Ettersom det å være ung og gravid er noe som tenner alle pluggene hos enkelte har jeg fått erfare både det ene og det andre etter jeg valgte å beholde det som vokste inni meg en sen sommerkveld i 2014. Ja, det kom jeg til å angre mye på ? sa de. (Jeg må innrømme at jeg enda ikke har angret, men det kommer sikkert snart! Eller hva?)

Jeg klikker meg inn på blogg.no og det er skrevet et innlegg om unge gravide som er blitt bloggshoutet. Ettersom jeg virkelig kjemper for å legge fordommene våre mot unge mødre igjen i 1940 (der de hører hjemme) så klarer jeg selvsagt ikke å la være å klikke meg inn.

«Mammasom16 heter bloggen» Jeg skvetter til. Skriver noen om meg? Hæ? Har jeg blitt et tema å skrive om?! Jeg leser videre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Jeg vet hvordan det er å være alene med babyer og bo i underetasjen hos foreldrene mine, jeg var der selv når jeg var 18. Jeg vet hvordan du har det. Du vil angre, for det er ikke noe morsomt å dra på NAV og trygle dem om penger fordi du ikke har nok penger til morsmelkerstatning til babyen din, jævla fattige *****»

? I alle dager? Og dere, dette var den milde versjonen. Jeg leser alt om igjen, og den teksten var laaang. Mye lengre enn hva jeg har gjengitt her. Ikke husker jeg alt heller, noe som i grunn kanskje er like greit, og enkelte deler synes jeg var så stygge at jeg ikke skal skrive det her inne på min blogg. Enkelte deler var faktisk ren, skjær, mobbing.

Det morsomme er, at denne damen var typen til å dele bilder fra “visdoms-hjørnet” på Facebook, bilder som det sto «Møt alle med et fritt sinn, og et stort smil» eller «Mobbere er ikke velkomne på min side!» på. Ja, dere skjønner tegninga. Men det var samme dame som regelrett skrev usanne ting om meg i sin blogg. Dette var samme dama som mobbet meg åpent og offentlig på sin egen bloggnettside.

Bare fordi hun gredde alle under samme kam. Jeg husker jeg leste høyt om at det var så forferdelig trist, slemt, og jævlig gjort mot barnet mitt at jeg var aleneforelder når Fredrik satt ved siden av meg. For å si det sånn: vi lo. Høyt. Begge to. For vi er to stykker om dette. Vi er sammen.

Når jeg påpekte med en saklig og ordentlig kommentar at dette var mobbing, og at det var ting som ikke hadde rot i virkeligheten, og med det at det også er ulovlig å spre usanne rykter med mitt navn i samme innlegg, ja, da endret hun fort innlegget gitt. Kommentaren ble riktig nok ikke godkjent. Og en unnskyldning? Det fikk jeg heller aldri. 

Og dessverre er det ofte (alt for ofte, spør du meg!) voksne mennesker som regelrett mobber meg, sprer usanne rykter, eller lage kvalme og spyr galle om meg i blogger og andre sosiale medier. Ikke alltid riktig nok, for jeg grer ikke alle under samme kam, – men ofte. Dette er ikke spekulasjoner eller synsing fra min side: dette er fakta. Jeg vet, for jeg erfarer det.

Og nå skal jeg komme til poenget her.

Dette er også foreldre.

Foreldre som skal lære barna sine at de ikke skal mobbe andre mennesker. Foreldre som skal oppdra barna sine til å være ja, i hvert fall nesten, fordomsfrie og åpne mennesker. Dette er garantert foreldre som har snakket med barna sine om at man ikke skal mobbe, og at man ikke skal være ekkel mot andre, og da spesielt; mennesker yngre enn seg selv.

Men i neste øyeblikk, når disse voksne menneskene (eller foreldrene) logger seg inn på pcen, så glemmer de tydeligvis alt. Jeg nekter å tro at alle disse voksne mobberne har Alzheimers, så derfor har jeg et relativt enkelt spørsmål: Hvordan i alle dager skal du klare å lære barna dine og ikke mobbe, når du mobber selv?

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra lesere som liker bloggen min fordi jeg tør å ta opp ting som gjerne anses som tabu, og det synes jeg er veldig fint. Det kan høres veldig voldsomt ut, men jeg elsker faktisk å drive med bloggen. Det at jeg har et fristed hvor jeg bare kan skrive om alt og ingenting, og det å få respons på ting jeg skriver om, og at så mange av dere følger med på hverdagen vår ellers. På en måte føler dere kanskje at dere kjenner meg?

Blogger har lett for å bli veldig upersonlige og overfladiske, og jeg vil ikke at min skal havne i den kategorien. Derfor har jeg bestemt meg for åpne meg enda mer for dere, og for meg selv, for jeg tror at det om å skrive om dette ikke bare kan eller vil hjelpe andre som har vært der jeg var, men at det også kan hjelpe meg på en måte gjennom å skrive om det.

Når jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med på et lynnedslag på ekstremt nært hold.

Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare “glemme” det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.

Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt.

Men det stemte ikke. Ikke overhode!

Jeg ble ikke skadet fysisk, men skadene kom omsider psykisk. Ettervirkningene. Og det slo meg hardt ned.

Det startet forsiktig. Plutselig følte meg hele tiden så redd og skremt. Jeg orket ikke være med ut, turte ikke, og ville ikke. Skolen ble vanskelig. Jeg ville og turte ikke gå på skolen. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å gå hjem fra skolen, og jeg klarte ikke å føle meg trygg noen steder. Ei heller klarte jeg spise særlig mye, så vekten gikk betraktelig ned. Jeg klarte ikke å være sosial, jeg klarte “plutselig” ikke å gjøre de tingene jeg alltid hadde tatt for gitt at jeg klarte. 

Etter hvert utviklet det seg til at alt ble vanskelig. Jeg gråt hver bidige dag. Jeg ville ikke sove, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg ville ikke dra noen steder, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg lå stort sett inne, men også da var jeg sterkt preget av den psykiske sykdommen.

Jeg ville egentlig bare sove konstant, for da tenkte jeg ikke, og da bekymret jeg meg ikke. Da var jeg ikke redd. Da kjente jeg ikke på følelsen av at jeg skuffet alle rundt meg, i tillegg til meg selv.

Jeg vet ikke hva de diagnostiserte meg med, ikke bryr jeg meg om det heller. Jeg har enda ikke klart å lese gjennom papirene jeg fikk med meg av psykologen min. Det eneste jeg vet er at jeg hadde en alvorlig form for angst. Når det sto på som verst gikk jeg til psykolog to ganger i uken. Som 10 åring.

Jeg husker at jeg på mitt aller verste punkt spurte psykologen min om jeg noen gang kom til å bli frisk. Når hun svarte “jeg vet ikke” så brøt jeg fullstendig sammen. Alt jeg ville var å være frisk, og det å kunne leve et normalt liv. Men sinnet lot meg ikke gjøre det.

Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer. Av og til har jeg sammenlignet det med å leve i et bur, bare at buret er inne i hodet ditt, og ikke utenpå.

Man kan ikke sperre seg inne fordi man er redd for at ting skal skje. Ting vil skje uansett om du går ut eller ikke. Og hvis man sperrer seg inne fordi man føler man har kontroll når man sitter inne, så lever du jo strengt tatt ikke. Du er bare i live.

Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.

Det er det som er så vondt med å være psykisk syk. Ingen kan se det. Når noen spør om du vil være med ut kan du ikke peke på et brukket ben og så forstår de rundt deg grunnen. Det er så mye vanskeligere enn det. Verre er det å føle at man ikke blir tatt på alvor. Heldigvis følte jeg at jeg ble tatt på alvor av de fleste rundt meg, men det hendte også at jeg fikk beskjed om å “ta meg sammen”. Og det bare fordi jeg ikke hadde noen ytre skade jeg kunne peke på. Du ber ikke noen med brukket ben om å ta seg sammen når de forteller at de ikke klarer å bli med ut, sant?

Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde jo aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. På et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk.

Når jeg nå har vokst opp ser jeg at det er mer åpenhet rundt det, og det tenker jeg at er en god ting. Likevel undres jeg over hvorfor man ikke lærer om psykiske sykdommer i større grad i skolen, når dette er så voksende problem blant unge som det har blitt i dagens samfunn.

Ting ordnet seg. Jeg jobbet hardt med meg selv og tok små skritt av gangen. Jeg ble, etter så vidt over et år, friskere og friskere – og til slutt helt frisk.

Men jeg glemmer aldri hvor tungt det var, og hvilken byrde det var å bære med seg.

Da jeg var veldig syk, lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk om jeg noen gang skulle bli helt frisk. 

Wow, dette var vanskeligere enn jeg trodde! Dette var et veldig utfordrende innlegg å skrive, men samtidig et som jeg føler var veldig nødvendig. Jeg vil presisere at jeg ikke har noen psykiske sykdommer i dag, og jeg merker ikke på noen måte til at jeg en gang har vært så syk. Foruten om kanskje viten om hvordan det var å være så syk psykisk, og takknemligheten jeg kjenner på at jeg ikke er det lenger.

Når jeg har en stor blogg føler jeg at jeg har et ansvar, og jeg føler jeg må bruke stemmen min for det den er verdt. Hvis du sliter så vit at det blir bedre. Ting kan ordne seg, og en dag kan du bli helt frisk. Ta et skritt av gangen, og en dag av gangen. Jeg vet, for jeg har opplevd det.

I dag har jeg kjent på en tristhetsfølelse av en annen verden. Jeg har lenge visst at det har sunget på sitt siste vers, men at det var så ille hadde jeg ikke trodd.

Du har vært med meg fra før jeg ble gravid, og helt til nå. Du har holdt sammen med meg til tross for en vektøkning på 25 kilo. Ja, det er det ikke hvem som helst som gjør, altså.

Men i dag.. I dag var det stopp.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Du var der når jeg fikk vite at jeg var gravid. Du var med meg når jeg for første gang skulle ta innvendig ultralyd. Og du var med meg når jeg (ENDELIG) kunne ta utvendig ultralyd. Du var liksom alltid der. Jeg trenger vel egentlig ikke si at du alltid har vært favoritten min, for det sier nesten seg selv ettersom du har vært med på å ta del i så mange store begivenheter i livet mitt.

Så takk for alt. For alle minnene du har gitt meg. Nå står en ny æra for tur, og du blir dessverre å havne innerst i skapet, for å kaste deg, det klarer jeg ikke.

Min kjære Weightless bukse. Tusen takk!

– Følg meg på Facebook ved å klikke HER –

Snart er det skolestart, og med den starter også debatten rundt om man skal la barna sine fortelle om ferien de har vært på, eller eventuelt ikke har vært på, foran klassen.

Jeg vet i hvert fall hva jeg først om fremst ønsker å lære sønnen min når den tid kommer for han, om 6 år. At livet rett og slett er urettferdig. Jeg skal se ham inn i øynene og fortelle ham det mine foreldre fortalte meg når jeg klagde på at søsteren min hadde fått større iskremkule i isbaren enn hva jeg selv fikk når jeg var liten: Livet er urettferdig.

Noen har råd til ferie til Maldivene to ganger i året, andre har ikke det.

Noen har råd til å dra på Djurs sommarland, hunderfossen, dyreparken i kristiansand og legoland i løpet av sommerferien. Andre har ikke det.

Kan vi ikke bare lære barna våre det, først som sist? Jeg tror nemlig at jeg hadde blitt rimelig forbanna på foreldrene mine i ettertid om jeg skulle få alt servert på et gullfat, beskyttet og skjermet mot alle vonde følelser, for å så vokse opp og innse at virkeligheten var en helt annen enn hva jeg hadde sett for meg at den var.

Når jeg gikk på barneskolen var familien min sjeldent på ferie i fellesferien. Vi var en familie på 5, og jeg er sikker på at jeg kan telle på en halv hånd alle gangene vi var i syden i løpet av alle årene på barneskolen. Ellers var vi på en sykkelferie i Danmark en av somrene, men stort sett var somrene rolige og vi tilbrakte en del tid hjemme.

En av svært få ferier til utlandet. 2007!

Jeg tok aldri noe skade av det. Ikke ble jeg mobbet, og ikke fikk jeg det påpekt noen gang. Jeg kjente heller aldri på det. Og nei, det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes barn som blir det. Men kan det tenkes at dette handler mer om hva de voksne tenker enn hva barna gjør?

Nei, vi trenger ikke å tvinge barna våre opp til kateteret i klasserommet for å så tvinge ut av dem hva de har gjort i sommer. Men jeg synes ikke vi skal nekte de som vil snakke om ferien sin på skolen, fordi det finnes barn i klassen som ikke har vært på en luksusferie i Dubai. Da lærer vi jo barna våre at man ikke skal snakke høyt om å ha vært på en «kjedelig» ferie fordi det ikke er like bra som å ha vært i utlandet. Eller i Dubai.

Kan vi ikke heller lære barna våre å fokusere på opplevelsene i ferien, og ikke ferien i seg selv? Er det ikke bedre å lære barna å fokusere på koselige øyeblikk og fine opplevelser? Eller?

«Fordommer mot unge mødre er på vikende front»

HANNE HAAVIND

– Ja, og det var jammen meg på tide!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg opplever å bli litt provosert når jeg ser en godt voksen dame snakke om at unge mødre ikke møter fordommer. Utsagn som “Unge mødre møter respekt, ikke fordommer” får meg til å ville ha lyst til å stille spørsmål som “Du har ikke lyst til å ta en titt i kommentarfeltet mitt på bloggen min, har du?”

Jeg skal love deg at det siste jeg følte når jeg gikk på kjøpesenteret høygravid, med en gjeng som lo av meg i det jeg kom inn døren, er massevis av respekt.

Videre hevder denne professoren i psykologi at vi har kommet langt i kampen mot fordommer. Her må jeg si meg sterkt uenig. Jeg skulle allikevel virkelig ønsket at vi faktisk hadde det, og at jeg hadde sett lite til fordommer når jeg selv gikk gravid som tenåring, men hadde jeg sagt det, da ville jeg nok løyet.

Det kommer også frem at hun mener at  “fordommene er blitt erstattet med anerkjennelse og støtte fra tenåringsmorens egne foreldre” Jeg snakker ukentlig med unge gravide som blir kastet ut eller skjelt ut av foreldrene sine fordi de er gravide, hvor befinner disse jentene seg i dine beregninger?

Det er absolutt mulig det var mye, mye verre før i tiden. Men det rettferdiggjør ikke at det fortsatt er mye fordommer ute å går. Vi har fortsatt en lang vei å gå før de fleste av oss klarer å akseptere at andre ønsker å leve livene sine annerledes enn det vanlige A4. Med vennlig hilsen 17 år gammel mamma.

Les også: Jeg legger meg flat

Og: Har jeg ødelagt livet mitt?

 Jeg leser over alt at menn er så jævlig pysete om de ikke er med på fødsel. For en stund siden var det til og med en mann som gikk offentlig ut med at han ikke ønsket å være med på konas neste fødsel, siden han synes det var så traumatisk sist gang. For å si det sånn, så har jeg aldri sett maken til hvor sinte og provoserte mennesker ble som under denne saken i media.

På den ene siden så bør man jo respektere partneren sitt ønske. Angst er jo én ting, at man ikke orker fordi det kan oppstå at man ser blod og gørr er en annen ting. Er man traumatisert og redd, så er man traumatisert og redd. Det er jo ikke noe hyggelig å måtte overtale noen til å bli med på sin egen fødsel.

Men det skal sies, jeg hadde nok blitt litt snurt om jeg ble fortalt av pappaen til babyen i magen min at han ikke ville være med på fødselen av en eller annen grunn. For hvis jeg ikke har noe valg, hvorfor skal han ha? Fordi han er mann?

Men samtidig så tenker jeg at om han virkelig ikke hadde hatt lyst til å bli med under fødselen, så er det jo ikke så mye å gjøre med det, er det vel? Man kan jo liksom ikke tvinge med ham inn og binde ham fast i stolen ved siden av deg. Til syvende og sist må man jo egentlig bare godta det.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke hadde hadde ønsket at noen som i utgangspunktet ikke ville være der, skulle være der. Det er jo noe av det største man opplever, å se barnet sitt komme til verden! 

 Før:

“Fredrik, mamma lurer på hva vi vil ha til middag, hva har du lyst på?”

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå:

“Fredrik, skal du eller jeg løpe bort på dagligvaren for å kjøpe frossenpizza når barna sovner?”

Før:

“Hvor lenge tror du rommet mitt må være rotete før mamma rydder det?”

Nå:

“Fredrik, hvor lenge tror du vi kan bruke barna som en unnskyldning for at det er rotete i leiligheten vår?”

Før:

“Mamma, jeg drar en spontan tur til oslo jeg. På veien hjem svinger jeg innom Lillehammer og Tønsberg, deretter Gardermoen og London, Ayia napa og Magaluf, og så sees vi om et par dager”

Nå:

“I dag skal jeg ha barnefri og bare ligge rolig på sofaen og kjenne at jeg faktisk er i live”

 Nå

“Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe en genser jeg, alle jeg har er gulpet ned og jeg har ikke hatt tid til å ta klesvasken”

Før:

“Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe meg enda flere klær jeg ikke trenger, jeg”

Før:

“Jeg kommer ALDRI til å bevege meg uten døren uten å føle meg fresh og nysminket”

Nå:

“Oida Leo, mamma får visst ikke tid til å sminke seg i dag heller, gitt”

Før: (Når jeg bodde hjemme)

“Mamma, hvorfor låser vi egentlig døren om natten?”

Nå:

“Fredrik? Selv om absolutt alle vinduer og dører er låst, tror du noen klarer å bryte seg inn for å kidnappe sønnene våre? “

♥ FØLG MAMMASOM16 PÅ INSTAGRAM VED Å KLIKKE HER ♥

Jeg må bare se om jeg har forstått dette riktig.

Har jeg mål om å få tatt meg en utdanning, så er det galt. Jeg vil (tydeligvis) aldri klare det, fordi totalt ukjente anonyme mennesker forteller meg at jeg ikke kan, og da må jo det stemme. Har jeg ikke mål om få meg utdanning, så er det også galt. Jeg kan med andre ord ikke “vinne”, og uansett hva jeg sier eller antyder så er det galt. Det er feil.

Jeg er verdens verste mor fordi jeg ikke er 26 år gammel. Det har ikke noe å si om du er oppegående eller moden, for om du gud forby skulle være stolt nok til å skrive noen steder at du er moden i en alder av 17 eller 16 år, ja, da står nemlig jantenorge klare med åpne armer for å fortelle deg hvor feil du tar. “Jeg trodde også jeg var moden i en alder av 17, men jeg tok veldig feil ser jeg nå!” er en vanlig bemerkelse å få. Disse menneskene mener fullt og helt at alle mennesker er identiske med seg selv, og at ingen er forskjellige og på forskjellige nivå både psykisk og fysisk i løpet av livene sine. De har så klart helt rett! Applaus, applaus.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har blitt fortalt utallige ganger at siden jeg er sammen med barnefar i ung alder, så kommer jeg til å bli alenemor etter hvert. Dette er selvsagt veldig uansvarlig av meg. Hadde jeg vært alenemor, hadde det også vært galt.

Og gisp! Jeg leier bolig. Sønnen min lider nok på grunn av dette, og jeg merker på han at dette er noe som plager ham sterkt og mye. Han er jo tross alt 4 måneder gammel, og merker nok garantert om vi bor i kjøpt bolig eller ikke. Jeg tror også han merker rimelig godt at jeg er 17 år gammel!

For det er jo ikke sånn at sønnen min, eller barn generelt, kun merker om de har det de trenger eller ikke. 

– Se som han lider!…

Og når jeg nå poster dette innlegget, så kommer kommentarene til å renne inn om at jeg “klager så fælt på bloggen” fordi jeg velger å være ærlig, og fordi jeg velger å skrive rett ut, kontra å late som at ting er perfekt til alle døgnets tider. Det som er litt morsomt, er at hvis jeg hadde valgt å late som at alt var perfekt hele tiden, så ville det også vært feil – og jeg ville fått høre det også. Det er dømt til å gå til helvete, så jeg orker ikke bry meg lenger. Jeg vil ikke være en sinnablogger, og jeg er jo egentlig ikke det. Jeg ville egentlig sette meg ned og fortelle om dagen vår, og om hvilken mat jeg tenkte å lage til kvelden og muligens kommet med en oppskrift, men akkurat i dag, akkurat nå, så trengte jeg å blogge litt for meg selv, og ikke bare for alle andre.

“Fredrik? Ser du også den lille kulen på magen min?” 

“Nei, Jessica. Jeg ser ingen kul.”

“Jo, den er jo rett der!” Jeg peker midt på magen min. Han rister fortsatt på huet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Har jeg lagt på meg? Kanskje magemusklene mine har delt seg skikkelig etter svangerskapet? Eller kanskje.. Kanskje jeg er gravid?!  Jeg skvetter til skikkelig når ordet treffer meg.

Gravid. Det er et skummelt ord. Jeg er sikker på at Fredrik har mareritt om det ordet flere ganger i uken.

“Men Fredrik… Tenk om jeg er gravid igjen da?”

Øynene til Fredrik sperres opp. “Nei, Jessica, det er du ikke” svarer han nervøst.

Jeg mener… Når du allerede har blitt gravid èn gang på p piller, så er det vanskelig å ikke få sammenbrudd når tanken på at det kan skje igjen slår deg. Joda, jeg skulle gjerne hatt en til, men ikke heelt enda. Og da skal babyen være planlagt!

Så jeg gikk på apoteket og kom omsider hjem, kaldsvett og svimmel av nervøsitet.

Og testen var….

Negativ, og jeg fikk med en lykkelig Fredrik på kjøpet!

Puh… I kveld blir det en avslappet kveld uten tegn til nervous breakdown, på godt engelsk. Bare pizza, Fredrik og Leo. Ja, og jeg da.

God Onsdag! 

– Følg mammasom16 på instagram ved å klikke her –

 1. “Nei, du burde ikke gjøre sånn! Jeg har gjort dette sånn med barnet mitt, og slik burde du også gjøre det!”

-Joda, jeg tåler kritikk. De fleste av oss gjør vel det. Men jeg liker ikke når noen skal belære meg med hvordan jeg skal oppdra barnet mitt og hvorfor. Ligg unna min barneoppdragelse, så ligger jeg unna din!

2. “Åja, går du bare hjemme du da?”

– Lurer på hvor mange ganger jeg har hørt dette mens jeg har vært i permisjon hittil. Nei, det er ikke bare å gå hjemme! Ta deg en bolle.

3. “Er babyen din snill da?”

-Nei, han er en 4 måneder gammel demon…!

4. “Så søt hun er!”

– Eh.. Det er en gutt..

5. “Du kan jo bare la h*n ligge å grine litt, de dør ikke av det”

– Ja, og så kan vi bare stikke på byen en tur uten barnevakt i samme slengen. De dør jo ikke av det heller!

6. “Ammer du ikke?!?

– Nei, det gjør jeg ikke, og til din informasjon har du ingen verdens ting med det å gjøre.

7. “Min baby gråt aldri så mye”

– Neivel. News flash: Barn er forskjellige!!

8. “Ikke lenge igjen nå vel?!”

– Jeg fødte for 4 måneder siden…

9. “Babyer som blir tatt opp med én gang de skriker blir bortskjemte.”

– OK. Barnet mitt skal få lov til å bli bortskjemt.

10. “Du ser trøtt ut i dag!”

– Det er bare en pen måte å si at jeg ser stygg ut i dag. Spar meg.

NB: Innlegget kan inneholde sarkasme og ironi. 

Takk til babyverden.no (direktelink til innlegget) fyveor inspirasjon!