Dette er egentlig litt sårt å skrive om, men jeg velger å gjøre det likevel.
Når jeg flyttet fra Gjøvik, hjembyen min, i 2014 var det trist og reise fra alle venner og familie. Familie visste jeg riktig nok at jeg kom til å holde kontakten med, og jeg har god kontakt med flere av de gamle vennene mine, selv om jeg naturligvis har mistet kontakten med ganske mange. Men så er det jo det faktum at vi bor 4 timer med tog fra hverandre, og det ender med at jeg ser de gamle vennene mine ganske sjeldent – Tross at vi gjerne snakker sammen flere ganger i uken.
Her i Larvik har jeg ikke så mange venner. Egentlig ikke så veldig rart, spør du meg. Hvordan skal en gravid 16-åring få seg nye venner i en helt ny by? Hvordan går man frem? Og før jeg i det hele tatt rakk å begynne på videregående så ble jeg gravid igjen, og jeg kan vel si det sånn at det ikke ble noe lettere å skaffe seg nye venner når jeg igjen ble gravid på nytt som 17-åring med en ettåring under armene. Jeg har noen venninner som jeg ser noen ganger i måneden (periodevis også en del oftere), og familie som jeg ser mye til – Samt Fredrik sin familie, selvfølgelig. Det har vært veldig uvant for meg å gå fra å ha så mange venner, til å ofte være alene hjemme/ute på ting med sønnen min. De vennene jeg har, har stort sett selv barn, og ellers ganske mye å finne på, og da ser jeg dem jo ikke kjempeofte selv om jeg har god kontakt med dem.
Siden jeg har hatt det ganske travelt tidligere har ikke ønsket om å ha noen særlig flere venner vært tilstede. Nå har jeg mye tid, men går ofte alene i byen, på kafe, på kjøpesentre, og så videre. Eller, ikke alene da, med sønnen min – Men likevel kan det føles litt ensomt og tomt av og til.
Siden jeg nå skal gå hjemme med sønnen min helt til august, mens samboeren min jobber og mange av vennene mine drar på ferie (Noe vi ikke får gjort i år på grunn av jobben til samboeren min) Og i tillegg til det gå enda et år i permisjon fra oktober av når den nye babyer kommer, så tenkte jeg bare å skrive litt om det. Det hadde vært helt supert om jeg traff på noen andre mødre som kanskje også går hjemme i permisjon, og som skal tilbringe sommeren i Larvik eller omegn. Jeg ville gjøre dette på den minst krampaktige og kleine måten, men samtidig vil jeg jo være ærlig.
Jeg unngikk å være med på barseltreff og andre mødregrupper på grunn av alderen min, fordi jeg var redd for at jeg ville bli fryst ut fordi jeg ikke er over 20 år – Men nå er jeg ikke redd lenger. Jeg har jo et bredt nettverk av familie og kjente, spesielt i hjembyen min, men her i Larvik har jeg ikke så mye annet enn noen venninner og familien til Fredrik, pluss litt familie på min side. Det hadde vært så fint å ha litt flere venninner å dra på trilleturer med!
Hvis du har sett meg i byen når du har trillet med barnet ditt, kom gjerne bort! Eller hvis du vet hvem jeg er fordi du kanskje bor i nærheten med barn selv, Leo er så glad i andre barn og hadde stortrives med noen flere lekekamerater, og vi hadde hatt flere å finne på ting med utover sommeren nå som det nærmer seg sol og strandliv! ♥
Så vet dere det. Jeg tenkte det kanskje bare var lurt å være helt ærlig, for hva har jeg å tape uansett? Vi går jo “bare” hjemme frem til august sammen, og Fredrik er jo på jobb på dagtid. I tillegg skal flere av venninnene mine på ferie, men jeg vil sørge for at vi får en minnerik sommer likevel ♥
Håper dere har en herlig dag, hvor enn dere er!
