I dag tenkte jeg å kjøre enda en spørsmålsrunde. Synes det er så fint å gjøre det jevnlig, for jeg føler dere blir bedre kjent med meg og oss som en familie! Og så kan dere få svar på det dere lurer på, det dukker til stadighet opp nye spørsmål i kommentarfeltet og det er vanskelig å få tid og mulighet til å svare alle, så da er det jo dette en fin måte å gjøre det på!
Jeg har forsøkt et fast “ukens spørsmål”- i uken, men jeg glemmer det hele tiden! Haha! Det har dere sikkert merket også 🙂
Så da er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet om dere har noe dere kunne tenke dere å få svar på! Jeg svarer på alt – jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste! Det er sannsynlig at jeg svarer på video, så det blir bra ♥
Går det an å være babysyk selv om du har en baby fra før av? Det begynner jeg å tro nå.
Feeden min på facebook er full av gravide, ultralydbilder og bitte, bittesmå bodyer i størrelse hamster.
En god venninne av meg har termin om veldig kort tid. Det sammen med resten av alle vennene mine på facebook. Eller, det er sånn det føles i hvert fall!
Jeg synes jo det er så ufattelig koselig, og jeg sitter limt til skjermen min og leser alle statuser som gravide skriver, alle «velkommen til verden»- delinger på facebook og det første bildet av den lille, nyfødte babyen.
Og hver gang jeg går ut av døren, så ser jeg gravide, gravide, og atter gravide. Jeg føler jeg blir konstant minnet på at jeg ikke er gravid lenger! Og jeg klager absolutt ikke, for jeg synes jo at det er så utrolig koselig!
Jeg kan bare aldri huske at det var slik før jeg fikk barn. Eller kanskje jeg bare ikke la merke til hvor ufattelig mange babyer, barnevogner og gravidmager som møter på deg i det du våger deg utenfor hjemmet!
Heldigvis trenger jeg ikke gå lenge på gaten og misunne andre gravide og ikke-gravide med nyfødte babyer, for når jeg kommer hjem igjen sitter verdens fineste og beste baby og venter på meg!♥
I ettertid har det kommet mange spørsmål. Hvorfor jobbet du ikke videre med fødeangsten? Hva tenker du å gjøre i fremtiden om du blir gravid? Og noe så provoserende som “Hvorfor tok du bare den letteste utveien?”
Det var veldig mange som satte stor pris på åpenheten min, og det synes jeg var veldig flott. Det fikk meg til å føle at jeg kunne hjelpe noen, og den følelsen er ubeskrivelig når man selv har vært i den situasjonen hvor man føler seg hjelpeløs og livredd. Så derfor fortjente dette et nærmere innlegg.
Jeg jobbet ikke videre med fødeangsten fordi det var ikke så mye mer å gjøre. Jeg startet å jobbe med dette i svangerskapsuke 10, og fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og det planlagte keisersnittet ble utført nøyaktig på termindatoen min.
Jeg kom ingen vei. Jeg kunne jobbe med meg selv, prate, være på uendelig mange møter og samtaler med personalet på sykehuset, – men jeg fikk ikke hodet med meg. Det sa bare stopp. Og når man ikke kommer noen vei, så må man finne andre muligheter. De fleste som har vært gravide i området vestfold vet at sykehuset Leo kom til verden på, er et av de strengeste i landet på å innvilge keisersnitt. Det er med andre ord ikke mulig å få det innvilget med mindre du virkelig har en ordentlig grunn.
Jeg håper at jeg klarer å føde naturlig en gang i fremtiden når jeg blir gravid. Jeg tror det ville føltes veldig rart å gå hele livet uten å gjøre det vi kvinner er skapt for å gjøre. Men samtidig, så vet man aldri. Kanskje vil det ikke føles så rart om jeg skulle bli gravid og ha samme fødeangsten som jeg hadde sist? Det er så vanskelig å si, for man kan ikke se inn i fremtiden.
Jeg vil alltid gjøre det som er best for barna mine. I fremtiden når det vil bli flere, og i fortiden. Jeg prøvde sist, og hvis jeg får fødeangst neste gang jeg blir gravid, skal jeg selvsagt prøve så godt jeg kan og jobbe med det. Det er jo en selvfølge, når det aller beste for barnet er å bli født naturlig – men jeg vet bedre enn å uttale meg fullstendig om situasjoner jeg ikke befinner meg i akkurat nå. Så derfor skal jeg ikke gjøre det.
Alle fødsler er forskjellige. Og de oppleves og kjennes forskjellige fra person til person. En naturlig fødsel kan for noen være som en drøm, og for andre et mareritt. Det samme med keisersnitt. Det som kjentes ut som en “lett utvei” for deg når du tok keisersnitt, kan for andre ha vært et potensielt mareritt. Vår oppfatning av smerte er også svært varierende. Det blir derfor for enkelt å si at jeg tok den lette utveien ved å gjennomgå et planlagt keisersnitt.
Jeg vil ikke anbefale keisersnitt som fødselsmetode. Jeg vil ikke anbefale noen ting. Man skal ikke misbruke en mulighet man har til nød om man ikke kan føde naturlig. Og man skal ikke undervurdere hva en såpass stor operasjon som et keisersnitt kan gjøre med kroppen din. Det er ingen quick fix, og sannheten er at uansett hvordan barnet kommer ut, så vil det på et eller annet tidspunkt høyst sannsynlig gjøre vondt. Jeg sier ikke at det er slik for alle, for vi er som sagt veldig forskjellig, men de aller fleste slipper ikke unna smerter når de har født et barn – verken på den ene eller den andre måten.
Jeg tenker at vi må akseptere, fremfor å trykke hverandre ned. Noen lander på keisersnitt, og slik er det bare. Man kan sitte og irritere seg grønn over det, eller man kan akseptere at det er det noen må gjøre for å klare seg psykisk (og noen ganger også fysisk!)
Helt til slutt tenker jeg at de fleste som må gjennomgå et keisersnitt ikke gjør det fordi de først og fremst ønsker en stor operasjon, men fordi de rett og slett ikke ser noen annen utvei. Og det, det synes jeg faktisk er ganske viktig å huske på!
“Any man can be a father, but it takes a special one to be a dad”
Tusen takk for at du alltid stiller opp for sønnen din og meg. Vi tar deg aldri for gitt, og du fortjener å få høre hvilken fantastisk pappa og omsorgsperson du er hver eneste dag. Du skal vite at jeg er ufattelig stolt av deg og hvordan du har taklet alt. Det er jeg helt sikker på at alle familie og venner er også!
Gårsdagens lange reise varte fra jeg dro fra Gjøvik klokken 10, til jeg kom frem i Larvik 15:35. Med en urolig og utålmodig Leo, samt andre passasjerer som åpenbart la merke til dette (og viste tegn til det) ble det ikke akkurat en superhyggelig tur. Men, det gikk greit og jeg fokuserte på at Leo skulle ha det best mulig, meg selv kan jeg ta vare på siden.
Jeg hoppet på det første toget som gikk, og det gikk fra Moelv. Lite visste jeg at det ville være buss for tog fra Hamar til Eidsvoll verk. Når vi hadde kommet oss på toget fikk jeg beskjed av konduktøren om at han ikke trodde de hadde barnesete i bussene, og da skulle jeg få taxi.
Vi blir geleidet ut til bussene, og møter først på en buss som satte inn vognen, og som hadde barnesete klart inne. Når jeg kommer inn er selvsagt bussen stappfull, og det er ikke sjans i havet om at jeg i det hele tatt kunne sitte ved siden av Leo på bussen om vi skulle ha blitt med denne. Med andre ord, det ble ikke aktuelt, og vi måtte flytte vognen, Leo, og alle sakene mine til den andre bussen.
Bussjåføren i den andre bussen påsto at han hadde det “nyeste innen barnesikring” og at det var “helt perfekt for sønnen min på 5 måneder” så da tenkte jeg det var greit. Når vi kom inn og skulle sette oss, og han kom frem med en liten sele som ikke en gang var et sete, da trodde jeg faktisk at han tullet. Han mente at sønnen min på snart 6 måneder som nylig lærte seg å sitte skulle sitte som vanlige folk i et vanlig bussete med en liten sele rundt seg. Jeg kjente at det kokte inni meg. Jeg spurte flere ganger om han var seriøs, og det var han. Jeg sa gjentatte ganger at han sitter jo ikke trygt, du ser vel det? Men han svarte bare med at det var ikke hans feil, og han kunne vel ikke gjøre noe med det.
Jeg så nærmere på den lille selen som Leo satt festet i, og der står det: Fra 15 til 36 kg. Den er jo alt for stor, Leo var jo litt over 8 kg sist vi veide ham. Etter å ha sjekket en gjennomsnittlig vekttabell på nettdoktor.no ser jeg at en gjennomsnittlig 3 åring veier 15 kg. Ikke rart det ikke så ut som han satt trygt. Og etter hvert tar den veldig lite opplyste bussjåføren til fornuft, og sier at han har snakket med NSB og at jeg fikk en egen taxi. Takk Gud! Tenk om Leo skulle ha sittet med en liten sele rundt seg i et vanlig bussete i over en time!
Men det stopper ikke der, skjønner dere.
Jeg blir fulgt bort til taxien som er bestilt, og taxisjåføren henter to seter når jeg forteller ham at sønnen min ikke er et halvt år enda en gang. Han henter et som er megastort og et som var lignende det vi har her hjemme. Han ante ikke hvilket sete han skulle ta!
Jeg pekte på det riktige setet og han er på vei til å sette det inn. Jeg måtte selvfølgelig fortelle han at små barn skal sitte foroverbøyd (skrev selvfølgelig feil i farten, dere skjønte nok at jeg mente bakovervendt!), for det visste han åpenbart ikke. Han ante heller ikke hvordan han skulle feste det, så jeg måtte forklare han step by step, og vi fikk omsider festet det riktig. Jeg kjente at jeg ble smålig irritert av uvitenheten hans. Han er jo taxisjåfør! Er det noen som skal vite hvordan man sikrer små barn i bil, så er det vel han..?
Jeg kjenner meg veldig negativt overrasket og oppgitt etter gårsdagens hendelser! Jeg er veldig opptatt av å feste Leo riktig i bil, og jeg får stadig tips og bemerkelser fra dere som leser bloggen min når det gjelder sikring av barn i bil, og det setter jeg stor pris på! Vi trenger å opplyse hverandre, for vi er åpenbart ikke opplyste nok når det finnes bussjåfører som tror babyer sitter trygt med en liten sele rundt seg som er beregnet fra 3 års alder og oppover!
Leser jeg på Babyverden.no, og jeg kjenner meg veldig igjen. (Innlegget kan leses HER)
Jeg var veldig bekymret for dette selv. Mange mødre jeg hadde snakket litt med sa at jeg burde stenge veggen min på Facebook slik at jeg skulle være sikker på at ingen delte den store nyheten før jeg rakk å gjøre det. “Stenge veggen”? tenkte jeg. Er ikke det litt drastisk? Det bør da virkelig ikke være nødvendig. Det er vel ingen som er så respektløse at de poster bilder av noen annens barn før foreldrene rekker å gjøre det selv, og før de har fått beskjed om at det er greit?
For å si det sånn; jeg tok veldig feil.
Det handler om respekt. Å få barn er for mange noe av det største man opplever gjennom livet. Selvsagt vil mange annonsere dette selv, først, for alle kjente og kjære!
Nei, det er ikke verdens undergang.
Nei, du “dør” ikke dersom noen rekker å gjøre det før deg.
Men likevel: Man poster ikke bilder av andres barn, og i hvert fall ikke noens nyfødte baby, før foreldrene har gjort dette selv eller gitt beskjed om at det er OK! Jeg tipper man trenger veldig få hjerneceller for å forstå dette. Det skal ikke mer til enn å tenke seg om to ganger.
Det samme gjelder for øvrig å gratulere noen gjennom Facebook med graviditeten før vedkommende har “gått ut” med det selv. Respektløst og veldig lite gjennomtenkt.
En god huskeregel er: Har ikke vedkommende sagt at det er greit at du poster gratulasjon eller bilde av den nyfødte babyen til vedkommende på Facebook eller andre sosiale medier? Da lar du være! 😉
