Uansett hva som skjer, så har jeg deg <3
Aldri i verden!
Jeg får flere og flere spørsmål om bruddet, folk som forteller meg at jeg må enten legge ned bloggen eller fortelle alt, og andre som bokstavelig talt maser høl i huet på meg for å finne ut hva som skjedde.
Jeg tenkte egentlig å bare se bort i fra alt, men fakta er at jeg må forholde meg til det da jeg får kommentarene hver dag.
Det er ingen som kan fortelle meg at jeg skal legge ned bloggen om jeg ikke forteller grunnen til at Fredrik og jeg ikke er kjærester lenger. Jeg forstår forferdelig godt at dere er nysgjerrige, det hadde garantert jeg også vært! Jeg kunne gjerne skrevet om det, nevnt hva som hadde skjedd og hvordan. Jeg kunne nevnt og skreket ut. Men jeg har et ansvar. Hvem kan komme til å lese hva jeg har skrevet i ettertid? Kan jeg komme til å angre på hva jeg eventuelt skriver? Er det moralsk riktig?
Jeg har et ansvar. Og det ansvaret vil alltid være større enn min egoistiske trang til å fortelle omverdenen om hva som har skjedd.
Selvsagt har det hendt at jeg bare har hatt lyst til skrive ned alt. Hver minste detalj. Men da har jeg lagt fra meg mobilen og pc. Jeg har satt meg ned og tenkt. Ville jeg likt om noen skrev personlige detaljer om mitt siste kjæresteforhold? Mest sannsynlig ikke, nei. Derfor holder jeg meg for god til det.
Jeg kan dessverre ikke svare dere på alle spørsmålene dere har. Jeg vet faktisk svært lite. Men vi bor sammen og har det veldig hyggelig sammen. Hva som skjer fremover har jeg fortsatt ingen konkret svar på.
Leo gull som hvert fall koser seg masse for tiden <3
Og nei, folkens. Bloggen blir selvfølgelig ikke lagt ned!
Snakkes snart
En liten pause
Hei alle <3
Beklager at dere ikke hørte fra i meg i går. Det var min første bloggfrie dag siden jeg startet opp i januar, og det gikk bare ikke i går. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke sa i fra, men jeg visste ikke dagen før at det kom til å bli bloggfri.
Meldinger og kommentarer har haglet inn siden fredag, og jeg har ikke visst helt hvordan jeg skal takle alt sammen. Av og til har det føltes riktig å skru av mobilen. Ganske ofte også, faktisk.
Men dere vet jo hvordan jeg er. Jeg vil ikke svikte noen. Verken dere, familie, venner, Fredrik. Jeg innser sakte men sikkert at det er det jeg har holdt på med, helt uten at jeg egentlig har fått det med meg selv. En nyfødt baby, en ny tilværelse, et relativt nytt kjæresteforhold, et ønske om å bevise at dette klarer vi helt uten noe hjelp, og en stor blogg oppe i det hele.
Leo og jeg har vært hjemme i dag, vi har sett på Mikkel klubbhus og dr. Phil, vi har lekt og vi har kost. Og så har han sovet en del, med meg som publikum. Nydelige lille vennen.
Sannheten er. Jeg er bare et menneske, jeg måtte ha en liten pause disse dagene. Jeg skal gjøre mitt ytterste de neste dagene!
SØNNEN DIN FORTJENER EN ELDRE MOR
Helt fra dagen han ble født har jeg vært veldig opptatt av hvordan jeg gjør ting med ham. Jeg har vært livredd for å gjøre feil.
Du kan gjerne fortelle meg at jeg er stygg, at jeg bør henge meg, og at jeg er feit. Jeg er blitt vant til hetsen, så det går greit. Men det er ikke alt jeg er vant til, eller alt jeg kommer til å bli vant til noen gang.
Jeg er så lei av fordommene at jeg kjenner at jeg vil spy. Du tenker kanskje at jeg bare kan unngå å bli provosert av det, men det er jammen meg lettere sagt enn gjort. Jeg kan stenge kommentarfeltet mitt, men jeg kan ikke stenge andre fra å ytre seg. Jeg kan ikke stenge andre mennesker fra å snakke stygt om meg eller unge mødre generelt uansett hvor stengt kommentarfeltet mitt på bloggen er.
Jeg kan slette bloggen. Jeg kan slutte å blogge. Men fakta er at jeg uansett vil merke til det, fordi en del av samfunnet vårt er sånn.
“Sønnen din fortjener en eldre mor”
Jeg ser bort på Leo. Han smiler når jeg ser på ham.
Jeg hater at alderen min skal bli brukt mot meg i alle settinger. Jeg hater at «alle» står klare til å bruke alderen min mot meg om det skulle skje en liten feil. Men mest av alt hater jeg tanken på at eldre mødre aldri får høre det om de uheldigvis skulle gjøre en av samme feil.
Hva i alle dager får folk til å tro at bare du har et bankkort som viser at du ble født for 30 år siden, så er du automatisk en god mor? God mor = over 25 år. Dårlig mor = 25 år og yngre.
Så ufattelig deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt.
KJÆRE NYBAKTE MOR
Ja, du som er med i barselgrupper og «bare» går hjemme.
Jeg skal være helt ærlig med deg: Det aller beste er om du burer deg inne med poden. Helst i eget hus. Og forresten: du må ha kjøpt bolig, du kan ikke leie. Gode mødre leier nemlig ikke bolig.
Våg deg ikke på kafe. Enda verre er det om du vurderer å ha barselmøte på kafe! Nei, fysj og huff. Det kan jo faktisk ende i at man må amme offentlig, og da blir man gjerne hivd på dør før man vet ordet av det.
For vi må jo være forståelsesfulle, sant? Vi må jo forstå at noen finner det støtende at en mor mater barnet sitt. Det er jo faktisk ganske fælt, om jeg får si det selv.
Nå som du er mor er du kanskje klar over at all kledning som viser hud er forbudt. Bruk gjerne hijab om du kan, da kan nemlig ingen påpeke hvilken forferdelig mor du er som våger å bruke en genser som viser antydning til at du har pupper. Du er nemlig et kjempedårlig forbilde for den nyfødte lille tassen som helt åpenbart forstår hva ordet «pupper» betyr.
Så fordi du er blitt mamma skal du ikke gå i klærne du vil lenger, her det gjelder det å få dekket seg til mest mulig, for barnas skyld. «Kle på deg, du er jo mamma!» er utsagn som ikke er særlig sjeldent. Ikke dusj foran barnet, og for guds skyld: Vis deg aldri naken foran barnet. Du bør kanskje vurdere å avslutte ammingen med det samme, for vi kan jo ikke risikere at barnet skal få varige mén heller.
Og du kjenner deg vel ikke litt sliten? Er du kanskje litt sliten? Ja? Nei, nå får du gi deg! Dette må du holde for deg selv, og du må ikke finne på å fortelle det til noen eller vise tegn til at du er det. Vi må huske på at det finnes jo alenemødre som har kolikk-tvillinger, så da skal vi egentlig bare sitte stille og holde kjeft. Du kan ikke være sliten fordi det alltid er noen som er mer sliten enn deg, må du vel forstå.
Ellers?
Hjertelig velkommen til mammalivet.
(innlegget inneholder ironi!)
16 og planlagt gravid
Graviditeten min var ikke planlagt. Mange påstår at «alle» som blir gravide i ung alder skylder på prevensjon som ikke har fungert eller lignende, mange mener at jeg lyver om at jeg brukte prevensjon.
Jeg synes jeg stadig vekk leser om de som planlegger eller planla å bli gravide i tenårene. Har man resurser til det så er jo det supert, jeg står gjerne og heier på de som tørr å gjøre noe som er i mot samfunnets normer og regler. Jeg synes det er kult at de tør å følge ønskene sine helt uavhengig av hva andre mener om det. Jeg vet at folk så på meg med store øyne når jeg fortalte dem at jeg var gravid, og da sa jeg også at det definitivt ikke var planlagt. Jeg tør ikke en gang tenke på reaksjonene som hadde kommet dersom jeg faktisk fortalte dem at det var planlagt.
Selv ble jeg ikke planlagt gravid. Jeg hadde aldri valgt å bli gravid som 16-åring ellers. Nå som jeg har Leo og vet hvor fantastisk det er, så ville jeg jo mer enn gjerne valgt det, men ikke på daværende tidspunkt – for da visste jeg ikke om et annet liv enn det jeg allerede levde.
Tror du ikke på at jeg ble gravid når jeg gikk på prevensjon, så er det selvsagt helt greit. Jeg kan ikke tvinge dere til å tro på det jeg skriver her inne. Det viktigste er egentlig at jeg vet selv hva som skjedde, og at jeg vet hva som stemmer. Men vær så snill, ikke bruk hva andre unge gravide sier mot meg, for det kan ikke jeg styre. Jeg kan kun styre hva jeg sier, og at det jeg sier er sant.
Hadde graviditeten vært planlagt så hadde jeg selvfølgelig fortalt om det. Hvorfor skulle jeg skamme meg over det? Det er ingenting å skamme seg over at man ønsker andre ting i livet enn hva flertallet kanskje gjør. Jeg hadde aldri skammet meg uansett hvor mange som hadde ment at jeg skulle gjort det. Det burde heller ingen andre gjøre som har valgt å bli gravid med vilje i tenårene, så lenge man har en plan for hvordan man skal ta vare på seg selv og den lille. Så lenge man har reflektert rundt valget og er sikker på at det er til det beste for barnet.
Så alle som vil skal få lov til å være kritiske. Alle som vil skal få tro hva de vil. Folk vil snakke uansett hva jeg sier, og det må jeg bare akseptere. Jeg ville bare få frem min side av saken.
DET INGEN SNAKKER OM
Leo og bestefar ♥
Jeg postet ikke bilder av Leo her på bloggen i starten. Jeg var veldig kritisk til all eksponering av barnet mitt, og jeg ville ikke at Leo skulle eksponeres på måten som veldig mange andre barn og babyer blir nå i blogg-norge og på andre sosiale medier.
Det gikk tid, og jeg forsto etter hvert at hver sak har to sider. Jeg eksponerte Leo, og det gjør jeg fortsatt i dag. Jeg skjønner at veldig mange er kritiske, for jeg var det selv.
Det som fikk meg til å ombestemme meg var ikke lesertall. Lesertallene mine var høye når jeg ikke eksponerte Leo, og det er de fortsatt i dag. Det jeg la merke til var at blogglesere begynte å legge til familiemedlemmene mine på Facebook i håp om å finne bilder av Leo, og jeg fikk en god del meldinger hver dag fra mennesker som ville ha bilder av Leo. Jeg forsto at hvis jeg ikke la ut bilder av ham kom dette til å bli enda større, og det ville kanskje etter hvert bli mange som var “ute etter” å finne bilder av ham, og jeg risikerte at det ble en greie ut av å se ham, og slik ville jeg ikke ha det. Da postet jeg heller bilder av ham først som sist.
Logg deg inn på instagram. Sjekk facebook. Hvor mange er det ikke som legger ut bilder av barna sine? Nei, jeg mener ikke at bare “alle andre” gjør det – så er det greit. Men om “alle andre” gjør det, så tyder jo dette på at det er noe som begynner å bli relativt vanlig. Jeg vil faktisk tørre å påstå at det er vanligere å legge ut bilder av barna sine i dag, enn det er å ikke gjøre det. Jeg tenker på en måte at det er litt av sånn fremtiden ser ut.
Og hvis vi ikke gjør en stor greie ut av det, så blir det heller ikke det. Det er bare bilder. Hvor stor er sannsynligheten for at de andre barna i Leo sin fremtidige skoleklasse leter gjennom internett på jakt etter bilder av ham som baby?
Jeg bruker ikke bildene til et formål som er galt. Ja, jeg tjener penger på å blogge – men ikke på å poste bilder av Leo. Jeg tjener ikke ekstremt bra, jeg tjener litt. Jeg får hele tiden høre at jeg lever så innmari godt på bloggen, men det gjør jeg jo ikke. Jeg har jo ikke en gang reklameinntekter, nå finnes det jo ikke reklame på bloggen min. Jeg skriver om hverdagen og tanker om min livssituasjon for å hjelpe andre jenter i samme situasjon, og sånn ting er nå ville det vært unaturlig for meg å utelukke Leo – han er jo den største delen av det. Dessuten er dette en stor jobb, og jeg ville aldri fortsatt med dette bare på grunn av penger om jeg ikke hadde fått usannsynlig, ekstremt bra betalt for det. Jeg gjør dette fordi jeg virkelig liker det, i motsetning til veldig mange andre bloggere.
Jeg tenker dessuten at det finnes forskjellige måter å eksponere barna sine på. Jeg ville aldri postet bilder av Leo naken her på bloggen. Jeg ville ikke postet bilder av Leo sånn dere ikke kunne sett han på gaten.
I tillegg tenker jeg at det er mange gråsoner i dette. Dersom man velger å ikke poste bilder av barnet sitt på bloggen sin, og den blir veldig kjent: så vil jo være verre for barnet at det er veldig mange som vil se han/henne i virkeligheten og at det er mye oppstyr rundt dette, enn at det ligger uskyldige bilder av han eller henne på en mammablogg…?
Og hvor går da grensen ellers? Skal man nekte alle gode venner og nær familie av å stolt poste bilder av barnebarnet sitt eller fadderbarnet sitt?
Bloggen min varer ikke evig. Bildene gjør kanskje det, men de blir vanskeligere å lete opp om jeg en dag velger å slette bloggen min.
Dette er et vanskelig tema. Jeg må velge å ta de kampene som jeg tror faktisk er verdt å ta, og det at jeg poster bilder av sønnen min som baby på bloggen min er ikke noe jeg tror vil påvirke han negativt når han blir større. Tenk om vi noen gang skulle oppleve en brann i hjemmet vårt? Da hadde jeg mistet alt av bilder, og jeg ville vært sjeleglad for at jeg hadde hatt bloggen å se tilbake på. Tenk om noen skulle skje en gang med en av oss eller Leo? Da ville jeg også satt uendelig stor pris på at jeg har mange flotte bilder tilgjengelig her.
Jeg velger å se positivt på det. Jeg velger å tro at offentlige babybilder ikke vil gjøre han til mobbeoffer når han blir eldre. Og hvis det skulle skje så er det strengt tatt ikke det at jeg har postet bilder av ham som baby som er problemet, men det at det finnes foreldre som ikke har lært barna sine at man ikke skal mobbe.
Nei, Leo kan ikke samtykke i at jeg legger bilder ut av ham. Og om han vokser opp og forbyr dette og hater meg for at jeg postet bilder av ham når han var liten, så skal jeg beklage og legge meg fullstendig flat. Greia er bare at jeg tror det er svært lite sannsynlig at jeg vil oppdra ham til å henge seg opp i babybilder på en daværende avdanket mammablogg.
HVORDAN ER DET Å VÆRE UNG PAPPA?
Det er ikke sjeldent det tikker inn spørsmål på mail eller innboksen min på Facebook fra dere, og jeg prøver selvsagt å svare alle så godt det lar seg gjøre! I dag kom det noen spørsmål fra en yngre gutt som hadde noen spørsmål til Fredrik, og i og med at dette kanskje kan være aktuelle spørsmål tenkte jeg å høre med Fredrik om det var greit jeg la ut svarene og spørsmålene som denne gangen var til han. Det fikk jeg heldigvis lov til å dele med dere!
Hvordan er det å være ung pappa?
- Jeg synes det er helt konge. Slitsomt men konge.
Føler du selv at du er en god pappa?
- Ja, det gjør jeg. Jeg føler at jeg mestrer farsrollen godt og at jeg er veldig flink med Leo!
Har du noen gode råd til meg som skal bli ung pappa selv?
- Nyt hvert eneste sekund med ungen…
Føler du at andre ser ned på deg fordi du er ung far? Sånn som unge mødre ofte gjør?
- Nei, det føler jeg ikke i det hele tatt. Jeg tror det er veldig mye fokus på unge mødre fordi fedrene ofte ikke er der, så da blir de på en måte litt «glemt»
Skal du skrive flere gjesteinnlegg på bloggen til Jessica?
- Ja, selvfølgelig skal jeg det!
Vil du lage deg egen blogg noen gang?
- Nei, det skal Jessica få holde på med alene. Det er morsomt å skrive på Jessica sin blogg noen ganger, men det er aldri noe jeg kunne gjort fast.
Hvordan er Jessica som mamma, og hvordan er du som pappa?
- Jeg synes Jessica er den beste mammaen i hele verden. Hun er veldig ansvarsfull og det er jeg og. Vi er veldig gode foreldre på hver vår måte. Jeg er avslappet og Jessica er ofte mer bekymret enn jeg er.
Hvem ligner Leo og Noah mest på?
- Leo ligner mest på meg, han har mange av mine trekk og det har han hatt siden han ble født. Men han har øynene til Jessica. Noah ligner mest på Jessica syntes jeg, men mange synes han ligner mest på meg.:)
Er du glad du ble ung pappa?
- Det er det beste som har hendt meg. Nå som jeg er ung pappa ville jeg aldri ventet ellers. (Jessica redigerer: Jeg tror det Fredrik prøver å si er at han ville ikke ventet ellers fordi han ser hvor bra det går for oss nå. Ikke bare fordi vi er gode foreldre, men at han ser hvordan vi har hatt ting på stell tross alderen)
Ha en kjempefin mandagskveld videre, dere!
JEG FØLER MEG TRUFFET
I dag leste jeg et blogginnlegg som traff meg ganske hardt. Les innlegget HER.
bloggeren Femhjerter har skrevet et innlegg på bloggen sin om hvordan hun føler det veldig sårt at andre er lykkelige med sine barn, at de er lykkelige fordi de er gravide, og at noen velger senabort fordi de ikke ønsker å bære frem barnet.
Hun nevner gravide 16-åringer og mennesker som har 10 barn og som ønsker flere, 4barnsmødre som er gravide med nummer 5 og ber dem alle holde kjeft. Hvorfor? Jo, fordi hun selv mistet sitt barn for to år siden, for tidlig født.
Hun skriver videre at hun føler det som at noen prøver å gni det inn at hun mistet et barn denne måneden for to år siden, og at hun i oktober “spyr av alt babypratet”
Til slutt skriver hun at hun ikke ønsker at noen skal ta dette personlig, men det blir nå litt vanskelig når man tydelig ser hvem hun sikter til innledningsvis.
Ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg følte når jeg så bildene hun hadde postet av en bitteliten kiste. Det stakk i meg. Jeg setter pris på hver eneste dag jeg får med sønnen min, noe jeg er veldig opptatt – fordi jeg tar rett og slett ikke slike ting for gitt.
Det er forferdelig, forferdelig urettferdig at dette skjer med noen av oss. Jeg skal ikke skrive at jeg forstår hvordan denne mammaen har det, for helt ærlig gjør jeg ikke det – og jeg tror ikke noen av andre mødre som ikke har mistet et barn kan forstå heller. Det er bare veldig, veldig grusomt og ubeskrivelig fælt. Ord strekker rett og slett bare ikke til.
All respekt til denne mammaen som deler dette offentlig. Det er tøft å stå frem og vise seg så sårbar ved å fortelle om at man har mistet et barn. Respekt for det.
Men – det er et men.
Jeg forstår godt at hun føler det er urettferdig at noen går gjennom et svangerskap problemfritt, og at hun (sammen med flere) mister barnet sitt. Det er urettferdig, og jeg er fullstendig enig med henne. Forferdelig urettferdig, rett og slett.
Og livet er urettferdig. Dessverre. På godt og vondt.
Etter å ha lest innlegget sitter jeg igjen med en skyldfølelse fordi jeg er lykkelig med sønnen min. Fordi jeg poster bilder av oss to på bloggen min, og at vi elsker hverdagen sammen. Og det burde jeg jo ikke ha, selv om det finnes andre der ute som ikke er like heldige som meg.
Det blir litt som å si at jeg ikke kan ha det vondt, fordi det er noen der ute som har det verre. Litt som å si at andre ikke skal kunne nyte tiden med sin bestefar, fordi jeg selv ikke har en bestefar. Og det er jo ikke helt rett, er det?
Det siste jeg vil er å tråkke noen på tærne. Vi er alle helt enige om at livet er grusomt urettferdig av og til, for det er det.
Jeg skal kunne poste bilder av hjemmet mitt, uten å få skyldfølelse for de som ikke har et hjem. Og når gutten min sovner i armene mine om kvelden og jeg poster bilder av det på bloggen min – så skal jeg ikke ha skyldfølelse fordi noen der ute har mistet sin lille, selv om tanken på det er helt ubeskrivelig vond.
Vi må stå sammen, dra hverandre opp, ønske hverandre lykke. Forferdelige ting skjer hver dag, med så utrolig mange mennesker, og skulle vi tatt hensyn til alt hadde vi ikke kunne gjort noen ting. Brutalt, men sant.
Jeg ønsker ikke å fremstå som et lite empatisk individ, – for det er jeg ikke. Men i dag måtte jeg bare skrive det jeg tror veldig mange tenker, selv om få sier det høyt.
JEG FØLER MEG DUM
I går fikk jeg et spørsmål som jeg satt lenge og tenkte over.
Nemlig om jeg ikke hadde vært med på barseltreff etter at Leo ble født. For det har jeg jo faktisk ikke. Ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg ikke ville. Og hvorfor ville jeg ikke?
Jeg følte meg plutselig skikkelig dum som tenkte over alt. Jeg takket nei på grunn av gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende i Norge. Jeg tenkte “hva om de andre mødrene i gruppen ville se ned på meg siden jeg var så ung”, og at det kanskje var best om jeg lot være å bli med. Når jeg ser tilbake på dette nå, så ser jeg at jeg ikke kan tenke sånn. Man bør aldri tenke sånn.
Hvis man går hele livet og tenker negativt om seg selv, hvordan skal da andre mennesker klare å tenke positivt om deg?
Jeg føler meg dum. Skikkelig dum!
Og det bare fordi jeg tenkte på hva «alle andre» synes eller tenker. Nei, hva andre kan komme til å synes eller tenke. Og det bør ikke være viktig i det hele tatt. Det kan godt hende at de ville tenke at jeg var en flink mamma, og at de ville like meg – til tross for at de var ca akkurat dobbelt så gamle som meg.
Det kan godt hende de ville tenke at jeg var heldig som var ung, som i utgangspunktet får et langt liv med barnet mitt, og at jeg er heldig som har mye overskudd og energi. Kanskje hadde jeg hatt god kontakt med andre mødre i nærområdet?
Men det finner jeg aldri ut, bare fordi jeg var redd for hva de ville tenke eller si.
For hva var egentlig det verste som kunne skje? Jo, at de kanskje ikke ville like meg. Men man ikke like alle, og alle kan ikke like deg. Det vet jeg jo fra før av, så noen stor forandring ville det ikke blitt.
Hva andre vil tenke, det burde man ikke bry seg om. Folk vil tenke sitt uansett hvilke valg du tar og hvilke veier du går i livet. Det er ikke til å unngå.
Det viktigste er uansett at man ikke lar tankene til andre mennesker begrense hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Man skal jo tross alt leve for seg selv, eller hva?