Hei dere! Nå kommer endelig svarene på gårsdagens leser-quiz som du finner HER. Dagens blogginnlegg ble litt senere enn vanlig fordi vi har hatt noen venner av Fredrik på middag, og i tillegg har hatt to barn som har krevd sitt. Jeg håper det går bra, jeg gleder meg i hvert fall veldig til å dele fasiten med dere nå!

Påstand nummer 1: “Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme.”

= FLEIP. Jeg har aldri fått noen skattesmell, jeg har derimot fått igjen penger nesten hvert år. Det var merkverdig mange som trodde denne stemte, virker jeg sånn gjennom bloggen? Haha!

Påstand nummer 2: “Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake”

= FAKTA. Dette stemmer faktisk. Det er for øvrig en god stund siden, Noah var enda en relativt liten baby, og jeg visste ikke en gang at jeg var gravid før kroppen hadde ryddet opp mye selv. Litt rart å tenke på, men jeg liker å tro at ting skjer for en grunn.

Påstand nummer 3: “De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt.”

= FAKTA. Jeg brydde meg ikke noe om skolen de to første årene på ungdomsskolen, og gjorde en del ting jeg angrer på i dag. Det siste året derimot tok jeg meg skikkelig sammen, og det gav virkelig resultater. Dette er så morsomt å tenke tilbake på! Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt karaktersnittet mitt jeg hadde det siste skoleåret en gang tidligere her på bloggen.

Påstand nummer 4: “Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det.”

= FLEIP. Jeg klarte aldri å gå opp noe særlig i vekt før jeg ble gravid, så dette stemmer ikke.

Påstand nummer 5: “Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv.”

= FLEIP. Denne skjønte heldigvis mange av dere, dere kjenner meg jo godt på mange områder! Jeg kan ikke fordra verken fotball eller Fifa, til min samboers store fortvilelse.

Påstand nummer 6: “Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det”

= FAKTA. Jeg husker enda at jeg stjal passet til storesøster før jeg dro avgårde sammen med ei venninne for å ta tungepiercing. Jesus Kristus! Tungepiercing av alle ting. Hva tenkte jeg med? Forstå det den som kan.. Haha!

Påstand nummer 7: “Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det.”

= FLEIP. Skjønner at noen av dere trodde denne stemte, siden det er ganske “kjent” at mange som får barn tidlig mister venner og ikke minst har venner som slutter å bry seg. Forståelig nok, man har jo totalt ulike livssituasjoner og lever jo tross alt helt ulike liv. Men tross dette er det ingen av vennene mine som jeg hadde før jeg ble gravid som ikke ønsket noe mer kontakt med meg etter jeg slapp den nyheten. 

Påstand nummer 8: “Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten.”

= FAKTA. Jeg kan spise helt utrolige mengder mat og elsker mat høyere enn dere aner. Venner og familie fatter ikke at jeg kan spise så mye og likevel ikke legge på meg noe særlig. Det må være all løpingen etter barna som gjør opp for at jeg kan spise så mye, tror jeg. Hehe!

Påstand nummer 9: “Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre.”

= FLEIP. Jeg spiser fortsatt ikke svin og har ikke gjort på det snart 6 år.

Påstand nummer 10: “Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja.”

= FAKTA. Dette var den pinligste å svare på merker jeg, men ja ja. Det verste er at da jeg våknet opp dagen etter hadde Fredrik invitert bestekompisen sin på besøk, mens jeg lå fyllesyk og kastet opp i sengen hans. Og med tidenes fylleangst. Grøss!

Ønsker dere alle en kjempefin helg, og håper dere koser dere resten av kvelden!

Klem

Hei dere, håper dere har det bra! Jeg kom på noe jeg kunne gjøre her på bloggen som jeg ikke har gjort på 2 år. Dette blir et litt personlig blogginnlegg, men det passer jo bra i og med at noen av leserne mine har fortalt meg at jeg har vært litt upersonlig på bloggen den siste tiden.

 Dette er altså en type leserquiz, så kan vi se hvor godt dere kjenner meg! Jeg kommer med 10 ulike påstander i dette blogginnlegget, hvorav 5 av dem er fleip og 5 av dem er fakta – og så kan dere gjette i kommentarfeltet under dette blogginnlegget hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn. Her vil jo dere som har lest bloggen lengst og mest kanskje få mest riktig, men jeg tenkte uansett at det kunne være morsomt, og at det muligens også kunne gjøre at dere blir litt bedre kjent med meg!

Påstand nummer 1: “Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme.”

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Påstand nummer 2: “Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake”

Påstand nummer 3: “De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt.”

Påstand nummer 4: “Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det.”

Påstand nummer 5: “Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv.”

Påstand nummer 6: “Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det”

Påstand nummer 7: “Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det.”

Påstand nummer 8: “Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten.”

Påstand nummer 9: “Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre.”

Påstand nummer 10: “Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja.”

Sist gang jeg gjorde dette fikk det helt utrolig god respons, så da tenkte jeg det var på tide å gjøre det for andre gang. Jeg deler svarene med dere i morgen, og gleder meg til å se om noen får alt riktig! Ha en herlig torsdagskveld videre, så snakkes vi snart igjen♥

Nå er det et allerede gått noen timer siden jeg kom hjem fra en liten handletur, og det var utrolig koselig å trille litt. Leo var med og sov hele turen i vognen. 

Da jeg gikk gravid husker jeg så mange nevnte det at man mistet all frihet når man får barn, og jeg merket allerede da vi kom hjem fra sykehuset med Leo at jeg ikke kunne gjøre hva jeg ville lenger. Jeg visste det jo i graviditeten også, men noen ganger følte jeg at graviditeten i seg selv var litt surrealistisk selv om det var hverdagen min. Selv om jeg så gravidmagen min i speilet hvor morgen på badet. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det så negativt at man mistet all frihet, for jeg merket jo fort at det ikke nødvendigvis var det.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg trives veldig godt med å sette barna foran meg i enhver situasjon. De er totalt avhengig av meg, de trenger meg mer enn jeg trenger meg selv, og for å være helt ærlig så liker jeg det veldig godt. Å passe på dem, å gi dem et godt liv. Jeg tenker noen ganger på hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom barna aldri ble født, som mange også spør om. Men det å kunne være der for Leo og Noah hele tiden når de trenger meg, 24 timer i døgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden.

Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med barn, mine egne barn faktisk, så merker jeg mer hvor riktig alt føles i takt med at årene går. Til sommeren er det 4 år siden jeg ble gravid, og til høsten begynner jeg på videregående og jeg blir trolig den eneste tobarnsmammaen på første videregående – for å si det på den måten. Men jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. Jeg går med hodet høyt, og jeg er glad for at livet mitt tok den vendingen, selv om mange mente jeg var alt for ung.

Jeg er glad for at jeg ble gravid selv om jeg akkurat hadde gått ut av ungdomsskolen. Det føles helt sykt å skrive det ned, for tenk å føle at noe er så riktig, når samfunnet mener at det er så feil?

Hadde jeg aldri blitt gravid, så hadde vel situasjonen jeg er i nå vært helt utenkelig og fjern. Kanskje hadde jeg vært student, kanskje hadde jeg bodd i kollektiv. Kanskje hadde jeg vært singel, kanskje hadde jeg reist verden rundt. Kanskje hadde jeg bodd i et annet land. Hvem vet. Jeg tror mange av oss velger å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan være noe av grunnen til at det føles helt greit å ikke ha en ungdomstid som “alle andre” i min situasjon. Ikke misforstå, for jeg ville aldri i verden byttet ut det å være mamma for noe i hele universet. Men det er vel ikke akkurat til å legge skjul på at jeg for lengst har akseptert at jeg aldri vil ha en normal ungdomstid. Og det er greit, for det var prisen jeg måtte betale for å få barna mine så tidlig.

Jeg ønsket ikke at det skulle skje da jeg sto i situasjonen, jeg hoppet på ingen måte av glede da jeg fant ut at jeg var gravid – ei heller ønsker jeg at andre sekstenåringer skal ønske seg til å bli gravide. Men i kjølvannet av alt, kan jeg ikke nekte for at jeg i dag er utrolig glad for at det skjedde. Tross alt. For barn er fortsatt den største gaven man kan få i livet, og jeg kan skrive under på at den ikke føles noe mindre kun fordi du er under 18 år. ♥

Dere vet når dere hører en sang, ser et bilde, kjenner en lukt dere ikke har hørt, sett eller kjent på kjempelenge – og så kommer bare minnene strømmende på fra tiden du forbinder det fra? Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.

Jeg fant igjen dette bildet av meg selv fra juni 2014, da jeg akkurat hadde flyttet til Larvik. Jeg husker lukten fra den lille hybeleiligheten jeg bodde i. Jeg husker middagene jeg lagde. Jeg husker varmen, jeg husker alle sommerklærne jeg hadde som lå i klesskuffene mine, jeg husker den gode stemningen da Fredrik var hos meg. Jeg husker magesmertene. 

Det er helt latterlig å sitte her noen år senere og huske tilbake på alle tingene jeg overså og tenkte at «sikkert kom til å gå over» og innse at det faktisk var symptomer på at jeg var gravid!

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Akkurat 16 år gammel og lykkelig uviten.

Lite visste jeg hva som ventet meg. ♥

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra å være venner til å bli kjærester, så i dag tenkte jeg å skrive om det.

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie – vi begynte nemlig å snakke på Facebook.

Året var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik var pålogget på kusina mi akkurat når jeg var pålogget siden de samlet var ute på noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi på denne tiden. Når han er på Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto at jeg var, ja, “pålogget”. Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for å tro på. Haha! Derfra begynte han altså å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn på sin Facebook, og det er vel sånn det hele startet.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang helt i starten av 2013. Jeg var på besøk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han – og Fredrik og jeg skulle møtes for aller første gang. Jeg husker at Fredrik hadde på seg Uggs og lik jakke som ekskjæresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og så vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.

Etter det første møtet så snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen måtte jeg selvfølgelig dra tilbake til Gjøvik. Jeg var 14 år og gikk naturligvis på ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjøvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjøvik.

Det er 2013, og våren nærmer seg. Fredrik og jeg møttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har så utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nærme venner, og det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte å få følelser for Fredrik som ikke var så vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om “hva som var greia med oss”

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt senere den sommeren kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom – og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss – noe det på daværende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt.

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare “gjett da” og jammen klarte han ikke å gjette seg til “Vil du egentlig være noe mer enn venner?” og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han på den måten, når sannheten var at jeg faktisk gjorde det.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!

Vi ble kjærester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe virkelig er verdt å satse på. 

Jeg begynte så å tenke på hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen, siden 2013 nærmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drømte begge om tanken på å bo nærmere hverandre. Så jeg luftet tanken om å kanskje flytte for meg selv i Larvik når sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For å gå på videregående i Larvik, siden jeg uansett var så lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vært veldig støttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i løpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du må flytte hjem igjen.

Så flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter å ha hatt en kjæreste som bodde langt unna i det som føltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjønner aldri å flytte tilbake.

Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!

Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han også har vist meg at kjærligheten overvinner alt.

Et lite uperfekt familiebilde ♥

God søndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke så nøye på det i dag – jeg ville bare så gjerne dele det med dere siden jeg ble så glad av å se det. Og så tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare på noen spørsmål og bemerkninger som jeg har fått i det siste. Håper dere er fornøyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid åpent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Føler jeg selv, da! 

“Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd før du får barn”

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år – uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke på det livet jeg lever. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Med fare for å få forsvarstale-stemplet på meg, så vil jeg jo gjerne også få med at Leo (i følge ansatte i den fine barnehagen han går i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen på samme alder. Jeg er lei av å forsvare barna mine med tanke på alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Haha!

“Det må være vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjør.”

– For meg var det vanskelig det første året som blogger, jeg har lært meg å ikke ta ting så personlig nå. Det hjalp å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo så mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse når man skriver om livet sitt offentlig! Når man innser det, så forstår man at det viktigste man kan gjøre er å ta de valgene man tror er til det beste for seg selv. 

“Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem på bloggen om noen år?”

– Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner å ligne en heksejakt mot bloggere. Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut på sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.

“Jeg vet at det har gått noen rykter om at Fredrik har vært sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er så gøy.”

– Jeg vet ikke hva slags rykter som går og orker ikke å utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vært sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke når han skulle fått tid til det. Det er ikke noe morsomt når andre prøver å ødelegge forholdet vårt – Det har vi merket en del, og det er også en av ulempene ved å være så åpne om forholdet vårt som jeg har vært på bloggen. Når det er sagt så er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjør meg trygg, jeg gjør han trygg, og vi har ingenting å skjule for hverandre.

“Vær helt ærlig, hvordan har du det egentlig?”

Jeg setter så stor pris på at dere bryr dere såpass mye at dere stiller dette spørsmålet. Jeg har det kjempefint! Så klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt så gøy, men det er så viktig for meg å holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat nå og kan ikke vente med å se hva som skjer i 2018 ♥

Klem

“Herregud, jeg får altså helt angst og indre uro av å høre på den bankingen der” sier jeg til Fredrik og sikter til bråket til de som bor over oss. Bankingen som holder på for ørtende gang som kan få en hver person til bli sprø. Men jeg hører egentlig med en gang jeg er ferdig med å snakke at jeg har sagt noe feil.

Fredrik ser rart på meg og sier “Eh, er ikke det litt dumt å si med tanke på de som faktisk har angst?”

Jeg føler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. “Eh, jo. Det er kanskje det” svarer jeg rolig.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

“Du må slutte å si at får angst av sånne ting, for du får ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du får ikke angst. Tenk på hvordan det må føles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen” sier han bestemt.

Jeg ser på Fredrik med oppsperrede og overraskede øyne. “Det har du faktisk helt rett i, Fredrik” svarer jeg før jeg blir sittende å tenke for meg selv. Ironisk nok så er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjør ren irritasjon!

Kanskje det er en talemåte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den følelsen du kjenner når naboen banker og bråker – selv om det er for ørtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje både bruker og har brukt diagnoser og store ord på helt menneskelige, naturlige reaksjoner må rett og slett kutte ut! 

Kanskje blir du også irritert av bankingen til naboen. Men du får ikke angst av det, og det gjør ikke jeg heller. Kanskje gjør tanken på mørketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av å tenke på at det er mange måneder til sol og sommer. Men det gjør deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte å snakke som at vi er det.

Som Fredrik sa til meg: Tenk på hvordan må føles for de som faktisk sliter med dette! 

“Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?”

“Er han ikke litt for stor til det nå da?”

“Han trenger jo ikke puppen nå lenger..!”

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått disse unødvendige bemerkningene etter at jeg har vært åpen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 år gammel. Det er helt greit å stille spørsmål, men jeg opplever at det blir sagt på en nedlatende måte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle gå i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for å ta det i hans tempo, når den kosen er så viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse så fryktelig med å slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte å få disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 måneder gammel om jeg husker riktig. Og selvfølgelig har en 8 måneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forståelse for. Jeg har også full forståelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike årsaker har valgt å ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstår jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri føle at du er en dårligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner å bli litt lei av disse kommentarene nå, så tenkte jeg å ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger å legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les også: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke førstemann

Du sitter så fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din før du ser bort på meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn å smile selv når jeg ser på deg. Jeg fortsetter å trille deg videre inn i kjøpesenteret. 

Plutselig hører jeg det, babyskrikingen. Lyden som får det til å vrenge seg på innsiden av meg, lyden som gjør det umulig for meg å ikke tenke tilbake på da du var liten baby. Det lille, illrøde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?

Husker du at vi satt på sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din måtte ta over da jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp?

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Beina dine som krøp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn? Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.

Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. “Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!” sa de eldre damene til meg på butikken når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.

Husker du bæreselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du gråten din som overdøvet gråten min. Gjør du det?

Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Tanken på at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss.

Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjøre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og gå runde på runde med deg i bæreselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort på lille deg som er blitt over 1 år gammel. Du står foran meg før du tar noen skritt og setter deg ned.

For du gråter ikke nå, du bare smiler.

Hei dere!

Det går litt tid mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok så er det flere som lurer på hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge, og jeg skal prøve å la være å komme med for mange dårlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vært på topp i det siste. Haha!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Jeg er så takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver – For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser også til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt ærlig vært inne i en dårlig periode med bloggingen den siste tiden, det må jeg bare få sagt.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe særlig morsomt – så kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for å finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg får kritikk uansett hva jeg gjør, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjønner. Jeg tåler selvfølgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig – men når alt du gjør og sier blir feil, så blir jeg litt oppgitt. 

For eksempel dette med videregående, som jeg skal begynne på til høsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt å dele hvordan det er å gå på skole som tenåringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men så er det enkelte som mener at det aldri kommer til å skje fordi jeg valgte vekk videregående da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 måneder gammel. Jeg forstår at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjørelse. Men jeg skal jo begynne til høsten, og da har noen bestemt seg på forhånd for at det visstnok (?) aldri kommer til å skje. 

Haha, jeg trøster meg litt med at det ville vært galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt være å starte på videregående (det har aldri vært et alternativ altså!) så hadde det vært galt, og når jeg nå har bestemt meg for å starte, er målrettet og gleder meg – så er det også galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg får vel bare gå med hodet høyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til å klare å ta vare på Leo tok feil. Jeg er veldig spent på tiden fremover, og jeg må bli flinkere til å se den fine tilbakemeldingen jeg får på det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk når det trengs. Haha!

Og den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥