende ansikt! Leo var helt oppe i ansiktet mitt når jeg våknet og blid som bare det.
Nå var moren til Fredrik innom for en liten stund siden for å si hei til lillemann siden det er en stund siden hun har sett ham, og ellers har vi bare slappet av de siste timene. Leo har fått lekt masse og hunden til tanten min kom for å være litt med oss, siden Leo er så innmari glad i dyr!
Resten av kvelden skal vi bruke på Idol og taco! Håper alle har hatt en kjempefin start på helgen! ♥
Hvorfor tror vi alltid at vi vet hvordan selvfølelsen til noen er, på bakgrunn av hvordan de ser ut? Hvorfor tenker vi at de som poster bilder av seg selv som er slanke og veltrente, at disse menneskene automatisk synes det er lett å poste bilder av seg selv, og at det er kjempevanskelig for de som veier noen kg ekstra? Er verden så sort hvitt? Er det sånn at bare du er tynn og slank, så har du det automatisk kjempebra med deg selv? Jeg tror faktisk ikke det er slik.
Jeg blir hetset og drapstruet fordi jeg poster bilder av meg med magetopp eller i treningstøy, og her er spørsmålet mitt: Hvorfor blir jeg det? Hvorfor blir de andre overvektige damene som poster bilder av seg selv hyllet og roset opp i skyene, og jeg drapstruet? Hvorfor blir gutter snakket om hvor fine og deilige de er (ikke at det er det jeg ønsker, altså!) men jeg drapstruet?
Vi skal ha rom for alle kropper, også overvektige, men er det kun sosialt akseptert å poste bilder av seg selv når man er overvektig? Eller er gutt, og veltrent? Da har vi jo i hvert fall truffet kraftig feil med tanke på å «akseptere alle kropper slik de er».
Alle tynne, veltrente kropper er egentlig bare retusjerte og redigerte til det ugjenkjennelige, og alle overvektige kropper eller kropper med litt ekstra, overvektige, er sunne og «ekte» kropper. Er det sånn det er?
Jeg sitter alene og spiser lunsj med Leo på en koselig restaurant. Vi har akkurat satt oss ned og jeg har med en smoothie jeg rekker over til han. Han lyser opp og lager lyder som gir ekko i hele restauranten. “Oi da, Leo” sier jeg litt roligere, før jeg ler litt med ham.
Han spreller med ben og armer når han sitter i den typiske hvite-plast stolen de har på alle restauranter. Han smiler. Etter jeg har bestilt mat legger jeg merke til noen eldre damer som kikker veldig mot meg. Jeg ser at de snakker med hverandre i sidesynet mitt, og en gang når jeg møter blikket til den ene damen smiler jeg. Jeg gjør stort sett alltid det når jeg får øyekontakt med andre. Jeg tror et smil kan forandre dagen for de som har det helt for jævlig, og da risikerer jeg heller at jeg blir stirret dumt tilbake på enn at noen skal få øyekontakt med enda et menneske som bare gir dem et tomt blikk. Jeg vet hvor mye det har betydd for meg de dagene jeg har hatt det verst.
Maten vår kommer, og Leo ser ut til å bli sulten han også – til tross for brødskiven med leverpostei han spiste en time tidligere. Heldigvis hadde jeg en ferdigpakning med melk liggende i stellevesken! Jeg spør servitøren om hun kan komme med litt kokende vann slik at jeg kan varme den opp til riktig temperatur. Jeg løfter Leo ut av stolen sin og setter han på fanget for å gi han melken. Damene kikker bort på meg igjen nå.
(Sminkefritt bilde av meg fra i sommer! Hadde aldri trodd jeg skulle poste det. På kafe.)
Jeg kunne tenkt så mye. Vært redd for at de tenkte at jeg var en dårlig mor som ikke ammet, undret meg, vært bekymret. Men jeg tenker ikke sånn. Ikke nå lenger. Jeg har opplevd så mange stirre-og snakke stygt-så-jeg-hører-det-tydelig episoder at jeg vil ikke tenke at de snakker negativt om meg lenger.
Jeg vil heller tenke at de synes jeg var en veldig ung, men flink mor.
Og hvorfor skulle de uansett snakket om meg? De kjenner meg jo ikke, det blir jo bare tomme ord. Jeg vet jo at alderen min ikke plager Leo, så hvorfor skal den da plage andre…?
Hei alle dere! Nå har jeg akkurat laget en kjempegod babymat-oppskrift som ble skikkelig vellykket. Synes til og med den var god selv! I denne oppskriften er det bare 4 ingredinser til og med, raskt, godt, og enkelt.
Overkokt spaghetti (Gjerne fullkorn!) eller annen fullkorns-pasta, her kan du koke opp etter behov og skjære det i mindre biter dersom det er passelig.
150 – 200 gram fryste grønne erter
Bittelitt hvitløk
Litt oregano eller basilikum, her kan du bruke enten fersk eller tørket. Prøv med litt i starten og se om de små liker det.
Ettersom det er mye fokus på å kutte litt ned på kjøtt om dagen også, er dette en vegtar-rett til de minste med bare gode grønnsaker og fullkornspasta. Tenkte det passet supert!
Dette gjør du:
Kok erter, og kok spaghetti. Skjær opp avokado og bittelitt hvitløk, det kan ikke være så mye som et helt fedd med hvitløk, men kanskje et kvart fedd ca. Det skal på en måte få et hint av hvitløksmaken i retten.
Deretter heller du av ertene, og blander det sammen med den oppskjærte avokadoen og tar det i stavmikseren til massen er smooth og uten klumper. Så heller du av vannet av spaghettien når den er passe overkokt (lettere å tygge, spesielt for Leo som mangler tre tenner nede..) og tar spaghettien på tallerken med den grønne sausen over. Deretter tilsetter du oregano eller basilikum, men det er selvfølgelig valgfritt.
Har du en baby som ikke er helt klar for å tygge pasta enda, kan du bare lage selve sausen/mosen. Den er faktisk skikkelig god!
Fremover kan dere glede dere til mer hjemmelaget babymat! Jeg jobber med noen oppskrifter til lapskaus, kyllinggryte, og litt annet godt.
Gi gjerne tilbakemelding om dere prøver! Det ble en ny favoritt hos sjefen her i huset ♥
Nå skjedde det! Gjett hva? Leo har gått for aller første gang i dag uten noe hjelp! Han tok 4 skritt mot meg når vi hadde hjulpet han slik at han reiste seg (Han er nemlig litt lat, for han klarer fint å reise seg på egenhånd også!)
Nå kommer han stadig vekk bort til meg fordi han vil prøve mer! Merker til og med at han er stolt selv, og det har han all grunn til!
Siden det første innlegget mitt om utroskap tok helt av i fjor og er ett av mine desidert mest leste innlegg, tenkte jeg å skrive litt mer om dette.
Jeg fikk mange reaksjoner fra sist gang jeg innrømmet ovenfor både meg selv og dere at jeg har vært utro i tidligere kjæresteforhold. Mange begynte å stille relativt stygge spørsmål som “Hvor mange har du egentlig hatt sex med?” mens andre roset meg fordi det var så bra at jeg var åpen om det. Det er så viktig å innrømme sine feil, og det vet jeg, for jeg har gjort en del feil i løpet av mine egentlig ganske få år her i livet.
Men er det egentlig sånn at det eneste som er utroskap er å ha sex med noen andre? Er det ikke utroskap om du holder ting skjult for partneren din?
Er det ikke utroskap å slette samtaler og meldinger fra mobilen din, i frykt for at partneren din skal se dem?
Er det å være utro når du treffer andre av det motsatte kjønn i skjul, selv om du verken kysser, har sex eller gjør annet med vedkommende?
For meg er utroskap at du gjør noe mot partneren din som du vet at han eller hun ikke setter pris på, i den forstand at du vet at det sårer veldig. Akkurat dette er jo forskjellig fra forhold til forhold, men om du har en kjæreste regner jeg med at du vet ca hvor grensen går. Du vet at du ikke burde gjøre det, men du gjør det likevel. For liker du ikke forholdet du er i, så bryt ut av det – så er du fri til å gjøre akkurat hva du vil. Det sårer kanskje akkurat like mye for daværende ex-partneren din om h*n får greie på at du har gjort noe med noen andre rett etter at dere gjorde det slutt, men da er du i det minste ikke utro.
Mange mener at du umulig kan elske partneren din dersom du velger å være utro. Det tror jeg at du kan. Man kan rett og slett være dritt lei av forholdet, sliten av partneren (selv om du vet at det riktige ikke er å bryte ut) du kan ha et skikkelig svakt øyeblikk og ikke helt forstå konsekvensene og utfallet av valget ditt – men det er første gangen. Det er for så vidt ikke en unnskyldning, for jeg tror ikke at det går an å unnskylde utroskap – men jeg tror at det går an å forklare det til en viss grad.
Er du utro enda en gang, så vet du hva du går til. Du vet hva det gjør med partneren din, du vet hvordan det svekker forholdet deres. Du har sett reaksjonen til partneren din første gangen du gjorde det, hvis du var så heldig å bli tilgitt – riktig nok. Da synes jeg egentlig ikke at det finnes forklaringer lenger. Du tar et egoistisk valg som du vet hva fører til.
Jeg mener ikke at når du er utro første gangen så tar du ikke et egoistisk valg, for det gjør du. Men andre gangen vet du så jævlig godt hva du går til.
Og helt til slutt: Hvis partneren din ønsker å være utro, så kommer han eller hun til å klare det uansett hvor mye du “passer på” og følger med. Vedkommende må ha bestemt seg for at det ikke skal skje.
På samme måte som at jeg har bestemt meg for å aldri være utro igjen.
Jeg er og har aldri vært en av de som er totalt avhengig av kaffe for å kunne stå opp morgenen, men jeg takker aldri nei til iskaffe! Jeg har laget en egen ganske enkel og rask variant, og den er kjempegod!
Det du trenger er;
Sjokoladesaus (Jeg har en som er beregnet til kaffe, men vanlig fungerer helt sikkert bra det også!) Hvis du heller vil ha med litt vaniljesmak istedenfor sjokolade, bruker du vaniljesaus.
Helmelk eller lettmelk, alt ettersom hvor lett du vil ha den.
Kokt vann
Brunt sukker
Vanlig sukker eller sukrin (Jeg bruker sukrin)
Isbiter
Kaffepulver
Slik gjør du, og slik mye bruker du av hver ingrediens:
Jeg starter med å ta et glass, og jeg brukte to ganske store, så derfor trengte jeg 5 spiseskjeer med sjokolade/vaniljesausen. Dette må du selv finne ut, for bruker du et mindre glass må du ha mindre – men store deler av iskaffen er jo melk og vann, og derfor er det greit om det smaker litt – synes jeg.
Deretter tar du i kaffepulver, her kan du også bruke så lite eller mye du vil, jeg bruker tre teskjeer med kaffepulver og bruker Brasero. Nescafe funker også helt fint, samt annen pulverkaffe. Dette kommer også an på hvor sterk kaffesmak du liker, men husk at melken “demper” kaffesmaken en del. Smak til og finn ut hva du liker best.
Deretter fyller jeg en del av glasset med kokt vann, og resten deretter med melken (som forresten skal være kjøleskapskald). Så tilsetter jeg sukkeret, og her har jeg heller ikke skrevet noe mer detaljert av hvor mye du skal bruke – rett og slett fordi det du synes er kjempesøtt, kan jeg synes er ganske bittert. Noen liker jo veldig søt kaffe, mens andre liker den mindre søt. Rør alt sammen og vent til den har kjølet seg ned før du tar isbiter i den, og hvis du har krem kan du gjerne bruke det også.
Husk: Du kan sette den i kjøleskapet for å fremskynde at den skal kjøle seg ned, men da må den ikke være veldig varm – siden det kan ødelegge de andre varene i kjøleskapet.
Prøv dere frem! Jeg måtte prøve noen ganger før jeg fant ut hva som ble best, fordi det har lett for å smake litt lite og at det kan smake en del vann dersom du ikke bruker nok av de andre ingrediensene (altså kaffepulveret, sukkeret, og sjokolade eller vaniljesausen)
Håper ikke oppskriften ble alt for innviklet! Og håper dere liker den ♥
