“Rolige foreldre får rolige barn, vet du”
I dag vil jeg bare dele et lite hjertesukk. Kanskje har du lest det på en blogg, fått høre det av noen kjente, eller kanskje lest det i foreldreartikler. Kanskje har du aldri hørt det.
Jeg fikk høre det på butikken en gang.
Fordi jeg var stresset og hadde med meg et kolikkbarn. Jeg var heldigvis (?) for sliten til å orke å reagere nevneverdig, og jattet bare med, med pulsen min på omtrent 200 og et gråtende barn i vognen foran meg.
For hvor vondt og provoserende er det ikke få høre at bare man selv er avslappa så blir barnet avslappa, når man trøster, bysser, holder rundt, stryker på, rett og slett gjør sitt ytterste og ingenting funker?
Og det må man ikke ha hatt kolikkbarn for å kjenne på, altså.
Jeg har skrevet tidligere om at jeg har kjent på ytterpunktene med begge barna mine fordi de har vært så ulike som babyer, og at jeg ikke var forberedt på at det skulle bli en såpass sterk kontrast. Jeg elsker barna mine høyere enn alt i hele verden, men til tross for at de har blitt oppdratt likt, har samme far og mor, er oppvokst i samme miljø og har samme forutsetninger – så er de fremdeles to ulike individer, og det kommer man ikke unna. Jeg ville aldri ha endret noe med hvordan de har vært som babyer av den grunn, for jeg ville gjort det igjen, og enda en gang, for dem.
Det blir urettferdig å skulle indirekte sammenligne din situasjon med ditt barn, med noen andre foreldre og deres barn, ved å proklamere på sosiale medier at “det ligger nok noe i at rolige foreldre får rolige barn” når man selv har et rolig barn. For alt du vet kan barnet til det andre foreldreparet ha refluks, kolikk, være syk eller kanskje rett og slett bare være annerledes enn ditt barn. Sove mindre, være mer urolig, ha magevondt, ha behov for mer nærhet.. Det kan være så mangt! Og tro det eller ei, men da hjelper det ikke hvor mye mor og far slapper av!
Mor og far er to ulike individer, men det er jammen meg barnet også. Vi må huske på det.
For det er ikke nødvendigvis sånn at rolige foreldre får rolige barn. Det har nok heller noe med at når barnet er rolig, så kan foreldrene tillate seg å roe ned, de også..
Hva tenker dere? ♥
Jeg tenker at å (indirekte) skrive om mammapolitiet er litt oppbrukt blant bloggere nå.
Til Lene: Jeg tror det er veldig viktig å skrive og prate om disse tingene.
Her om dagen så jeg en mann med en skrikende baby i vognen, som hadde earbuds i ørene. Venninna mi som har en baby selv ble veldig irritert over at denne pappen bare ignorerte skrikingen til babyen med earbuds og ikke plukket opp babyen sin, det var tydelig at noe var galt med babyen.
Fordi jeg har fulgt bloggen din over flere år Jessica, så husker jeg godt frustrasjonen din da du ble dømt i offentligheten for at det så ut som du ikke tok deg av babyen din. Ingen kan se at barnet ditt i vognen har kolikk.
Så jeg sa til venninna mi at «kanskje babyen i vognen har kolikk, og at pappen er utrolig sliten og bare trenger en liten pause fra skrikingen til sin utrøstelige baby. Kanskje vi ikke burde dømme han så fort». Og da var hun selvfølgelig helt enig, og dette hadde hun ikke tenkt på.
Det er utrolig viktig å skrive om disse tingene sånn at vi blir kloke nok til å ikke dømme hverandre så mye. De fleste foreldre gjør jo selvfølgelig sitt aller beste for sine barn
Amen til denne kommentaren, dette synes jeg var så fint og riktig skrevet – tusen takk for at du tok deg tid!
Jeg tenker det ligger noe i rolige foreldre gir rolige barn, så lenge det ikke “feiler” barnet noe. Dersom man får et barn uten låsninger/kolikk/refluks ol så tror jeg barnet vil være mer rolig med trygge og avslappede foreldre enn med foreldre som stresser for hver minste ting. Barn merker stresset til mor og vil da også stresse seg opp.
Men igjen så forstår jeg at dette kan være sårt å høre for foreldre som i utgangspunktet er “rolige” men som dessverre har et barn som ikke har det så godt av ulike fysiske grunner som mamma eller pappa ikke kan fikse.
Så bra skrevet 🙂 Enig med deg i at man ikke bør være så rask til å dømme andre!