Gratulerer så utrolig masse med dagen Jessica. Vet du har gitt meg streng beskjed om å ikke logge inn på bloggbrukeren din, men idag klarte jeg ikke å la være.
Jeg og Leo er utrolig stolte og glade i deg. Jeg har kjent deg i snart 3 år, og ikke hos noen annen person har jeg sett en så stor forandring. Har ikke ord for hvilken god og fantastisk jente du er, og selvfølgelig mor.
Jeg hadde aldri trodd at vi skulle ha en sønn på 17 års dagen din. Men takker gud for at det skjedde. Gleder meg til mange fine år med deg og Leo, og kanskje en til. (om en goooood stund)
Vi elsker deg kjempehøyt og håper du fremdeles vil få en bra dag videre ♥
I dag klikket jeg meg inn på tv2.no og noe av det første som møtte meg var en overskrift som sa “GRAVIDITETEN DIN ER IKKE ET JÆVLA MIRAKEL” Jeg våknet til og tenkte bare noe ala “Javel, hva nå da?!”
Kjære Nicole Ryden.
Jeg leste innlegget du skrev i avisen om mødre og meningen med livet. Og først og fremst; Jo, graviditeten min var et mirakel. Hva kaller du det å bære frem et nytt liv, Nicole? Hva kaller du det å skape et nytt menneske, nesten helt på egenhånd? Jeg kaller det et mirakel.
Jeg er vel en av de mødrene som provoserer deg jeg da, Nicole, ettersom jeg også mener at livet er forandret for alltid etter at jeg fikk barn. Lykke har fått en ny betydning. Og livet er mer verdig å leve nå enn før, for nå har jeg noen som trenger meg mer enn jeg trenger meg selv.
Før jeg fikk barn hadde jeg massevis av gode venner og en stor familie. Ikke at jeg har mistet dem nå, men du legger jo fryktelig stor vekt på mødrene som snakker om at “livet ikke var verdt å leve” før de fikk barn, og at de samme mødrene hadde mangel på livsglede og kjærlighet før de valgte å få barn. Og ikke bare det, jeg var lykkelig. Svært lykkelig. Så beklager å måtte skuffe deg, men nei. Jeg tror for øvrig det er vanskelig for deg å forstå deg på morskjærligheten fordi du ikke er mamma selv, men det er en annen sak.
Jeg skjønner heller ikke helt hvor “Bygda” kommer inn. Er ikke alle mødre ekstremt opptatt av barna sine? Elsker ikke alle mødre barna sine betingelsesløst, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra?
Men du skriver at du mener det er ja, “forbannet krenkende” (For å bruke dine ord) å uttrykke seg på en slik måte ved å vise og snakke høyt om at livet ikke var verdig før barn. Dette mener du fordi det eksisterer barnløse. Men Nicole.. Hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft hele gjengen?
“Å sette spørsmålstegn ved hvorfor en kvinne ikke vil ha barn, burde likestilles med spørsmålet om hvorfor en annen kvinne velger å få barn” Joda, det kan du jo si. Men så er det nå (og kommer nok mest sannsynlig alltid til å være) vanligere å få barn, enn å la være å få det.
Du nevner at “ungene skal faen meg vite hvordan de skal oppføre seg mot medmennesker og planeten” men vi vet jo alle hvor lett det er å snakke om oppdragelse når man ikke har barn, eller hva?
Jeg er for øvrig enig i at man bør ha orden på sitt eget følelsesliv og livet generelt før man får barn, men det tror jeg alle oppegående mennesker forstår uten at vi trenger å fortelle dem det. Jeg er derimot ikke enig i at man ikke har orden på sitt eget liv kun fordi man skryter uhemmet av barna sine og bor på “bygda”
Jeg sier ikke at jeg ikke tror det finnes mødre som får barn kun fordi de tror det kan få livene deres til å føles mer verdig og “verdt å leve”, jeg sier bare at jeg tror det er fåtallet.
Helt til slutt må jeg bare stille deg et ganske enkelt spørsmål. Hvorfor i alle dager blir du provosert av andre menneskers lykke?
Det dukker til stadighet opp spørsmål om giftemål i kommentarfeltet og på innboksen min på facebook. Noen ganger med en litt ironisk undertone, med tanke på at jeg allerede har barn, så hvorfor gifter jeg meg bare ikke i samme slengen (som jeg for øvrig synes er morsomt) Andre ganger får jeg inn dønn seriøse spørsmål som har med dette å gjøre.
Jeg har sagt til Fredrik at jeg gjerne tar i mot en vingummi godteri-ring fra Haribo, men han er ikke helt enig i at jeg skal få det om vi først skal gifte oss. Vi har ingen planer om å gifte oss med det første heller. Det blir nok en god stund til, og det er vel heller ikke så rart, med tanke på at jeg fortsatt er 16 år gammel, og derfor måtte ha søkt fylkesmannen om lov.
Når jeg var yngre (og til dels nå) har jeg alltid sagt at jeg ikke trenger å gifte meg. Jeg har aldri sett poenget i det, fordi jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt. Jeg har aldri drømt om et digert slottsbryllup, en gigantisk seremoni, eller masse dilldall og ting. Jeg har til og med spurt Fredrik om vi ikke bare skal dra til USA på et sånn mini kapell for å få unnagjort det hele, og med det vært dønn seriøs. Ja, når den tid kommer da så klart. Jeg tror for øvrig ikke at Fredrik deler mitt syn på dette, og det forstår jeg jo, i og med at dette er noe rimelig stort.
Samfunnet vårt er lagt opp slik at vi skal gifte oss med hverandre, for det er jo faktisk det som er mest gunstig med tanke på arv, økonomi og så videre. Derfor kommer jeg nok til å gifte meg en gang i fremtiden, men hadde det ikke vært det vet jeg faktisk ikke.
