Mange har kommet med uttalelser om at jeg er verdens verste kjæreste fordi jeg ikke tok abort når jeg ble gravid med de to barna våre fordi du ønsket at jeg skulle ta abort. Hvorfor skulle jeg “tvinge deg til å bli pappa?”
Mitt største ønske og drøm i livet var aldri å bli mamma som 16-åring. Slik enkelte fremstiller det. Unnskyld, for at naturen gjorde det slik at kvinner kan bli gravide, og ikke menn. For det er kanskje urettferdig, men det er sånn det er, for menn kommer aldri til å kunne bli gravide med ulempene (og fordelene) det medfører. I en perfekt verden hadde aldri slike vanskelige dillemmaer oppstått, og jeg skulle ønske vi levde i en perfekt verden. Det gjør vi ikke.
Du har stått ved siden min hele veien, selv om du i utgangspunktet ikke ønsket barnet noen av gangene. Misforstå meg rett; For igjen: mitt største ønske var heller aldri å få barn så tidlig. Men du har vært her likevel. Uansett hvor uenig du har vært, så stakk du ikke. Du ble her uansett hva. Jeg vil bare skryte litt av deg for det, for jeg tror de færreste av andre gutter på din alder ville gjort det samme.
En hvilken som helst mann kan få barn, men det krever mye mer og faktisk være en pappa og å stille opp.
Og selv om jeg tok beslutningen om å beholde barnet hele to ganger, og selv om det ikke var ditt ønske noen av gangene, så har du i ettertid vært sjeleglad for at jeg sto opp for meg selv og gjorde det uansett hva du mente tidligere. For jeg vet, og jeg ser at du elsker Leo høyere enn alt i hele verden, og jeg vet at du kommer til å elske nestemann like høyt. Jeg vet at du aldri ville at jeg skulle ha valgt annerledes om vi nå fikk muligheten til å gå tilbake i tid.
Elsker deg og familien vår. Tusen takk for at du er en ekte pappa ♥
Om du bare hadde visst, lillevenn, at du er så heldig at du skal få et søsken! Jeg lurer på hvordan du hadde reagert da. Du elsker allerede å rive ned klærne hans før du ler den herlige latteren din, siden du vet du ikke egentlig skal gjøre det.
(Her kikket han på Fredrik som sto ved siden av meg, så han sjeler ikke!)
Leo kom bort til meg og ville sitte på fanget istad når jeg skulle se på vogn til den lille i magen. Etter hvert ble vi bare sittende i hver vår stol og kose oss med magasiner og favoritt babymusikken til Leo i bakgrunnen. Han var nysgjerrig på babymagasinene mine, men det tror jeg handlet mest om at han ville rive dem i fillebiter. Haha!
Hei, forresten! Jeg har slitt en del med vondter i dag så det har blitt mye innetid og kos på oss, selv om vi likevel allerede har vært på en liten trilletur i dag! Leo har vært tidenes solstråle (som vanlig, egentlig!) og han har lekt, rotet her hjemme (Fant den nye genseren min liggende under spisebordet vårt, ops!) og lekt masse. Vi spiste deilig frokost sammen i dag, og det er så herlig å kunne spise sammen på helgemorgener. Skikkelig kos, og tror ikke det finnes noen som er mer glad i mat enn det Leo er, og det er så godt å se ♥
Nå skal jeg kikke litt videre på babyting og drømme meg litt bort i babyboblen. Senere blir det god middag og lørdagskos. Nyt dagen! Klem!
I dag fant jeg igjen pillen som egentlig skulle vært tatt i mars. Den pillen som skulle starte aborten som jeg følte jeg måtte ta når jeg fant ut at jeg var gravid igjen.
Jeg bestilte time til abort og dro fra sykehuset med pillen som skulle starte det hele, og den skulle jeg ta før jeg skulle dra tilbake på sykehuset dagen etter jeg hadde tatt den. Pillen ble aldri tatt, og det er naturligvis grunnen til at jeg fant den igjen. Nederst i den veska som har ligget bakerst under pulten min helt siden da.
Det var vondt å finne den igjen. Jeg brøt sammen. Den pillen symboliserte plutselig så mye. Jeg ville bare kaste den langt til helvete vekk. Til helvete vekk med alt det vonde. Med alt det jeg nok en gang måtte gå gjennom, helt alene. Jeg satt plutselig midt oppe i det igjen, akkurat som at jeg ble kastet to måneder tilbake i tid. Jeg følte meg trøtt igjen, jeg følte at jeg ville sove – For når jeg sov var det ingen press. Da var det ingen som fortalte meg hva jeg burde gjøre. Da var det ingen som sa at jeg måtte bare ta abort så kom jeg meg over det etter hvert. Ingen stemmer, bare stillhet.
Jeg ble like skuffet hver gang jeg våknet, for da skjønte jeg at jeg ikke hadde hatt mareritt. At ikke hele graviditeten bare var et mareritt. For jeg lyver ikke når jeg sier at det var et ønske store deler av tiden rett etter jeg hadde funnet ut om den lille i magen. Brutalt, kanskje. Ærlig, ja.
Det er først når jeg sitter her nå, snart 19 uker på vei, at jeg skjønner hvor tøft det har vært. Jeg tror ikke jeg klarte å fatte det 100% når jeg sto i det, jeg tror ikke det var mulig for meg.
Redigert: Jeg ser nå at pillen jeg trodde jeg skulle svelge, egentlig skulle føres inn i skjeden – Dette husket jeg ikke når jeg skrev dette blogginnlegget (Naturlig nok, det handlet om den vonde tiden, og ikke om hvordan abortpillen jeg egentlig skulle ha tatt – skulle bli tatt) Men her har dere i hvert fall bevis for at jeg fikk med meg denne pillen hjem, sammen med papirer. Jeg ba om medisinsk abort, og det var sikkert derfor jeg husket det som om det var det jeg skulle ha. Jeg ser nå at jeg skulle ha kirurgisk, og her ser dere at pillen og arkene ble med meg hjem, akkurat slik jeg fortalte dere.
Igjen; Jeg beklager veldig at jeg ikke husket at pillen ikke skulle svelges, jeg regner med det hadde en del å si for hvorfor så mange av dere reagerte på at jeg hadde fått med den hjem. Som jeg allerede har skrevet var det ikke akkurat hvordan pillen skulle bli tatt som var i fokus for meg når jeg skrev dette blogginnlegget, ei heller er jeg noen ekspert på abort eller sykepleier, og det har jeg heller aldri trodd eller påstått. Men jeg legger meg selvfølgelig fullstendig flat for at jeg ikke husket bedre og for at jeg var skråsikker på at det var en tablett som jeg egentlig skulle svelge, når det ikke var det.
Er det en ting jeg har lært, så er det at du ikke kommer deg langt i livet med å prøve å tilfredsstille alle andre. Det har jeg prøvd, og jeg holdt på å gjøre noe jeg vet jeg hadde angret på resten av livet mitt. For er det verdt det? Å gå hele livet og angre på noe du vet du ikke skulle ha gjort, bare for å sørge for at du tilfredsstiller alle andre?
Jeg vet ikke med dere, men jeg lever ikke for «alle andre».
Jeg har klart å bearbeide mye av den vonde tiden nå. Nok en gang. Etter å ha vært gjennom dette føler jeg at ingenting noen gang kan få meg til å tvile igjen. At ingenting kan få meg til å gå så i kjelleren som det jeg har gjort i starten av mine to svangerskap. Det er ingen som kan bestemme over meg og hva jeg føler er rett.
Jeg gråt når jeg fant ut om graviditeten, og jeg gråt når jeg sakte men sikkert bestemte meg for at den lille i magen skulle få vokse frem, og å en dag få møte den lille familien sin.
Herregud, for en start jeg fikk på dagen i dag. Leo våknet opp (Av alarmen min som jeg tydeligvis ikke våkner av lenger?) og jeg våkner ordentlig opp av at ansiktet hans bokstavelig talt er oppe i mitt. Han smiler fra øre til øre og jeg setter meg opp i sengen før vi leker litt. Han begynner å snakke litt, og da går det mye i “Hei, nei, baby” Han fortsetter å si baby mens han ser på meg, før vi etterhvert skal gå ut av døren. Da reiser han seg, går ned til gulvet og strekker opp den ene armen sin etter min, fordi jeg alltid pleier å leie han når vi går ut døren og ut i stuen!
Så dere kan jo trygt si jeg fikk tidenes herligste start på dagen i dag – For å si det sånn!
Det er i sånne øyeblikk jeg innser hvor fantastisk heldig jeg er som har han. Jeg blir jo helt emosjonell av at han viser seg så flink nå som jeg er gravid.
Jeg prøver å rose han med å fortelle han hvilken omsorgsfull, godhjertet og herlig gutt han er. Istedenfor å bare gå rundt å fortelle ham hvor fin eller nydelig han er, selv om han selvfølgelig er det også, (Verdens nydeligste, faktisk!) og selv om jeg garantert kommer til å fortelle ham det også. Jeg har lyst til å oppdra ham med gode verdier og ønsker å lære ham til å ikke bli ekstremt utseende-fiksert, og jeg sier overhode ikke at man ikke kan bli oppdratt med gode verdier selv om man kun blir rost for hvor fin man er, men vi kan ikke forvente at barn ikke skal være utseende-fikserte dersom vi bruker hele barndommen deres på å fortelle dem hvor vakre og nydelige de er. Og for meg er det viktig at Leo lærer at utseende kun er skallet til både han og alle andre mennesker, og at det som virkelig betyr noe ikke er hvordan utsiden ser ut, men hvordan han er på innsiden – som vi ikke kan se.
Noen klisjeer er klisjeer av en grunn, og det er fordi de faktisk stemmer ♥
“Nå kan det umulig være lenge igjen til termin?” Damen ser spørrende bort på meg etter å ha sett på magen min.
Jeg sperrer opp øynene. Termin? Allerede? Ser jeg virkelig SÅ stor ut? Nei, det gjør jeg jo ikke? Gjør jeg det? Tankene strømmer inn.
“Omtrent 5 måneder igjen” Svarer jeg smilende. Det var tydeligvis ikke det svaret damen ville ha, for hun fikk det plutselig svært så travelt med å komme seg avgårde fordi hun helt uten videre fikk veldig dårlig tid, litt skrekkslagen i blikket var hun òg.
Det er flere ting som er unødvendige å si til gravide, og dette er kanskje en av dem. Sammen med “HÆ?! Du kan jo ikke kalle barnet ditt det?” Når du stolt forteller vedkommende navnet dere planlegger til babyen i magen. Takk Gud for at alle ikke heter Ola og Berit, sier jeg bare! Det hadde vært kjedelig det, fy søren.
Jeg opplevde lignende ting sist svangerskap også. Jeg var gravid i uke 34 og noen spurte om jeg var heeelt sikker på at det ikke var tvillinger der inne. Selvfølgelig er man sikker på det når man helt tydelig kun har noen uker igjen til termin.
Gravide er ekstra sårbare. Vi kan gråte av reklamer på tven, triste sanger, eller bare det at vi ikke har sjokoladeis tilgjengelig i fryseren. Enkelte ting er rett og slett unødvendig å si til gravide, og det kan være lurt å tenke litt over!
Her ligger vi i senga alle mann, trøtte og slitne etter både dagen og uken. Jeg ble litt bekymret tidligere i dag siden jeg har kjent litt lite liv fra babyen, men nå trenger jeg ikke å være bekymret mer! Lillegutt i magen våknet nemlig skikkelig til liv for noen minutter siden, og han ser ikke ut til å roe seg med det første heller. Det er koselig det!
Leiligheten er nyvasket og ren til helgen, og vi har handlet inn alt til både helgen og 17. Mai. Og som om det ikke var nok, så er det jammen meg langhelg også! Jeg vet om en person som i hvert fall gleder seg til å nyte finværet med familien sin på dagtid, istedenfor å jobbe innendørs: Fredrik! Jeg er så glad på hans vegne, jeg har så stor forståelse for at det blir enda litt mer kjipt å måtte jobbe innendørs når det er 20 varmegrader ute.
Nå gjenstår kun fredagsbadet til Leo i morgen (som han elsker) og siste forberedelser til den fine nasjonaldagen vår. Dette blir noen herlige dager!
“Åh, Fredrik, jeg vil ikke at Leo skal begynne i barnehagen. Eller jo, jeg vil jo det, – Men jeg er så redd for at det skal skje han noe!” Sier jeg mens jeg ser bort på Leo som ligger fredelig og sover i armene til Fredrik”
“Jessica, selvfølgelig kommer det til å skje han noe! Jeg brakk beinet mitt i barnehagen, jeg!” utbryter Fredrik.
“Neida. Eller joda, jeg brakk faktisk benet. Men han kommer til å klare seg så fint, og alle barn slår seg av og til, sånn er det bare” svarer han rolig. Jeg likte det svaret.
Det at Fredrik er så rolig når han snakker om det klarer på en eller annen rar måte å berolige meg litt. Tanken på å gi slipp på den “lille” babyen min, lille Leo, og å sende han i barnehagen helt alene, det er så skummelt!
Jeg har nå tatt beslutningen om at jeg skal gå hjemme med Leo utover høsten, frem til han starter i barnehagen i midten av august. Jeg kjenner at jeg, vi, trenger mamma og Leo-tid frem til da, tross bekkenløsning som helt sikkert kommer til å bli verre utover svangerskapet. Jeg har troen på at det skal gå fint når jeg nå ikke er såå plaget, og dessuten vil jeg gå hjemme med ham hvis jeg kan og har mulighet. Han fortjener all oppmerksomhet frem til lillebror kommer.
Det er sikkert bare gravidhormonene som løper løpsk, for innerst inne vet jeg jo at det kommer til å gå fint. Men jeg tror ikke jeg takler det så bra at han begynner å bli stor og at lillegutten vår «plutselig» ikke er baby lenger, men en selvstendig og flink gutt. For jeg er nok ikke helt klar for å gi slipp. Men det blir man vel egentlig kanskje aldri med de små ♥
Nå har vi akkurat rast inn dørene her etter en koselig tur ute alle tre. Jeg fant meg tidenes deiligste kjole i dag, og gjett hvor den er fra?! Barneavdelingen på Cubus! Haha! For min del kunne selve kjolen ha vært lenger, men ja ja. Den er i hvert fall superkomfortabel, stretchy, og ellers helt perfekt. Gleder meg til å bruke den fremover, både som hverdagskjole med sneakers, og til finere anledninger med annet tilbehør. Den ble jo så fin over magen også!
Leo var en urolig liten gutt i natt og det ble ikke natta her før klokken 3, så litt redusert er jeg i dag men det går gått helt fint altså! Nå sover han søtt en liten ettermiddagslur, og jeg skal vekke han hvert øyeblikk ♥ Jeg fikk helt hakeslepp når jeg innså at det er fredag igjen i morgen, uken har jo egentlig bare rast avgårde her! Koselig med noen dager hjemme med de to (3, hehe!) guttene mine før 17 mai. Mai er virkelig en herlig måned!
Vi snakkes selvfølgelig litt senere i dag, i mellomtiden må dere ha en herlig torsdag!
Solen har ikke vært fullt så tilstede i dag som de siste dagene, men det er likevel godt og varmt ute. Oldemoren til Leo passet Leo når jeg var på kontroll hos jordmor i dag omkring klokken ett, og det var virkelig kjempekoselig og ikke minst betryggende å være hos jordmor igjen.
I det siste har jeg faktisk hørt om gravide som har jordmødre som knapt tar seg tid til dem og virker helt uinteressert, og jeg blir så trist på deres vegne! Det skal være koselig å være hos jordmor, og man skal føle seg trygg og ivaretatt. Jeg er kjempeglad jeg har jordmoren jeg har, og det var så koselig å se henne igjen i dag! Vi snakket litt om fødeangsten igjen, om formen min generelt og hvordan det gikk, og litt om forventningene rundt det å bli tobarnsmor.
♥ Termin: 13 oktober etter korrigering sist ultralyd, blir spennende å se om den stemmer på ordinær ultralyd!
♥ Fysiske plager: Lite. Vondt i keisersnitt arret, men det kommer og går i perioder. Kjenner det godt i bekkenet om jeg har hatt veldig mye å gjøre en dag, men det er foreløpig helt overkommelig.
♥ Hjertelyd: Hørte den klart og tydelig i dag også, og den var like fin som sist gang. Den ligger på ca 148 slag i minuttet!
♥ Neste kontroll: 7 juni, på 18-års dagen min!
♥ Ordinær ultralyd: 19 mai! Ikke lenge igjen nå!
(Og ja, før dere spør: Bhene mine havner stadig vekk på gulvet fordi jeg rett og slett ikke orker dem. Ikke spesielt heldig i bakgrunnen på bilder da, men haha!)
Alt var med andre ord helt perfekt, og gutten vår vokser som bare det! Det er godt å vite at han har det bra.
(Her satte jeg Leo oppe i vognen og knipset kjapt et bilde, og i det jeg tok bildet visste jeg at noen kom til å kommentere på bloggen at selene hans ikke er strammet inn på bildet, så derfor vil jeg bare gi klar beskjed om at de ble strammet med en gang jeg la ned kameraet etter dette bildet ble tatt, jeg la det ned med en gang jeg så det. Viktig med sikkerhet!)
Grønnsakssuppe til Leo (Kjempekjekt til turer på stranden!) ♥ Druer ♥ Iste ♥ Isklar vann ♥ Solkrem ♥
I går nevnte jeg at vi hadde vært på stranden, og jeg glemte selvfølgelig å vise dere bilder! Derfor kommer det et lite bildedryss her nå fra turen vår på stranden, i fantastisk vær!
Vi snakkes igjen snart – Gleder meg til oppdatere dere etterpå! Jeg har nemlig vært på kontroll hos jordmor i dag ♥
