“Du kan ikke late som om du er så overrasket over at du blir gravid når du vet hva du har gjort”
Jo, faktisk så kan jeg det. Graviditeten var ikke planlagt, og det ble gjort tiltak for at dette ikke skulle skje. Selvsagt. Ingen 16 åring’s drøm er å bli gravid, la oss være ærlige her.
For litt over et år siden skulle jeg starte i 10ende klasse. Jeg husker jeg gledet meg så masse, samtidig som jeg gruet meg litt. Skulle året gå fort eller treigt? Kom jeg til å miste kontakten med vennene mine fra ungdomsskolen når jeg begynte på videregående? Kom jeg til å klare å gjøre det bra nok det siste året på ungdomsskolen, sånn at jeg kom inn på skolen i Larvik?
Året gikk fort! Alt for fort. Men samtidig føles det ut som det er flere år siden jeg var på klassetur med den trygge, gode klassen min fra ungdomsskolen. Men så er det bare måneder siden? Helt uvirkelig. Det er bare noen måneder siden fremtiden min så annerledes ut, veldig annerledes. Det er bare noen måneder siden jeg satt på rommet mitt i Gjøvik og slet med engelskoppgaven jeg skulle levere samme kvelden. Det er bare noen få måneder siden jeg dro til Larvik med flyttelasset mitt for en ny start. Og det er, faktisk, kun 4 og en halv mnd siden jeg satt på legekontoret og fikk beskjed om at kroppen min bar på et barn.
Tenk at livet kan forandre seg så raskt?
Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år er så langt frem i livet, i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer jeg og Fredrik til å taklet alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.
Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har jeg og Fredrik et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?
Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?
Plutselig skjer det uventede, enten det er positivt eller negativt. Ting kan skje så ufattelig raskt. Man vet aldri når noen plutselig kan bli revet vekk fra livet ditt, eller når noen plutselig uventet dukker opp.
Og nå sitter jeg her da. Bare noen måneder senere fra et vanlig liv som ei vanlig jente i vanlige, lille Norge. Med en fremtid som er veldig ukjent og ny i forhold til hva jeg trodde den skulle være på dette tidspunktet i livet mitt.
Del gjerne innlegget videre ♥