Jeg er jo som dere vet ung mamma, og med det har det fulgt med en del fordommer. Det har jeg skrevet ganske mye om helt siden jeg startet bloggen min, men i dag skal jeg altså skrive om navnevalg.
Når jeg gikk gravid med Leo, var jeg nok litt usikker og redd. Jeg hadde nesten akkurat fylt 16 år, og plutselig skulle samboeren min og jeg snart bestemme navn til sønnen vår. Et så stort ansvar og ikke minst et så stort valg, som kom til å følge sønnen vår resten av livet. Jeg må innrømme at jeg i starten var litt redd for hva folk ville mene om navnet vi valgte, for jeg husker noen sa til meg at jeg «måtte for all del styre unna white trash og billige ung-mor navn» og allerede der kjente jeg på fordommene. Det kom i grunn ganske overraskende på. At det til og med fantes fordommer mot hva noen velger å kalle barna sine!
Jeg ristet det av meg, og Fredrik og jeg valgte et navn totalt uavhengig av hva vi trodde andre skulle mene om det. For hvorfor skal man egentlig ta “alle andres” mening i betraktning når man skal velge navn til barnet sitt? Det var jo vårt barn, ikke “alle andres”
Vi endte på Leo. Kort, enkelt, og veldig fint – Synes vi. Internasjonalt var det også, og ikke et topp 10 navn, men heller ikke et navn få hadde hørt om tidligere, så det var ikke helt “ukjent”.. Vi elsket det, og det gjør vi fortsatt.
Dere som utbryter “Stakkars barn som må leve med et slikt navn!” Når dere hører om foreldre som kaller barna sine noe annerledes – Hvorfor skal alle andre foreldre ta hensyn til hva dere mener er finest? Er ikke det viktigste egentlig at foreldrene synes navnet de har valgt til sitt barn er fint? Ville verden vært et bedre sted om absolutt alle valgte å kalle barna sine navn som Martin, Ole, og Anne?
Eller er det muligens bare et skikkelig luksusproblem vi har her i Norge – At vi kan sitte å irritere oss over hva andre mennesker velger å kalle barna sine, og skape fordommer mot den gruppen mennesker som velger navn som er annerledes istedenfor det tradisjonelle og vanlige?
Er det egentlig kanskje like greit at vi er forskjellige, og at vi med det også har forskjellig smak? Vi liker forskjellige navn, og sånn er det bare. Vi kan forby alle mennesker i hele verden å kalle barna sine veldig spesielle og annerledes navn, men det ville jo ikke forandret det faktum at vi er forskjellige og at foreldrene som egentlig ville ha kalt barna sine disse navnene – Fortsatt hadde synes at de navnene var finest.
Hva andre kaller barna sine, er ikke ditt valg. Og så er det jo fantastisk at vi i Norge har ytringsfrihet og hele den pakka der, men det er ingen unnskyldning for å være ufin og respektløs mot andre foreldre fordi de valgte et annerledes navn enn hva du ville gjort.
“Men herregud, stakkars barn, de kommer jo til å bli mobbet!”
Det er ikke ditt ansvar at andre barn (Eller voksne) Ikke har lært seg at man ikke skal mobbe. Vi skal ikke trenge å måtte se helt like ut og å hete det samme absolutt alle sammen i frykt for å skille oss ut, og med det bli mobbet. Nei, vi skal alle sammen ha lært at man ikke skal mobbe.
Kall barnet ditt Chanel for min del.
Eller Bjørn, Ola, Angelica-sofie, Julian, eller Leander.
Og jeg lærte en gang noe viktig av mine foreldre: Du kan ikke forandre andre mennesker. Men du kan forandre deg selv – Og har du ikke noe pent å si, så er det lov å stille seg selv spørsmålet om man trenger å si noe i det hele tatt. Liker du ikke navnet Matheo? Helt i orden – Da kan du jo bare la være å kalle ditt barn det, og heller fokusere på å finne et navn du liker!
Hilsen hormonbomba som har sett seg mett på fordommer som bunner i navnevalg.










































