I dag har dagen blitt tilbrakt inne med regnet pøsende utenfor, sammen med begge guttene mine alene. Vi sitter i stuen alle tre og tven surrer litt på i bakgrunnen mens vi leker på gulvet. Leo får plutselig øyne på en gravid dame som dukker opp på skjermen.
“Ja, vet du hva Leo? Hun har en baby i magen og det er derfor magen hennes er så stor.” svarer jeg mens jeg smiler til det mildt sagt overraskede ansiktet hans.
Nye bilder av den gravide damen ruller over skjermen, og nok en gang utbryter Leo med store øyne “Oi!” akkurat like overrasket som første gang.
“Mamma?” Leo kommer bort til meg mens jeg sitter med Noah lekende foran meg. Han står foran meg og klapper meg på magen mens han ser gravalvorlig på meg, før han sier:
Hurra! Gratulerer med dagen til min minste gutt som i dag blir ett år gammel! I dag er det et helt år siden vi kjørte til sykehuset tidlig om morgenen, en kald, grå, men veldig fin mandagsmorgen. Jeg satt faktisk og så på klokken tidligere i dag da den tikket til 11:04, for da var det nemlig nøyaktig ett år siden han ble født.
I dag har det aller meste gått på hans premisser, sånn synes jeg en bursdag skal være! Vi har derfor lekt med ballonger og trillet ball, sett litt på Disney Junior og kost oss masse i sofaen. Litt senere ble det bursdagslunsj her hjemme, favorittgrøten etterfulgt av litt yoghurt, smoothie og en bolle med glasur og non stop. Han var kjempefornøyd!
(Bare sånn til informasjon: Det er bare et av de mange kyssemerkene han har fått av meg i dag som er synlige på hodet hans her. Hah!
Storebror Leo har gått rundt i hele dag og sagt “Noah ett år i dag!” og klemmet han i tide og utide. Vi føler oss så heldige som fikk akkurat Noah inn i familien vår, og synes det er rart at han “bare” har vært hos oss i ett år, når det føles ut som at vi har kjent han i en hel evighet. Mamma, pappa og storebror elsker deg Noah! Gratulerer så masse med dagen din, gutten vår ♥
Til tross for dette, har jeg utvilsomt kjent på følelsen av å føle meg som en hysterisk mamma. Som ikke har lyst til å ta med babyen min ut på kjøretur uten bakovervendt bilsete, som nektet å spise noe av maten som frarådes når man går gravid, og som ikke tør å dra på båttur med barna uten redningsvest. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått høre fra generasjonene før min, som ler godt av «hysteriet» mitt mens de sier: “Da jeg var liten, satt vi i bilen uten belte mens pappa røyket mens han kjørte bilen. Og det gikk jo bra med oss!”
Og det gjør meg rett og slett forbanna. På 70-tallet ble det anbefalt for gravide å røyke! Jeg gjentar: Anbefalt! Bestemoren min røyket som en skorstein da hun var gravid med min mamma, men bare fordi det (heldigvis!) gikk bra med henne, så betyr jo ikke det at all forskning gjort på dette i ettertid er feilaktig, og at man dermed kan konkludere med at det er trygt å røyke når man er gravid.
Og det samme gjelder å sikre barn i bil med bakovervendt bilsete, å legge nyfødte på magen, og bruke redningsvest ute på selv den minste båtur, og så videre.
Følger vi ikke disse anbefalingene, så vil vi ikke bare ta valg som strider mot dokumentert forskning som går på tryggheten til barna våre – men alle barna som har måtte dø i forsøk på å finne ut av hva som er trygt og ikke for fremtidens mennesker, vil ha dødd forgjeves.
For ja, deg gikk det kanskje bra med – men forskingen lyver ikke. Du er én person. Tror du det gikk bra med alle?
De små føttene som løper bort rundt sengen min om morgenen og som roper “Mamma våken?!” inn i ørene på meg klokken 05:00 om morgenen. En baby som våkner to ganger hver natt bare for å være heeelt sikker på at mamma og pappa fortsatt er der. Å aldri kunne sitte på toalettet eller dusje alene eller i fred.
Javisst er det slitsomt å være småbarnsforelder.
Men jeg vet at om barna er borte fra meg, om så bare en natt – så tenker jeg på dem. Jeg savner dem. Hva gjør de? Hvordan har de det? Savner de meg, savner de pappaen sin? Eller har de det alt for morsomt til å tenke på mamma og pappa kanskje.
For en dag vil dere være borte fra meg flere dager av gangen. Hvordan vil savnet kjennes ut da? På helgeturer og på ferier. Sammen med kjærester, sammen med venner, sammen med andre og selvfølgelig også uten mamma og pappa. Og jeg vil stille meg selv akkurat de samme spørsmålene som det jeg gjør når de er borte fra meg nå. For jeg vil alltid være mamma, uansett hvor store barna blir. Jeg vil alltid savne dem når de er borte fra meg, bekymre meg, og lure på om de har det bra.
Javisst er det slitsomt å ha små barn, men jeg vet at en dag, så kommer jeg til å se tilbake på det og savne det.
Jeg trenger den påminnelsen når det står på som “verst”. Når du ikke husker sist gang du fikk 5 minutter i stillhet helt for deg selv:
Hei alle sammen! Nå er barna lagt og jeg hadde endelig muligheten til å oppdatere dere litt igjen. Det går unna, altså! Jøye meg.
Gjett hva som skjedde i går? Noah var så utrolig nærme å ta sitt aller første skritt! SÅ nær. Gjett om vi ble overrasket! Jeg forventet det ikke, så jeg fikk veldig store øyne for å si det sånn. Det er så gøy å se hva han lærer på så kort tid nå. Han har stått alene i en ukes tid, og derfra husket jeg at det gikk veldig fort med Leo. Foreløpig bør jeg vel egentlig bare nyte at jeg kun har en liten gutt å løpe etter som løper selv, men det er så spennende å vite at han snart går på egenhånd, og ikke minst å se hvor stolt han blir selv når han skjønner at han er flink og får til noe nytt ♥
Foreldrene mine dro rundt middagstider i dag sammen med søsteren min. Vi spiste familiemiddag alle sammen før vi dro, Fredrik og guttene var naturligvis også med. Ellers har deler av dagen gått av til å rydde etter bursdagen, men akkurat der skal jeg ikke ta så mye av æren selv. Fredrik har stått for det meste av ryddingen, og jeg sto for det meste av pyntingen før selskapet! En super fordeling etter min mening, men det er mulig Fredrik fikk litt mer å gjøre. Han er litt for snill med meg tror jeg. I morgen står ettårs-kontroll med Noah på planen, det gleder jeg meg veldig til. Hver dag med den lille skatten min er en dag jeg gleder meg til – det gjelder dem begge to.
Det hadde vært så gøy å kunne dele video med dere i løpet av den neste uken at Noah går, for jeg tror nemlig det er snakk om dager nå før han tar sine aller første ordentlige skritt. Jeg håper dere har hatt en kjempefin helg! Nyt de resterende timene av helgen da, det skal i hvert fall vi ♥
“Ja, hvorfor ikke?” svarer hun mens hun starter bilen.
Så da gjorde jeg det.
Mammaog16 kalte jeg bloggen, men jeg følte at det ikke passet helt, så jeg slettet den etter noen dager. Deretter startet jeg denne bloggen.
Etter utallige tullespørsmål om at jeg “må jo lage meg blogg nå som jeg er 16 og gravid!” sammen med refleksjoner og tanker jeg hadde gjort meg opp selv. Jeg ville skape noe eget, noe jeg savnet da jeg selv var gravid og trengte å føle at jeg ikke var alene om situasjonen. For det føltes utvilsomt slik ut, selv om statistikk viser at det er et tosifret tall 16-åringer som blir det hvert år. Ikke at det er så himla mye, og ikke at ønsket mitt var at det skulle bli flere. Men bare jeg kan bidra til at èn person ikke føler seg så alene om situasjonen sin som jeg gjorde så har jeg nådd målet mitt med bloggen.
Når man ser så mye statistikker og tall som det jeg har gjort de siste årene siden bloggen var et faktum i oktober 2014, for nøyaktig tre år siden nå, så er det lett å tenke at når det står at de mange tusen leserne jeg har hatt, bare er tall. Men det er jo mennesker, det er dere som leser hver dag. Det er helt sykt for meg å tenke, og jeg er så ydmyk og ikke minst takknemlig for alle dere som følger meg og leser det jeg skriver. Å være ung mamma har aldri vært noe særlig enkelt, men støtten jeg har møtt gjennom bloggen og fremfor alt trofaste blogglesere har virkelig gjort det lettere å tenke at jeg har vært god nok, og en flink nok mamma.
Dere har vært med meg gjennom brudd, to fødsler og graviditeter som tenåring, kolikkhelvete, flytting, utallige dates med Fredrik, herlige dager med barna og blitt med på å skape en toppblogger. Og det hadde jeg aldri trodd noen gang.
For meg vil jeg nok alltid bare være Jessica.
Jeg må innrømme at det er helt rart å tenke på hvor mye som ville vært annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn på «Opprett din egen blogg» den tidlige formiddagen for tre år siden!
Hipp, hipp hurra! I dag har vi feiret Noah som innen få dager feirer 1 år. Hovedsaklig var det familie som var bedt (og noen venner, men kun en av kompis av Fredrik som kunne komme) og vi hadde en veldig fin feiring av vår enda finere ettåring! Vi har spist kaker og bursdagsbarnet strålte. Han fikk så mange fine gaver og jeg blir så glad av å tenke på hvor mange gode mennesker han har rundt seg, og hvor mange som er glade i han. Han fortjener kun det aller beste, og det har han her hos oss ♥
Etter selskapet satt vi igjen med to rimelig slitne barn og det er jo ikke så rart etter mange timer med masse oppmerksomhet, og ikke minst så mange mennesker rundt omkring over flere timer! Noah har med andre ord virkelig fått merke hvordan det er å være bursdagsbarn i dag. Vi er så fornøyde med dagen, og jeg ble så fornøyd med ferdigpyntede leiligheten vår også. Det er alltid like koselig å stelle i stand bursdag for de som betyr aller mest!
Nå skal vi ha en rolig kveld, Fredrik skal ut med noen venner, og min pappa kommer på forsinket besøk utover kvelden. Mamma og pappa er jo gift og bor sammen, men pappa hadde dessverre ingen mulighet til å komme hit i tide til bursdagsselskapet til Noah – så da kom han heller på et litt forsinket besøk og blir her sammen med resten av familien til i morgen. Nå gleder vi oss veldig til å nyte resten av helgen, og for ikke å glemme Noah sin ettårsdag på tirsdagen. Ett år med verdens beste Noah!
Jeg synes det er så utrolig trist at det i dagens samfunn er blitt negativ ladet å være feminist. Å være feminist betyr at du ønsker like rettigheter for menn og kvinner. Burde ikke alle ønske det i 2017?
Jeg skroller meg nedover på Facebook. Et bilde fra en jentegruppe med flere tusen medlemmer, og med spørsmål om det er greit at kjæresten drar på strippeklubb, dukker plutselig opp foran meg. “Selvfølgelig er det greit!” står det gjentatte ganger i kommentarfeltet, og flertallet mener at det er ingen som helst problem i det hele tatt. De som mot all formodning skulle finne på å skrive at de ikke ville syntes at det var helt innafor av ulike etiske grunner, får en lang tirade med drittkommentarer om hvor kontrollerende og sjalu kjærester de er.
Er jeg virkelig den eneste som ikke synes det er greit at kjæresten min skulle dratt på strippeklubb? Jeg nekter ikke kjæresten min noen ting, men etter å ha lest flere tråder som denne, sitter jeg nesten med inntrykk av at jeg er det. Nå er det jo gjerne sånn at man får kjærester som har noenlunde like verdier som en selv da, og min kjæreste ville heldigvis aldri funnet på å støtte den industrien slik den er kjent. Det handler ikke om et kontrollbehov eller sjalusi fra min side, men hvor lite tiltrekkende det er å tenke på menn som betaler for å se kvinner kle av seg. At kvinner er et produkt som du kan betale for, og hvor uetisk jeg faktisk synes det er. Dette går begge veier, og jeg har heller ingen som helst behov for å dra å se på mannlige strippere.
“Så lenge det er meg han kommer hjem til, så bryr jeg meg ikke” er gjerne et standardsvar fra andre jenter. Eller den populære varianten “Menn er menn!”
Ok, kall meg prippen – men er ikke dette egentlig ganske fornedrende mot menn generelt? Menn er vel ikke dyr. Folk må slutte å unnskylde kjærestene sine, hvis du mener din mann ikke gjør noe galt ved å dra på strippeklubb – hvorfor trenger han da en unnskyldning for å gjøre det?
Hei alle sammen! Jeg er så trøtt om dagen at det nesten ikke skulle vært lov, jeg kunne sikkert ha sovet hele døgnet rundt om jeg hadde fått muligheten. Haha! Ikke en veldig positiv ting når man har barn, men det har gått veldig fint i dag likevel. Noah og jeg hadde tidenes koseligste start på dagen, med solen som skinte inn gjennom vinduet og oss to liggende å slappe av og kose i sengen!
I dag har mesteparten av dagen gått til å kjøpe inn det siste til Noah sitt første bursdagsselskap som er på lørdag! Han har jo ikke bursdag før på tirsdag, men for at flest mulig skulle ha muligheten til å komme i selskapet hans, måtte vi flytte det til helgen før. Deler av familien min kommer derfor allerede i morgen siden de bor et stykke unna, som noen av dere sikkert vet fra før av. Jeg har gledet meg så lenge jeg kan huske til selskapet hans og til å feire han – og nå er dagen endelig snart her! I mellomtiden tenkte jeg å vise dere Noah sitt bursdagsantrekk som jeg synes ble veldig fint!
Det er utrolig deilig å ha gjort alt klart og kjøpt inn alt av pynt, ballonger, og 1 års kakelys. Selv om jeg er både flink og glad i å planlegge hender det litt for ofte at jeg utsetter noe til siste liten, men ikke denne gangen! Det blir deilig med en rolig start på helgen uten stress og mas. Jeg skal også bake cupcakes for første gang i livet mitt til bursdagen, noe Fredrik er veldig spent på. Jeg kan lage mat, men kaker derimot.. Nope! Jeg har prøvd å bake flere ganger tidligere, og det går aldri veien. Fredrik er så snill og spiser det med sympati likevel de gangene det har skjedd. Denne gangen krysser vi fingrene for at både han og vi ender opp med å spise det fordi det faktisk smaker godt!
Håper dere har hatt en flott torsdag. Snart helg nå!
Fredrik kommer inn døren etter nok en dag med overtidsjobbing, og barna kommer stupende mot ham. Bokstavelig talt. Han smiler, men jeg vet hvor sliten han egentlig er. Jeg får litt vondt i magen fordi leiligheten fortsatt er et eneste stort forbanna kaos, og jeg skulle ønske jeg hadde overskudd nok til å gjøre det helt rent og fint her til han hadde kommet hjem. Han fortjener det. Den kalde middagen min kastet jeg i meg mens jeg ga grøt til snart ettåringen vår, og 2-åringen kastet seg i gulvet og hylte under hele middagen når han innså at vi ikke skulle ha pannekaker til middag. Jadda. Fem minutter tidligere kastet han en legofigur på lillebroren sin. To ganger.
Jeg tør knapt gå ut på kjøkkenet fordi det ser ut som en krigssone, og jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg vet Fredrik ryddet det i går. Fredrik rydder alltid mer enn meg, og jeg skjønner ikke hvordan han orker etter overtidsjobbing + lek med barna og legging av barn. Jeg føler meg bare som en utilstrekkelig mamma som ikke klarer å holde alt vedlike når jeg kanskje egentlig burde klare det. Badet er dessverre ikke noe særlig bedre, og vaskemaskinen har jeg satt på skylling for endte gang. Alle klærne som ligger på soverommet skulle jeg også ha ryddet opp i. Det har dessverre heller ikke blitt gjort, selv om jeg er like optimistisk hver eneste morgen jeg står opp til alt jeg skal klare å få gjort samme dag.
Fredrik setter seg i sofaen med ett barn på fanget og ett ved siden av, begge to veldig glade for å se pappaen sin igjen. Leo skal fortelle om dagen sin i barnehagen, og Noah sitter bare og smiler til Fredrik.
Jeg kjenner fort at jeg får intenst dårlig samvittighet på vegne av familien min. Jeg føler meg så utilstrekkelig akkurat når jeg står der at jeg bare har lyst til å gråte. Når du dag etter dag henger etter og føler du ikke strekker til i det hele tatt.. Jeg begynner å forklare til Fredrik. “Ja, som du sikkert ser så har jeg ikke rukket å rydde verken kjøkkenet eller badet, jeg er så sliten om dagen. Ikke har jeg fått blogget noe, ikke har jeg fått brettet klærne, eller ryddet sovero-“
Lenger kommer jeg ikke før Fredrik avbryter meg.
“Jeg elsker deg. Jeg vet at du har gjort mye i dag selv om jeg ikke kan se alt. Du er så flink Jessica.”
Tenk om alle hadde vært som deg. Da hadde verden vært et bedre sted for småbarnsforeldre.
