Vi har hatt en super dag! Håper deres har vært minst like god! Nå er det endelig helg og jeg gleder meg så til å tilbringe den med familien min. Eller, Fredrik og Leo skal bort en tur i kveld men ellers skal vi tilbringe den sammen! Haha!
Jeg fikk noen kommentarer på at det “plutselig” virket som om alt var så bra igjen i går fordi jeg blogget om andre ting etter jeg postet DETTE blogginnlegget for to dager siden om at det har skjedd noe vondt. Ting er ikke bra. Men jeg kan ikke ligge inne i sengen og synes synd på meg selv av den grunn. Det gjelder å komme seg opp og ut, få tankene på andre ting og å tenke positivt. Det betyr ikke at jeg har det bra, ei heller at ting går greit, men at jeg er villig til å se forbi det fordi jeg har verdens viktigste oppgave hver dag: Å være den beste mammaen jeg kan være.
En SÅ fornøyd gutt etter dagens handling av ny ytterjakke! Virkelig en ny favoritt i klesskapet, synes den er helt nydelig! Blå med grått mønster av snøkrystaller ❤
Ei venninne av meg kom til oss helt fra Gjøvik i dag, så derfor dro vi ut på lunsj i tolvtiden og etter det har gått i litt klesshopping og handling til Leo sin ettårsdag. Ellers har vi slappet av og kost masse med lillemann! Kjempehyggelig! Vi var en liten tur hos legen med Leo for første gang også, fordi han hadde en veldig stygg hoste i går kveld og i dag tidlig. Det ga seg imidlertid en del tid før legetimen, men vi dro likevel for å finne en eventuell årsak til dette. Han var helt frisk og rask, så da kan jeg sove godt i natt også! Han fikk til og med stikk i fingeren og lagde ikke et eneste pip. Så flink!
Jeg tar det litt i mitt tempo med bloggingen nå. Jeg trenger litt tid som dere sikkert har skjønt, og prøver å få ting til å synke inn. Vil takke så utrolig mye for alle fine og støttende kommentarer!
Ha en fin torsdagskveld! Regner med at dere gleder dere minst like mye som vi gjør til HELG <3
Jeg strekker hodet innenfor soveromsdøren og ser at Leo og Fredrik koser og leker sammen, før jeg spør om de snart skal stå opp. “Vi kommer nå snart” sier Fredrik. Jeg smiler og lukker døren etter meg. Deretter lager jeg meg litt te før jeg går for å sette meg foran tven. Etter en stund blir det helt stille der inne, og jeg braser inn døren samtidig som jeg sier “Kommer dere snart eller, jeg-” og lenger kommer jeg ikke før jeg ser at de har sovnet sammen der inne!
Jeg har egentlig hatt det veldig bra de siste periodene. Fredrik og jeg har hatt en veldig fin tid, Leo har vært like glad som alltid, og ting har kjentes ut til å ordne seg. Det er så jævlig at en liten ting kan få alt til å føle at det raser sammen som et korthus.
Jeg klarer ikke å blogge mer i dag. Det har skjedd noe som gjør at jeg trenger tid til å tenke, noe jeg aldri i verden trodde at skulle skje igjen nå. Jeg klarer ikke å sette meg ned og poste bildene av den deilige frokosten min, og bilder av at jeg smiler – når jeg overhode ikke smiler på innsiden. Jeg klarer ikke å late som om at jeg har det bra, for akkurat nå føles det som om fremtiden min og alt bare raser sammen rett foran øynene mine.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere alt. Jeg kan ikke det. Men jeg vil at dere skal vite at jeg skulle ønske. Jeg må ha en viss grense på hva jeg skal dele eller ikke, slik at ikke alt av privalivet mitt ligger ute på nett for alltid.
Det er så innmari rart at ting kan snu så fort.
Jeg setter uendelig stor pris på deres forståelse i dag. Jeg skulle ønske dette aldri hadde skjedd. Uheldigvis er det enkelte ting i livet man ikke kan velge om skal skje eller ikke…
4. Hvor høy er du? 160 cm. Flere av leserne mine som møter meg i virkeligheten kommenterer alltid at jeg er såå liten i virkeligheten, haha!
5. Hva var det siste du spiste? Pannekaker! Yum
6. Hva var det siste du drakk? Vann.
7. Er det noen du savner? Jeg savner familien min, bestevenninnna mi, og kattene mine hjemme i Gjøvik. Og selvfølgelig venner fra Gjøvik!
– Familiebesøk fra i sommer, søstrene mine!
8. Svart eller hvit? Svart! Eller, hvitt interiør og svarte klær.
9. Favoritt tv-show? Altså, bare serier som går på tv? Da er det i så fall Masterchef USA, The big bang theory, Bloggerne, og Helt perfekt.
10. Favoritt artist? Lana del rey uten tvil. Må jeg velge noen på andreplass blir det Wiz Khalifa og Drake.
11. Har du piercing? Nei, og godt er det.
12. Hva er din favorittsang? Det endrer seg egentlig hele tiden, men elsker alt av Lana.
13. Hvor gammel er du? 17 år! Jeg fyller etterlengtede 18 år tidlig i juni! Det skal bli godt!
14. Stjernetegn? Tvillingene!
15. Hva ser du etter i en livspartner? Noen jeg kan stole fullt og helt på, som jeg kan føle meg trygg med, som jeg kan være med uansett hvor det er, fordi det viktigste ikke er hvor vi er men at vi er der sammen. Kanskje aller viktigst: en jeg kan le masse med.
16. Favoritt quote? Hadde du spurt meg for to år siden hadde jeg sikkert overøst dere med quotes, men har dessverre ingen å dele nå!
17. Favoritt skuespiller? Jessica Lange og Leonardo Dicaprio. Alt de er med i av filmer blir liksom råbra.
18. Favorittfarge? Alt. Det kommer an på humør, stort sett. Men jeg er kanskje ekstra glad i sort og beige.
19. Høy eller lav musikk? Høy! Hater å ikke kunne høre hva vedkommende i sangen sier.
20. Hvor drar du når du er trist? Får ikke akkurat satt meg i bilen og dratt noen steder med en baby på slep, så stort sett går jeg på rommet for å sove litt. Det hjelper alltid.
21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Det har jeg egentlig aldri tenkt over?! Fredrik mener jeg bruker en halvtime, men jeg stoler ikke helt på det. Kanskje 20 min?
22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Kommer veldig an på humøret til Leo og om han er i stand til å sitte og leke alene eller ikke, uten å rive ned ting og bombadere stuen vår.
23. Har du noen gang vært i en fysisk slosskamp? Ikke slosskamp, men stadiet før det. Herregud, hold dere unna sånt.
24. Turn on? Mennesker som er ekte.
25. Turn off? Når gutter sender bilder av underlivet sitt. Altså, hva mener du at jeg skal svare? Slutt med det.
26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Gråt av glede her forleden fordi Leo gikk.
27. Når sa du at du var glad i noen sist? Sier det konstant til Leo, teller det?
28. Hvilken bok var den siste du leste? Uff… Leser aldri bøker dessverre!
29. Favorittmat? Kinesisk, sushi, italiensk pasta, en skikkelig ostepizza, thailandsk kyllinggryte ooog biff med fløtepoter og soppstuing. Hilsen tidenes matelsker <3 Faktisk lagde jeg tidenes beste kyllinggryte i går
30. Hvilken serie så du sist? Orange is the new black!
31. Hvem snakket du med sist? Jeg sa til Leo at han ikke måtte slå meg med plastskjeen han går rundt og sutter på, så, Leo.
32. Hvilken film var den siste du så? Focus med Will smith, verdt å se!
33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? California, bora bora, italia er vel ønskene om dagen. Egentlig er jeg ikke et reisemenneske, men vi får se.
34. Hvor var du sist på reise? Var i Mallorca i 2011. Teller hytta?
35. Har du et crush? Ruby rose, har til tider lurt på om jeg egentlig er hetero eller ikke på grunn av henne.
36. Når kysset du noen sist? Pass.
37. Når ble du sist fornærmet? Hmm. Det er lite som fornærmer meg lenger, tror jeg.
38. Hva er favoritt godteriet ditt? Rosa hodeskaller!
39. Er foreldrene dine gift eller skilt? Foreldrene mine er gift.
40. Hva er favoritt smykket ditt? Et jeg fikk av Fredrik.
41. Hvilken sport gjorde du sist? Jeg er ikke et sportsmenneske, for å si det sånn.
42. Når var du med noen sist? Bor med Leo og Fredrik, så det blir vel dem det da.
43. Har du en frykt? Edderkopper og insekter, stort sett.
Håper dere har hatt en goood start på onsdagen! Gleder meg til oppdatere dere etterpå!
Jeg har søkt skole nå! Må ikke “søke” sånn ordentlig siden jeg er garantert plass, men måtte bekrefte at jeg skulle ha plassen ved å søke. Vet at jeg aldri hadde gruet meg om jeg ikke hadde hatt barn, men gleder meg egentlig mest. Begynner til høsten og skal gå studiespesialiserende.
Det er et kaos i bloggnorge om dagen, spesielt når det kommer til temaet plastiske operasjoner. Jeg ser veldig mange er i mot dette, og tenkte derfor å dele noe som er verdt å tenke på.
For alltid når noen står frem og forteller at de skal ta en plastisk operasjon (Nå prøver jeg ikke å forsvare Isabel sitt blogginnlegg hvor hun fortalte at hun skulle operere rumpa si, for i min verden var det unødvendig å skrive et helt eget blogginnlegg om det) så raser folk og spør: Men kan du ikke bare akseptere deg selv? Godt blandet sammen med “Det er i hodet problemet ditt ligger, ikke på nesen din som du vil operere”
Men hva hvis problemet ligger akkurat der da? Nesen din har plaget deg siden du var liten. Du har kanskje blitt ertet en del for den på barneskolen, og du kjenner at du begynner å hate den jo eldre du blir. Det går ikke en dag uten at du tenker på det. Du har det vondt med deg selv.
“Men det finnes jo viktigere ting i livet enn en litt stor og skjev nese, vel! Det kommer du til å oppdage når du blir eldre” Det er alltid ting som kommer til å være viktigere. Det betyr ikke at det ikke er viktig nok når du sliter sånn med komplekser at det går utover hvordan du har det konstant. Det ligger alltid der, i bakhodet ditt.
Men hva om du jobber med deg selv, tar psykologtimer, men likevel ikke klarer å akseptere at nesen din er så jævlig stor da?
Hva om det gjør at du blir deprimert? At det senker livskvalitetet din varig? Er ikke jenta som hater den store nesa si også verdig et godt liv i en kropp hun føler seg vel i?
Er ikke alle det?
I følge de aller fleste som er i mot plastiske operasjoner skal man jo bare akseptere hvordan man ser ut. Det er jammen lettere sagt enn gjort, og spesielt når dette utsagnet kommer fra mennesker som aldri i verden har opplevd å genunint slite med komplekser. Men hva om det ikke går, hva om det ikke fungerer? Skal du leve ulykkelig resten av livet ditt da? Fordi du er et dårlig forbilde om du gjør noe med den store nesa di?
Hva med å være et godt forbilde for deg selv, og å kunne leve godt med deg selv? Er ikke det minst like viktig som å være et godt forbilde for andre?
Vi vil jo aller helst ikke at noen i det hele tatt skal føle at de er så fæle og stygge at de føler de må legger seg under kniven. Men hvis noen først skal gjøre det; La det i det minste være av “rette” årsaker. Nemlig hvordan du føler det. Hva kan du prøve før du i verste fall gjennomfører den plastiske operasjonen? Er dette noe du må gjennomføre for at du skal kunne klare å være glad, og å ha det godt med deg selv?
Spørsmålet burde være: “Hva kan vi hjelpe deg med for at du ikke skal operere deg?” Ikke “Hva vil du operere først?”
Jeg mener selvføglelig ikke at man skal operere bare for å operere, som jeg har et inntrykk av at flere dessverre gjør. Du skal ikke legge deg selv under kniven fordi du ser at “alle andre” gjør det. Da tenker jeg at du ikke helt forstår hvilke unødvendige risikoer du tar ved å gjennomføre en stor operasjon. Da tenker jeg at du ikke helt har forstått hva du begir deg ut på, og hvilke konsekvenser det kan få for fremtiden din.
MEN:
Det er en vesentlig stor forskjell på det å operere nesen din fordi du har slitt med komplekser hele livet, og at det begrenser deg fra å leve godt – Og det å operere rumpa di spontant fordi du ikke synes den er stor nok.
Herregud som tiden flyr…. En måned til ettårsdagen til vår største skatt! I den anledning har jeg laget kollasj med bilder fra han var 1 måned til han nå er 11!
Måtte bare ha med det siste bildet av at han vinket til kameraet også! Herregud, tror dere jeg smeltet helt når han begynte å vinke eller… Hehe, ja!
Veldig stolte av gutten vår! Ufattelig glad at jeg har tatt såpass mange bilder som jeg har, de har jeg jo for alltid og det er så veldig morsomt å se tilbake på hvordan han har vokst og forandret seg. Utrolig takknemlig for at jeg får lov til å være mammaen til verdens beste Leo!
Jeg har tenkt på å skrive dette blogginnlegget alt for mange ganger. Jeg har stoppet meg selv veldig mange ganger, alt for mange ganger – fordi jeg har vært redd. Redd for kommentarene som kanskje kommer tikkende inn. Redd for at det skal brukes mot meg. Jeg har vel egentlig kommet frem til at hvis noen vil hate på meg fordi jeg er ærlig, så er det helt i orden. Det er greit.
Leo kom til verden i fjor, og jeg merket at ting var en del mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg. Noen ganger gråt vi litt sammen, Leo og jeg. Spesielt på våkennetter og dager alene med mye jobb og masse husarbeid. Ting gikk seg til, på en eller annen rar og småsyk måte blir man liksom vant til at ting er veldig slitsomt, – og fordelen med det er at ting plutselig ikke føles så veldig slitsomt lenger. Altså, du sovner i det du legger hodet ditt ned på puten, men du plages ikke nevneverdig på dagen av at du rett og slett er så sliten at du vil spy.
Så ballet det på seg. Jeg tok det jo litt rolig med blogge (altså jobben min, uansett hva dere definerer som jobb så jobber jeg med bloggen i mange timer om dagen, og sånn er det bare) i starten, men merket at det lå i bakhodet mitt hele tiden. Jeg måtte planlegge innlegg i hodet mitt, tenke på hva dere ville lese, samtidig som jeg skulle praktiserer dette og skrive det ned på velformulerte måter. Jeg taklet det, og det gikk egentlig bra.
Etter hvert ryddet jeg ikke konstant hjemme. Det ble av og til litt rotete. Altså, ikke noe store greier – men jeg følte veldig på det. At det ikke var plettfritt hele tiden. Jeg begynte å stå opp tidligere, få ryddet opp slik at det så ordentlig fint ut. Jeg gjorde fryktelig mye husarbeid, og det begynte å ta på både nattesøvn og energi. Jeg klarte det, selvfølgelig, men det betyr ikke at det var sunt.
Jeg laget ordentlig middag hver eneste dag. Det tok også mye tid og krefter, men er noe jeg har satt veldig høyt veldig lenge nå. Hjemmelaget mat til sønnen vår også. Både grøt og annet.
Jeg følte meg enda grei, men jeg kjente at det tok på en del krefter. Det er noe som heter at du klarer å være sterk når du må, og jeg tror det passer veldig godt inn her. Plutselig dukket det opp kommentarer på bloggen om at jeg ikke burde ha på meg stramme bukser, siden det så ut som buksene mine skulle revne fordi jeg var så stor. Jeg fikk også høre at jeg ikke burde ha på meg magetopp siden jeg ikke hadde kroppen til det. Jeg stoppet opp. Så tilbake på alt jeg mestret i hverdagen. Det var tre måneder siden fødsel. TRE måneder. Jeg begynte å trene masse, jogge masse, og lage veldig sunn og god mat. Jeg ville ikke at det skulle påvirke meg, men fakta er at det gjorde det.
Jeg begynte å tvile. Var jeg ikke fin nok? Var jeg ikke bra nok for Fredrik? Var jeg ikke en god nok mor? Og hvorfor i pokkers navn ville noen ødelegge den første tiden min med Leo ved å kommentere kroppen min på den måten? På mange måter ble jeg litt sint, men istedenfor å bli sint på de som skrev det, ble jeg sint på meg selv. Kanskje jeg ikke holdt mål. Kanskje jeg aldri kom til å bli bra nok.
Det kommer rett og slett til et punkt hvor det sier stopp. Vi ba aldri om hjelp eller avlastning med Leo de første månedene. Jeg skulle klare alt selv. ALT. Jeg gjorde jo det, men jeg ble utslitt. Det var ikke verdt det. Det er viktig å be om hjelp om man trenger det. Man må gjøre det, eller så blir man helt ødelagt.
Jeg lagde hjemmelaget mat hver eneste dag, tok alt av husarbeid hver eneste dag i den rimelig store leiligheten vår, jeg jobbet mye (Ikke bare fysisk, men også i hodet mitt) og ville ikke at det skulle gå utover Leo, så jeg gjorde mye om natten og grytidlig om morgenen. Jeg gikk turer med Leo så han fikk masse frisk luft, jeg trente veldig mye, jeg måtte holde meg oppdatert ellers, ha tid med venninner og å være sosial, og Leo skulle absolutt få sin del med nok oppmerksomhet og kos. Familien min og vennene mine som bodde flere timer unna skulle jeg også ha tid til, og det inkluderer reising. Jeg skulle planlegge ukeshandling. Klare å sove om natten uten å stresse meg i hjel.
I tilegg skulle jeg ha en kjæreste og samboer som skulle ha sin del.
Og jada, jeg vet at dere finnes. Dere som har 14 barn, og plettfritt hus, dere som klarer alt kjempefint og ikke synes det er slitsomt i det heeele tatt. Og det er greit, fordi vi er forskjellige. Ingen skal tvinges til å synes det er slitsomt å ha barn om du simpelthen ikke synes det, men vær vennlig å husk på at barn er forskjellige, barn krever ting på forskjellige måter, og livene våre er defintivt også svært forskjellige. Det blir bare alt for enkelt å si at siden du synes det går helt fint å ha 6 barn og å ta vare på hjem, helsen din, og lage økologisk mat hver dag, så skal det gå bra for alle andre mødre også.
For oss endte det med brudd.
Det var ikke den avgjørende faktoren for at det ble slutt, men defintivt en medvirkende. Så alvorlig ble det. Kunne jeg bare ikke gitt litt faen i at huset ikke var skinnende rent til en hver tid? Kunne jeg ikke bare tatt pizza til middag i ny og ne, uten dårlig samvittighet?
Kunne jeg ikke bare bry meg litt mindre? Gi litt faen i om andre mente jeg var en dårlig mor om jeg det sto en del oppvask på kjøkkenbenken? Drite i å få dårlig samvittighet om jeg satt vaskemaskinen på skylling for endte gang?
Vær så snill dere, dette er min bønn til dere: IKKE gjør den samme feilen som meg. Det er enkelte ting du aldri får igjen i løpet av livet, og tid er en av dem.
Jeg har avtalt med meg selv, og Leo, at vi skal ut for å kjøpe nye klær til ham på fredag! Da har vi noe å glede oss til hele uken. Jeg har ryddet bort masse klær som er alt for små, og det føltes litt trist men samtidig litt morsomt. Jeg fant til og med igjen en av bodyene hans i størrelse 56, og Fredrik trodde den hadde blitt krympet i vaskemaskinen, og at det var umulig at Leo hadde vært så liten! Kan ikke akkurat si meg uenig i det!
Det ble ikke noe ekstraordinært antrekk på han i dag, men hverdagslig og fint. Jeg bruker forresten kun bukser i mykt-denimstoff som jeg vet at han synes er behagelig. Det er litt viktig for meg at jeg alltid vet at han kan bevege seg akkurat like mye som babyer på hans alder skal, i tilegg til at han skal ha det komfortabelt i klærne han har på, og så vil jeg jo gjerne også at de skal være fine i tillegg!
