Damen pekte tydelig bort på meg. Datteren hennes på min alder var ikke treg med å snu seg etter meg. Tror de virkelig ikke at jeg hører? Tenker de at jeg er blind?

«Unnskyld meg?» Jeg ser spørrende bort på damen. Hun var av den eldre garde. Hun så rimelig sjokkert ut der hun sto, akkurat som at hun ikke trodde jeg ville reagere ? akkurat som at hun forventet at jeg ikke skulle svare. Kanskje pleier hun å gjøre ting som dette? Jeg vurderte om jeg bare skulle heve meg over det, men da ville kanskje datteren hennes trodd at den type oppførsel er OK. Noe den, til informasjon, absolutt ikke er.

Men ingen reagerte. Kun jeg. Enda butikken var stappfull. Jeg vet nøyaktig hva jeg ville gjort i denne type situasjon om det var noen andre dette hendte med, for jeg liker ikke å se på at andre blir tråkket på, men der og da hadde tydeligvis resten av gjengen nok med seg selv. Og det er selvfølgelig helt greit.

«Jeg trenger vel ikke dine skattepenger, jeg tjener mine egne penger» Fortsetter jeg.

Det blir tyst. Skikkelig stille. Sånn type stille når du sitter på kino ? stille. Jeg hører hvisking mellom damen og datteren. Bare noen få ord, men det er likevel liten tvil om at det var meg de snakket om. Selv om de snakket lavt, gjorde de ikke akkurat veldig mye for at ingen skulle høre noe i det hele tatt.

Unge mødre, bla bla bla, ufyselig, bla bla bla, en byrde for samfunnet, bla bla bla

Jeg kommer bort til kassen, får betalt, og skal pakke ned varene. Jeg går forbi damen og datteren på vei ut døren, og stopper et lite sekund.

«Jeg vil bare si at dere var så fine i dag!» Smiler jeg.

Ansiktsuttrykkene deres kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg har aldri forstått dette med bilder-redigering i media, på blogger, og i andre sosiale medier hvor du poster bilder som “alle andre” skal se.

Hva er greia med det, egentlig? Og hvorfor gjør man det? Er det fordi det er lettere enn å dra på treningssenteret? Eller er det fordi man rett og slett aldri kan si seg fornøyd med hvordan man ser ut? For hva skjedde egentlig med å være fornøyd med seg selv?

Jeg undres så veldig over kjente mennesker som redigerer seg selv, og da spesielt kroppen sin. De klager gjerne over et ekstremt urealistisk kroppsideal, men glemmer tydeligvis at de er med på å skape det selv…?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joda joda, jeg respekterer at noen velger å gjøre det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hva gir det deg å ha bilder på nett av din kropp som er jukset med? Som, satt på spissen, ikke er din en gang? Som Suzanne Aabel så pent sa det når fotballfrue redigeringsdebatten herjet som verst “Hva skal du med gode karakterer som ikke er dine?”

Jeg har aldri redigert meg på bloggen. Ikke på Facebook, og ikke på Instagram. Eller jo! Jeg la til litt brunfarge en gang på et instagrambilde, men jeg så bare gal ut – så det bildet ble fjernet rimelig kjapt. Har aldri sett meg tilbake heller, skal jeg være ærlig.

Jeg vet veldig godt hvordan kroppen min ser ut. Jeg ser den hver bidige dag. Når jeg står opp, når jeg er i dusjen, og når jeg sprader rundt halvveis påkledd i hysteri over å ikke finne noe å ha på meg ca klokken 10 hver dag. Ja, og når jeg skifter, når jeg legger meg, og når jeg går forbi et speil. Det er faktisk ikke til å unngå.

Så hvem er det jeg prøver å lure ved å redigere meg selv tynnere? Ikke meg i hvert fall. For jeg vet jo hvordan jeg ser ut.

Dessuten synes jeg det sender veldig feil signaler til barnet mitt. Hva skulle jeg svart om han plutselig kom en dag og spurte meg “hvorfor jeg redigerer meg tynnere på bilder som andre skal se?”

For da hjelper det vel ikke å komme med “Vær fornøyd med den du er, barnet mitt!” i ettertid, eller?

Jeg kunne aldri vært modell. Jeg er alt for glad i kroppen min til å skulle ha noen idioter til å redigere meg mer ditt og mindre datt på hvert bidige bilde som blir tatt av meg. For jeg trenger ikke photoshop, og det synes jeg ingen andre gjør heller.

Det er så ironisk, for jeg er redd for å blottlegge meg fullstendig – samtidig driver jeg en blogg, og det er jo det jeg skal gjøre. Er det ikke? Blottlegge livet mitt. Jeg funderer ofte på om jeg tråkker over streken, om jeg noen ganger deler for mye, og det gjør jeg helt sikkert. Heller for mye, enn et falskt bilde av virkeligheten som liksom skal dekke alt jeg ikke deler.

Jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv.

Vet dere hva som er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, reflekterer, og stiller spørsmål rundt ting. Før tenkte jeg for mye. For mye på hva andre ville mene og på hva andre ville tro. Jeg ville alltid bevise noe, eller motbevise, alt ettersom. Og jeg orker ikke det lenger. Jeg vil bare skrive uten å tenke. Skrive uten å sitte i timevis og fundere på hva andre kan tolke ut i fra det jeg skriver. Skrive uten å lete etter ting å skrive om. Skrive uten filter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sannheten er at jeg tenker over så mye mer enn hva jeg skriver her inne. Så innmari mye mer. Jeg vil ikke bare skrive om hva Leo har fått i gave, hvilke klær han har på seg, eller hva jeg har kjøpte meg tidligere den dagen på kjøpesenteret.

For det er bare utsiden. Jeg vil at dere skal kjenne meg slik jeg er på innsiden. 

“Alle” er så overfladiske, og jeg er klar over at jeg til tider selv fremstiller meg på den måten. Det er så fryktelig lett å bare bli en av mange, istedenfor å måtte stå alene. For det krever så mye mer å stå alene. Det er så mye fokus på ting som alt i alt ikke betyr noe, men som vi så gjerne vil at skal gjøre nettopp det. Penger og dyre klær, det gir meg ingenting. For tenk at det finnes mennesker som er så fattige at de bare har penger? Jeg vil leve, jeg vil kjenne at jeg bryr meg om mer enn det. Jeg vil kjenne på den følelsen av å glede meg over ting jeg ikke kan kjøpe.

Jeg vil kjenne at jeg lever et godt liv, uten prislapp, rosa joggesko og dyre barneklær.

Jeg kan ikke love at det aldri skal dukke opp fasadebilder som viser hvor ekstremt overfladisk jeg kan være. Som for eksempel alt jeg planlegger å kjøpe til Leo, eller hvor vårt neste reisemål er.

For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hvor mye jeg har kjøpt den dagen, så er det ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.

Se på den lille babyen.

Han har ingen fordommer. Ingen i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han hater ingen. Han misliker ingen. Han er ikke diskriminerende eller rasistisk.

Han tenker ikke over hudfarge, etnisitet, eller andre overfladiske ting. Han ser bare mennesker.

Han er ikke homofob. Og han er ikke det minste dømmende.

Så vær så snill, ikke lær ham det.

/inspirasjon hentet HERFRA

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hei dere! Nå var det virkelig på tide med en ordentlig oppdatering fra min side.

Det var så fint å komme hjem igjen til guttene mine, men jeg må innrømme at det er godt med litt fri. Fri fra alt, og bare det å ha meg selv å tenke på. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke vil tilbringe mest mulig tid med familien min, det betyr bare rett og slett at jeg  er menneskelig og at jeg trenger tid for meg selv jeg også, som alle andre.

Jeg gikk rundt som et surrehue på alle togene jeg var på i går, trodde hele tiden jeg hadde glemt Leo og vognen når jeg skiftet tog – noe jeg måtte roe meg selv ned med at jeg umulig kunne ha gjort, ettersom Leo ikke var med på turen i utgangspunktet. Gud så rart det var!

Jeg kjente savnet veldig godt på turen hjem i går. Det var en annen baby på toget på Leo sin alder som smått hadde begynt med å si ” ma-maa” og da kjente jeg gleden over at jeg var på vei hjem til ham. På samme tid var det trist å dra fra Gjøvik igjen, men jeg kan jo alltids dra tilbake om en stund.

Jeg blir alltid bortskjemt når jeg får sove lenge noen dager, så derfor startet dagen i dag brått klokken 8. Leo og jeg slappet av og koste oss noen timer på soverommet før vi sto ordentlig opp, og vi tilbrakte dagen hjemme. Når Fredrik kom hjem fra jobb dro vi ut fordi jeg var for lat til å lage middag i dag! Helt ærlig. En kjempekoselig ettermiddag med guttene mine!

Håper helgen deres var bra og at mandagen har vært grei mot dere hittil! Nyt den siste dagen i August, det skal i hvert fall vi 🙂

I dag leste jeg denne artikkelen på foreldre.no – som inneholder en rekke positive holdninger til å ta med babyen på fest. Den kan jo bare ligge i vognen i bakgrunnen der, den.

Forfatteren stiller spørsmål rundt “når ble det feil å ta med barnevogna på fest?” Jeg mener dette spørsmålet faller på sin egen urimelighet. En barnevogn har ingenting på fest å gjøre når det er alkohol inne i bildet.

Hvorfor? Fordi baby og fest hører ikke sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto:  Foreldre.no – Colourbox.com

Jeg mener ikke at man skal holde noen utenfor ved å ikke be dem fordi de har fått barn. Men hvis man først skal på fest, kan ikke babyen bli hjemme med pappa eller annen barnevakt? Du drar vel uansett ikke på festen for babyens skyld?

Forfatteren skriver videre at hun hadde en barndomsvenninne som ikke ble bedt på en sommerfest som en felles venn av dem arrangerte,  fordi barndomsvenninnen hennes hadde en nyfødt baby hun hadde ansvaret for. Deretter nevner hun at det gjør henne forbannet at festarrangøren er urokkelig på dette området, fordi arrangøren ikke kunne innpasse seg med å ha en baby i nærheten av voksne i beruset tilstand.

Og det er jeg faktisk helt enig i. Jeg tenker at det er en positiv ting at man er konsekvent på akkurat dette området. Ingen alkohol i nærheten av barn, og enda mindre babyer.

Jeg er rimelig overbevist over at barn får med seg mer enn vi tror. Forskning viser at barn tar skade av ting som til og med skjer på babystadiet. Ta for eksempel skrikekurer. Jeg sier selvfølgelig ikke at det å utføre skrikekur på babyen sin og det å ha med seg babyen på en sommerfest er nøyaktig det samme, jeg sier bare at barn blir åpenbart påvirket av ting fra svært tidlig alder, som kan følge dem livet ut. Hvorfor skal vi da utsette nyfødte babyer for voksne i beruset tilstand? Gir det babyene våre noe positivt? Eller kan det komme til å gjøre nettopp det motsatte?

Det stilles mange spørsmål underveis. Deriblant dette: “Er det greit å kreve at noen skal vrake seg selv, med en vinflaske under hver arm, eller holde seg hjemme med sinksalve og byss og amming?“

Finnes det ingen mellomting? Er det enten eller? Jeg tenker at det går an å balansere det på en fin måte. Man kan ha barnevakt et par timer for å dra ut, og man trenger ikke drikke seg hensynsløs full. Eller som forfatteren så pent skriver “Vrake seg selv med en vinflaske under hver arm”

Det er viktig å inkludere venninner, selv etter de har fått barn – Men den nyfødte lille babyen har vel ikke noe nytte av å bli med mor på fest, uavhengig av når det er på døgnet, og uavhengig av om mor skal ta to eller fem glass vin?

Hva tenker dere? 

Tro det eller ei! Ja, Babyen du ser i vognen er faktisk min. Det er ikke nevøen min, og ei heller lillebroren min. Og nei, jeg triller heller ikke tur med ungen til nabofamilien, så er den saken oppklart.

Jada, jeg er ikke dum. Når jeg knapt rekker opp til noen av hyllene på matbutikken forstår jeg at jeg ikke ser sånn kjempe-voksen ut. Jeg merker det spesielt godt når tar bussen uten sminke og blir spurt om jeg vil ha kvitteringen på barne-bussbilletten min.

Før når jeg var ute på tur med sønnene min og daglig møtte på setninger som “Åh, hvem er det sin da?” eller “Så nydelig han er!” før vedkommende så febrilsk rundt seg for å prøve å forstå hvor mammaen hans er, så pleide jeg å bli irritert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det var før!

Mange av gangene har jeg til og med prøvd å være litt føre var. For eksempel når jeg har vært på shopping, eller en tur på andre steder hvor det er litt folksomt.. Det har hendt at jeg har tatt opp babygutten min i armene mine og sagt noe ala “Vil du opp til mamma litt kanskje, lille venn?” før det sekundet etter går noen forbi og forteller meg hvilken nyydelig lillebror jeg har.

Så nå har jeg gitt opp litt. Nå håper jeg bare de reagerer på samme måte når jeg bikker 40!

– Følg meg på Facebook HER!

I dag har det for veldig mange skoleelever vært første skoledag for et nytt skoleår, og jeg kjenner at det gjør litt vondt å ikke være med i år heller. Den dårlige samvittigheten kommer sakte men sikkert, men samtidig kjenner jeg at jeg egentlig ikke burde ha det.

Det har vært ekstremt uvant for meg å se alle venner og bekjente gå på skole, men å ikke være med selv. Jeg trodde aldri i hele vide verden at dette skulle skje, men jeg savner faktisk skolen. Å ikke måtte anstrenge seg for å være sosial, og bare det å ha en hverdag som innebærer skole og jobbing med innleveringer, frem mot eksamen. Jeg tror kanskje det er slik at man gjerne savner det man ikke har selv, for de jeg har snakket med som går på skole kunne veldig gjerne tenke seg å ha fri et par år!

Noen ganger føler jeg at jeg ikke gjør noe nytte for meg ved å gå hjemme, men så kommer jeg på at jeg faktisk gjør noe som er ekstremt viktig og ikke minst givende; nemlig det å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst ved å gi ham han all kjærlighet og oppmerksomhet han trenger når han enda er så liten. Det kunne jo vært slik at jeg måtte ha sendt han i barnehagen nå, og han er jo ikke en gang 5 måneder enda! Jeg føler meg heldig som har valget, og som kan velge å være hjemme med ham – selv om det forutsetter at videregående måtte vente. Det er jo ikke alle som kan velge slikt, og noen må jo rett og slett bare tilbake på skolebenken.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er dager hvor jeg føler jeg bare bør komme meg på skolen, dager hvor jeg bare ikke fatter hvorfor jeg ikke har startet tidligere med å ordne barnehageplass og det hele, men heldigvis husker jeg at Leo kun er baby én gang, og at videregående ikke drar noen steder.

 Utdanning kan man jo faktisk ta hele livet!

Håper alle som har tilbrakt dagen på skolen i dag hadde en flott start på skoleåret! Gleder meg til det blir min tur! 

Unge mødre blir spesielt kritisert for sine stadig nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen i 50 åra på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt. Det er greit. Men er det ikke noe som heter at forandring fryder, da? Må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen kaller datteren sin Sienna? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ettersom vi er så forskjellige og med det også har forskjellig smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Jeg skal ikke lyve heller, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er “white trash” bare fordi det er et valg jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet.

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Men det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Mia Jonette.

La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn. Det er ikke verre enn å la være å si det høyt.

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier, gjør det. Det er noe å tenke over. 

Etter dagens mange timer på tog har jeg bitt meg merke i noe som jeg føler jeg burde skrive om her på bloggen.

Jeg tror faktisk jeg kan dra den så langt at jeg sier jeg snakker for mange småbarnsforeldre når jeg skriver dette.

Skrikende babyer på tog, buss eller andre fremkomstmidler som innebærer at du må sitte ja, omtrent oppå fanget til vilt fremmede mennesker, kan være irriterende. Jeg ser den. Jeg er sikker på at jeg synes det før jeg ble gravid og fikk min sønn selv. Nå pleier jeg å smile til moren før jeg sender et blikk som sier “Jeg skjønner så godt hvordan det er, du gjør en god jobb!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er dessverre et flertall av de som ikke har like mye forståelse. Og det er greit det, altså, men da vil jeg bare forklare et par ting her.

Babyer gjør som de selv vil. Når du selv får barn er du ikke lenger din egen sjef, for barnet ditt er det for deg. De skriker også selv når de vil – som ofte ikke er hjemme i stuen, men nettopp når du sitter i en fullstappet buss. De har ikke dårlige oppdragelse eller dårlige mødre, det er bare sånn de er. Babyer bryr seg ikke om det er 0 eller 10 andre mennesker i samme rom når de starter å skrike. Det kan jeg skrive under på.

Det hjelper ikke babyen at du sender moren stygge blikk. Det hjelper ikke at du hvisker “Få den ungen til å holde kjeft”. For ja, vi hører faktisk, vi også.

Og jeg lover deg, det er verre for oss enn det er for deg.

Med vennlig hilsen småbarnsforeldre.