Gjesteinnlegg av Fredrik

Må si at det er sykt morsomt å lese hva dere lurer på. håper at noen av dette gir dere svar på det dere lurer på.

Hvordan går det med deg og Jessica?

– Det går veldig opp og ned.

Hva er det egentlig som har skjedd?

– Det er mye som har skjedd når man lever oppå hverandre hele døgnet så og si.Konflikter oppstår. Vi har begge gjort ting vi angrer på.

Kan du skrive gjesteinnlegg en gang i måneden?

– Ja.

Vil du ha flere barn, isåfall når?

– Tanken på barn er veldig hyggelig, jeg elsker de barna jeg har men akkurat nå holder det med de vi har.

Hva er det beste og verste med Jessica?

– det beste med Jessica er personligheten hennes. det at vi klikker så godt sammen. det er så vanskelig å forklare men det er bare noe med Jessica jeg ikke kan få nok av. Det verste med Jessica er noen ganger temperamentet hennes, og at hun er kontrollfrik av en annen verden. Ingenting skjer i hjemmet uten Jessica vet om det og har skrevet liste om det.

Hvorfor jobber du så mye for tiden?

– Fordi jeg gjør meg klar til fagprøven og vil tjene nok av egne penger.

 Ønsker du å gifte deg med Jessica?

– Hvis jeg lever så lenge så ja;) neida. En vakker dag når alt har falt på plass og jeg føler meg klar.

Hvem er “sjefen i forholdet”?

– Ikke meg, det er hvert fall sikkert;) haha

Hva gjør du som regel når du er sammen med vennene dine?

– Ser på fotballkamper sammen, er på kino, spiller fotball.

3 ting du elsker mest med utseende til Jessica?

– Rumpa, lår og ansiktet.

Hva er det verste som kan skje deg?

– At jeg mister barna mine og Jessica.

Hva er deres beste minne sammen?

– Selvfølgelig er det beste minnet vårt da barna våre ble født. men hvis vi skal ta med kun mitt og Jessicas sammen så måtte det blitt en varm sen maikveld i 2014, to måneder før Jessica fant ut at hun var blitt gravid, sola var på vei til å gå ned og Jessica og jeg gikk ned på stranda alene for å bade, vi hadde hele stranda for oss selv. vi vasset ut i det varme deilige sommerværet mens solen gikk ned. Vi var der til langt ut på natt, det var en lidenskapelig kveld.

Hva har dere til felles?

– Vi elsker skrekkfilmer begge to selv om Jessica får mareritt og søvnparalyse av det. Ellers er det ikke så mye men utrolig nok så passer vi jævlig godt sammen.

Hva er det verste som har skjedd i forholdet deres?

– At det ble slutt.

Føler du det er viktigere å være med venner og sette deg og dine behov først? Fremfor familielivet, jenta di og barna?

– Nei, såklart ikke. jeg setter alltid familien min først. 

Jessica uttaler seg veldig ofte om samfunnsmessige ting som det virker som hun ikke helt har peil på. Er hun ofte sta på meningene sine?

– nja, selv om hun vet hva hun prater om, så er hun jævlig sta.

Du, Fredrik nevnte i et innlegg (om ikke flere ganger) at du sover på madrass på Leo sitt rom. Gjør du fortsatt det? Og Jessica er på soverommet med Noah?

– Nei, Leo sover nå i egen seng og Jessica, Noah og jeg sammen i sengen vår.

 

Hva er tankene dine om når barna skal begynne på skolen.. Gleder eller gruer du deg mest til den tiden?

– Jeg gleder meg mest, det kommer til å bli en utrolig morsom tid. jeg vil lære Leo og Noah alt jeg kan og følge dem opp så bra jeg kan. selvfølgelig kommer det til å bli utfordringer og det er veldig rart å tenke på at de skal vokse så mye og så fort. men alle år har hver sin sjarm.

Hva slags jobb har Jessica tenkt på, med tanke på at hun ønsker en utdanning? / hva synes du Jessica kunne blitt?

– Jessica har snakket om å bli psykolog helt ærlig må jeg si at jeg synes hun passer det veldig godt. hun er veldig glad i mennesker og hjelpe andre folk, og veldig flink med ord. 

Hvordan går det om dagene?

– Med meg går det helt fint. Jobber og står på. gleder meg til hver dag når jeg kommer hjem til barna.

Hvordan tror du 2018 blir slik ståa er nå?

– det er vanskelig å si. Jeg håper at ting løser seg sammen med Jessica. og at vi fortsatt har den fantastiske familien vår samlet..

Hva planlegger du/dere for sommeren?

– jeg skal ha tre uker ferie, har ikke planlagt så mye. Jessica skal kanskje på syden ferie i høstferien men ikke i sommer. jeg skal på en liten hyttetur med kompiser. men utenom det har jeg ingen planer, skal bare kose meg hver eneste dag med familien.

Hva utdanner du deg til?

– Noe innefor salg. jeg har snart fagbrev i salgsfaget.

Kan du fortelle om en morsom historie med deg og jessica?

– når jeg gikk 1 vgs så bodde ikke jeg og Jessica sammen, derfor pleide vi så klart å prate masse på meldinger, men så var det da denne ene gangen. jeg hadde sendt melding til læreren min angående at jeg var syk. Og så snakket jeg med Jessica og sendte noen meldinger som ingen andre skulle se for å si det sånn, og de endte opp hos den kvinnelige kontaktlæreren min som er 40 år. jeg så dette sekunder senere og sendte fem meldinger med en gang etter hverandre, hvor jeg påpekte at det var feil og at det ikke var meningen å sende den til henne osv.  Alt dette hadde gått fint, om læreren min bare hadde svart. Haha.. noen dager senere måtte jeg hu i gangene. Må være de mest kleine sekundene i mitt liv. Haha.

Trykk på “liker” knappen under om du likte innlegget til Fredrik!

“Alle de stygge kommentarene du får. Hvordan takler du alt det?” Det er et spørsmål jeg ofte får.

Jeg tror det handler om å godta at uansett hva du gjør så vil noen mene det er feil. Noen mennesker ønsker kun å se det negative, selv om det egentlig ikke er noe negativt å se. Hvorfor? Hvorfor er vi slik, og hva i alle dager gir det noen av oss å opptre på den måten?

Det handler også om å akseptere at vi er forskjellige. Noen velger å lese diverse blogger utelukkende for å lete etter feil og mangler, og sånn er det bare. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å godta det.

Jeg synes faktisk dette med anonyme kommentarer er skikkelig snodig. For om jeg kommenterer på noen annens blogg, og om det er kritikk eller ei, så vil jeg alltid signere med navn. Gjerne fullt navn òg. Det gjelder for øvrig andre typer steder man kan velge å være anonym også, jeg gjør det bare ikke. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje det bare handler om at jeg liker å stå for det jeg mener.

Jeg leser jo alle kommentarene jeg får inn her på bloggen, også de som er kritiske og kanskje litt på grensen, men jeg legger virkelig ekstra godt merke til de som signerer med navn, kanskje også fordi jeg liker at andre står for det de mener, uansett hva det måtte gjelde. Jeg kan vel si at jeg selv føler at jeg tar det mer inn på meg om noen skriver med navn når det kommer til konstruktiv kritikk. Men det som er så rart, er at hvis jeg leter etter kritiske kommentarer som kommer fra mennesker som ikke er anonyme, så finner jeg ytterst få.

Jeg har lært noe utrolig viktig etter hvert som tiden har gått, og det er at hvis du alltid skal unngå kritikk, så kan du aldri si noe eller mene noe.

Da velger jeg med glede kritikken.

Herregud så mye tyn jeg fikk da jeg i forrige uke postet bilde av meg selv fra da Leo var 4 måneder gammel og man kunne se litt av magen min – det var for øvrig mange varmegrader og jeg gikk i shorts og magetopp. Ikke ble det mindre rabalder da jeg postet bilder av meg selv fra 2013, i et blogginnlegg om en samtale mellom Fredrik og meg. På ett av disse bildene kunne man vel så vidt skimte magen min – og siden jeg tidligere har gått hardt ut mot mødre som ved tidligere anledninger har publisert bilder av kroppene sine poserende på barselavdelingen etter å ha nylig fått barn – så er jeg visst vanvittig dobbeltmoralsk. Forstå det den som kan, for det gjør virkelig ikke jeg.

At jeg går hardt ut mot mødre som poserer i undertøy få dager etter fødsel og publiserer bilder av dette på sosiale medier, og med det bidrar til et økt fokus på kropp blant nybakte mødre og gravide, er ikke det samme som at jeg forbyr og hater alle som skulle lagt ut bilde av seg lettkledd. Jeg stiller spørsmål omkring hvor det behovet for bekreftelse kommer fra, men jeg hater ikke. Ikke er jeg sjalu heller. For det går faktisk an å stille seg kritisk til noe uten å være sjalu, jeg tenker egentlig at det er sunt å være litt kritisk.

Det å fjerne det ekstreme fokuset på å være “fit” bokstavelig talt rett etter å ha satt barn til verden er noe jeg virkelig er engasjert i, for jeg vet hvor sårbar man er når man akkurat har fått barn. Jeg vet at det at mange mamma eller livsstil-bloggere har et stort fokus på kropp etter graviditet og fødsel påvirker mødre der ute, enten man som blogger vil innse det eller ei. Og spør du meg er det en helt sinnssykt ting å ha fokus på når du akkurat har fått møte babyen din. Babyen ligger i bakgrunnen mens mamma poserer i undertøy foran speilet for å vise seg frem på sosiale medier, liksom. 

Når det er sagt går det faktisk an å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg mener ikke at vi skal gjemme bort kroppene våre, at bloggere skal tulle seg inn i ullpledd på stranden når de er på ferie fordi de er livredde for å poste bilder av kroppene sine, og at vi aldri skal snakke om kropp, jeg mener bare at jeg ikke tror at å dele bilder av kroppen sin rett etter man har fått barn egentlig bidrar med noe som helst som er positivt.

Når det kommer til det at jeg har blitt kalt dobbeltmoralsk på grunn av de nevnte bildene: Kan et bilde hvor man kan skimte deler av magen min tatt for 3 år tilbake i tid uansett sammenlignes med at nybakte mødre poster helfigur-bilder av kroppene sine hvor de viser seg frem rett etter å ha fått barn? Er det virkelig å være dobbeltmoralsk, og er det sammenlignbart?

Nå har jeg vært 2 år i denne bransjen, og det er ikke rart bloggen min har tatt den retningen den har gjort – med at jeg nesten ikke tør å dele egne meninger lenger. Uansett hva man mener, så er det noen som mener det er feil og at du er dobbeltmoralsk og hyklersk. Legger du ut bilder av deg selv lettkledd? Grusomt. Tar du avstand fra å legge ut lettkledde bilder av deg selv? Ja, da er du hyklersk bare man ser så mye som en centimeter av en arm på et bilde du publiserer i en senere anledning. Grusomt det også. Damned if you dont, damned if you do.

Jeg tror dette skremmer mange fra å tørre å ytre meningene sine, for man kan faktisk ha flere tanker i hodet samtidig til tross for at man har tatt et standpunkt som man står ved. Det betyr ikke at man er dobbeltmoralsk, det betyr bare at man evner å se nyanser og at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg – jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!

Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at “Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?” Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste – alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres – men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg – hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers – valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause – alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

1. Hva har du på deg nå? Undertøy og singlet. Fredagsantrekket sitt, det!

2. Har du noen gang vært forelsket? Jeg er evig forelsket i mine to nydelige barn.

3. Har du noen gang hatt et fryktelig brudd? Å si at jeg hadde hatt “ett” ville vært en underdrivelse.

4. Hvor høy er du? 160 cm. Flere av leserne mine som møter meg i virkeligheten kommenterer alltid at jeg er såå liten i virkeligheten, haha.

5. Hva var det siste du spiste? Taco laget av Fredrik.

6. Hva var det siste du drakk? Cola zero!

7. Er det noen du savner? Bestevenninna mi. Familien min og vennene mine i Gjøvik.

8. Svart eller hvit? Svart! Jeg elsker svart.

9. Favoritt tv-show? Okei, en liten funfact: Jeg ELSKER matprogrammer! 

10. Favoritt artist? Lana del rey uten tvil. Må jeg velge noen på andreplass blir det Wiz Khalifa og Drake.

11. Har du piercing? Nei, de har jeg heldigvis tatt ut. Angrer så bittert for at jeg tok piercinger da jeg var enda yngre! Har hatt i tungen og i navlen.

12. Hva er din favorittsang? Det endrer seg egentlig hele tiden, men elsker alt av Lana del rey. 

13. Hvor gammel er du? Jeg er 18 år gammel. Begynner å føle meg gammel, haha!

14. Stjernetegn? Tvillingene!

15. Hva ser du etter i en livspartner? En som kan få meg til å le, og en som får meg til å føle meg hjemme bare jeg er med personen.

16. Favorittantrekk? En enkel topp og et halvlangt skjørt.

17. Favoritt skuespiller? Jessica Lange og Leonardo Dicaprio. Alt de er med i av filmer blir nesten automatisk råbra.

18. Favorittfarge? Sort, beige, rosa, grått.

19. Høy eller lav musikk? En mellomting er fint!

20. Hvor drar du når du er trist? Hadde aldri tillatt meg selv til å bare stikke av et sted når jeg blir lei meg eller nedfor når jeg har to barn som jeg har ansvar for. Barna kommer først! Om det er kveld og barna er i seng og sover godt, kan jeg muligens finne på å gå meg en tur om jeg trenger litt tid for meg selv og er veldig nedfor eller deppa. Det er virkelig undervurdert å bare gå en liten tur ut i ro og fred.

21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Om jeg hører Noah våkne når jeg står i dusjen kan jeg bruke nanosekunder på å bli ferdig, for å si det sånn. Haha! Neida, til vanlig bruker jeg vel 5 -10 minutter. Å dusje i fred er luksus, men det skjer sjeldent uten at Leo kommer tassende inn døren og sier “Halloo? Mamma?”

22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Før jeg ble gravid? 3 timer. Nå? 3 minutter. Ting forandrer seg, gitt. 

23. Har du noen gang vært i en fysisk slosskamp? Ikke direkte slosskamp, men har i mine (enda) yngre dager vært i nærheten.

24. Hva fanger din oppmerksomhet? Mennesker som står for det de sier, og som tør å være seg selv fullt og helt. Mennesker som ikke bare blir en i mengden, og som tørr å stå opp for seg selv og det de tror på.

25. Hva irriterer deg mest? Fremmede gutter som ringer meg på Facebook midt på svarte natta. Det høres helt tåpelig ut, men nå begynner det virkelig å bli et irritasjonsmoment.

26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Forholdet til Fredrik og meg.

27. Når sa du at du elsket noen sist? Sa til Noah før han sovnet tidligere i kveld at jeg elsker ham ♥

28. Hvilken bok var den siste du leste? Forbilde av Sophie Elise. Råbra, kjente meg igjen i mye av det hun skrev. 

29. Favorittmat? Dere skulle visst hvilket matvrak jeg er. Jeg elsker alt som inneholder ost – og den store favoritten er nok en skikkelig cheeseburger.

30. Hvilken serie så du sist? The 100. 

31. Hvem snakket du med sist? Min samboer Fredrik.

32. Hvilken film var den siste du så? Paper towns.

33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? California og Maldivene er begge steder jeg skal dra til innen noen år. Men akkurat nå passer ikke det med to små, så akkurat nå ønsker jeg å dra på et nydelig, barnevennlig hotell i Rhodos med guttene. Det hadde vært noe!

34. Hvor var du sist på reise? Dette er faktisk flaut, men sist gang jeg var i utlandet på ferie var faktisk på Mallorca i 2011. 6 (!) år siden! Hva i alle dager..

35. Hvilken sport gjorde du sist? Jeg er ikke et sportsmenneske akkurat. Jeg trener masse her hjemme, men det regnes kanskje ikke som sport? Hm.

36. Når kysset du noen sist? i går, tror jeg.

37. Når ble du sist fornærmet? Blir veldig lite fornærmet lenger, prøver å ikke ta ting så personlig når jeg er i denne bransjen.

38. Hva er favoritt godteriet ditt? Rosa hodeskaller og lakris.

39. Er foreldrene dine gift eller skilt? Foreldrene mine er gift og har vært sammen i omkring 20 år.

40. Hva er favoritt smykket ditt? Et sølvhjerte jeg fikk av Fredrik da vi hadde vært sammen i noen måneder. Det ligger i nattbordskuffen min.

41. Har du et crush? Ruby rose! Hun er jo rett og slett bare rådeilig. Haha, sorry Fredrik.

42. Når var du med noen sist? Bor med Fredrik, Leo og Noah – så det blir vel dem det da. 

43. Har du en frykt? Edderkopper er min største frykt. Men har også en helt enormt stor frykt for å bli forlatt helt alene uten venner og familie. Jeg kan ikke se for meg et liv uten familien og venner ♥

Da var det endelig tid for et nytt blogginnlegg hvor jeg svarer på mail fra dere åpent her på bloggen! Det kommer jo inn alt mulig rart av spørsmål om tips og råd. Det var så utrolig morsomt at dere likte det forrige blogginnlegget mitt, hvor jeg svarte en leser som hadde en mann som hadde vært utro. Dere kan lese det HER.

“Hei Jessica. 

Jeg må bare starte med å si til deg at du er et stort forbilde for mange. Jeg har ei datter på 7 måneder, og jeg digger bloggen din og har fulgt den lenge før jeg selv fikk barn. Jeg vil gjerne være anonym fordi jeg ikke vil bli gjenkjent.

Problemet mitt er at jeg har noe helt enorme komplekser for arret mitt etter at datteren min kom til verden med keisersnitt.. Det er kanskje litt styggere enn mange andre sånne arr fordi det var katastrofe keisersnitt og datteren min var ute på 5 minutter, de fikk dårlig tid og måtte få henne ut så fort som mulig. Det er litt bøyd og har litt sånn C form, og jeg synes det er mye større enn andre keisernitt arr.. Det er flere som spør om arret og jeg føler mange dømmer meg for det at de mener jeg ikke har født ordentlig. Jeg vil ikke fortelle alle om den traumatiske fødselen og pleier bare ikke svare..

Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste om kompleksene jeg har og kommentarene jeg får, men de mener at det bare er en bagatell..

Jeg misliker arret mitt så mye, og vet at du har hatt keisersnitt to ganger. Har du fått høre noe av det samme og hvordan håndtere det? Jeg klarer ikke å akseptere arret, det er så stygt og jeg er så lei meg for at det alltid skal være der. Jeg er så redd for at andre skal se det og skammer meg mye over hvordan det ser ut!! Har lyst til å fjerne det, men det er vel ikke mulig.. Har du noen gode råd? Er mye deppa over dette..”

Hei du!

Jeg tror det er mange mødre som kan kjenne seg igjen i tankene dine på et generelt grunnlag. At det er enkelte spor etter graviditet(er) og fødsel som mange ikke helt klarer å akseptere. At det for mange også er vanskelig å innse at kroppen på noen områder ikke blir helt lik som tidligere. Og klart kan det være sårt! 

Ut i fra det du skriver får jeg ikke vite noe mer om bakgrunnen til at du ikke liker arret ditt, om det kanskje er noe mer som gjør at du synes arret ditt er stygt og at du skjemmes over det. Det er selvfølgelig helt greit om det er den eneste grunnen også, og like fullt forståelig, men kan det ligge noe mer bak? 

Kan det være at du hadde en annen forventning om hvordan fødselen din skulle bli, som du kanskje gledet deg veldig til, og at du hadde store forventninger om en helt naturlig fødsel, som ufrivillig (i og med at det var katastrofe-snitt) endte i keisersnitt, som kanskje ikke var det du så for deg? Kan det for eksempel være fordi det for deg symboliserer det jeg oppfatter som en forferdelig stressende og traumatisk fødselsopplevelse, som endte i keisersnitt og resulterte i arret ditt? 

Jeg vet jo at området over bikinilinjen min aldri kommer til å se helt lik ut som før jeg ble gravid, ganske enkelt fordi det nå er et arr der etter to keisersnitt – som ikke var der før jeg ble gravid. Arret kan for all del blekne, men jeg vet jo at det ikke vil forsvinne uansett hva jeg gjør. Jeg personlig synes det var veldig rart å se arret mitt i starten, og tenke tanken på at det skal være der hele livet mitt. At det aldri blir borte. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid har sett like lyst på det, men jeg har klart å innfinne meg med det. 

Du skriver at du opplever at noen er dømmende mot deg på grunn av arret. At andre kan komme med kommentarer til deg som går på at de mener du ikke har født ordentlig. Dette har jeg selv opplevd og jeg vet hvor sårt det er. Hvorfor skal vi på død og liv dømme hverandre etter hvordan vi ble foreldre? Måtte det være via adopsjon, surrogati, gjennom vaginal fødsel eller keisersnitt. Teller det ene mindre enn det andre? Nei, selvsagt ikke. Man er blitt forelder, og jeg kan love dere at det er en stor begivenhet uansett hvordan det skjer. 

Når du selv som får disse kommentarene har vært gjennom et såkalt katastrofe-snitt i all hast for å få jenta di ut så fort som mulig for at ting ikke skulle gå galt, gjør det at disse kommentarene bare blir enda mer usmakelige. At du ikke har lyst til å snakke om den traumatiske fødselen til Gud og hver mann for å forklare hvorfor du tok keisersnitt er fullt forståelig, og historien din er i så måte et prakteksempel på hvorfor man ikke skal dømme andre på den måten. Man vet aldri grunnen, i ditt tilfelle var det trolig ekstremt viktig at det ble keisersnitt. Jeg håper du etter hvert klarer å se forbi kommentarene, og heller prøve å se at legene på sykehuset ditt tok en avgjørelse for å gjøre det beste for deg og datteren din. Og hun ble så absolutt født på ordentlig!

Videre skriver du at dine nærmeste mener at kompleksene dine og kommentarene du får er en bagatell. Det er jo alltid enkelt å ha en mening om noe man ikke opplever selv. Uansett om det for andre virker som om «bare en bagatell», så er det jo uansett et problem som er høyst reellt for deg, og da skal man respektere det. 

Det er så lett for meg som ikke sitter i din kropp og kjenner på den følelsen av å ha slike komplekser for mitt arr, å si at “Det er bare å akseptere det”

Jeg kan ikke lyve på meg at jeg vet hvordan du har det, for jeg vet nok ikke. Men jeg kjenner godt til følelsen av å skamme seg over noe. Det er absolutt ingen god følelse. Derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen om dette, slik at du kan få litt hjelp til å akseptere arret eller det som eventuelt ligger bak. Kanskje legen kan være et sted å starte?

Til slutt vil jeg bare si at da jeg har hatt stunder hvor jeg har syntes at det har vært litt kjipt å ha et synlig arr ved bikinilinjen på stranden – så vet jeg at det har hjulpet meg å tenke at arret faktisk er beviset på at jeg har båret frem guttene mine, og på at de har kommet til verden gjennom meg – og jeg vet at det ville jeg aldri vært foruten ♥

Her om dagen luftet jeg et forslag til en samling av blogginnlegg jeg kunne publisere i tiden fremover. Jeg fortalte dere at jeg får en del mail og meldinger fra lesere som ønsker råd fra meg – hvilket jeg tar som et stort kompliment. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre noen blogginnlegg hvor jeg svarer på disse her på bloggen, og siden det ble så godt tatt i mot at jeg skulle starte med det – så prøver jeg å begynne allerede i dag! Tanken er å fortsette med det hver søndag fremover, og dere kan sende meg mail på [email protected] om dere vil sende inn noe selv.

«Hei Jessica! Jeg er noen år eldre enn deg, men har fulgt med på bloggen din i lang tid. Jeg begynte å lese den når du gikk gravid med Leo, fordi vi prøvde å få barn selv. 

Jeg trenger råd om hva jeg bør gjøre. Jeg føler ikke at jeg har noen venninner jeg kan snakke med dette om, for jeg skammer meg så over at dette har skjedd meg..

Jeg har ei jente som er nesten ett år yngre enn den eldste gutten din, hun blir ett år nå i februar. Hun var planlagt, og pappaen hennes er en fantastisk mann, vi har vært sammen i 5 år. Vi har alltid hatt et bra forhold og har krangla lite, til og med etter vi fikk jenta vår har vi krangla lite og jeg trodde forholdet vårt bare var bra. Men for noen uker siden oppdaget jeg at han har vært utro mot meg med en annen. Dette har gått veldig inn på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, med en gang jeg fant ut av det var jeg sikker på at jeg ville gå, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg tenker mye på jenta mi som må vokse opp i to hjem… Han sier at han angrer seg for det han gjorde mot meg, og at han aldri skulle ha gjort det. Jeg tror på han når han sier det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil gå eller om jeg vil bli i forholdet for å starte på nytt. 

Det føles ganske rart å be deg om råd, men alltid når du skriver nye blogginnlegg så synes jeg du er så fornuftig og reflektert i tankene dine. Mye mer enn jeg var da jeg var på din alder. Jeg håper du svarer, det hadde betydd mye i den situasjonen jeg er i nå»

Hei!

Først av alt: Jeg kan ikke og jeg vil heller ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Du skriver at du ikke vil fortelle dette til venninnene dine, og det er er fullt og helt din avgjørelse. Men om noen en eller annen gang skulle fortelle deg akkurat hva du bør gjøre, så synes jeg du skal drite i det. Det er ditt liv og du må først og fremst tenke på hva du klarer å leve med og ikke.

Og det store spørsmålet her er vel egentlig: Klarer du å leve med utroskapen? Tror du at du kan komme deg videre?

Mange sier at om kjæresten eller mannen deres hadde vært utro, ja, da ville de pakket baggen, tatt med seg barna og dratt på flekken. Jeg for min del tror at det er èn ting å si noe om hva man ville gjort i en slik situasjon, og en helt annen ting og faktisk sitte i situasjonen selv.

Jeg tenker at noe vesentlig her er hvordan du fant ut om utroskapen. Du skriver kun at du oppdaget at han hadde vært utro, og at han i tillegg til det har fortalt deg at han angrer veldig på at han i det hele tatt var det. Fortalte han det selv, la det frem ordentlig, og innrømte at han hadde gjort en stor feiltakelse – eller var det slik at du fant det ut på egenhånd eller fra noen andre?

Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er fæle mennesker som er utro. Jeg tror heller ikke at utroskap er ensbetydende med at partneren ikke elsker deg. Du sier ikke noe om hvordan han har vært utro, og vi har jo alle forskjellige meninger og ulik oppfatning av hva utroskap egentlig er. For noen er det utroskap når partneren sletter meldinger fra telefonen slik at man ikke skal se dem, for andre er det ikke utroskap før man har gjort noe fysisk med noen andre enn partneren. Jeg tror at gode mennesker også kan ta dårlige valg. Det betyr ikke nødvendigvis at man er et dårlig menneske, men at man er menneskelig. Og mennesker gjør noen gang feil.

Når det kommer til det å være utro gjentatte ganger, så tenker jeg at man kan gjøre en feil èn gang. Og så lærer man av det, og gjør ikke samme feilen en gang til. Gjør man det, så er det ikke lenger en feil, men et bevisst valg.

I tillegg tenker jeg at det har litt å si hvem denne andre jenta (?) er, og hvilket forhold han har til henne. Er det snakk om at han har hatt et forhold på si som har foregått over lenger tid, eller var det noen han traff tilfeldig på byen? Noe annet jeg ville ansett som et vesentlig spørsmål som du kan stille han, er hvorfor han gjorde det. Du sier at du hele tiden har følt at forholdet deres har vært bra. Samtidig som du har følt det slik, så har han vært utro mot deg.

Jeg forstår så forferdelig godt at du tenker på jenta di oppe i dette. Men ikke la henne være den eneste grunnen til at du blir. Jeg har en teori om at hvis man kun blir værende i et kjæresteforhold på grunn av barna når man egentlig aldri ville blitt ellers, så vil nok barna (eller i ditt tilfelle: barnet) merke det på et eller annet tidspunkt. Jeg tror barn oppfatter og får med seg mye mer enn hva vi kanskje tror. Det er en flott tanke i seg selv at du tenker på jenta di, og jeg er helt for å jobbe med forholdet hvis man tror man kan få det til å fungere (I en “perfekt” verden, misforstå meg rett, så vil man jo ha foreldre som er sammen) men har han vært utro og du nå kjenner etter hvert at du ikke klarer å fortsette forholdet, at du ikke klarer å stole på ham etter dette, eller om du av en eller annen grunn finner ut at du ikke klarer å leve med at han har gjort dette, så må du huske på en ting: Man skal ikke holde sammen for en hver pris!

Det har skjedd et stort tillitsbrudd her, og jeg tror ikke dette er noen enkel situasjon. Jeg tror heller ikke at det finnes en enkel løsning.

Jeg skal være helt ærlig med deg, jeg vet ikke en gang hva jeg tenker at jeg ville gjort selv. Det finnes ingen fasitsvar, og aldri la noen fortelle deg at du har tatt feil valg når du har tatt en avgjørelse. For hvis den avgjørelsen er riktig for deg, så er det det som betyr noe.

God klem