Endelig! Nå er det veldig snart helg igjen, og i morgen er også en dag vi har ventet på helt siden Noah kom til verden. Vi skal endelig på sykehuset for den forhåpentligvis siste oppfølgingstimen hans. Jeg har jo smått nevnt for dere tidligere at vi hadde ekstra oppfølging på slutten av svangerskapet med flere ultralyder, uten at jeg har ønsket å gå nærmere inn på det her på bloggen.
Etter at han kom til verden og vi har fått begynt å bli ordentlig kjent med ham, kjenner vi oss veldig trygge på at alt er som det skal. Men det kan man jo ikke alltids se utenfra, så det er likevel godt at det har blitt fulgt opp, for å være helt på den sikre siden. Han er jo så utrolig flott og god, så selv om vi har ventet lenge på dette er vi ikke så bekymret lenger som det jeg var på et tidspunkt i svangerskapet ♥
Denne helgen får vi litt besøk av søsteren min som gleder seg stort til å se nevøene sine, og så skal vi egentlig bare ta dagene litt som de kommer. Jeg gleder meg naturlig nok veldig til jeg er i bedre form slik at vi kommer oss mer ut alle sammen her hjemme, men inntil da tar vi det med ro med god samvittighet. Det viktigste er at vi tilbringer tid sammen!
Helg blir uansett veldig godt, det er jo faktisk den siste helgen før hverdagen starter for alvor her hjemme – hvor jeg er hjemme i permisjon med Noah, Leo er i barnehagen, og Fredrik på jobb. Det blir nok godt å komme tilbake til den ordentlige hverdagen, selv om den er litt annerledes nå! Ønsker dere alle en god helg ♥
Hei, dere! Nå er vi kommet hjem for en stund siden fra noen koselige timer i studio, hvor vi har vært på nyfødt fotografering! Det føles så utrolig godt å ha det unnagjort siden vi aldri rakk å ha nyfødt fotografering med Leo, og siden jeg vet hvor mye jeg har savnet å ha slike bilder å se tilbake på.
Vi ble vel i studio i underkant av 3 timer. Nyfødt fotografering tar nemlig en hel del med tid! I starten var Noah ganske våken, så det ble noen få våkenbilder før han omsider sovnet og vi fikk unnagjort resten av bildene. Han er så rolig av seg og sov godt underveis, våknet kun litt på slutten og var litt urolig da! Det var så god stemning, Fredrik og jeg spiste frokost og gjespet om kapp, og tiden føk avgårde. Det føltes ikke ut som at vi var der så lenge som det vi var, men det er vel bare et godt tegn på at vi koste oss skikkelig! Bildene ble tatt i flere forskjellige settinger og med litt ulike antrekk, fotografen var kjempedyktig og Fredrik og jeg satt på sidelinjen og nøt synet av vakre, lille Noah.
Om 14 dager skal vi på visningstime for å se på bildene, og dere kan tro vi gleder oss til det! Jeg er så spent på resultatet og kjener meg veldig sikker på at det ble utrolig mange flotte bilder. Jeg vet allerede at hun fikk hvert fall ett bilde hvor han faktisk smilte rett før han sovnet. Lille vakringen!
Men her sitter vi jo med gutten vår, og han har vi fått gleden av å ha her allerede i 8 dager nå! Det var så morsomt, men samtidig rart å se termindatoen dukke opp på kalenderen vår i dag. Den blir jo nevnt titt og ofte i graviditeten på alle kontroller, legetimer og øvrig oppfølging – så jeg følte på en måte at det virkelig symboliserte at nå var svangerskapet over for godt. Siden jeg gikk på minipiller når jeg ble gravid, vet jeg ikke når menstermin egentlig er. Men ultralydterminen som vi har fulgt ble flyttet flere ganger i løpet av svangerskapet. Først fikk jeg beskjed om 13 oktober, så 15 oktober, før den ble flyttet for godt til 18 oktober på ordinær ultralyd!
Tenk at om jeg ikke hadde hatt keisersnitt, så kunne det hende at jeg fortsatt hadde sittet her med den store babymagen. Det er absurd å tenke på nå som vi har møtt ham allerede. Noah var jo faktisk 4000 gram når han ble født 8 dager før termin, så tenk hvor stor han kunne blitt om jeg hadde gått på overtid! Jøye meg. En jordmor på sykehuset sa at det kanskje var like greit det ble keisersnitt, ettersom hvis jeg hadde gått en del på overtid kunne han jo fort blitt 5 kg, og da var det visst ikke sikkert det hadde vært mulig å føde ham på naturlig måte for meg.
I dag har vi i hvert fall vært på en liten trilletur ute i høstværet. Den første ordentlige trilleturen hadde vi i går, da gikk vi en liten tur ned på butikken. Det var så koselig å bruke den fine vognen igjen som Leo også brukte når han var baby! Fortsatt like god å trille som det vi husket fra når Leo var liten baby for et og et halvt år siden.
Lille skatten sov så godt i vognen sin underveis, og vi fikk gått oss en liten tur ned til byen. Ellers blir dagene våre nå stort sett tilbrakt hjemme, det er så uendelig godt å ha Fredrik hjemme med oss. Masse tid til å bare bli kjent med den lille og til å nyte hver eneste time sammen. Jeg synes det er så utrolig trist at Fredrik ikke har ordentlig pappapermisjon denne gangen heller, men sånn er det bare og da må vi gjøre det beste ut av det. Vi har i det minste dagene sammen frem til mandagen før Fredrik skal tilbake på jobb igjen!
Nå sover minstemann og Fredrik er ute for å hente Leo i barnehagen, så nå sitter jeg bare og gleder meg stort til det kommer en smilende gutt løpende inn dørene her som forhåpentligvis har hatt en veldig fin dag i barnehagen i dag. Nyt tirsdagen!
I dag er det en hel uke siden lille Noah kom til verden. Tenk det, 1 uke allerede! Og jeg som trodde tiden fløy med ett barn.. Vel.. Jeg tok feil!
Fredrik og jeg har vært en tur på sykehuset i dag for hørselsjekk og for å veie minsten, samt for å få litt ekstra ammeveiledning som jeg ønsket. Han har allerede tatt igjen fødselsvekten sin og litt til, og det gjorde meg så utrolig lettet og glad. Det var veldig rart å være tilbake på sykehuset, det er jo faktisk ikke mer enn bare noen få dager siden vi dro derfra, men det føles merkelig nok ut som det er en evighet siden allerede!
Jeg føler vi har fått en helt fantastisk start her hjemme på den nye hverdagen som en familie på fire. Fantastisk, men tøft. Mest på grunn av Leo som har vært syk – selv om han nå endelig er frisk igjen. Ber til barnehagegudene om at han nå holder seg frisk en stund! Lille Noah er foreløpig kjemperolig, sover godt, og spiser godt. Verdens nydeligste lille gutt (Sammen med broren sin, selvfølgelig!) som vi har forelsket oss helt i.
Noe jeg har lagt spesielt godt merke til siden vi fikk Noah forrige mandag er at Fredrik og jeg får minimalt med tid til hverandre, mye mindre enn når vi bare hadde Leo! Naturlig nok, da – men fortsatt litt uvant. Vi er blitt enige om at sånn må det bare være nå som vi er inne i barseltid og med en Leo som er i full gang med toårs-trassen allerede, så når ting har roet seg her hjemme og vi er kommet ordentlig godt i gang skal vi sette av mer tid til hverandre og forholdet vårt. Vi vet jo hvor viktig det er!
Verdens fineste guttene mine ♥ Håper dere alle har fått en flott start på den nye uken, det har vi!
I dag er lille Noah tre dager gammel. Han kom med andre ord til verden for tre dager siden, på en kald mandagsmorgen som vi aldri i livet kommer til å glemme. Her kommer historien om hvordan det gikk når han kom til verden, og hvordan vi opplevde det.
Jeg snur meg for endte gang rundt i senga. Det er 10 oktober og klokken nærmer seg 04:00. Det er kun to timer til vi skal stå opp og gjøre oss klare til avreise til sykehuset. Bare tanken alene gjør meg stresset. Nå har jeg bare to timer å sove på! Jeg kommer jo til å være helt utkjørt. Men så har jeg med tiden lært at det ikke nytter å bekymre seg for ting man ikke får gjort noe med, og klokken var like fullt snart 04:00 uansett pokker hva jeg skulle mene om det. Og så, til slutt, fikk jeg endelig sove!
Jeg våkner av en ulende alarm på mobiltelefonen min, og spretter deretter opp av sengen raskere enn noen gang. Med en enorm frykt i tankene om å forsove meg – får jeg kjapt rukket å se hva klokken er på den ulende mobilen min også. 06:03. Jeg puster lettet ut før jeg sier til Fredrik med rolig stemme at han må våkne. “Mhm!” Får jeg overraskende fort til svar før jeg går på badet for å stelle meg, og for den siste dusjen før keisersnittet.
Jeg kommer inn på rommet igjen klar til å kle på meg etter dusjen når synet møter meg: Fredrik er halvveis ute av sengen, men han sover! Jeg må le. Okei, så er det i hvert fall ikke bare jeg som er trøtt denne morgenen. Raskt kommer han seg opp og får kledd på seg, og mens jeg pakker de aller siste tingene til baggene våre, gjør han morgenstellet med Leo. Mamma kom på besøk til oss dagen før fordi hun skulle passe Leo mens vi var på sykehuset, samt at hun gjerne ville kjøre oss til sykehuset, så plutselig er hun våken hun også og vi er straks klare.
Vi går ut av dørene hjemme, Fredrik med baggene våre og Leo, og jeg med den store magen min. Det går plutselig opp for meg at neste gang vi befinner oss her hjemme, så er lillebror med. Tanken er umåtelig rar, nesten litt utenkelig. Vi kommer oss omsider ut til bilen og plutselig er vi på vei til sykehuset. Kun noen timer unna å få treffe vår vakre lille gutt nummer to.
Mamma skal fortsette hverdagen som normalt hjemme med Leo de dagene vi er på sykehuset, med alle hverdagsrutinene han kjenner til. Leo skal i barnehagen etter at mamma har kjørt oss til sykehuset, så han ble med på den spennende kjøreturen til Tønsberg. Like blid og fantastisk fornøyd som han alltid er! “Mamma elsker deg Leo, neste gang vi sees så har du blitt storebror!” Han smiler til meg med det lille vakre smilet sitt før jeg gir han et kyss og sier hade. Nå står bilen utenfor sykehuset og vi må ta farvel med ham. Fredrik får også sagt hade til Leo, og vi får sagt hade til mamma som nå skal kjøre Leo til barnehagen. Hun ønsker oss masse lykke til og lover at hun skal passe så godt hun kan på Leo mens vi er borte fra ham.
Spente går vi inn og bort til heisen. Vi skal opp i fjerdeetasje og føde-barsel avdelingen. Klokken er nå ca 07:10. Vi hadde fått beskjed om å møte opp 07:30, så vi er foran tidsskjemaet. Heldigvis! Vi blir møtt av en veldig koselig og imøtekommende jordmor som skal følge oss ut dagen, inkludert på operasjonsstuen. Vi blir bedt om å vente i den lille kantinen på fødeavdelingen. Fredrik og jeg finner et bord, og finner oss to plasser over hverandre før vi vi bare blir sittende og se på hverandre. “Er du klar nå?” Spør jeg han spent. Han smiler før han sier “man blir aldri helt klar for noe sånt som det her tror jeg, Jessica”
Det går noen minutter før jordmoren kommer tilbake, og nå blir vi tildelt et eget rom. Et rom vi skal vente på til vi får videre beskjed om når keisersnittet skal finne sted. Jeg får sykehusskjorte og beskjed om å skifte til den og til å ta av meg alt annet, og videre beskjed om at vi skal inn på operasjonssalen klokken elleve. Det er enda noen timer til, så vi får slappe av på rommet inntil da. De neste timene går unna på et lite blunk. Jeg får paracet, tar blodprøver, og anestesilege kommer for å snakke med oss og forteller om bedøvelsen jeg skal ha, samt svarer på spørsmål om vi hadde noen. Omkring halv elleve får vi beskjeden: Vi skal inn allerede nå! Nervene begynner virkelig å ta overhånd og jeg kjenner at jeg er engstelig, veldig nervøs og selvfølgelig også fryktelig spent. Jeg blir trillet ned til utenfor operasjonssalen, og Fredrik blir tatt med for å skifte til blå sykehusklær som han skal ha på seg inne på operasjonssalen. Jeg får lagt inn kanyler på begge hendene, satt opp håret mitt, og jeg føler meg veldig trygg og ivaretatt underveis. De forteller meg hva de gjør og opplyser meg underveis, og selv om jeg enda kjenner nervene godt, så hjelper det litt å vite hva som skjer og hvorfor.
Jeg skjelver som et aspeløv når de skal sette bedøvelsen, men det går greit. Jeg holder hånden til Fredrik som sitter foran meg som om jeg aldri skal slippe, og den merkelige følelsen av at jeg er bedøvd i hele underkroppen, fra navlen og ned, kommer raskt. Jeg kjenner den igjen etter sist keisersnitt med Leo. Og så er operasjonen i gang. Jeg følte meg litt uvel av og til underveis, men det ordnet de fort med riktig medisiner og ekstra oksygen.
Noen minutter ut i operasjonen river det skikkelig til i magen uten at det gjør vondt, og jeg skvetter til. “Oi, det der føltes skikkelig rart!” Sier jeg høyt. “Ja, nå blir det veldig snart baby her” hører jeg fra andre siden av forhenget. Noen sekunder etterpå hører vi noen klynk før det kommer et skikkelig babyskrik! Han er her nå, og jordmor kommer med ham til oss bak forhenget. Klokken 11:04 var han ute av den trygge magehulen, og ute i den store, skumle verden! Han har helt mørkt hår, og er en stor og velskapt gutt! Så fin han var, så perfekt. Så innmari stolte som vi ble, og for et overveldende og rørende øyeblikk det var.
Det å høre skriket hans for aller første gang… Jeg nekter å tro at hvordan barnet kommer til verden har så mye å si lenger da. Keisersnitt eller naturlig fødsel. Han var helt frisk og rask, og alt gikk komplikasjonsfritt. Det er det som betyr noe. Han ble født og alt gikk bra med oss begge. Jeg er sikker på at jeg følte en like stor kjærlighet til barnet mitt i det sekundet, som det jeg hadde gjort om jeg hadde født han naturlig. Jeg gråt, gråt, gråt og gråt litt til. Og Fredrik var bare så stolt der han hadde lille Noah i armene sine mens han kikket ned på meg. Den mest fantastiske følelsen i hele verden ♥
