Dagen her startet litt senere enn vanlig, nærmere forklart klokken halv 10. Grunnen er egentlig bare at jeg har begynt å bli syk, så det føles ut som at noen har knivstukket meg ca tusen ganger etter hverandre i halsen min. Ellers er jeg i helt grei form! Håper det blir bedre og ikke verre da, riktig nok.
Jeg trener så mye om dagen at jeg går rundt og er konstant støl. Får lyst til å grine når jeg skal bøye meg ned og løfte Leo, haha! Ellers bør jeg kanskje roe ned litt i dag hvis jeg skal bli bedre. Det er jo helg allerede i morgen! Bestevenninna mi kommer hit og vi skal kose oss masse, gleder meg ♥
Ellers har det skjedd forferdelig lite i dag, annet enn at jeg har løpt etter Leo og at han har revet i stykker regningene mine. Spise dem prøvde han også, der ble han heldigvis stoppet! Ellers har ingen av oss orket å pynte oss noe særlig i dag, Leo har på en litt slitt body og jeg går rundt med en ganske stor genser og undertøy samt oppsatt hår. Jeg ser helt gærn ut men i dag orker jeg ikke bry meg.
Dessuten har flere av dere lurt på om Fredrik kan skrive et blogginnlegg igjen snart, og jeg spurte han her i går og svaret jeg fikk var “Nei, jeg vil ikke skrive for så mange tusen folk, tenk om jeg skriver noe feil?!” Haha, måtte le litt av den. Skjønner han godt da, men da vet dere i hvert fall det 🙂 Skal forresten skrive litt om hva som skjer fremover med tanke på Fredrik og jeg snart. Vet veldig mange har etterlyst det.
Nå skal jeg lage litt skikkelig god mat i dag til Fredrik er hjemme før jeg rett og slett skal sove noen timer. Trenger å gjøre det jeg kan for å holde meg frisk, hater tanken på å være syk når jeg er en god del alene med Leo på dagtid! Sist gang jeg var syk, skikkelig syk, var i oktober og det glemmer jeg ikke så lett, for å si det sånn. Grusomt.
Håper dagen deres på jobb, skole, i permisjon, eller hva enn dere har gjort i dag har vært ordentlig fin! Gleder meg til å snakkes senere i dag ♥
Jeg merker at tiden går helt vilt fort for tiden, og nå er vi allerede i februar. I mars blir det feiring av ettårsdag samt påske, så kommer vi til april, så mai med 17-mai feiring og det hele, så er vi i juni og attenårsdagen min og det er sommer – og så kommer jeg til å blunke og sommeren kommer til å være over, og det blir barnehagestart og endelig start på videregående.
Egentlig er det såpass etterlengtet (skolegangen min, altså) at jeg burde være sinnssykt glad, men akkurat nå er jeg ikke det. Burde jeg kanskje være det? Jeg kommer jo sikkert til å glede meg en del med tiden, det er ikke det. Bare tanken på at jeg ikke skal ha hovedansvaret for Leo på dagtid lenger skremmer meg en del, selv om jeg absolutt har fått min del med ham hjemme så kjennes det veldig rart.
Jeg har jo faktisk ikke gått på skole på to år nå, så nå er det veldig på tide. Jeg vet jo også at Leo har godt av å være med andre barn, og at han kommer til å ha det kjempefint. Jeg er bare bekymret og redd for om alt kommer til å gå bra. Fryktelig redd for at barnehagestart blir et mareritt, og at han bare står og gråter når jeg må gå. Jeg undres over hvorfor de som jobber i barnehage ikke tjener mye, mye mer når de faktisk gjør en av de viktigste jobbene – det å ta vare på de som betyr mest for oss.
Jeg merker allerede hvilken sprudlende personlighet Leo har, og jeg tror han kommer til å få mange nye lekekamerater. Men at vi ikke skal tilbringe hele dagen lenger sammen er veldig merkelig. At mammapermisjonen er over er faktisk ganske trist. Det kommer til å bli veldig uvant.
Det blir søking av skole og barnehage nå til uken, så må vi bare ta hver dag av gangen og gjøre alt for at vi skal klare det, for det vet jeg at vi kan ♥
Okei, jeg måtte helt seriøst begrense meg fra å ikke ta hjerte bak alle bloggene – fordi jeg synes faktisk 90% av de som er på topplisten gjør en kjempejobb, og jeg har perioder hvor jeg faktisk er innom alle sammen. Kødder ikke. Det har blitt et helt utrolig nivå blant bloggerne for tiden, ikke rart ettersom det er så mange flinke! Merker at jeg er fryktelig ydmyk for at så mange fortsatt klikker seg inn på min blogg hver bidige dag. Utrolig gøy og motiverende, håper bloggen min når forventningene deres!
I tillegg leser jeg litt på andre som ikke er på topplisten, deriblant flere av leserne mine sine. Enmammablogg, Gilmakeup, Martaalise, og flere andre (samt mange av side2bloggerne, selvfølgelig!!). Før var jeg stort sett kun interessert i typiske “jenteblogger” men nå kan jeg egentlig lese nesten hva som helst av blogger. Handler mer om hvordan de skriver og hvordan bildene er.
Kroppshysteriet som er om dagen har fått enkelte til å se rødt når det kommer til det å i det hele tatt bli gravid. Flere sitter med inntrykket om at hvis du blir gravid og får barn, så blir kroppen din automatisk ødelagt. Mange er livredd for at kroppen deres skal «ødelegges», og jeg har lest om flere tilfeller hvor man lar være å få barn fordi man er så redd for at kroppen ikke blir den samme.
Først av alt: Hvis all din selvtillit og tryggheten på deg selv kun ligger i hvordan kroppen din ser ut, så er noe riv ruskende galt allerede der. Du er ikke kroppen din. Det er bare skallet ditt.
Det betyr for øvrig ikke at jeg ikke kan forstå tankene i vårt helt sinnssykt utseendefiksert samfunn. Kropp betyr mye, utseende betyr mye. Det er et helt vilt press.
Men hva betyr det egentlig å få kroppen sin ødelagt? Jeg husker jeg leste om ei jente en gang som hadde fått kastet syre over hele kroppen sin og som slet fra sykehuset for å overleve. Da kan vi snakke om å få kroppen sin ødelagt.
At du bærer frem et nytt menneske, hvilket kroppen vår faktisk er skapt for, er ikke å ødelegge deg selv. Det kalles å bruke kroppen for det den er skapt for. Rett og slett. Og hva så om du får strekkmerker? Hva betyr vel det, sammenlignet med gaven det er å få og bære frem et nytt menneske?
Som jeg har skrevet tidligere om her på bloggen min har jeg jobbet meg tilbake utgangspunktet mitt når det kommer til kroppen min etter svangerskapet. Dessuten har jeg ikke lengre stort med strekkmerker, annet enn strekkmerker på det ene låret og delvis rumpa mi. Men hvis jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte fått masse strekkmerker og hengemage for å få barn, hadde jeg aldri tvilt om å gjøre det for å få muligheten til å få barn. Looks fade, vet du. Barn er for alltid.
Jeg forstår likevel at de som er dekket i strekkmerker etter endt svangerskap synes det er kjipt og urettferdig fordi det finnes andre som ikke har et eneste merke etter graviditeten sin – men kroppen din er ikke ødelagt. Den er merket. Noen kropper, faktisk de aller fleste, trenger å bli merket for å kunne bære frem et barn. Og det er helt greit selv om det ikke er synlig i reklamer og magasiner. Det er sånn virkeligheten er.
Kroppen din blir ikke ødelagt av å gjøre det kroppen din er ment til å gjøre. Det gir jo faktisk ingen mening. Jeg elsker kroppen min. Ikke nødvendigvis for hvordan den ser ut, fordi jeg definerer ikke meg selv ut i fra hvordan kroppen min ser ut, men fordi jeg er så jævlig stolt av hva den har klart.
1. “Ønsket du deg egentlig jente? Er du lei deg det ikke ble jente?”
– Hva i alle dager er det som får folk til å tro at du alltid vil ha det motsatte kjønnet av det barnet du har fått? Nei, jeg ikke er lei meg fordi det ikke ble jente. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd enn det jeg er med gutten min.
2. “Er du ikke redd for at han skal bli homofil?”
– Hvorfor skulle jeg være redd for det? Min oppgave som mor er ikke å presse barnet mitt inn i en forutbestemt rolle, men å oppdra barnet mitt med gode verdier og å lære barnet mitt at det ikke er noen som skal kunne fortelle han hvem eller hva han er, annet enn han selv. Gode mødre aksepterer og godtar barna sine uansett om de er homofile eller lesbiske. Legningen din definerer deg ikke som menneske.
3. “Lar du han gå med kjole?!?!? Herregud, han er jo en gutt!”
– Ja, herregud. Heldigvis er det ikke sånn at klær kun er stoff som du har utenpå kroppen din. Glemte heeeelt at klærne dine avgjør hvilket kjønn du er…
4. “Glad jeg ikke har gutter”
– Ja vel, er det nødvendig å si foran noen som har gutt da?
5. “Ja du vet vel at gutter er mye vanskeligere å ha med å gjøre??”
– Ja, du vet vel at alle barn er forskjellige?
Følg meg på instagram! @Mammasom16 ♥
Har dere noen flere så legg gjerne igjen kommentar, jentemammaer også! 🙂
En påminnelse om at bare fordi du ikke ser at noen sliter, betyr ikke det at de ikke gjør det. Bare fordi du ikke har en fysisk skade du kan peke på, betyr ikke det at du ikke kan ha det jævlig.
Jeg vet at noen av dere har etterlyst litt oppskrifter, så i og med at jeg prøver å få til tre blogginnlegg om dagen for tiden tenkte jeg at jeg kunne dele oppskriften min på favoritt-karamellene mine. Jeg har faktisk laget oppskriften selv og den ble dødsgod, så litt stolt er jeg i dag!
Kommer sikkert til å få litt slakt for dette, men Leo fikk for en gangs skyld smake litt og det var ikke akkurat overraskende at han likte det sååå godt ♥
2 og en halv medium store spiseskjeer med ekte smør
3, 5 dl med kremfløte
2, 5 dl sukker
Saften av ca en kvart sitron
4 store spiseskjeer lys sirup
1 klype salt
Fremgangsmåte
Smelt smøret på ganske lav varme og tilsett de andre ingrediensene som du har blandet på forhånd. Kok det opp og så tilsett saltet.
Når det har kokt en stund kan du teste om den er ferdig ved å ta bittelitt av karamellbladingen opp i et helt vanlig glass. Hvis du kan lage en bitteliten kule av blandingen er den ferdig, og du kan helle den opp i et stekebrett med bakepapir under til avkjøling. Jeg brukte faktisk ganske lang tid på å koke det opp, jeg tok den på middels varme før jeg gradvis gikk opp på full varme og rørte mye i blandingen.
Når den har kjølt seg ned til den er litt hardere, kan du skjære den opp. Min står i fryseren akkurat nå fordi jeg vil ha den litt hardere!
Håper dere liker den ♥ Gi meg gjerne tilbakemelding hvis dere prøver!
Hvis jeg ikke liker appelsiner, så spiser jeg ikke appelsiner. Da finner jeg meg heller noe annet å spise.
Hvis jeg ikke liker volvo, så kjøper jeg meg ikke en volvo. Hvis jeg ikke liker grandiosa, så spiser jeg ikke grandiosa. Hvis jeg ikke liker blondt hår, så lar jeg være å farge håret mitt blondt.
Det er det som er så greit med å være et menneske som har fri vilje. Jeg må ikke spise appelsiner fordi andre gjør det, jeg kan heller finne noe jeg liker selv.
Liker jeg ikke å se på Greys anatomy så ser jeg ikke på Greys anatomy. Vil jeg ikke se på idol, så ser jeg heller ikke på idol. Da bytter jeg kanal når det starter på tv2. Og hvis jeg ikke kan fordra kjøpesentre, så oppsøker jeg ikke kjøpesentre. Da finner jeg heller på noe annet.
Hater jeg damehåndball, så ser jeg ikke på det.
Hater jeg fotball, så trenger jeg ikke spille det.
Vil jeg ikke ha kjæreste, så skaffer jeg meg ikke det.
Og hvis jeg ikke liker mammablogger, så leser jeg heller ikke mammablogger. Det er ganske enkelt.
Leser flere og flere blogginnlegg fra store bloggere om at de støtter pelsindustrien og poserer med store pelskåper, de er lei av pelsmotstandere som “kaster dritt etter de som bruker pels” Akkurat det provoserer meg helt vilt.
Jeg for min del tror ikke pelsmotstandere er bevisst ute etter å kaste dritt etter de som bruker pels, men at de føler en stor frustrasjon fordi det enda finnes mennesker som bruker pels i år 2016. Og som bruker det “bare fordi” ikke fordi de faktisk virkelig trenger det, som vi jo gjorde for en del generasjoner siden. Når vi faktisk ikke hadde stort valg.
I dag har vi et valg. Vi kan velge å bruke andre typer materiale til å holde oss like gode og varme, uten å skade noen dyr – Så hvorfor i all verden skal vi velge pels når vi vet at det skader dyrene? Hvorfor skal vi drepe og torturere uskyldige dyr fordi vi vil ha pelsen deres fordi den er så «innmari god og varm» når vi kan bruke andre type materiale som er minst like varme? Hvorfor?
Fuskepels ♥ Mange går hardt ut mot meg og ber meg holde meg for god til å skrive om hvor mye jeg hater pelsindustrien, fordi jeg ikke er feilfri selv – altså, fordi jeg spiser kjøtt og fordi jeg i løpet av mitt 17-år gamle liv har kjøpt meg dyretestet sminke. Men må man være helt feilfri selv for å kunne sette lys på noe man mener er galt?
Du snakker så mye om respekt, men du viser jo nå at du har ikke mye respekt for andre” Dere som leser bloggen min vet utmerket godt at jeg er oppegående og at jeg har mye respekt for mine medmennesker. Det jeg imidlertid ikke har særlig mye respekt eller til overs for, er de som vil prøve å rettferdiggjøre at de støtter en skitten industri som rett og slett dreper for at du skal kunne føle deg fin. Noen må tross alt stå opp for dyrene, det er jo ikke akkurat slik at de kan gjøre det selv. Vi har nok av mennesker som står opp for menneskeheten.
Jeg spiser kanskje kjøtt, og det kan dere gjerne arrestere meg for. Jeg har også vært vegetarianer en periode men grunnet ekstrem vitaminmangel kunne jeg ikke fortsette i samråd med legen min. Håper at jeg får til det en gang i fremtiden, for vi kan ikke sitte og skylde på samfunnet når det skjer gale ting – når vi faktisk er samfunnet. Det er vi som må være forandringen som vi vil se i fremtiden.
Så, greit, jeg spiser kjøtt: men aldri i verden om jeg vil bidra til at dyr blir drept ene og alene fordi jeg synes pelsen deres er fin og fordi jeg vil bruke den selv. Aldri i verden om noen dyr skal lide på grunn av min forfengelighet. Reven trenger pelsen mer enn du gjør. Jeg finner det selv fryktelig frustrerende og fortvilende å se disse bloggerne som kan nå ut til så mange, velge å fremme meningen sin rundt dette når det ikke bringer noe godt med seg. Hva er bra med dyremishandling, og hvorfor støtter vi det kun fordi vi vil bruke pels? Vi har allerede gitt pelsindustrien i Norge en sjanse, men gang på gang ser vi på norskproduserte dokumentarer at det fungerer ikke. Hva er det vi ikke forstår her?
Og så kan vi jo stille spørsmålet til de som bruker pels: Hvorfor ønsker du å gå med pels? Og så kan du spørre deg selv om den grunnen er god nok til at dyret får et grusomt liv før det blir drept, slik at du kan føle deg fin med pelsen deres.
