Dagen er i slutten av April og da er jeg 16 uker og 1 dag gravid, så jeg håper virkelig at bildene blir bra og at vi får sjekket at alt står bra til med den lille i magen! Det er jo selvfølgelig det viktigste. Jeg merker at denne gangen er jeg mye mer bekymret for at alt er bra, enn jeg var sist gang. Vi kommer til å spørre om de kan skrive ned kjønnet på en lapp som vi kan ta med oss hjem. Så kan vi se på den når vi vil, eventuelt ikke se på den!
Fredrik ville nemlig at vi skulle gjøre det «på den ordentlige måten» slik han mener det sånn vi gjorde det sist, med at vi venter å få vite kjønn til den ordinære ultralyden som alle gravide blir innkalt på. Men jeg kjenner at siden jeg bekymrer meg litt for at alt er bra, samt at jeg er veldig spent på kjønnet til den lille, så drar vi i hvert fall på denne ekstra ultralyden og får skrevet ned kjønnet på en lapp, så får vi se ♥
For bare noen måneder siden så det ut til at jeg måtte flytte vekk fra livet jeg kjenner nå, og at forholdet til den som betyr aller mest for meg var over for godt.
Det så ut til at det var en stor, fatal endring som skulle skje i livet mitt. Jeg skulle bli alenemor. Det jeg hadde blitt fortalt hele tiden at garantert kom til å skje meg, det skulle plutselig skje. På ekte.
Jeg skal ikke nekte for det, for jeg var knust. Fredrik og jeg har aldri snakket så mye som vi gjorde i perioden etterpå.
Etterhvert, etter mange vonde uker, dager, til og med måneder – så det ut til at ting skulle løse seg. Sakte men sikkert. Det var opp og ned, men vi fant ut omkring nyttår at vi var alt for glade i hverandre. Det var på ingen måte slik at vi våknet opp en dag og plutselig innså det, men det skjedde gradvis. Vi skjønte at det var ikke rett allikevel å gå fra hverandre. Det var faktisk ikke i nærheten av rett lenger, for noen av oss.
Det høres kanskje skikkelig kleint og klisje ut, men noen gang skjønner man ikke hva man har før man mister det. Noen ganger må man kanskje være på et skikkelig mørkt og jævlig sted for å klare å se lyset. Jeg tror vi forsto da hvor avhengig vi var (er) av hverandre og hvor mye glede vi hadde i hverandre og sønnen vår. Tross krangling om oppvask, husarbeid, og slitsomme våkenetter.
Tross grums i fortiden og feiltrinn.
Fredrik var ikke klar for at jeg delte dette med dere så tidlig enda, og for å være helt ærlig er jeg veldig glad for at han ikke var det. For at vi fikk denne tiden til å løse opp absolutt alt og for å bli fullstendig sikre på at å satse på en fremtid sammen var så nært 100% riktig som det kunne bli.
Vår største glede.
Selvfølgelig kan forholdet vårt ta slutt igjen en gang. Det er ikke akkurat til å stikke under en stol. Ting kan alltid skje uforutsett, det er en del av livet. Men jeg kommer ikke til å sitte å tenke “Hva hvis” eller “hva om” resten av svangerskapet. Eller resten av fremtiden eller, for så vidt. Jeg vil ikke tenke slik. Skal jeg alltid bekymre meg og være urolig for at det kan bli slutt – istedenfor å faktisk nyte at det ikke er det?
Det blir som det blir, fremtiden blir som den blir, og akkurat nå føles det så forbanna rett.
Herregud, jeg har snart gått gravid i 100 dager allerede. Utrolig rart og morsomt på samme tid! 91 dager har jeg gått gravid nå, og det er 192 dager igjen av svangerskapet.
Formen min er fortsatt veldig bra! Jeg føler meg egentlig ikke så veldig gravid en gang, til tross for at jeg har hatt bekkenløsning. Den kan være ganske ille noen dager, men jeg har dager som går helt fint også – så det er deilig. Ellers er det bare fødeangsten som river meg ned, fysisk sett er jo alt bra – og det vet jeg å sette pris på.
Har ikke jeg verdens flotteste gutt som er SÅ klin lik pappaen sin så vet ikke jeg altså!
Jeg er ganske trøtt, men jeg har alltid vært trøtt uansett hvor mye jeg sover, så det er liksom ikke en så veldig stor forskjell egentlig fra før jeg ble gravid igjen. Merker derimot at jeg tar veldig lett til tårene og at jeg er, i følge Fredrik, veldig hormonell. Men han tar selvfølgelig feil 😉 Haha, neida!
Bare 27 uker igjen. Okei, “Bare” er det vel kanskje ikke – men jeg husker hvor fort sist svangerskap fløy forbi så jeg skal kose meg med lillemagen enn så lenge!
Kjære Leo
Gratulerer lille venn, du skal bli storebror!
Så skjedde det et fint, stort, sjokkerende mirakel igjen..Akkurat som det gjorde når vi fikk vite at du skulle berike vår familie med din ankomst..
En liten engel, et stort under- deg!
Hva ville den følsomme bestemora di gjort uten deg? Så mye du er, har vært, og vil bli. Noe av det beste som har skjedd oss, på lik linje med våre jenter- din mor og dine tanter.
Jeg har sagt det før, sier det med glede igjen- til det, for andre, kjedsommelige- jeg er så uendelig glad for at du finnes, at du ble valgt til å få leve og gi oss så enormt mye! Jeg får aldri takket din mor og far nok for akkurat det.
Du vil kanskje senere høre og bli fortalt meninger og umeninger, av vilt fremmede, av ukjente, samt rebeller på sosiale medier, at din mor burde gjort ting annerledes, at hun burde prioritere utdanning og livet uten barn til hun ble eldre..Det vil alltid finnes slike mennesker, og det skal den litt slitsomme bestemora di si noen vise ord om.
Drit i disse menneskene!
Lær av og gjør som din mor, se forbi dem, se dem for de svake og uvitende menneskene de er. Forstå dem, men ikke bruk tid på å bekjempe dumheten deres. Gled deg over den enorme styrken som har valgt å gi deg livet, de som har ønsket deg, de som har gitt deg de beste forutsetninger for å vokse opp til å bli det mennesket du er, og kommer til å bli.
Det hadde aldri passet bedre å si nettopp deg disse ordene: ” Du skal hedre din far og din mor”….
Du og den litt rare bestemora di er de heldigste i hele vide verden
Jeg tenkte bare å teste litt med kjerringråd jeg fant på nett om hvilket kjønn babyen i magen er! Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg gjorde akkurat dette på bloggen når jeg var gravid sist også, og det innlegget kan dere lese HER ♥ Det morsomme er jo at jeg ser at jeg skrev sist svangerskap at jeg hadde en magefølelse på at det ble jente, akkurat som jeg har denne gangen også!
Har den vordende mormoren grått hår, er en gutt i vente. Har hun ikke grånet enda, eller farger håret, blir det en jente.
Slipper du unna timene over doskålen tidlig i svangerskapet, skal det tyde på at en gutt er i vente. Er du derimot veldig kvalm, venter du en jente.
= Morsomt akkurat dette. Veldig kvalm sist og det var gutt, ikke kvalm denne gangen og da skal det bety gutt det også?
Vokser ikke brystene særlig, ventes en gutt. Er det dramatiske endringer, blir det en jente.
= Jente! Endte med bh-størrelse Dolly Parton sist (som tydeligvis også skulle tyde på jente?) og det ser ikke ut til at denne gangen blir noe annerledes.
Er mor fysen på salt eller sur mat, skal det tyde på gutt. Er det søt mat og gjerne godteri på topp, ventes en jente. Foretrekker du kjøtt og ost, skal også dette være tegn på gutt, mens frukt skal tyde på jente.
= Jente! Har helt avsmak på kjøtt men hiver inn på druer og mango.
Er mor bekymret under svangerskapet, ventes en gutt. Er hun rolig og avslappet, blir det en jente.
= Gutt!
Har du en høy, stram kul på magen, ligger det en gutt der inne, men dersom magen derimot er lavere og bredere, er det nok større odds for at det kommer en jente.
= Litt vanskelig å svare på da magen ikke er så veldig stor enda, men foreløpig er den lav (men det er jo alle i starten, vel?)
Dersom mors alder ved unnfangelsen og måneden unnfangelsen fant sted til sammen utgjør et partall, ventes en gutt. Motsatt for jente.
= Gutt!
Er føttene kaldere nå som du er gravid, venter du en gutt, er det ikke noen endring, er det en jente.
= Ingen endring, jente!
Om du får kviser, fett hår og føler at du generelt ser verre ut som gravid enn ellers, sier mange gamle koner at dette tyder på jente, for jentebabyer “stjeler” mors skjønnhet. Går du derimot gravid med en gutt, ser du derimot mer strålende ut enn noensinne, med hud som gløder og hår som både blir lengre og mer skinnende enn før.
= Denne var også litt morsom. Sist gang følte jeg meg helt elendig utseendemessig, følte alltid at jeg hadde fett hår og at jeg ikke så ut som meg selv nesten noen gang, følte meg rett ut stygg. Da var det gutt, selv om det står at dette tyder på jente. Denne gange føler jeg meg veldig fin utseendemessig, føler håret mitt har vokst og at jeg ser fin ut, og da skal det tyde på gutt? Haha!
Kinesisk fødselskart:
Her er jeg faktisk for ung for å til å sjekke siden de kun har fra 18 år og oppover, men hvis jeg skal regne med det som er nærmest min alder, det yngste (altså 18 år) så er denne babyen en jente. Dette fødselskartet stemmer i hvert fall med kjønnet til Leo, så hvem vet? Jeg er jo 18 når babyen blir født!
Man kan nok ikke stole helt på disse kjerringrådene, men det er jo morsomt å teste likevel!
Mange har lurt på når jeg har termin, og egentlig tenkte jeg å holde det hemmelig en stund til fordi det føles litt.. Personlig? Jeg vet ikke. Jeg delte den jo sist uten problemer eller tanker rundt det i det hele tatt, men denne gangen føltes det litt annerledes. Men jeg har fått så mange spørsmål og siden jeg allerede har skrevet til dere at termin er omkring midten av oktober uten å egentlig tenke meg om, så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre den nå!
Leo var jo en liten vårbaby, så nå får vi altså en høstbaby – Nærmere forklart en oktoberbaby! Termindatoen jeg har fått beskjed om foreløpig er 15 okt♥ber!
I det siste har jeg hørt mye at jeg oppfordrer andre til å bli mor i ung alder fordi jeg skriver en blogg om det.
Det er jeg veldig uenig i.
Det har vært viktig for meg å opplyse, og det å være åpen og ærlig om hele situasjonen min siden jeg ble mamma første gang når jeg var 16 år gammel. Og det har mildt sagt vært tøft, selv om jeg har klart meg utrolig bra. Hvordan jeg taklet de forskjellige tingene, hvilke utfordringer jeg har møtt på, og hvordan jeg har løst dem. Jeg tror at, spesielt dere som har lest bloggen lenge, har sett at jeg har vært åpen om alt – ikke bare de hyggelige og koselige tingene som har vært på veien – men også de aspektene av livet mitt som ung mor som ikke er så morsomme å snakke om. At jeg har møtt mye motstand, fordommer, at utdanningen min har måtte bli satt på vent, og at jeg definitivt ikke lever et liv som er et liv de på min alder drømmer om.
Jeg har ofte skrevet at jeg ikke oppfordrer noen til å bli gravid med vilje i ung alder, men at jeg ikke fraråder heller. Jeg tror det blir for enkelt å gi alle unge gravide en “one size fits all” løsning, rett og slett fordi vi kan leve veldig forskjellige liv og ha fryktelig forskjellige utgangspunkt. Det jeg imidlertid har vært svært opptatt av, er at disse som ønsker å bli unge foreldre vet så godt som mulig hva det innebærer (selv om man selvfølgelig ikke forstår alt før man blir forelder selv)
Hvor uhyre viktig det er å ha god økonomi så man kan leve og ta hånd om barnet sitt selv. Hvor viktig det er å være selvstendig, å ta hånd om barnet sitt på egenhånd dersom man selv ønsket å bli forelder tidlig. Det å være klar over at sannsynligheten for at man blir alene med barnet er svært stor desto yngre man er. Og at en baby ikke er en dukke du kan legge vekk når du er sliten eller når du ikke orker mer.
En baby er et eksepsjonelt stort ansvar, men hvis du absolutt på død og liv ønsker å bli mamma tidlig så er det jo faktisk ingen som kan stoppe deg fra å gjøre det (Ikke at jeg noen gang har opplevd å treffe på noen som faktisk ønsker dette ansvaret i såpass ung alder, men man vet jo aldri) men da vil jeg at du skal vite hva så godt det lar seg gjøre hva det innebærer og hvor ufattelig slitsomt og utmattende det kan være. Da skal du være klar over at dette er et barn du skal ha resten av livet, som du skal forsørge til den dagen det fyller atten år, og kanskje lenger enn det også. Dette har jeg også vært opptatt av å vise gjennom bloggen min. Blar du i arkivet mitt kommer du til å finne koselige blogginnlegg om hvor fine dager vi har hatt sammen med den nydelige babyen vår, men også blogginnlegg der jeg forteller om episoder hvor jeg har vært helt på gråten av utmattelse fordi jeg har sovet 2 timer på tre netter. Og det er faktisk ikke overdrivelse en gang.
Barn er ingen lek.
Hvis du blir gravid tidlig skal du selvfølgelig kjenne etter hva du klarer å leve med, men man må huske å tenke på barnets beste også. Gode mødre setter barnets beste først. Hvis du vet at du ikke har jobb, ikke penger, ikke utdannelse, ikke en familie/et nettverk som kan støtte og hjelpe deg (med andre ord liten mulighet til hjelp fra de rundt deg) og liten mulighet for å flytte for deg selv og generelt liten mulighet til å gi barnet et godt liv (Nå sier ikke jeg at du ikke kan gi barnet et godt liv selv om du ikke har noe av dette altså, for kjærligheten din til barnet ditt er jo aller viktigst, men en baby kan ikke leve på luft og kjærlighet) så kan det være lurt å stille seg spørsmål som “Hvordan skal jeg klare å forsørge dette barnet?”
“Hvordan skal jeg klare meg videre i livet, og hvordan skal jeg få meg jobb senere, utdannelse?”
“Hvor skal jeg bo, og hvem skal jeg kunne støtte meg på når ting blir vanskelig?”
og kanskje
“Har jeg det som skal til for å være en god omsorgsperson akkurat nå?” “Hvis jeg hadde vært dette barnet, hadde jeg ønsket å komme til verden i det livet jeg kjenner til nå? Og hadde jeg hatt et trygt boforhold med gode muligheter i fremtiden?”
Noen unge har det som skal til for å bli en god forelder selv om de er 16.
Andre ikke.
Noen 30 åringer har det som skal til for å bli gode foreldre.
Og andre ikke der også. For de finnes de også, selv om vi i aller høyeste grad hører mest om de unge som ikke takler foreldrerollen.
Poenget er bare rett og slett følgende:
En baby er ikke en søt liten ting du skal skaffe deg fordi du har sett på en mammablogg at det ser koselig ut.
Er jeg fryktelig hårsår om jeg reagerer litt på å høre ting som dette? Mulig. Det er kanskje fordi jeg vet hvor mye jeg har slitt med fødeangsten min, til og med når jeg ikke har vært gravid en gang.
Jeg vil bare ta opp dette før jeg kommer til å la det ligge resten av svangerskapet. Jeg kan helt sikkert svare dere på kommentarer vedrørende dette, men jeg orker ikke å kritiseres for å ha fødeangst som jeg ikke kan noe for, og derfor vil jeg ikke legge unødig mye fokus på dette i tiden fremover.
Mange har lurt på hvorfor jeg hadde keisersnitt, og har fortalt meg at «Du har jo ikke medisinsk grunnlag for å få keisersnitt?!»
Jo, det er akkurat det jeg har. Jeg fikk bekreftet (på papiret) at jeg hadde ekstrem fødselsangst fra både psykolog, jordmor jeg var på samtale med under så og si hele forrige svangerskap ved Tønsberg sykehus, og overlegen ved samme sykehus, som hadde siste ordet i avgjørelsen. Det er hele grunnen til at jeg fikk planlagt keisersnitt sist gang. Hadde det ikke vært medisinsk nødvendig for meg å ha keisersnitt sist, så tror jeg nok neppe at overlegen ved Tønsberg sykehus ville sørget for at jeg fikk det.
Og denne gangen er det ikke noe bedre, snarere tvert i mot. Derfor vil jeg tro at jeg også denne gangen kommer til å få det på papiret at jeg har ekstremt fødeangst, det vil i hvert fall virke logisk når jeg foreløpig sliter mer med dette denne gangen enn sist, og at jeg da fikk bekreftet det som medisinsk grunn.
Jeg vet ikke hvor strenge de er når det kommer til det å innvilge planlagte keisersnitt på andre sykehus i Norge, men jordmødrene ved Tønsberg sykehus var klare på, fra første samtale jeg hadde med dem, om at de var strenge på å innvilge dette. Jeg har i ettertid lest på nett og skjønt det slik at de er et av Norges strengeste sykehus på å innvilge planlagte keisersnitt.
Jeg har hatt totalt søvnløse netter, og grusomme mareritt. Det har jeg fortsatt. Til og med når jeg ikke var gravid, fra tiden etter Leo ble født og helt til nå, har jeg med jevne mellomrom hatt grusomme mareritt og en redsel som er helt uforklarlig grusom og som treffer meg hardt. Hver dag under graviditetene. Dette vet Fredrik alt om som har måtte trøste meg utallige ganger på natten, og også på dagtid. Den har åpenbart blitt verre nå som jeg er gravid igjen, og jeg håper jeg får hjelp som sist. For jeg vil gjerne ta i mot hjelp. Men står jeg i uke 30 i svangerskapet og sliter like mye som jeg gjør nå, så ville det ødelagt meg psykisk om noen prøvde å tvinge meg til å føde naturlig. Og jeg håper ikke at noen ønsker at jeg skal tvinges gjennom noe jeg sliter så innmari forferdelig med.
Det overskygget gleden min over svangerskapet sist, og jeg gråt daglig og av og til fikk jeg helt panikk. Uansett om det var på dagtid eller natten. Det er helt forferdelig.
Jeg ønsker ikke å gjennomgå et slikt svangerskap enda en gang, hvor jeg må gå og være redd konstant. Jeg håper og ber til Gud om at jeg ikke må det, og at vi finner en god løsning for meg. Jeg vil gjerne ta i mot hjelp, men jeg kan ikke gå hele svangerskapet slik som dette. Det kan jeg rett og slett ikke.
Det føles veldig intimt og personlig å dele hvordan dette har vært for meg, både i sist svangerskap og hittil i dette – men jeg tror det er viktig at jeg forklarer så nært som jeg føler er greit hvordan jeg har opplevd dette, slik at dere som ikke har opplevd å ha fødeangst kan ha størst mulighet for å forstå hvordan dette har påvirket meg og hvordan det har vært.
Nei, keisersnitt er kanskje ikke kuren for fødeangst. Men når man har en så ekstrem fødeangst som jeg, og som jeg jobbet med hele sist svangerskap (Og som jeg gjerne gjør dette svangerskapet også, det er ikke det) så nekter jeg å tro at det vil føre noe godt med seg at noen skal fysisk tvinge meg til å føde naturlig om det viser seg at jeg sliter like ekstremt mye senere i svangerskapet som jeg gjør nå. Det ville vært så traumatisk og grusomt for meg at jeg har ikke ord som strekker til. Jeg kjenner at jeg klarer nesten ikke å skrive om det.
Tror du ikke at det finnes noe som heter fødeangst? Søk det opp. Snakk med en psykolog.
Mener du at man bare må “ta seg sammen” og føde naturlig? Da er det lurt å tenke litt på hvorfor det er slik at man kan få keisersnitt innvilget i utgangspunktet grunnet fødeangst. For et keisersnitt er på ingen måte “bare bare” det heller.
Og ved mindre du sitter i min kropp og kjenner hvordan jeg har det, eller bruker mye av din tid på å snakke med meg personlig om hvordan jeg har det med tanke på fødeangsten, så synes jeg ikke du skal uttale deg om at du synes det er best at jeg føder naturlig heller.
I dag har Leo og jeg vært ute på byen med venninnen min Marthe og nydelige lille Olivia som har rukket å bli 6 måneder allerede! Vi spiste en nydelig lunsj, og barna sov litt. Leo sovnet ikke før vi hadde vært der en stund fordi han så veldig gjerne ville spise lunsjen min med meg, og leke og kaste leker rundt. Haha!
Det var kjempekoselig og skjønne Olivia har rukket å bli så stor! Vi går jo på samme helsestasjon også, så vi møttes faktisk der i dag tidlig også når Leo var på ettårskontroll hos legen sin. Det gikk for øvrig veldig fint, selv om Leo synes det var litt skummelt! Han har blitt mye mindre skeptisk til andre mennesker nå som han bikket året, men hvis han er litt trøtt eller sliten skal det selvsagt litt mindre til for at han reagerer litt. Ellers sjarmerer han alle han møter på, både yngre og eldre ♥
Håper dere har overlevd mandagen og kommet greit gjennom dagen. Mandager kan være så slitsomme! Men godt med en ny uke, vi har i hvert fall fått en super start på vår ♥
At vi skal få oppleve å bli foreldre enda en gang. At vi skal få en nytt familiemedlem som skal være søsteren eller broren til Leo. Som skal vokse opp med Leo og tilbringe så mye tid i fremtiden med ham. Som skal være like liten som det Leo en gang var, og som skal gjennom alle de stadiene og milepælene som storebroren sin har vært gjennom.
Det er ingenting som kan beskrive det å bli mamma, før man har opplevd det selv. Det er den største gaven jeg har fått i livet mitt, å få være mamma, og nå skal jeg få oppleve den gaven nok en gang. Selv om det ikke i utgangspunktet var ønsket eller skjedde på et særlig heldig tidspunkt i livet mitt, så føler jeg meg fortsatt veldig heldig.
Selv om jeg vet hva som kommer til å skje, og selv om jeg allerede har gått gjennom dette en gang tidligere, så føles det på en eller annen måte ganske nytt likevel.
