Hvert år siden jeg begynte å blogge, har jeg på denne tiden av året rotet litt i arkivet på bloggen for å se selv og vise dere hva jeg gjorde året tidligere. For hvor mye kan egentlig skje på ett år? 

Hvert år sitter jeg og lurer på hvor jeg er året etter. Hva som skjer i livet mitt, og om noe har tatt en uventet vending det året. Har jeg kanskje begynt på skole?

For to år siden nå var jeg gravid med Leo i svangerskapsuke 24. Jeg kan enda huske følelsen av hvor lettet jeg var over å komme forbi svangerskapsuke 24, for da visste jeg at den var en sjanse, enda hvor minimal den var, for at Leo kunne overleve utenfor magen om han mot all formodning skulle bli født. Jeg var på besøk i Gjøvik mens Fredrik var hjemme i den lille hybelen vår i Larvik. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Mens for ett år siden nå.. 

Leo var 8 måneder gammel i slutten av november for ett år siden. Han hadde akkurat lært seg å krype, og var som han er nå – en veldig fornøyd og GLAD liten gutt. Vi hadde begynt å glede oss til advent og julen som skulle feires i Gjøvik, og jeg hadde fått kjøpt inn en del julegaver. Mange rolige dager hjemme og jeg hadde det ikke så veldig bra på grunn av omstendighetene og alt som skjedde mellom Fredrik og meg, men Leo er som han alltid har vært en gledesspreder og gjorde dagene mine lette, fikk meg til å glemme at jeg hadde det vondt. I november fikk vi også søsteren og moren min på besøk, hadde mange koselige shoppingrunder i byen, og pyntet pepperkaker hjemme som jeg husker Leo synes var helt storartet! 

I morgen er Leo 20 måneder gammel, og det er kun 4 måneder til han fyller to år! Han er ingen baby lenger, men han er definitivt den samme gledessprederen og flotte gutten han alltid har vært.

Stor klem

DEN STØRSTE FEILEN I MITT LIV?

Jeg har stadig vekk hørt at andre unge snakker om at livet deres hadde gått i grus om de var i samme situasjon som oss. At de sier det er så mye de vil oppleve før de skal bosette seg og «slå seg ned» et sted og stifte familie. Skal jeg være helt ærlig så skjønner jeg det! For guds skyld, ikke tolk meg feil. jeg elsker barna mine over alt,ville aldri byttet det ut mot noe, men tanken på hva jeg hadde gjort uten dem og hvor jeg hadde vært uten dem har jo slått meg. Hva som egentlig hadde skjedd og hvordan livet mitt ville vært om jeg aldri hadde truffet Jessica.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Hvis jeg tenker tilbake i tid, til da jeg begynte å snakke med Jessica når jeg gikk i 10. klasse, så var jeg skikkelig barnslig, umoden og veldig opptatt av damer. Gikk ut med helt midt på treet karakterer, og var veldig klar for videregående. Mulighetenes sted tror jeg lærerne mine kalte det, haha. Jeg husker alt mas om karakterer, fremtiden, jobb.. Alt jeg tenkte på var å bli kjent med folk, få flere venner og leve livet. Hadde ingen plan for hva jeg skulle når jeg var ferdig. 

Jeg har alltid vært glad i å reise. Har alltid sett opp til bestefaren min som døde tidligere dette året, han hadde reiste jorden rundt. Jeg misunnet han for alle stedene han hadde opplevd, og håpet at jeg selv kunne gjøre det samme en dag. Og når jeg starta på videregående så fristet det så sykt å ta 2. året i utlandet, jeg fikk reisefeber. Jeg var rastløs, ville ut og bort. Jeg hadde aldri noe plan for hva jeg skulle gjøre etter videregående. eneste planen jeg hadde var at jeg ville oppleve ting. Reise, feste, leve livet, dame ville jeg ha, men tanken på å få barn tidlig var ikke et alternativ. Det ville jo være sosialt selvmord. Det gikk jo ikke. Livet mitt ville falt sammen. (Og derfor tipper ikke jeg lotto, for ja så feil kan man ta) 

Jeg skulle gjøre alt det andre ungdommer gjorde.  

Den aller største forskjellen måtte ha vært friheten. Det å kunne dratt ut når jeg vil, kommet hjem når jeg vil, og kun ha ansvar for meg og mitt. 

Det er veldig vanskelig å sette seg inn i en annen situasjon enn den man selv befinner seg i. Men tanken på hva jeg ville gjort nå om ikke….. Er rar å reflektere over. Om det verken var for Jessica, Leo eller Noah nå så ville jeg mest sannsynlig hatt en normal ungdomstid og jeg hadde nok ikke fått barn før i “normal” tid.

Er det min største feil? Å ikke få oppleve ungdomstiden? Nei tror jeg. Ja jeg hadde helt sikkert opplevd mye, fått reist mye, fått festet fra meg… Men med barn tror jeg man opplever minst like mye, men på en annerledes måte.

Hei alle sammen!

I dag er gutten vår 6 uker, og vi var derfor på 6-ukers kontroll med ham på helsestasjonen i dag. Vi var rimelig trøtte begge to ettersom det ble fryktelig sent i natt fordi han trengte massevis av trøst og kos. Men det gikk så fint så. Og gjett om han vokser! I dag veide han 6010 gram og var 59 centimeter lang. Tenk, han har lagt på seg 2 kg og vokst 8 centimeter siden fødsel! Han har med andre ord blitt god og rund, en stor gutt som blir vakrere for hver dag som går! Det var legesjekk også i dag, og ingen ser ut til å finne ut hva som kan være grunnen til all skrikingen hans, annet enn kolikksmerter. Jeg skulle egentlig ønske de fant en eller annen grunn til at han gråter så mye, og at det hadde vært noe annet enn kolikk. For om vi hadde funnet en årsak kunne vi jo ha hjulpet ham med å bli bra igjen ♥..

Han smilte skikkelig til meg i dag på helsestasjonen, og jeg blir helt på gråten hver gang! Det at han begynner å smile mer og mer nå og at han har lagt på seg så vanvittig fint de siste ukene er en god trøst oppe i alt. Det skal sies!

Nå kommer snart Fredrik og Leo hjem og jeg gleder meg som et lite barn til en koselig ettermiddag! Kjenner jeg savner Leo så mye når han er i barnehagen nå om dagen. Heldigvis er det ikke lenge igjen til verken desember eller jul, og dere kan tro jeg gleder meg til juleferien når vi alle fire skal være hjemme sammen igjen. Fredrik har spart to av ferieukene sine, og Leo skal ut av barnehagen i to uker for å tilbringe tid med oss. Det blir bra! Håper dere har hatt en fin mandag hittil, så snakkes vi senere ♥

Leo var jo som dere vet rundt 9 måneder når jeg ble gravid igjen, selv om det skulle vise seg å gå ytterligere to måneder før jeg fant ut av det og han var blitt 11 måneder gammel allerede. Helt siden jeg gikk gravid og visste at jeg kom til å få to tette gutter har det kommet mange spørsmål om hvilke fordeler jeg ser at det har, og hvilke ulemper jeg ser. For slik er det jo med alt i livet. Fordeler og ulemper. Med valgene du tar også “You win some, and you lose some” – er det ikke det man sier? Og nå i tiden etter Noah ble født har jeg fått spørsmål fra andre mødre som vurderer det samme, og som lurer på hvordan jeg opplever det hittil. 

Mellom guttene mine er det 18 måneder og ca to uker, og jeg hadde aldri i mitt liv sett for meg at jeg skulle få to tette barn – men nå som jeg har det ser jeg mange fordeler med det, og er selvfølgelig sjeleglad for at det ble akkurat slik ♥

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

De av dere som har fulgt meg lenge vet jo at det ikke var noen plan å få to barn så tett i alder. En fordel med å vente er jo at det første barnet får litt mer tid til å være alenebarn, og litt mer tid til å ha foreldrene for seg selv og til å være i fokus alene. Selv om jeg ikke akkurat tror det er skadelig for Leo at han ikke fikk mer enn 18 måneder med full oppmerksomhet fra foreldrene sine. Hehe! Noen eksperter har jo til og med gått ut med at de mener det bør være så og så mange år mellom søsken for at det skal være optimalt og for at begge barna skal være sett og for at moren skal ta seg godt nok av dem, men vår situasjon er absolutt optimal selv om Leo og Noah kun er 2 uker fra å kunne kalle seg pseudotvillinger.

Selvfølgelig får ikke størstemann den fulle oppmerksomheten som han fikk tidligere, men han er sett og får likevel rikelig med oppmerksomhet – så vi har ikke dårlig samvittighet. 

Ellers blir det vel også ansett som en fordel at vi vil bli ferdige med den travleste småbarnsfasen tidligere enn de som venter med å få nummer to – selv om jeg må innrømme at det kan være både en fordel og en ulempe, alt ettersom hvordan man ser det. Jeg synes babytiden er en utrolig flott, men travel tid – og det er ikke noe jeg “venter” på å bli ferdig med. 

Men så er det jo til tider krevende. Begge skal ha sitt, og størstemann er jo høyt og lavt til en hver tid. Siden han ikke er så stor enda han heller, og til tross for at han skjønner utrolig mye av det vi gir han beskjed om, så skjønner han jo ikke alt, og er i tillegg til det godt inne i 2-års trassen. Det i kombinasjon med en ny baby er ikke alltid like enkelt!

Når det kommer til de som lurer på om to tette er noe for dem, så tror jeg det kommer mye an på din personlighet også. Jeg liker det travelt og hektisk, og Fredrik og jeg er begge ganske hjemmekjære. Det tror jeg er en fordel.

Jeg kan jo ikke akkurat utnevne meg som noen ekspert på noen som helst måte da minstemann enda kun er 6 uker gammel. Mye kommer sikker til å forandre seg de neste månedene, kanskje til og med bare de neste ukene! Jeg husker jeg leste om en mamma i en reportasje som sa at to tette barn ville gjort henne steingal, og da måtte jeg le litt. For jeg husker så godt at jeg tenkte nøyaktig det samme selv, like før jeg ble gravid igjen! Det ER så travelt som alle sier at det er, men gjett om det er verdt det da ♥

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Badekos. Alenetid. Leo og mamma tid.

I dag slo det meg. Det er faktisk ikke lenger enn ett år siden jeg gikk hjemme i permisjon med Leo. En tung tid, jeg var singel, og kikket på leiligheter til leie på Finn. Aldri har jeg kjent mer på følelsen av at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten Leo.

Og dette året, med en lillebror som trolig har kolikk. Leo skjønner ikke hvorfor Noah bråker så, og dekker ofte ørene sine med hendene. Han kommer bort til Noah og meg på sofaen og prøver å trøste lillebroren sin. Han stryker på ham og gir han klemmer. Det er tøft. Og aldri har jeg kjent mer på følelsen av at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten Leo.

Mange tror tydeligvis at det å gå gjennom tøffe stunder med barn gjør ting verre. For meg har det gjort det motsatte. Leo holder meg oppe. Setter ting i perspektiv. Jeg finner så mye trøst i ham. Leo får meg til å huske på at uansett hva som skjer, så går det bra til slutt.

Og at hvis det ikke går bra enda, så er det ikke slutt enda heller.

Hei dere!

I dag har vi hatt besøk av oldefaren og oldemoren til barna, som møtte Noah for aller første gang i dag! Jeg hadde stått opp bare en halvtime før med Noah siden jeg mildt sagt er ganske trøtt om dagen, og hadde knapt fått børstet håret mitt, og hvert fall ikke fått begynt å rydde ordentlig her hjemme. Men sånn er det bare, man kan ikke få til alt. Blitt veldig flink på prioriteringer her, for å si det sånn 🙂 Det var i hvert fall veldig koselig å treffe dem igjen, og ikke minst at de endelig fikk hilst på Noah, og fikk truffet Leo igjen. Leo var i hundre hele tiden og synes det var superstas å få litt besøk! Det er jo ikke så ofte vi får sett dem ettersom de er bosatt på toten (Hvor pappa sin familie er fra) så det er jo et godt stykke å reise.

Nå var de heldigvis i Drammen på besøk, så da var ikke veien hit like lang!

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Oldefar, oldemor og lille Noah.

Veldig glad for at de hadde muligheten til å komme i dag! Noah sov lenge hos oldemoren sin, noe han ikke akkurat gjør så ofte ellers hos verken Fredrik eller meg – så det var nok godt for ham. Siden vi er unge selv er det jo klart familien også er yngre enn hva besteforeldre og oldeforeldre “normalt” sett er. Men det er jo i grunn bare en stor fordel. Flere år sammen i fremtiden, og muligheten til å se barnebarn og oldebarn vokse opp! I utgangspunktet i hvert fall – så det satser vi selvfølgelig på 🙂 For det er klart det ikke er en selvfølge uansett hvor gammel eller ung man er.

Selv er jeg støl i dag etter all byssingen og bæringen i går kveld med minstemann. Håper og krysser fingrene og alt som kan krysses for en roligere kveld, men er forberedt på det motsatte. Kos dere og nyt helgen, vi snakkes ♥

Se her da dere…

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Åh! Endelig er de her.

I dag fikk jeg tilsendt noen av bildene av Noah fra vi var på nyfødt-fotografering med ham når han var 10 dager gammel. Vi tok vel i underkant av 20 bilder til sammen som både Fredrik og jeg har sett på visningstimen vi hadde for et par uker siden, og dere kan tro det var vanskelig å velge ut de beste – alle var jo så bra! Hun tok så mange i forskjellige settinger også, så alle var liksom så innmari fine på hver sin måte.

Siden vi ikke har noen slike bilder av Leo valgte vi å ikke bestille noen bilder i stort format til å ha hengende her hjemme på veggen. Det føles litt feil å bare ha det av Noah og ikke av Leo. Vi bestilte derimot et eget album med 8 av bildene som vi skal ha liggende her hjemme, samt som vi skal ha stående på gavebordet hans i dåpen hans! Tror det blir veldig kjekt å ha det som et ekstra minne i tillegg til bildene vi har fått til skjermbruk.

Bildene ble jo utvilsomt helt nydelige da! Er det rart jeg er forelska? ♥

God kveld, alle lesere!

I dag har jeg snakket litt med helsesøster. Noah har nå begynt å hyle mer på dagtid i tillegg til kvelden, og er generelt mer urolig om natten også. Når jeg var på helsestasjonen med ham tidligere denne uken fikk helsesøsteren vår en kiropraktor til å se på ham, og han viser ingen tegn til låsninger o.l. Han har bare utviklet en favorittside (høyre), og det er egentlig det. Men uansett. Og siden det i tillegg ikke har bedret seg siden jeg var der på mandag, snarere tvert i mot, så mente hun at det tydet på kolikk.

Å høre at hun mente det tydet på det gjorde det egentlig litt verre. Vi går jo fortsatt med et håp om at det kan gi seg, men har han kolikk må vi jo faktisk bare forholde oss til det. Det var jo bare ikke slik det skulle bli. Vi skulle jo dra på kafeturer med venninner, gå masse trilleturer, og dra på besøk. Jeg vegrer meg for å gå på butikken når han gråter så utrøstelig, og nå de siste dagene vil jeg ikke ta han i vognen en gang i frykt for at han skal begynne når vi går tur.

Den siste tiden har bare vært så langt fra det jeg så for meg på forhånd – men ting blir ikke alltid som man tror og det kan man like gjerne erfare og lære seg først som sist.

Jeg hadde aldri planer i forkant om at jeg skulle utdype så mye om dette som det jeg har gjort, men hele situasjonen er helt ærlig ganske altoppslukende. Kanskje er det greit at det finnes blogger som er ærlig om hvordan dette er også, for de vet jeg selv at det ikke er mange av. For alle er ikke den første tiden med nyfødt baby som en drøm med kafeturer, shopping på kjøpesenteret, og en baby som stort sett bare sover. Som en leser kommenterte nylig, kolikk er jo faktisk ganske vanlig. 20 % av alle spedbarn rammes. Men skulle jeg trodd sosiale medier hvor “alle” har babyer som sover i evigheter og aldri lager noe støy, så hadde jeg aldri gjettet at det faktisk var så mange.

Vakringen vår som vi elsker så utrolig høyt ♥

Nå har jeg i hvert fall, etter en sterk anbefaling fra helsesøster, kuttet ut all melk og alle melkeprodukter fra kosten min. Jeg startet i dag så fort jeg fikk rådet, og alle tips og råd jeg har fått fra dere lesere skal også prøves ut. Vi har jo tross alt ingen verdens ting å tape!

Stor klem ♥

Nå har roen senket seg her hjemme for en liten stund (Vet jo aldri hvor lenge det varer, så det gjelder å utnytte tiden!) vi har også hoppet inn i kosetøy og morgenkåper, og Fredrik har fått på seg tidenes pappa-antrekk. Joggebukse, tøfler, genser, og ringer under øynene. Haha!

Jeg husker ikke eksakt hvor mye klokken ble i natt før jeg sovnet for godt, men det ble uten tvil sent – derfor tok jeg meg nok en gang friheten til å sove langt ut på dagen med Noah, og jeg ble overrasket når jeg våknet over hvor lenge han hadde sovet uten å våkne. Vi lå lenge i sengen og bare slappet av før vi gikk ut i stuen. Etter noen timer med byssing her hjemme gikk vi en tur på butikken, og det.. Ja, la oss bare si at den butikkturen vil jeg helst glemme. Haha, uff!

Jeg kan ikke snakke på vegne av dere andre som har hatt babyer som av en eller annen grunn har skreket mye eller som har hatt kolikk, men den følelsen av å være så til bry for andre, og å føle at andre står og rister på hodet fordi barnet ditt skriker når dere er i offentligheten.. Det er virkelig ikke noe gøy!

Men nok om det. Vi har da klart å gjøre denne dagen fin likevel ♥ Leo kom hjem fra barnehagen og var sjeleglad for å se både Noah og meg igjen, og det er sånt som gjør litt ekstra godt om dagen. Han som ofte er SÅ travel når han kommer hjem fordi han plutselig oppdager at han har en haug av leker her hjemme – kom løpende mot oss for å dele ut klemmer. Noe så herlig! 

Vi fikk også spist middag sammen i dag, og det er sånt jeg setter så pris på nå. Å få tid til å slappe av og ha det rolig rundt oss, snakke med Leo om dagen hans i barnehagen og ta alt fullstendig med ro. Ikke stresse med noen verdens ting.

Å bare være sammen. 

Oss fire.

Hei alle sammen!

Takk for all støtten i går. Det ble bare så alt for mye for meg.. Ting er ikke alltid like lett. Skal ikke og vil heller ikke gå veldig mye inn på det.

For i tillegg til det kommer alle bekymringene rundt Noah, og rundt situasjonen hans. Sammen med en haug av dårlig samvittighet for Leo, og dårlig samvittighet for Fredrik. Å oppleve at jeg ikke strekker til. Jeg setter guttene mine først, og ingenting gjør meg mer vondt enn å se at noen av dem ikke har det så bra.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Derfor har det vært aller mest vondt, både for meg og for Fredrik, helt siden Noah begynte å vise tendenser til kolikk. Vondt langt inne i oss begge. Jeg føler at det er så stor forskjell på han og Leo når han var på samme alder. Leo smilte jo fra veldig tidlig alder når vi hadde øyekontakt, han viste så tydelige tegn til at han ikke kunne hatt det bedre. Jeg gir mitt alt til Noah hver eneste dag, og jeg vet jo at jeg ikke kan noe for at han har kolikksmerter.. Men han hadde han ikke smilt enda når han i går ble fem uker, og jeg kjenner jo på at det har noe med at han har brukt mye tid den siste tiden på skrik og gråt.. Fy søren så vondt det var for meg som mamma å forholde meg til det. Jeg snakker jo selvfølgelig masse til ham, har masse øyekontakt med ham, viser han så mye omsorg og kjærlighet atte hjelp, og bruker dagene mine på å gjøre det mest mulig behagelig for han selv om jeg vet at han har en del vondt.

Så i dag, når vi hadde kommet hjem fra timen vår hos den fantastisk flinke helsesøsteren vår på helsestasjonen, og jeg satte meg i sofaen med ham og snakket med ham.. Og han plutselig smilte så fint til meg, så jeg fikk helt sjokk – da sprutet tårene, for å si det sånn. Jeg gråt av glede. Min vakre lille gutt, herregud så lykkelig jeg ble.

Tenk at noe så lite som et smil kan bety så hinsides mye.

Klem.