Var det noe jeg aldri trodde jeg skulle få problemer med da jeg hadde fått mitt første barn, så var det ammingen. Det tror jeg var min siste og minste bekymringen, om det i det hele tatt var en bekymring. For la oss være ærlige her: Det SER jo så enkelt ut?

Jeg husker enda den konstante klumpen i magen da jeg hadde fått Leo, og etter 2 og 1/2 måned måtte si slaget tapt og gi opp ammingen. Dette høres sikkert helt latterlig ut, men den dagen gråt jeg til Fredrik fordi jeg var så lei meg over å måtte gi opp. Jeg sto også opp hver eneste natt for å pumpe meg i tillegg til det Leo våknet på natten, jeg hadde vært gjennom en rekke brystbetennelser og Gudene vet hva. For et sabla styr, og herregud som jeg slet! Jeg får jo bare lyst til å skru tiden tilbake og gi meg selv en stor klem! Og kanskje be meg selv ta meg litt sammen, for det er ikke verdens undergang selv om jeg skjønner at jeg ble lei meg fordi det var viktig for meg å få til dette. Noen spurte meg til og med om jeg sluttet å amme fordi jeg var redd for om brystene jeg hadde som tenåring skulle bli stygge (?) og vel, da så jeg rødt altså. Mest fordi jeg visste at jeg ikke hadde fått den kommentaren om jeg hadde vært 15 år eldre.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Nå har jeg ammet Noah i over ett år, og det har gått ganske så knirkefritt faktisk. Noe jeg er veldig glad for. Helt inntil nå nylig i hvert fall, for nå er jeg i gang med avvenning fordi han biter meg til blods og jeg til tider har blitt bekymret for om han er i stand til å bite brystene mine i stykker. Jepp, du leste riktig. Faktisk føles det ut som å amme en hai med fullt tannsett, om jeg skal være helt ærlig med dere. 

Kan vi forresten bare ta den diskusjonen med at man får stygge pupper av å amme, slik at vi har gjort det en gang for alle? 

1. Det er ikke ammingen alene som i så fall gjør at puppene dine vil henge eller bli “stygge”. Dette er det blitt gjort diverse undersøkelser rundt, og det er ingenting som tyder på at du vil unngå hengepupper dersom du lar være å amme! Det er for øvrig i hovedsak graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjør hvordan brystene dine blir seende ut etter svangerskap og fødsel: hormonene i graviditeten, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har fått, og forskning viser også at det har en del å si om du røyker eller ikke. Røyking er nemlig en versting på dette området (også).

2. Det er ikke sikkert man får hengepupper eller “stygge” pupper eller hva enn du er redd for å få etter graviditeten heller. Dette er veldig individuelt.  Jeg har fått to barn og ammet 2,5 måned med førstemann og over ett år med andremann, og puppene mine er veldig langt fra stygge. Har venninner som har fått større pupper etter graviditet og amming, og noen som har fått mindre. Noen som har fått annerledes form (uten heng), og andre som har fått litt heng. Jeg forstår jo at mange kanskje ikke synes det mest estetisk tiltalende er å ha pupper som man kan slenge over skulderen om man vil holde dem på plass, men jeg tror helt ærlig at det er fåtallet som får hengepupper i den graden. Dessuten er ikke amming synderen i seg selv.

3. Folk må for all del droppe å amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har forståelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger å ikke amme. Men om du på blodig alvor mener at du skal la være å amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli “stygge” eller fordi du er redd for å få hengepupper, så har jeg en ting å si til deg: Ta deg sammen. Og les punkt nr. 1!

Klem

Jeg har lurt veldig lenge på om jeg skulle skrive dette blogginnlegget, men nå bestemte jeg meg bare for å hoppe i det.

#MeToo Kampanjen har gått som en farsott på nettet i flere uker allerede, og er heldigvis fortsatt like aktuelt enda. Dette er en kampanje som ble startet på Twitter med hensikt om å vise omfanget av seksuell trakassering mot kvinner. Budskapet var: «Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet»

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg kan dessverre også skrive #MeToo, men istedet for å skrive en Facebookstatus eller en twitteroppdatering, så ønsket jeg å utdype mine erfaringer. Jeg blir sint av å snakke om dette, men det betyr ikke at jeg burde la være. Tvert i mot så trenger vi, som oppfordringen lyder, å se omfanget av problemet – og da er man nødt til å snakke ut selv om det er både vanskelig og sårt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at du skal tenke at det er synd på meg, men fakta er at det er synd at så mange kvinner skal måtte oppleve ting som dette.

Jeg kan huske at jeg har blitt seksuelt trakassert helt ned til fjortenårsalderen. Spesielt ille har det vært med menn som klapser på rumpa og plystrer på deg. Ser jeg ut som en jævla kjøter som du kan plystre på?

Jeg blir ordentlig kvalm når jeg tenker tilbake på en kveld for noen år siden da jeg var ute på fest med bestevenninna mi. Jeg ble litt for full og hadde tydelig ikke kontroll. Dette så venninna mi som ikke drakk så mye denne kvelden. Jeg vet ikke om jeg endte opp med å sovne eller om jeg rett og slett bare blacket ut, men det var tydelig at jeg ikke var ved bevissthet. Venninnen min oppdager at jeg ligger slik på gulvet, og at noen eldre gutter på festen begynte å ta på meg. Og nå skal jeg komme dere kritikere i forkjøpet: Nei, så skulle jeg kanskje ikke drukket så mye da – men jeg har da ikke bedt om å bli befølt bare fordi jeg ikke er i stand til å motsi meg den handlingen? Jeg var ikke en gang ved bevissthet!

Venninna mi fikk meg ut av festen og fikk kjørt oss til en god kompis av henne hvor vi kunne legge oss. Hun sa hun var redd for hva som hadde skjedd om hun ikke hadde vært der og fått meg bort derfra.

Jeg kunne dessverre nevnt mange episoder, dog ikke like ille som overnevnte  – men absolutt “ille nok” til å kunne kalles seksuell trakassering. Tidligere i år var jeg på fest hos ei venninne av meg og hadde kun tatt meg et par glass vin, og en mann vi ikke kjente var også tilstede på festen siden vi hadde blitt en litt større gjeng. Da jeg skulle gå på toalettet tok han tak i rumpa mi, og jeg spurte han rett ut hva i alle dager han holdt på med. Han svarte med at han kom “borti”, mens han smilte lurt. Da fortalte jeg han høylytt at han skulle være voldsomt forsiktig med å “komme borti” igjen.

Det er helt uakseptabel oppførsel og jeg blir flau på vegne av menn som holder på slik. Jeg er veldig tydelig med å si i fra nå selv om jeg kanskje ikke turte det like mye da jeg var yngre, og dette vet dessverre slike menn å utnytte seg av. 

Nei, jeg vil ikke en gang kalle dem “menn”. Menn plystrer ikke på ukjente damer på gata eller på kjøpesenter. Menn klapser ikke vilt fremmede jenter på rumpa. Menn beføler ikke overstadige berusede kvinner som ikke er ved bevissthet – ordentlige menn ville sørget for at vedkommende kom seg trygt hjem for å sove!

Og ekte menn seksuelt trakasserer ikke og overgriper seg ikke på kvinner.

/ Del gjerne 

Følg meg på Facebook her!

Når jeg fortjener det som minst,

elsk meg mest.

Jeg elsker å dykke ned i bloggarkivet mitt og å se tilbake på hva jeg gjorde for både ett og to år siden. Det er noe av det mest positive med å ha en blogg, jeg vet akkurat hva jeg gjorde alle dagene i alle månedene flere år tilbake i tid – og jeg tar meg selv stadig vekk i å mimre litt tilbake i tid. Dessuten får jeg litt inspirasjon videre til bloggen av det også.

November 2015 er nøyaktig to år siden nå, og da kikket jeg på nye leiligheter i Oslo. For det var slutt med Fredrik, og før eller siden måtte jeg ta med meg Leo og ikke bare flytte fra Larvik, men fra pappaen hans også. Så rart det er å se alt jeg skrev, tenkte og reflekterte rundt. Hvis du vil lese litt av det du også, så finner du arkivet mitt fra den tiden ved å klikke HER. Fremtiden så nok helt annerledes ut for meg den gang, enn hva den gjør nå!

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

 Vet dere hva jeg ikke turte å innrømme i etterkant av den perioden? At jeg i etterkant slet veldig lenge med bruddet og at jeg gikk til psykolog. Det kom ikke frem på bloggen, nei. Det burde ikke være noe flaut lenger å si at man går eller har gått til psykolog. Men da vet dere det, jeg kan kjenne litt på frykten jeg har for å miste Fredrik noen ganger nå også, men det er veldig mye bedre. Uforutsette og vonde ting kan skje hver eneste dag. Det vil alltid være mye man ikke har makt eller kontroll over.

Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe fælt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon. Jeg har vært redd for å miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til å være til en viss grad. Så lenge følelsen ikke vokser seg stor, så tenker jeg at det er et sunnhetstegn å være redd for å miste den man er glad i. Og jeg vet at han er redd for å miste meg også. Man kan ikke droppe å ha kjæreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte å leve og bure seg inne i frykt for at noe fælt kan skje. Da lever man jo strengt tatt ikke heller!

Apropos Fredrik. I morgen er det endelig farsdag og jeg har selvfølgelig fått unnagjort alt som skal være klart til i morgen tidlig. Gaven ligger pent pakket inn på soverommet sammen med farsdagskortet, og både kake og pappa-frokost er i hus. Jeg gleder meg sånn! Jeg håper dere har hatt en fin lørdag hittil, og gleder meg til å oppdatere dere senere ♥

Klem

“Har du noen gang vurdert å adoptere bort barnet?” Dette spørsmålet fikk jeg flere ganger første gang jeg ble gravid. Jeg vet at flere av de andre venninnene mine som ble mamma tidlig også har fått det samme spørsmålet.

Tanken på å adoptere barna mine har aldri vært tilstedet, og da jeg først fikk det spørsmålet synes jeg egentlig det var et ganske frekt å spørre om – selv om jeg føler meg ganske sikker på at det ikke var stygt ment. Det første året jeg blogget var også det året jeg fikk Leo, pluss det året jeg fikk dette spørsmålet – og jeg var så og si konstant i forsvarsposisjon, med tanke på alle de stygge kommentarene jeg fikk på bloggen synes jeg ikke det er veldig rart at jeg ble sånn etter hvert. Noe som har hjulpet meg veldig i ettertid er å reflektere ordentlig rundt spørsmålene jeg får, selv om de kanskje noen ganger er ment stygt, og å tolke ting i beste mening. Det har man alt å tjene på! Kanskje vedkommende bare spurte om det fordi hun tenkte på barnet mitt i magen, Leo, sitt beste – og at hun var redd for at jeg ikke kom til å være en god nok omsorgsperson for han siden jeg var så ung? Det er helt greit om hun tenkte det, det har jo uansett vist seg å ikke stemme. Men hun hadde i så fall kun mitt barns beste i tankene, og det er jo egentlig bare fint tenkt!

Jeg så på en dokumentar om mødre som adopterer bort barna sine i tidligere i dag, og hva kan jeg si? Det endte ikke bra for min del, jeg ble veldig rørt. Hiksting og tårer er stikkord. Da jeg ble gravid visste jeg at jeg aldri i verden hadde klart å adoptere bort barnet mitt. Jeg kjente en tilknytning til det som vokste i magen min fra veldig tidlig av i svangerskapet, spesielt etter å ha sett hjerteslagene på ultralyd. Jeg har aldri klart å fatte hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet, og at man virkelig er villig til å gjøre alt for de man elsker, og for at de skal ha det best mulig. Likevel klarer jeg på ingen måte å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv.

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Selv om jeg ikke valgte den retningen selv, har jeg virkelig stor respekt for de foreldrene som selv har såpass med selvinnsikt at de selv også ser at det er til det beste for barnet sitt at det blir adoptert bort. Det er så beundringsverdig å ta et så tungt og stort valg, og det viser at man virkelig har barnets beste i tankene. Det må være helt vanvittig tøft, og det er virkelig hva jeg kaller en god forelder!

I dag tenkte jeg å åpne meg om noe jeg kun har sagt til et par personer noen gang. Jeg har alltid vært lys i huden, noe som kanskje vil overraske noen av dere som har fulgt meg på bloggen en stund. Jeg får overraskende ofte spørsmål om jeg er helt norsk, og bemerkninger på at jeg er så “brun og fin”. Det er så klart ikke naturlig. Jeg tar solarium og bruker selvbruning, jeg har så og si aldri opplevd å bli ordentlig brun naturlig fra solen ute.

Det var vel en periode jeg var yngre, hvor noen venner tullet litt med at jeg hadde så lys hud. Jeg husker enda de gangene enkelte tullet litt med dette, og selv om det bare var ment som tull og garantert ikke noe stygt ment, så tok jeg meg innerst inne nær av det. Kanskje noe de fleste unge, usikre mennesker ville gjort – ikke vet jeg. Jeg har aldri vært noe blekere enn den typiske Kari eller Ola Nordmann med nordisk hud.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Meg på jenterommet mitt, tidlig 2013

Dette endte rett og slett med at jeg ble så usikker at jeg begynte å bokstavelig talt grille meg i solarium. Jeg tok solarium hver dag i en periode på ca 2 måneder, i 40 minutter av gangen, og fikk faktisk en ganske fin farge til slutt. Dette naturlig. Jeg hadde skikkelig skille, men følte meg fortsatt ikke brun nok. Da saumfarte jeg Google, og fant ut at det fantes noe som heter Melanotan – mest kjent som barbiedop. La meg bare først påpeke at dette ikke er et dop per definisjon, det er et syntetisk fremstilt hormon som i all hovedsak skal gjøre deg veldig brun – men det er kalt barbiedopet fordi det også skal gjøre deg slank fordi du mister matlyst. Dette bestilte jeg meg fra en utenlandsk nettside, sammen med sprøyter og det jeg trengte for å sette sprøyten på meg selv. Jeg injiserte dette stoffet på meg selv i over 30 dager, men merket lite forskjell. Jeg følte meg bare voldsomt uvel mye oftere, og fant i etterkant ut at stoffet jeg hadde fått, ikke var barbiedop.

Gudene vet hva jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og hva det var som hadde fått meg til å føle meg så dårlig i en hel måned. Jeg får helt vondt i magen av å tenke tilbake på dette, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For å advare dere der ute mot dette. Det stoffet jeg sprøytet inn i magen min som jeg hadde bestilt på nettet, kunne for alt jeg visste vært fullt av bakterier som i verste tilfelle kunne tatt livet av meg. Det kunne også vært et helt annet stoff enn det jeg bestilte.

Jeg hadde flaks, og med hjelp av noen jeg kjente fant jeg ut at det mest sannsynlig var saltvann jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og at jeg hadde blitt svindlet. Men det stoppet ikke meg som ville bli brun, så jeg prøvde på nytt. Bestilte nytt barbiedop fra en annen nettside, og denne gangen fikk jeg nok det jeg bestilte siden jeg merket forskjell og i tillegg fikk de typiske bivirkningene. Etter det møtte jeg min nåværende kjæreste, og sluttet relativt fort. Mest fordi han mente det var galskap, og fordi det gikk opp et lys for meg om hvor farlig det jeg hadde holdt på med faktisk var.

Dette føles helt sykt å tenke tilbake på, og jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg turte å holde på med dette. Det er flere år siden i dag, og jeg ville aldri i verden gjort det igjen. Aldri! Siden det ikke er lovlig å kjøpe eller selge, så vet man aldri hva man får hvis man først får tak i det. Det finnes ikke noen eller noe som kontrollerer det som blir solgt, og for alt du vet kan det du skal sprøyte inn i kroppen din ha blitt laget på en skitten benk i et annet land, hos noen som er desperate etter å tjene penger. Å bruke dette stoffet er som å spille russisk rullett med helsen din.

Å være brun er en del av dagens skjønnhetsideal, og det var nok også litt av grunnen til at jeg startet med det. Jeg skjønner at man ønsker å være brun, for min del handlet det også om å passe inn. Men vet dere hva? Da får man heller ta spray tan eller bruke selvbruning. Eventuelt reflektere litt over hvorfor det er så forbaska viktig. Jeg har lest om flere som har havnet i koma etter å ha injisert barbiedop fullt av bakterier inn i kroppen sin i desperat forsøk på å bli brune. Ingen brunfarge er verdt å risikere livet sitt for!