God kveld, dere! Her har vi en veldig rolig kveld hvor begge guttene faktisk sover samtidig (!) Herrefred så stille det plutselig ble her. Rart! Jeg tenkte bare å svare på noen av de mest stilte spørsmålene fra den siste tiden, ettersom det har dukket opp en del nå.
Hvordan synes Fredrik det var å bli pappa igjen?
– Vet dere, det tenkte jeg faktisk at han kunne skrive et gjesteinnlegg om, dersom han har lyst til det! Jeg kan for øvrig si at jeg ser på ham hvor inderlig godt han trives i rollen som pappa, og det har bare, om mulig, blitt enda mer synlig etter at vi fikk Noah. Jeg kan ikke få skrytt nok av ham, føler meg utrolig heldig som har han som pappa til mine barn, og jeg vet at guttene får en flott rollemodell å se opp til.
– Jeg har jo vært åpen om at ammingen sist med Leo gikk til et visst sted. Jeg gjorde mitt aller ytterste, men det holdt ikke. Følte meg så mislykket som ikke fikk til noe som “alle andre” mødre fikk til, og blir fortsatt litt trist når jeg tenker tilbake på hvilke blikk og reaksjoner jeg noen ganger møtte på når jeg dro frem pakken med morsmelkerstatning ute i offentligheten. Jeg hadde gode dager hvor alt gikk på skinner, men helt fra starten møtte jeg på problemer, og måtte gi meg etter 2,5 måned med pumping 2 ganger om natten, samt smerter og brystbetennelser om hverandre. Denne gangen derimot? Det går (Foreløpig!) HELT problemfritt! Utrolig glad for at det har gått såpass bra hittil, og håper virkelig det fortsetter slik.
Kan du legge ut bilde av både Leo og Noah som nyfødte, og ligner de på hverandre?
– Det kan jeg selvfølgelig! Jeg synes absolutt det er synlig at de er brødre, men samtidig synes jeg Noah er hakket mer lik Fredrik. Verdens fineste er de i hvert fall, begge to ♥ Leo er til venstre, og Noah er til høyre.
Hvordan har Leo taklet å bli storebror? Er det mye søskensjalusi?
– Dette har vært en av mine litt større bekymringer, for Leo er jo vant til å ha oss for seg selv – men det har til nå gått over all forventning! Vi må innrømme at vi ble enda mer bekymret når vi hørte at han var veldig sjalu av seg i barnehagen.. Haha! Nå er det jo kanskje litt vel tidlig å si noe sikkert enda, men hittil har det ikke vært noen tegn til søskensjalusi. MYE kjærlighet, derimot! Leo skal kose med Noah hele tiden, kysser ham på kinnet på eget initiativ, og skal bort til ham for å gi ham klemmer og for å stryke på ham. Han vil gjerne ha lillebroren sin i umiddelbar nærhet hele tiden, og vi er egentlig litt overrasket over hvordan Leo er med Noah og hvor mye godhet han viser.
Men her sitter vi jo med gutten vår, og han har vi fått gleden av å ha her allerede i 8 dager nå! Det var så morsomt, men samtidig rart å se termindatoen dukke opp på kalenderen vår i dag. Den blir jo nevnt titt og ofte i graviditeten på alle kontroller, legetimer og øvrig oppfølging – så jeg følte på en måte at det virkelig symboliserte at nå var svangerskapet over for godt. Siden jeg gikk på minipiller når jeg ble gravid, vet jeg ikke når menstermin egentlig er. Men ultralydterminen som vi har fulgt ble flyttet flere ganger i løpet av svangerskapet. Først fikk jeg beskjed om 13 oktober, så 15 oktober, før den ble flyttet for godt til 18 oktober på ordinær ultralyd!
Tenk at om jeg ikke hadde hatt keisersnitt, så kunne det hende at jeg fortsatt hadde sittet her med den store babymagen. Det er absurd å tenke på nå som vi har møtt ham allerede. Noah var jo faktisk 4000 gram når han ble født 8 dager før termin, så tenk hvor stor han kunne blitt om jeg hadde gått på overtid! Jøye meg. En jordmor på sykehuset sa at det kanskje var like greit det ble keisersnitt, ettersom hvis jeg hadde gått en del på overtid kunne han jo fort blitt 5 kg, og da var det visst ikke sikkert det hadde vært mulig å føde ham på naturlig måte for meg.
I dag har vi i hvert fall vært på en liten trilletur ute i høstværet. Den første ordentlige trilleturen hadde vi i går, da gikk vi en liten tur ned på butikken. Det var så koselig å bruke den fine vognen igjen som Leo også brukte når han var baby! Fortsatt like god å trille som det vi husket fra når Leo var liten baby for et og et halvt år siden.
Lille skatten sov så godt i vognen sin underveis, og vi fikk gått oss en liten tur ned til byen. Ellers blir dagene våre nå stort sett tilbrakt hjemme, det er så uendelig godt å ha Fredrik hjemme med oss. Masse tid til å bare bli kjent med den lille og til å nyte hver eneste time sammen. Jeg synes det er så utrolig trist at Fredrik ikke har ordentlig pappapermisjon denne gangen heller, men sånn er det bare og da må vi gjøre det beste ut av det. Vi har i det minste dagene sammen frem til mandagen før Fredrik skal tilbake på jobb igjen!
Nå sover minstemann og Fredrik er ute for å hente Leo i barnehagen, så nå sitter jeg bare og gleder meg stort til det kommer en smilende gutt løpende inn dørene her som forhåpentligvis har hatt en veldig fin dag i barnehagen i dag. Nyt tirsdagen!
I dag er det en hel uke siden lille Noah kom til verden. Tenk det, 1 uke allerede! Og jeg som trodde tiden fløy med ett barn.. Vel.. Jeg tok feil!
Fredrik og jeg har vært en tur på sykehuset i dag for hørselsjekk og for å veie minsten, samt for å få litt ekstra ammeveiledning som jeg ønsket. Han har allerede tatt igjen fødselsvekten sin og litt til, og det gjorde meg så utrolig lettet og glad. Det var veldig rart å være tilbake på sykehuset, det er jo faktisk ikke mer enn bare noen få dager siden vi dro derfra, men det føles merkelig nok ut som det er en evighet siden allerede!
Jeg føler vi har fått en helt fantastisk start her hjemme på den nye hverdagen som en familie på fire. Fantastisk, men tøft. Mest på grunn av Leo som har vært syk – selv om han nå endelig er frisk igjen. Ber til barnehagegudene om at han nå holder seg frisk en stund! Lille Noah er foreløpig kjemperolig, sover godt, og spiser godt. Verdens nydeligste lille gutt (Sammen med broren sin, selvfølgelig!) som vi har forelsket oss helt i.
Noe jeg har lagt spesielt godt merke til siden vi fikk Noah forrige mandag er at Fredrik og jeg får minimalt med tid til hverandre, mye mindre enn når vi bare hadde Leo! Naturlig nok, da – men fortsatt litt uvant. Vi er blitt enige om at sånn må det bare være nå som vi er inne i barseltid og med en Leo som er i full gang med toårs-trassen allerede, så når ting har roet seg her hjemme og vi er kommet ordentlig godt i gang skal vi sette av mer tid til hverandre og forholdet vårt. Vi vet jo hvor viktig det er!
Verdens fineste guttene mine ♥ Håper dere alle har fått en flott start på den nye uken, det har vi!
Jeg har fått spørsmålet flere ganger nå, og jeg tenkte derfor å skrive mine tanker rundt det å poste bilder av kroppen sin kun få dager etter fødsel – slik to av Norges største bloggere har gjort nå nylig etter å ha fått sine nyfødte.
Her på bloggen min kommer det ingen magebilde etter fødselen av meg. Verken nå eller om en måned. Jeg har bestemt meg for å ikke ha et unødig fokus på kropp her på bloggen min fremover, selv om jeg har postet bilder av kroppen min her inne tidligere etter svangerskapet med Leo.
Jeg er selvfølgelig kjempestolt av kroppen min etter å ha båret frem mitt andre barn, men jeg trenger ikke et bilde av kroppen min på bloggen min for å bevise det. Trenger man egentlig å poste et bilde av kroppen sin etter fødsel for å være stolt? Jeg kjenner ingen behov for det, selv om jeg er nokså stolt.
Jeg nekter å bruke denne dyrebare første tiden med babyen min til å tenke, bekymre meg, eller ha fokus på kropp. Hvilken klesstørrelse jeg har eller hvordan jeg ser ut, hva betyr vel egentlig det akkurat nå? Jeg vil kose meg med min lille, og ha fokus på det som faktisk betyr noe for meg. Hvordan kroppen min ser ut har jeg med hånden på hjertet ikke ofret en tanke helt til jeg fikk spørsmålet om jeg skulle poste et slikt bilde. Og for å være helt ærlig, så er det slik jeg synes det bør være. Bare tanken på at andre nybakte mødre fokuserer masse på kropp i barseltiden synes jeg er veldig trist, dessuten tror jeg neppe det er særlig sunt. Jeg vil i hvert fall ikke være med på å bidra til et økt kroppsfokus blant nybakte mødre eller gravide.
Så her har dere mitt 5-dager etter fødsel bilde. Og det er av gutten min. For det er han som har mitt fulle fokus nå ♥
Nå har vi fått summet oss siden vi kom hjem i går, men det er fortsatt like uvirkelig å se bort på den lille vuggen som står i stuen vår, og det faktum at Noah faktisk ligger der. Tusen takk for alle gratulasjoner vi har fått, og for alle hyggelige meldinger samt koselige kommentarer.
Jeg fikk litt småsjokk når det gikk opp for meg litt ordentlig i går. Litt den samme følelsen jeg fikk etter at vi hadde kommet hjem med Leo fra sykehuset, og sakte men sikkert innså at han faktisk tilhørte oss, og at han ikke skulle bli værende på sykehuset. Vi ante jo ikke hva vi gikk til verken denne gangen, eller første gangen når vi fikk Leo!
Helt siden vi kom hjem har Leo vist stor interesse for sin yngre bror. Han virker utrolig fascinert og interessert i lille Noah. Han vil kose ham og stryke på han. Han skjønner så mye mer enn hva vi så for oss at han skulle gjøre, og når vi spør hvor lillebror er hen er han aldri i tvil. Han smiler og virker til å være så glad i ham allerede ♥
Jeg må bare nevne hvor fryktelig imponert jeg er over Fredrik oppe i det hele og hvor mye ansvar han tar. Og ikke minst hvordan han har taklet dette hittil. Jeg kjenner en så enormt stor glede og lykkefølelse av hvordan han er med våre to små, og hvor mye han tydelig koser seg – uansett hvor sliten jeg vet at han egentlig er. Han står så på, og han er så forferdelig stolt over det nye familiemedlemmet at det er helt rørende å se på.
Jeg for min del går for det meste rundt i min egen boble fylt av amming, soving og spising, og har egentlig bare sluttet å se på klokken. Jeg kjenner at jeg hadde nok glemt litt hvor mye det kan kreve å ha en nyfødt, men det går overraskende bra. Det er klart det er tøft, og det er jo helt nytt for oss med to. Det går nok ikke helt opp for oss at dette er vår nye hverdag og at det er nå det faktisk begynner!
Endelig hjemreise fra sykehuset! I dag fikk vi endelig kommet oss hjem etter mye frem og tilbake. Starten på tilværelsen som tobarnsforeldre ble nemlig ikke helt slik vi hadde håpet på, eller i det hele tatt sett for oss. Det startet allerede på tirsdagen, da jeg fikk beskjed av mamma som passet Leo her hjemme at Leo var blitt skikkelig syk.
Jeg satt med hjertet i halsen på sykehuset mens jeg ammet Noah og fikk så vondt av lillegutten som var syk hjemme uten mammaen og pappaen sin. Dermed endte det med at Fredrik dro hjem på onsdagen og sov hjemme til torsdagen for å passe ekstra på Leo. Han trengte pappaen sin, enda hvor utrolig trygg han er på bestemoren sin – så da ble det best slik. Leo ble for øvrig bedre, og Fredrik kunne komme tilbake på sykehuset utover torsdagen.
Helt siden vi fant ut at Leo var blitt syk har jeg lengtet sånn etter å komme hjem til ham, samtidig som dagene for min del på sykehuset virkelig har vært preget av sterke smerter etter keisersnittet. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er det vondeste jeg noen sinne har vært igjennom. Ti tusen ganger verre enn det var sist, til og med! Så vondt og jævlig at jeg nekter å pynte noe på det. Men haha, uff – nok om det, det går jo over det også! 🙂
Det har med andre ord vært mye de siste dagene, mest av alt bekymringer. I tillegg ble mamma, som har passet Leo, hentet av ambulanse i natt slik at moren til Fredrik måtte hjem til oss for å ta over Leo, mens vi sov og ante fred og ingen fare på sykehuset. Det var ikke hyggelig å våkne til en slik beskjed, men heldigvis er alt bra nå, både med Leo og med moren min.
For øvrig skulle jeg selvfølgelig ønske at vi fikk en litt roligere start på den første tiden med vår nyfødte lille!
Men nå er vi trygt hjemme. Hjemreisen gikk strålende, og Noah sov hele turen og er foreløpig verdens roligste baby. Det var uendelig godt å komme hjem til leiligheten vår igjen, og ikke minst Leo! Akkurat nå sover Noah godt i vuggen sin, Leo koser seg på fanget til pappa, og vi skal bare bruke helgen til å lade opp og komme oss til hektene igjen. Merker allerede at dette er travelt, men herlighet som vi koser oss. Ønsker dere en fantastisk helg videre!
I dag er lille Noah tre dager gammel. Han kom med andre ord til verden for tre dager siden, på en kald mandagsmorgen som vi aldri i livet kommer til å glemme. Her kommer historien om hvordan det gikk når han kom til verden, og hvordan vi opplevde det.
Jeg snur meg for endte gang rundt i senga. Det er 10 oktober og klokken nærmer seg 04:00. Det er kun to timer til vi skal stå opp og gjøre oss klare til avreise til sykehuset. Bare tanken alene gjør meg stresset. Nå har jeg bare to timer å sove på! Jeg kommer jo til å være helt utkjørt. Men så har jeg med tiden lært at det ikke nytter å bekymre seg for ting man ikke får gjort noe med, og klokken var like fullt snart 04:00 uansett pokker hva jeg skulle mene om det. Og så, til slutt, fikk jeg endelig sove!
Jeg våkner av en ulende alarm på mobiltelefonen min, og spretter deretter opp av sengen raskere enn noen gang. Med en enorm frykt i tankene om å forsove meg – får jeg kjapt rukket å se hva klokken er på den ulende mobilen min også. 06:03. Jeg puster lettet ut før jeg sier til Fredrik med rolig stemme at han må våkne. “Mhm!” Får jeg overraskende fort til svar før jeg går på badet for å stelle meg, og for den siste dusjen før keisersnittet.
Jeg kommer inn på rommet igjen klar til å kle på meg etter dusjen når synet møter meg: Fredrik er halvveis ute av sengen, men han sover! Jeg må le. Okei, så er det i hvert fall ikke bare jeg som er trøtt denne morgenen. Raskt kommer han seg opp og får kledd på seg, og mens jeg pakker de aller siste tingene til baggene våre, gjør han morgenstellet med Leo. Mamma kom på besøk til oss dagen før fordi hun skulle passe Leo mens vi var på sykehuset, samt at hun gjerne ville kjøre oss til sykehuset, så plutselig er hun våken hun også og vi er straks klare.
Vi går ut av dørene hjemme, Fredrik med baggene våre og Leo, og jeg med den store magen min. Det går plutselig opp for meg at neste gang vi befinner oss her hjemme, så er lillebror med. Tanken er umåtelig rar, nesten litt utenkelig. Vi kommer oss omsider ut til bilen og plutselig er vi på vei til sykehuset. Kun noen timer unna å få treffe vår vakre lille gutt nummer to.
Mamma skal fortsette hverdagen som normalt hjemme med Leo de dagene vi er på sykehuset, med alle hverdagsrutinene han kjenner til. Leo skal i barnehagen etter at mamma har kjørt oss til sykehuset, så han ble med på den spennende kjøreturen til Tønsberg. Like blid og fantastisk fornøyd som han alltid er! “Mamma elsker deg Leo, neste gang vi sees så har du blitt storebror!” Han smiler til meg med det lille vakre smilet sitt før jeg gir han et kyss og sier hade. Nå står bilen utenfor sykehuset og vi må ta farvel med ham. Fredrik får også sagt hade til Leo, og vi får sagt hade til mamma som nå skal kjøre Leo til barnehagen. Hun ønsker oss masse lykke til og lover at hun skal passe så godt hun kan på Leo mens vi er borte fra ham.
Spente går vi inn og bort til heisen. Vi skal opp i fjerdeetasje og føde-barsel avdelingen. Klokken er nå ca 07:10. Vi hadde fått beskjed om å møte opp 07:30, så vi er foran tidsskjemaet. Heldigvis! Vi blir møtt av en veldig koselig og imøtekommende jordmor som skal følge oss ut dagen, inkludert på operasjonsstuen. Vi blir bedt om å vente i den lille kantinen på fødeavdelingen. Fredrik og jeg finner et bord, og finner oss to plasser over hverandre før vi vi bare blir sittende og se på hverandre. “Er du klar nå?” Spør jeg han spent. Han smiler før han sier “man blir aldri helt klar for noe sånt som det her tror jeg, Jessica”
Det går noen minutter før jordmoren kommer tilbake, og nå blir vi tildelt et eget rom. Et rom vi skal vente på til vi får videre beskjed om når keisersnittet skal finne sted. Jeg får sykehusskjorte og beskjed om å skifte til den og til å ta av meg alt annet, og videre beskjed om at vi skal inn på operasjonssalen klokken elleve. Det er enda noen timer til, så vi får slappe av på rommet inntil da. De neste timene går unna på et lite blunk. Jeg får paracet, tar blodprøver, og anestesilege kommer for å snakke med oss og forteller om bedøvelsen jeg skal ha, samt svarer på spørsmål om vi hadde noen. Omkring halv elleve får vi beskjeden: Vi skal inn allerede nå! Nervene begynner virkelig å ta overhånd og jeg kjenner at jeg er engstelig, veldig nervøs og selvfølgelig også fryktelig spent. Jeg blir trillet ned til utenfor operasjonssalen, og Fredrik blir tatt med for å skifte til blå sykehusklær som han skal ha på seg inne på operasjonssalen. Jeg får lagt inn kanyler på begge hendene, satt opp håret mitt, og jeg føler meg veldig trygg og ivaretatt underveis. De forteller meg hva de gjør og opplyser meg underveis, og selv om jeg enda kjenner nervene godt, så hjelper det litt å vite hva som skjer og hvorfor.
Jeg skjelver som et aspeløv når de skal sette bedøvelsen, men det går greit. Jeg holder hånden til Fredrik som sitter foran meg som om jeg aldri skal slippe, og den merkelige følelsen av at jeg er bedøvd i hele underkroppen, fra navlen og ned, kommer raskt. Jeg kjenner den igjen etter sist keisersnitt med Leo. Og så er operasjonen i gang. Jeg følte meg litt uvel av og til underveis, men det ordnet de fort med riktig medisiner og ekstra oksygen.
Noen minutter ut i operasjonen river det skikkelig til i magen uten at det gjør vondt, og jeg skvetter til. “Oi, det der føltes skikkelig rart!” Sier jeg høyt. “Ja, nå blir det veldig snart baby her” hører jeg fra andre siden av forhenget. Noen sekunder etterpå hører vi noen klynk før det kommer et skikkelig babyskrik! Han er her nå, og jordmor kommer med ham til oss bak forhenget. Klokken 11:04 var han ute av den trygge magehulen, og ute i den store, skumle verden! Han har helt mørkt hår, og er en stor og velskapt gutt! Så fin han var, så perfekt. Så innmari stolte som vi ble, og for et overveldende og rørende øyeblikk det var.
Det å høre skriket hans for aller første gang… Jeg nekter å tro at hvordan barnet kommer til verden har så mye å si lenger da. Keisersnitt eller naturlig fødsel. Han var helt frisk og rask, og alt gikk komplikasjonsfritt. Det er det som betyr noe. Han ble født og alt gikk bra med oss begge. Jeg er sikker på at jeg følte en like stor kjærlighet til barnet mitt i det sekundet, som det jeg hadde gjort om jeg hadde født han naturlig. Jeg gråt, gråt, gråt og gråt litt til. Og Fredrik var bare så stolt der han hadde lille Noah i armene sine mens han kikket ned på meg. Den mest fantastiske følelsen i hele verden ♥
Det første møtet mellom storebror og lillebror. Vi har gledet oss så ufattelig lenge til de endelig skulle få treffe hverandre, og i går skjedde det. Leo kommer inn dørene på familierommet vårt her på sykehuset i full fart, og det første som slår meg er hvor ufattelig stor han plutselig er! Lille Leo er så absolutt ikke liten lenger, og det fikk jeg bekreftet så til de grader i går når jeg så han med Noah ved sin side.
Det går ikke lang tid før han får øye på lille Noah som ligger i sengen med meg, og da smiler han plutselig bredt. Jeg kjenner at jeg må ta meg sammen for ikke å gråte. “Se Leo, her er jo lillebror jo” sier Fredrik rolig når han kommer bort til sengen min med Leo i armene sine.
Og så måtte selvfølgelig Leo hilse litt ordentlig på lillebror! Han stryker forsiktig på Noah, og vi følger spent med. Leo kan være ganske voldsom av seg av og til, fordi han blir så glad og oppskaket. Men han mener jo aldri noe vondt med det selv om han kan være litt voldsom, og det hele går i grunn veldig bra. Jeg merker på hele han at han synes det er både spennende og skummelt. Endelig er øyeblikket vi har ventet så ufattelig lenge på her, og jeg må nesten klype meg selv i armen for å være helt sikker på at det faktisk er ekte.
Vi koste oss og nøt synet av dem sammen den tiden Leo var på besøk hos oss. Jeg skulle egentlig filme det hele og hadde pakket videokamera når vi skulle reise på sykehuset grytidlig mandag morgen, men det gikk helt i glemmeboken for jeg klarte kun å fokusere på guttene mine og å bare være tilstede i øyeblikket. Jeg tror aldri jeg har vært så stolt før noen gang tidligere!
Savnet etter storebror Leo er stort hos både Fredrik og hos meg, og vi gleder oss noe vanvittig til å komme hjem til ham i morgen. Vi er spent på den første tiden og hvordan Leo vil takle at lillebror faktisk skal være med oss hjem og bo med oss. Da starter hverdagen som en familie på fire for alvor, og vi kan nesten ikke vente ♥
I dag klokken 11:04 kom lille Noah til verden. Han veide nøyaktig 4000 perfekte gram og var 51 cm lang. Operasjonen gikk bra, og alt står bra til med oss.
Som vi har ventet på deg, lille venn! Jeg fikk ikke sove i natt på grunn av tanken på at alt sammen snart skulle være over. Hele graviditeten, alle månedene og alle ukene føltes plutselig bare ut som et vagt minne.
Det var så tøft å finne ut at jeg var blitt gravid igjen når vi fant ut av det tidligere i år – å finne ut av at den bitte lille kroppen din lå i magen min og hadde begynt å vokse seg til å bli akkurat deg, helt uten at vi hadde en anelse. Du var jo så vanvittig liten der du lå og sprellet med de bittesmå beina dine på ultralyden, men overraskelsen var absolutt alt annet enn liten. Vi hadde virkelig aldri i vår villeste fantasi sett det for oss! Pappaen din og jeg har stått sterkt sammen i all motstanden som har møtt oss siden den gang, og vi bestemte oss for at vi skulle få til dette – sammen.
Nå er endelig dagen kommet. Dagen hvor vi endelig har fått deg i armene våre, og vi er rett og slett på gråten av stolthet!
Du er allerede høyt elsket og så inderlig ønsket og velkommen inn i vår lille familie, Noah! ♥
Hei dere! En liten lørdagsoppdatering her, med mine siste magebilder. Er vi flere som er lei av struttende magebilder nå eller? Haha! Godt, for det er jammen meg jeg. Vi har akkurat hatt et lite besøk av VG (Som jeg kan fortelle litt mer om senere) før vi deretter spiste litt lunsj sammen alle tre her hjemme. Det har vært fryktelig tynt med oppdateringer de siste dagene, men jeg har gjort mitt beste og så har det bare blitt som det har blitt. Unntakstilstand kan man vel si at det har vært, for jeg elsker jo å oppdatere bloggen hyppig og ordentlig – heldigvis er jeg om ikke lenge tilbake som normalt. Det gleder jeg meg stort til!
Jeg skal ikke dra ut spenningen noe mer nå, men jeg ville bare så gjerne poste noen siste bilder av babymagen, samt gi dere en liten, rask oppdatering. Jeg har jo faktisk droppet å poste svangerskapsoppdateringer nå de siste ukene også, så jeg kunne ikke la være! Og så ville jeg bare så gjerne benytte anledningen til å takke så mye for alle som har ønsket oss lykke til.
Nå har vi ventet lenge nok – snakkes igjen når jeg er tobarnsmamma ♥
