I år har faktisk Fredrik og jeg bestemt oss for at barna våre ikke skal få gaver av oss til jul. Dette er noe jeg har tenkt på en stund allerede, men som vi nå har bestemt oss for etter en prat tidligere i dag.
Barna våre har alt de trenger, og når de noen gang skulle mangle noe, altså virkelig mangle noe og ikke bare ha lyst på noe, så kjøper vi det. Jeg skal for eksempel straks kjøpe nye vintersko til størstemann som han trenger nå som vinteren er i full gang, og av og til har vi bare mistet så mange av de små sokkene deres av vi må gå til innkjøp av nye. Slikt skjer og det er aldri noen problem for oss, vi bruker gledelig penger på barna dersom de trenger noe. Jeg elsker å bruke penger på barna, men det er ikke noe vits i å bruke penger simpelthen bare for å bruke penger.
Barna har absolutt alt de trenger og vel så det. De har kurver stående i stuen vår fulle av leker. De har enda et lass med flere leker som jeg har satt bort på rommet til Leo. De har så mye klær at det tyter ut av kleskommoden deres. De har masse sengetøy, og sengene deres er så og si nye. De trenger virkelig ingenting.
Men vet dere hva, folkens? Det er foreldre der ute som sitter og gruer seg til jul. Mødre og fedre med barn som definitivt ikke har kurver fulle av leker stående i stuen, og mødre og fedre med barn som absolutt ikke har så mye klær at det tyter ut av kommodene deres. Mødre og fedre som sitter og gruer seg fordi de vet at de heller ikke i år får kjøpt gave til barna sine, og at selv om en julegave for noen av oss gjerne er noe man har lyst på eller ønsker seg – så er en julegave for disse foreldrene noe barna deres virkelig trenger.
Jeg mener ikke at alle burde slutte å kjøpe julegaver til barna sine fordi det er noen der ute som trenger den mer, for det blir jo litt som å si at man aldri skal kunne klage fordi det alltid er noen der ute som har det verre. Jeg mener bare at vi har valgt å la være fordi det føles helt feil å skulle kjøpe gave på trass til barna våre når de ikke trenger noe, når det er så mange der ute som mangler så mye!
De er små enda, og de har ikke den store gleden av det enda heller. Til bursdager har det vært mer spennende for dem å leke med gavepapiret og innpakningen, og det sier i grunn sitt.
De får også garantert nok av gaver av familie og venner – hvilket vi selvfølgelig setter stor pris på. For det er ikke sånn at vi nekter å ta i mot gaver til barna våre, men vi lar være å kjøpe selv. Jeg kommer nemlig ikke til å kjøpe enda flere leker til barna som de virkelig ikke trenger. Som de synes er spennende samme dag, før de er glemt og ligger nederst i lekekurven. Og jeg kommer ikke til å kjøpe en gave bare for å ha kjøpt noe, når det ikke finnes en ting de faktisk trenger.
Selv om det på ingen måte er enten eller, så vil jeg heller fra tidlig alder lære barna om andre barn som ikke er i nærheten av like heldige som dem. Om takknemlighet. Om omtanke. Barn som ikke har alt de trenger, kanskje ikke i nærheten en gang. Og at man skal hjelpe de som trenger det dersom man har mulighet til det.
Mer om det er jeg ikke interessert i å utbrodere om på bloggen, og det har jeg heller aldri hatt behov for å gjøre tidligere i motsetning til andre som, ja, kanskje donerer penger eller gjør fine ting for andre – men som samtidig må fortelle om dette til Gud og hvermann hver gang det skjer. Vet du hvorfor jeg lar være? Det blir det samme som å gjøre noe fint for noen, men samtidig høste cred for at man gjør det. Å stille opp for andre uten å høste ros og likes – for er det ikke nettopp da det betyr noe? Når man ikke engasjerer seg kun for egen vinning?
