Hei alle sammen!
Takk for all støtten i går. Det ble bare så alt for mye for meg.. Ting er ikke alltid like lett. Skal ikke og vil heller ikke gå veldig mye inn på det.
For i tillegg til det kommer alle bekymringene rundt Noah, og rundt situasjonen hans. Sammen med en haug av dårlig samvittighet for Leo, og dårlig samvittighet for Fredrik. Å oppleve at jeg ikke strekker til. Jeg setter guttene mine først, og ingenting gjør meg mer vondt enn å se at noen av dem ikke har det så bra.
Derfor har det vært aller mest vondt, både for meg og for Fredrik, helt siden Noah begynte å vise tendenser til kolikk. Vondt langt inne i oss begge. Jeg føler at det er så stor forskjell på han og Leo når han var på samme alder. Leo smilte jo fra veldig tidlig alder når vi hadde øyekontakt, han viste så tydelige tegn til at han ikke kunne hatt det bedre. Jeg gir mitt alt til Noah hver eneste dag, og jeg vet jo at jeg ikke kan noe for at han har kolikksmerter.. Men han hadde han ikke smilt enda når han i går ble fem uker, og jeg kjenner jo på at det har noe med at han har brukt mye tid den siste tiden på skrik og gråt.. Fy søren så vondt det var for meg som mamma å forholde meg til det. Jeg snakker jo selvfølgelig masse til ham, har masse øyekontakt med ham, viser han så mye omsorg og kjærlighet atte hjelp, og bruker dagene mine på å gjøre det mest mulig behagelig for han selv om jeg vet at han har en del vondt.
Så i dag, når vi hadde kommet hjem fra timen vår hos den fantastisk flinke helsesøsteren vår på helsestasjonen, og jeg satte meg i sofaen med ham og snakket med ham.. Og han plutselig smilte så fint til meg, så jeg fikk helt sjokk – da sprutet tårene, for å si det sånn. Jeg gråt av glede. Min vakre lille gutt, herregud så lykkelig jeg ble.
Tenk at noe så lite som et smil kan bety så hinsides mye.
Klem.