SØSKENKJÆRLIGHET

Nå er det litt over en måned til vi har en 3-åring i hus her hjemme. Og for meg er det helt ubegripelig at Noah snart fyller 3 år.. Han er jo den minste av mine to, og når han blir 3 år er han halvveis til å begynne på skolen. Det er sånt jeg merker at jeg ikke kan tenke på for lenge, haha.. Leo er jo enda nærmere skolestart, men jeg er på en måte blitt litt vant til tanken på at han er stor nå, det har jeg ikke blitt vant til med Noah kjenner jeg. Ikke i det hele tatt.

Det merkes at det har skjedd veldig mye med Leo sin utvikling bare det siste halvåret siden han fylte 4 år. Væremåte, språk og ikke minst hvor mye ansvar han tar for ting selv nå er det stor forskjell på fra tidligere av. Han ordner, styrer, hjelper til og passer på, og det på en helt annen måte enn tidligere. Det er jo helt rart at det bare er noen få år siden han måtte ha hjelp til å reise seg for å ta sine første skritt. ♥

Her om dagen da jeg skulle lage meg en kopp kaffe passerte jeg rommet til guttene, som de for øvrig elsker å tilbringe tid på sammen, mens jeg overhørte at de lekte, lo og koste seg. Leo lærte Noah navnet på alle fargene han kunne, og Noah gjentok. Plutselig utbryter Leo: “Åå så flink du er Noah. Jeg er SÅÅ glad i deg” sier han før han strekker armene sine så høyt han bare kan.

Å ha små barn er hektisk, travelt og til tider vanvittig slitsomt. Men i sånne øyeblikk innser man at det ikke har noe å si. Fordi mest av alt, så er det rett og slett den største gleden som finnes.

ENDELIG VAR DAGEN HER!

God mandag alle sammen! Dette er jo ikke hvilken-som-helst mandag heller, men faktisk min første skoledag i år. Den var riktig nok veldig kort, og ingen ordinær skoledag. I morgen derimot er det tilbake til ordinære skoledager, og så er vi i gang. Min neste ferie er faktisk allerede siste helgen i september, så det går nok veldig fort. Når jeg tenker tilbake på at jeg startet på skolen for akkurat ett år siden nå, synes jeg bare det er så sprøtt. Det går nok minst like fort til neste år igjen!

Det var noen av dere som lurte på hvilke fag jeg har i år og neste år, etter at jeg skrev blogginnlegget om avgjørelsen jeg tok før helgen. I år har jeg disse fagene: Matematikk 2P, historie, samfunnsfag og norsk. Neste år gjenstår kun norsk og historie for VG3, så det blir mildt sagt et rolig skoleår. Enn så lenge har jeg så og si eksakt like mange skoletimer i år som i fjor, det var jo hektisk nok det, men jeg tror det skal gå veldig fint, og jeg gleder meg til et nytt skoleår ♥ Det var også veldig hyggelig å se mange fra klassen min i dag, som jeg faktisk ikke har sett siden midten av juni.

Det er veldig godt å være i gang igjen, håper dere også føler det slik etter ferien – uansett hva dere driver med, jobb, studier eller annet. Personlig er jeg veldig glad i å ha ferie, men jeg ville gått på veggen dersom jeg kun skulle vært hjemme når ferien nå er slutt.

Jeg mener, jeg gikk jo hjemme med små barn, graviditeter og det hele fra høsten 2014 til høsten 2018 i fjor, og selv om jeg aldri vil angre på å ha satt barna først i de første, uerstattelige årene av livene deres – er det så godt å ha litt andre rutiner i hverdagen og ikke bare gå hjemme og blogge nå! Jeg elsker å blogge selvfølgelig, å kunne skrive til dere og dele av livet mitt med dere, men jeg merker nå at hverdagen blir for ensformig for min del om jeg bare skulle gått hjemme og blogget. Jeg er kanskje rar som tenker sånn, for jeg ser at det ikke er så mange bloggere som føler det på samme måte – og som nyter friheten som følger med den jobben til det fulle. Og det forstår jeg også, altså. Dessuten er det jo ikke alle bloggere som har barn heller, som jo unektelig er noe som gjør at man ikke kan være fullt så spontan. Jeg kjenner vel bare at å leve sånn i 4 år holdt for meg, men at det var helt fantastisk å kunne leve sånn med baby i hus, og at jeg alltid vil være glad for at jeg gjorde det sånn. Men alt til sin tid♥

Jeg har vært våken lenge i dag, så jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å legge meg til å sove i kveld. Haha! Jeg leverte guttene i barnehagen i 09:30 tiden i dag, da jeg ikke skulle møte opp på skolen før klokken 12.00 – og gikk deretter hjem for å spise, ordne meg og omsider komme meg på skolen. Ellers har vi hatt en meget rolig ettermiddag (så rolig som det blir med to barn på 4 og (snart) 3 år, i hvert fall!) og nå har jeg lovet guttene iskrem før det blir lesetid og etterhvert også natta for dem. Ønsker dere en skikkelig fin mandagskveld videre, så snakkes vi selvsagt snart igjen!

JEG ER GLAD FOR Å KUNNE MEDDELE…

Annonse ELLOS

God søndag dere! I dag er jeg glad for å kunne meddele at jeg skal fortsette et samarbeid med.. Ellos! Jeg har hatt samarbeid med Ellos jevnlig siden mai, og det er noe jeg synes er skikkelig kult selv – men morsomst av alt er det å se at dere som lesere har likt og satt pris på blogginnleggene mine med Ellos! Spesielt fikk jeg masse skryt av dere da jeg skrev om de flotte plus-size klærne Ellos tilbyr, og viste frem mine favoritter fra Ellos Plus Collection. Det er viktig for meg at innholdet mitt på bloggen faktisk betyr noe, og jeg er så glad for å ha samarbeidspartnere som også synes det er viktig.

Nå nærmer det seg jo høst, august er jo på mange måter sommerens søndag – men iskaldt blir det heldigvis ikke med det første – og det er jeg mildt sagt ganske glad for. Er så mange fine sommerantrekk som jeg gjerne vil rekke å bruke en del før det blir høst, og i dag tenkte jeg å vise dere noen av de nyeste kjolene fra Ellos som jeg har falt helt for ♥ De har så mye fint der inne nå! Med rabattkoden jeg har fått til dere, kan dere nå få 30 på den dyreste varen dere handler på Ellos! Eksterne merker gjelder også (bare ikke møbler) absolutt verdt å få med seg, om så bare for å kikke – kan så og si garantere at dere finner noe fint. Rabattkoden er: 405408

Ferskenrosa kjole kan du se HER ♥ Den sorte blondekjole får du kjøpt HER ♥ Lang kjole i lilla finner du HER

Brun kjole med blomsterdetaljer HER ♥ Oransje kjole med sløyfe HER ♥ Lang, lyserosa maxikjole HER ♥ Tror nok sistnevnte er favoritten min her! Sammen med den lilla! Så nydelige.

Ellers kommer dagen i dag til å bli brukt til forberedelser, da det blir en ny hverdag igjen for oss fra i morgen av. Fredrik på jobb, jeg på skolen og guttene i barnehagen. Jeg har blitt helt bortskjemt på hvor lenge jeg har hatt ferie, og det morsomste av alt er jo at det ikke er lenge igjen til høstferien nå, heller. Med under et halvt år igjen av 2019 går vi nå tilbake til hverdagen, og jeg gleder meg til å dele hvordan det blir for oss med dere.

Ha en riktig god søndag videre, alle sammen ♥ Og klikk deg gjerne inn på Ellos HER for å benytte deg av rabattkoden min!

BESTE DAGEN PÅ LENGE…

Hei alle sammen, og riktig god helg! Håper dere har det bra. Jeg har fått besøk av søsteren min i går, som skal tilbringe helgen med oss. Dessuten hadde jeg en avtale jeg gledet meg veldig til i dag: Å spise middag ute med bestemoren min ♥ Vi spiste på Big horn steak house her i Larvik, og de hadde til og med vegansk burger på menyen! På et steak house, altså. Verden går visst fremover.

Bestemoren min bor også her i Larvik, og det er så utrolig hyggelig å tilbringe tid sammen med henne. Hun hadde hatt det SÅ koselig (og det samme hadde jeg!) og hadde ikke ledd så mye på lenge sa hun, og det gleder hjertet mitt så uendelig mye. Hun er 66 år nå og er til og med oppdatert på Kardashian-familien. Haha!

Jeg hadde en oldemor på motsatt side av familien min som fylte 100 år og dessverre gikk bort i slutten av 2017, og selv om hun bodde i Gjøvik som store deler av familien min gjør, kan jeg ta meg i å tenke: Burde jeg besøkt henne oftere? Skulle jeg reist dit mer med guttene? Jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde nettopp det oftere, men samtidig tror jeg kanskje jeg ville følt det slik uansett. For det er vondt når noen går bort uansett hvor mye man har besøkt dem og sett dem de siste årene. Jeg har heldigvis mange koselige minner med henne fra barndommen min, samtidig er det så rart at jeg aldri kommer til å treffe henne igjen. Og så er jeg jo selvfølgelig utrolig takknemlig for at guttene mine, mine barn, fikk møtt sin tipp-oldemor, for det er jo himla kult.

Det er lett å tenke at man har nok med sitt, samtidig som hverdagen går sin vante gang med barnehagestress, tidsklemma og middagsplanlegging, men er det èn ting jeg skulle ønske jeg virkelig forsto da jeg var barn, så er det at besteforeldre og oldeforeldre ikke er her for alltid.

ET VELLYKKET MØTE!

Hei alle sammen! I dag har jeg møtt rådgiveren på skolen min som har hjulpet meg med å få satt opp fjorårets skoleår, og det som blir det neste. Og som ikke minst har trodd på meg. Det har betydd veldig mye♥

Jeg har tatt et veldig viktig valg i dag, som jeg synes var skikkelig, ordentlig vanskelig. Jeg har bestemt meg for å ta to år til på VGS, istedenfor ett. Og nå tenkte jeg å forklare hvorfor jeg valgte det.

Rådgiveren min hadde faktisk ordnet det slik at jeg kunne ta de fagene jeg mangler for å unnagjøre alt på ett år. Det vil si: To års pensum historie, to års pensum norsk (som jeg garantert kommer opp i eksamen siste året, faktisk er det teknisk sett mulig å komme opp i eksamen i alle fag man er innskrevet på) samt matte 2P og samfunnsfag. Ulempene med dette var at jeg sluttet på skolen 15.30 hver dag, og at alle fag var avgangsfag. Det ville i praksis si at jeg var nødt til å gå ut med karakter 6 i samtlige fag, om jeg skal klare å komme inn på studiene jeg ser for meg videre. Ville jeg klart det? Mulig, men det ville nok gått utover andre ting i livet mitt, for vi har alle bare 24 timer i døgnet – som rådgiveren min også sa. Jeg har også en jobb jeg må prioritere til en viss grad (skole kommer selvsagt i stor grad i første rekke, men som alle andre mennesker her på jorda må jeg jo ha en jobb) og ikke minst barna mine, venner og sosialt liv ellers…

Alternativet var å gå to år til: Med samfunnsfag, Matte 2p, historie vg2 og norsk vg2 i år – og med kun to av dem som avgangsfag (matematikk og samfunnsfag) ha fri en fast dag i uken, og så ha et svært rolig skoleår neste år etter der med kun norsk og historie vg3.

Jeg har lenge egentlig gledet meg til å bare ha ett skoleår igjen, men mye av det rådgiveren min fortalte meg fikk meg til å revurdere. For hva er egentlig viktigst: Bli fortest mulig ferdig, eller sørge for å ha de karakterene jeg trenger for å komme meg inn videre? Selv om jeg skulle velge å gå for alternativ nummer 1 her og et heidundranes skoleår, så vil jeg fremdeles ikke kunne studere før jeg blir 23 år fordi jeg følger det som heter 23-5 regelen for å få generell studiekompetanse. Så da kan jeg jo like gjerne tilbringe det året på VGS.

Så jeg har bestemt meg for å gå to år istedenfor, og føler meg ganske sikker på at det blir mest riktig. Jeg må huske på at jeg ikke bare tar dette valget på vegne av meg selv, men også på vegne av barna og Fredrik. Jeg kunne åpenbart tatt alt på ett år, men om det i verste fall går utover tiden med barna mine (som aldri kommer til å være små igjen) så velger jeg heller å ta det over to år, slik at jeg er helt sikker på at jeg klarer å få de karakterene jeg trenger for å komme meg videre på studier jeg har et mål om å komme inn på.

Så da vet dere det ♥ Nå er det skolestart på mandag og jeg gleder meg skikkelig!

VERDENS VERSTE DAG..

God kveld alle sammen! Nå har jeg endelig fått slappet av litt og er klar for å oppdatere dere igjen. Dagen vår i dag har vært veldig fin, startet i syv-tiden og har fått unnagjort en del pensumlesing, jobb bak bloggen og forberedelser til mandagen. Ikke minst fått begynt å sett på høst- og vinterklær til Leo og Noah, som de trenger litt av. Tenkte jeg kunne vise dere noe av de nye klærne deres i et eget blogginnlegg, vet at det er mange av dere som liker at jeg viser frem slikt 👔 Jeg kan nesten ikke tro at det er torsdag allerede i morgen, men jeg har faktisk utrolig nok fått gjort mye av det jeg skulle denne uken og det er jeg veldig glad for ♥ Pleier ofte å gå litt tregere enn som så, for å si det sånn.

Dagen i går, derimot, var rett og slett en av de verste dagene jeg har hatt på lenge. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, var bare en veldig tung dag. Sånn er det en gang i blant, og det er faktisk helt normalt. Likevel merker jeg at jeg synes det er helt forferdelig å ha slike dager (hvem synes ikke det da?) og jeg var så glad da jeg endelig fikk lagt meg og dagen skulle være over. Men neida, da får jeg selvfølgelig søvnparalyse (igjen) og våkner opp i panikk 😂 Kan ikke annet enn å le, for det er så typisk at alt som kan gå galt, går galt på slike dager.

Søvnparalyse er jo noe jeg har slitt veldig mye med tidligere i stressende perioder som jeg også har fortalt dere om, måtte jo til og med gå til søvnekspert i fjor da det ble så ille. Er det noen av dere lesere som også sliter med dette og som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Blir helt gal, føler jeg har prøvd alt. Som småbarnsforelder trenger man virkelig all søvn man kan få – og man sover, som dere antakeligvis vet, mildt sagt ikke så godt etter å ha hatt dette. Haha!

I morgen har jeg foreløpig dette på planen: Telefonmøte med samarbeidspartner, møte med rådgiveren min på skolen (som jeg tenkte jeg kunne fortelle dere litt mer om i morgen) planlegge blogging fremover, pensumlesing i alle fagene jeg har i år, og rydde her hjemme. Har enda ikke skaffet oss vaskehjelp og jeg vurderer det så sterkt nå at det finnes knapt ord. Vil i hvert fall ha ting skikkelig i orden her hjemme til skolestart, så da har jeg noen dager på å bestemme meg i det minste. Jeg er dessverre ganske rotete av meg, så jeg innser at jeg må rydde til før vaskehjelpen skal komme i så fall, og da er jo vitsen kanskje litt borte? Haha!

NOEN GANGER ER IKKE KJÆRLIGHET NOK..

I dag har jeg lyst til å ta opp noe som jeg har tenkt litt på den siste tiden.

De siste årene har det dukket opp mange saker angående barnevernet i Norge, og at de gjør feil ved å frata foreldrene sine barn når de mener at de ikke er egnet omsorgspersoner for barna sine. Det er veldig leit med slike saker når de dukker opp i media, da barnevernet alltid har taushetsplikt og ikke kan gå inn i den enkelte saken og forklare, selv om de personlig skulle ha lyst til det. Det handler om å verne de det omhandler: Nemlig barna.

Jeg skal ikke gå så veldig i dybden når det kommer til det norske barnevernet. Jeg kan si at vi aldri har hatt noen slags form for kontakt med barnevernet, ettersom mange automatisk tenker at det er noe alle unge foreldre har.

Jeg ser for øvrig stadig vekk barnevernshat på Facebook og i sosiale medier. Statusoppdateringer med bilder av barn i hytt og pine fra både mødre og fedre som mener de har blitt fratatt barna sine på feil grunnlag. Barna det er snakk om er alt fra noen måneder gamle til noen år. Jeg tror ikke jeg er alene om å se disse, da det har dukket opp utallige de siste årene.. På bildene de legger ut sammen med en lang tekst om hvor grusomme barnvernet er som fratok dem barna, så smiler barna. Og da kommer kommentarene tikkende om at “Her har barnevernet garantert gjort en feil, så fornøyd og blid som hun/han er!” eller lignende.

At fordi barnet ser glad ut på bilder, så skal det liksom si alt om hvordan barnet har det hos foreldrene sine.

Altså?! Hallo…

Man kan da virkelig ikke se på et bilde av et barn som smiler om foreldrene deres er egnet som omsorgspersoner eller ikke?! Ei heller kan man vite om barnet faktisk har det bra kun ut i fra bilder?!

Barnevernet har en eksepsjonelt viktig jobb med mye ansvar, men det er jo fortsatt bare mennesker som jobber i barnevernet, og det ville vært rart om de aldri noen gang gjorde feil. Alle mennesker i alle slags jobber gjør feil. Og det er klart det blir ekstra fatalt om det noen gang forekommer i slike viktige jobber, det er det absolutt ingen tvil om. Men når alt kommer til alt er jeg fryktelig glad vi har et barnevern som tar seg av barn som ikke har det noe bra. Mange av de samme som har fått barna sine fratatt mener at det burde avvikles, og det er fullstendig galskap (!) Tenk alle barn som ville lidd i hjem med rus, misbruk, og vold som ikke ville fått den hjelpen de fortjener. Hallo, dit vil vi ikke!

Nå er jeg bare så forferdelig lei av å lese at smilende og fornøyde barn på bilder skal være ensbetydende med at barna har det helt topp og at barnevernet har gjort en stor feiltakelse ved å frata foreldrene barna sine.

Men jeg er ikke i tvil om at foreldre som er blitt fratatt barna sine fra barnvernet elsker barna sine. Tvert i mot, tror jeg absolutt at de aller fleste foreldre elsker barna sine veldig høyt.

Men noen ganger er ikke kjærlighet nok.

Det er nesten litt fælt å være så brutalt ærlig som dette, men jeg tror det trengs når jeg ser barnevernshatet har tatt helt overhånd i sosiale medier.

Om barnevernet har gjort en feil ved å frata akkurat deg barnet ditt – det kan jeg ikke si noe om. Jeg regner med at det finnes utallige forskjellige situasjoner og saker. Men det jeg kan si er at jeg aldri har hørt noen som har fått barna sine fratatt ha selvinnsikt og innrømme sine eventuelle feil og mangler som forelder.

(På grunn av overgang til ny bloggportal for et halvår siden, har jeg mistet noen av de gamle blogginnleggene mine som jeg derfor ønsker å re-publisere for å ha på bloggen, og dette er en av dem)

UKENS SPØRSMÅL: BILDEREDIGERING, POPULARITET OG REKLAME

God mandagskveld ♥ Sist gang jeg skrev en oppdatering fra hva jeg drev med var jeg jo faktisk på vei til Gjøvik, i går relativt tidlig på dagen kom jeg altså hjem fra Gjøvik! Jeg har egentlig en del å finne på denne uken, før jeg starter på skolen igjen om nøyaktig en uke – så jeg ville dra hjem på søndagen (igår) slik at jeg ikke blir hengende etter med ærend og den slags. Jeg er den som alltid utsetter til siste liten og det er aldri lurt, så nå har jeg tydeligvis (forhåpentligvis?) lært av det, og dro dermed hjem tidligere. Haha! Var utrolig godt å se Leo og Noah igjen, har selvsagt savnet dem masse. Som dere antakeligvis har fått med dere i overskriften, skal jeg i dag svare på leserspørsmål som har kommet inn de siste to ukene etter sist runde jeg hadde her på bloggen. Håper dere liker svarene, og ønsker dere en riktig fin kveld videre!

Er det noen bloggsamarbeid du har angret på i etterkant? Reklame for noe eller noen, i så fall hva? – Nei, det tror jeg faktisk ikke. Føler meg veldig sikker på at jeg kan stå for alt jeg har reklamert for siden jeg begynte å ha sponsede blogginnlegg her på bloggen. Det er jo fordelen med å ikke si ja til alle forespørsler som dukker opp. Jeg forstår at det kan være fristende for andre bloggere, men jeg er rett og slett veldig glad for at jeg ikke har det synet på penger som gjør at jeg er villig til å la alt annet vike for å få mest mulig. Som feks sunn fornuft.

Hva er det fineste jentenavnet du vet om til fremtidig barn? – Jeg har sett at flere andre mammabloggere/instamødre som har fått dette spørsmålet i typ spørsmålsrunder, ikke har ønsket å svare på det fordi de ikke vil at noen andre skal “stjele” navnet om de sier det. Dette synes jeg er utrolig rart, er jeg alene om det? Ingen har førsterett på noen navn. OM jeg noen gang får barn igjen og får en jente (jeg ønsker meg faktisk i så fall en gutt) og jeg fikk bestemme helt selv, så ville jeg kanskje gått for Alma. Andre fine jentenavn etter mitt syn er Astrid og Ada.

Hva var det som gjorde at Fredrik og du ga forholdet en ny sjanse? Hadde du jobbet like mye med forholdet om det ikke hadde vært noen barn inne i bildet? – Vi ønsket å prøve på nytt fordi vi er glade i hverandre og har to nydelige barn sammen. Det andre du spør om er vanskelig å svare på, men trolig ikke. Vi er ikke sammen utelukkende for barna, men de er jo noe som betyr mye for oss begge to, og som på mange måter knytter oss sammen.

Hvordan har barna dine det om dagen? – Veldig fint. Takk som spør! De har akkurat begynt i barnehagen igjen etter ferien og stortrives med det.

Hvordan vil du si at du er som kjæreste? – Alt for snill😂

Hvordan vil du si at du er som mamma? – Streng, men veldig omsorgsfull.

Hvor kjøper du mest klær til barna dine? – Der hvor jeg finner noe fint, egentlig. Jeg er veldig glad i merkene Hust&Claire, Reflex, og Fixoni. Og Memini! Men jeg er skikkelig kresen på barneklær og kunne egentlig tenkt meg å lage noe selv, som jeg har nevnt kort tidligere.

Hvilken skole går du på? Og kom du inn i år? – Thor Heyerdahl VGS i Larvik. Ja, jeg kom selvsagt inn i år også ☺️

Ny leser her! Var det vondt å føde? – Jeg hadde keisersnitt, noe jeg har skrevet mer om HER, og ja: det var uten tvil smertefullt i etterkant! Vondere andre gangen enn første..

Hvordan har du så ren hud? Redigerer du det? – Grunnen til at jeg ikke har svart på dette tidligere, er fordi jeg har vært litt redd for å tråkke noen på tærne. Jeg redigerer aldri huden min spesifikt, men jeg legger jo på filter på alle bildene mine – ikke at det ville fått huden min til å se plettfri ut dersom den ikke var det i det hele tatt, da. Jeg har stort sett alltid ren hud, det er selvfølgelig perioder hvor huden min definitivt kunne vært finere, men jeg har aldri mye urenheter eller lignende. Jeg har aldri brukt noen spesielle hudprodukter og bruker jo hudsminke stort sett hver dag, så det er jo litt rart at huden min ikke er verre – når jeg tenker over det. Jeg har vel sikkert bare hatt flaks?

Hva tenker du om at det er så mange der ute som prøver å få barn og ikke får til, men at du blir gravid selv på prevensjon? – Jeg tenker at jeg synes det er forferdelig urettferdig. Spesielt da jeg var gravid andre gangen tenkte jeg mye på dette, leste om de som prøver å bli gravide, og ble rett og slett veldig påvirket og berørt av alle historiene som finnes der ute. Så mange får negative graviditetstester gang på gang, mens jeg fra tidlig alder fikk dem uten å i det hele tatt prøve. Faktisk når jeg forsøkte det motsatte. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være. Det er vondt og urettferdig, og livet kan ofte dessverre være helt utrolig vondt og urettferdig.

Når har barna dine bursdag, og når har du? – Jeg har bursdag tidlig i juni, Noah i oktober, og Leo i mars.

Hvor høy er du? – Jeg er 160 cm.

Har du fillers i ansiktet/leppene dine? – Har svart på dette en del ganger tidligere, men jeg har ikke det nei.

Hvorfor tror du bloggen din ble populær i utgangspunktet? Er interessert i å høre hva du selv tenker om det. – For å være ærlig trodde jeg markedet var litt mettet for mammabloggere på det tidspunktet jeg laget meg blogg. Jeg tror bloggen min ble populær fordi jeg var flink til å skrive og hadde en interessant historie da jeg var 16. Det fenget en del mennesker, og så ballet det på seg. Litt flaks har man kanskje alltids når man lykkes med ting som å skrive blogg, men jeg har definitivt jobbet mye med bloggen for at den skulle være og holde seg bra. Liker ikke å referere til meg selv som interessant, for jeg føler meg ikke som noe utenom det vanlige – men det er jo noe utenom det vanlige å få barn tidlig. Jeg tror også det for mange kan ha vært betryggende å se at helt vanlige, jordnære jenter også kan bli gravid i tenårene og takle det helt fint – og at det var med på å gjøre den populær. Men hvem vet, egentlig..

NÅR BLE DET GREIT Å LYVE TIL LESERNE SINE?

Det er, som dere faste lesere antakeligvis vet, ytterst sjeldent at jeg skriver om andre bloggere og generelt slenger meg på diskusjoner lenger som er aktuelle. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror kanskje det handler om at jeg har blitt mer pysete med årene. Det første året som blogger skrev jeg jo akkurat hva jeg mente om det aller meste, så kanskje jeg faktisk trenger å komme meg litt tilbake dit hvor jeg tør å si ifra, og tør å delta i diskusjonen.

Det har vært mye snakk om Sophie Elise det siste året, især med tanke på hvilket forbilde hun er for leserne sine, etter en video Kristin Gjelsvik publiserte tidligere i år. Det skapte en stor diskusjon rundt en del av det Sophie Elise velger å dele i sine kanaler – kanskje spesielt med tanke på plastisk kirurgi og utseendefokus.

Jeg vil også poengtere at dette ikke er noen personangrep mot mennesket Sophie Elise, men hva bedriften med samme navn velger å fronte og dele i sine kanaler. Jeg har aldri vært en stor kritiker av Sophie Elise, tvert i mot har jeg ofte støttet henne og tatt henne i forsvar. Ikke at det egentlig spiller noen stor rolle oppe i dette, jeg synes bare det er viktig å få frem at jeg ikke er en av dem som leter etter ting å kritisere hos andre. Snarere tvert i mot.

For i dag har jeg bare lyst til å spørre: Når ble det egentlig greit å lyve til følgerne sine?

Jeg er fullt klar over at jeg er å anse som en miniblogg i forhold til bedriften Sophie Elise, men jeg kjenner at takknemligheten ovenfor følgerne jeg har, og respekten jeg har ikke minst, er såpass stor at jeg ikke tror jeg ville klart å sove godt om natten dersom jeg åpenbart løy til dere som har gitt meg muligheten til å kalle dette min jobb. Jeg mener også at det burde være lov å stille noen kritiske spørsmål, uansett om man er blogger eller “bare” privatperson når offentlige personer tar valg, sier eller gjør ting som er kritikkverdige. Og at man har rett til å gjøre det, men åpenbart skal og burde man tenke på hvordan man formulerer seg, at man passer på at man selv ikke tråkker over grensa til å bli usaklig i spørsmålene man stiller, og at man husker på at det faktisk sitter et menneske i andre enden.

Tidligere i år gikk Sophie Elise ut og sa at hun hadde fjernet silikonbrystene sine. Hun stilte opp i Natt&dag og det ble generelt en ganske svær greie ut av det. Nesten litt som et symbol på at hun nå skulle stoppe å gjennomføre plastiske operasjoner. Hun uttalte også til VGTV tidligere i år at “Livet uten silikon er bra. Nå elsker jeg det.” Hvorpå hun la til at hun: ” ikke kunne tenkt seg å gå tilbake” på samme tid, i et blogginnlegg hun nylig publiserte på bloggen sin skriver at det var planen hele tiden å legge inn nye implantater. 

Jeg husket så godt at jeg leste det intervjuet med henne tidligere i år hvor hun selv uttalte at hun ikke kunne tenkt seg å gå tilbake til silikon – samtidig som hun høstet ros og fine tilbakemeldinger. Og da stusset jeg derfor voldsomt når hun nylig skrev i blogginnlegget sitt at det var planen hele tiden å legge inn silikon på nytt? Hvorfor ikke bare være ærlig, lurer jeg på.

Jeg har selv gjennomført en operasjon som jeg mer enn gjerne skulle ha droppet. Jeg sitter igjen med komplikasjoner, to nye operasjoner jeg er nødt til å gjennomføre på grunn av helserisiko, og noen ganske fete kostnader for det hele. Jeg angrer. Jeg har i flere år hørt hva jeg burde ha fikset på og vet at det har påvirket meg mer enn jeg liker å innrømme, så jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det har vært for Sophie. Det er nok absolutt ingen enkel sak å være en så offentlig person som henne, og jeg kan ikke unngå å få vondt av henne. Hvem vet hvordan vi alle ville taklet å bli pirket på hver eneste dag, over alt som har med utseendet vårt og gjøre?

Likevel er det noe med det ekstreme utseendefokuset hun fronter i sine kanaler som gjør det hele litt ironisk, da hun på mange måter selv utsetter alle følgerne sine for det samme som antakeligvis var med på å påvirke henne til å gjennomføre samtlige operasjoner. Jeg synes også det er noe uheldig at en så stor profil åpenbart velger å gjennomføre såpass mange operasjoner som hun har gjennomført, men det handler mest om at det kan gi et feilaktig bilde av at operasjoner er veien å gå.

Jeg har ikke tenkt til å hudflette henne for å operere, for det er tross alt hennes valg – annet enn at jeg må si at jeg synes det er veldig, veldig trist at en så ung og flott jente har følt at hun har trengt å operere, fylle inn og fikse på så mye av seg selv. Oppriktig talt veldig, veldig trist.

Jeg er for all del ikke perfekt selv, verken som blogger eller menneske, men jeg synes det er viktig å være ærlig med følgerne og leserne mine. Og for å svare på min egen overskrift til dette blogginnlegget: Det ble aldri greit, og det er aldri greit å lyve til leserne sine.

ER MOBILEN DIN VIKTIGERE ENN BARNET DITT?

Jeg har fått meg en skikkelig øyeåpner og nå føler jeg meg nødt til å si noe om det. Mobilen min har vært ødelagt i nærmere 2 uker nå, og jeg har hatt en lånetelefon som har vært uten strøm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er så ræva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min å oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen både med hjelp av mobil og pc, så er jeg nødt til å få kjøpt meg ny innen neste uke.

Tiden uten mobilen har vært en oppvekker for meg som jeg kommer til å ta med meg videre. Døgnet har plutselig flere timer, føles det ut som. Jeg har ikke bare vært fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har også vært mentalt tilstede. Det er lett å tenke at man «bare skal sjekke Facebook en tur» eller at man «bare skal sjekke Instagram» Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er å tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man “bare” sjekker. Dette er kanskje ikke fullt så viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.

Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsøyeblikk man får servert på Facebook, Instagram, og Snapchat – når det tipper over til å stjele mye tid av din egen  hverdag og det som skjer her og nå?

Jeg husker så inderlig godt jordmoren på Tønsberg sykehus jeg møtte på samtale da jeg var høygravid med mitt første barn. Hun hadde en bønn til meg som jeg tror passer seg å formidle videre nå. Hun hadde jobbet som jordmor i mange år, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste årene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus på å se på det nyfødte barnet fra mobilkameraet, enn å leve i øyeblikket og ta vare på her og nå, gjør enda at jeg får en klump i magen.

Hun sa: “Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt født sitter med nesa i mobilen nærmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da når du kommer hjem?” Hun fortalte også at de flere ganger hadde vært vitne til foreldre som var så opptatt av å sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet søker kontakt.

Er det sånn det skal være? Om verden utvikler seg til å bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi går et kaldt samfunn i møte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen når noe skjer i offentligheten for å dokumentere det, istedenfor å strekke ut hånden for å hjelpe? Når det har skjedd ulykker?

Jeg sier ikke at man skal ha dårlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i løpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.

Livet er å få øyekontakt med det nyfødte barnet ditt uten å måtte se gjennom kameraet på mobilen din. Livet er å se 2-åringen din søke etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang på gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen på Facebook. Livet er å se på kjæresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter på hver deres kant med hver deres mobil. Livet er å være på konsert, oppleve, å se med øynene og ikke bare kameralinsen.

Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og nå, tiden står aldri helt stille, og du får ingen av delene tilbake.

Dette blogginnlegget skrev jeg for et halvt år siden, men jeg hadde tydeligvis ikke publisert det, så da valgte jeg å publisere det nå.