I dag har jeg kun vært en tur på butikken og handlet litt, og resten av dagen kommer til å bli brukt på rydding. Jeg har klart å snu døgnet mitt fullstendig, men i dag sto jeg opp litt over 12 til tross for at jeg da kun hadde sovet noen timer, så da håper jeg at jeg sovner fort til kvelden!
Snille besteforeldrene til Fredrik hadde kjøpt en del klær til Leo i blant annet syden, så da tenkte jeg å vise dere noe av det! Fikk så masse fint, er glad vi har så snille mennesker rundt oss!
Ellers er jeg i ganske dårlig form om dagen, noe jeg ikke liker i det hele tatt. Tiden raser, dagene flyr noe sinnsykt fort, og nå er vi snart i desember. Helt ufattelig. Jeg har til tider klaget på at jeg synes tiden går sakte, men herregud så fort det har begynt å gå nå! Kjenner jeg gleder meg såå til jul, og tanken på at dette er siste julen min “alene” er egentlig ganske fin. Om noen hadde kommet og sagt til meg forrige julaften at det var nest siste julaften uten en liten baby så tror jeg kanskje jeg hadde gått i bakken. Med andre ord, tidene forandrer seg!
Jeg og Fredrik er fortsatt veldig på utkikk etter leilighet, og håper på å finne noe i løpet av de nærmeste dagene. Jeg skal forresten også på ultralyd om noen få dager nå, og gleder meg veldig til det! Denne gangen skal mamma også være med, så håper jeg at jeg får tatt noen bilder jeg kan dele med dere ♥ Noen få dager etter ultralyden skal jeg på samtale i Tønsberg med en jordmor, så det ser jeg frem til. Deretter drar jeg til hjem til Gjøvik noen dager for å få litt fri. Blir kjempekoselig å se vennene mine i Gjøvik igjen, så det blir mye å finne på for min del fremover!
Jeg har tenkt mye på livet mitt i det siste. Alt som skjedde i sommer og alt jeg har vært i gjennom den siste tiden. Noen ganger går jeg i gjennom alt jeg har hatt av vonde samtaler, stunder, og utsagn i hodet mitt.
Jeg har tenkt på enkelte ting jeg helst vil glemme, og det gjør fortsatt vondt å tenke på at jeg var den eneste som ville beholde den lille i magen. Jeg har hatt litt for mange av disse vonde dagene nå i det siste, men jeg prøver å se fremover. Jeg er uansett uendelig takknemlig for at alt som har hendt, hendte. Jeg ville absolutt ikke vært den samme om jeg ikke hadde gått i gjennom dette, og jeg føler jeg har vokst mye som person. Jeg har lært mye, og da spesielt mye om hvilken person jeg ønsker å være, og hvorfor.
Det blir vel litt som perioden jeg slet psykisk, når jeg var omkring 10 – 11 år gammel. Jeg var med i en nesten-ulykke, nær døden opplevelse, ja, kall det hva dere vil. Og det satte ordentlige spor i meg. Jeg gikk til psykolog og hadde en grusom hverdag i nærmere 2 år, og jeg kan faktisk si med hånden på hjerte, at uten hjelp tror jeg faktisk ikke jeg ville vært frisk den dagen i dag. Det er ofte slik at når du først har vært i gjennom noe som er ordentlig tungt selv at du ønsker å hjelpe andre. Jeg har som jeg har skrevet tidligere her på bloggen et ønske om å utdanne meg som psykolog, slik at jeg kan hjelpe andre på samme måten de har hjulpet meg.
(Bare så det skal være klart, jeg er en psykisk stabil person i dag, dette var som sagt da jeg var veldig mye yngre. Hadde det vært noe tvil i min psykiske helse ville jeg selvsagt ikke vurdert å sette et barn til verden.)
Det tok noen år før jeg virkelig forsto hva jeg hadde vært i gjennom den gang, og at hvis jeg videre i livet kunne hjelpe andre med å få livet sitt tilbake på samme måte som jeg fikk, så ønsket jeg det mer enn noe annet. Jeg tenker likt om situasjonen jeg har havnet i nå, og det er vel i hovedsak derfor jeg skriver denne bloggen og deler alt av personlige hendelser og tanker med dere.
Det har hatt stor innvirkning på meg å lese historier som noen av dere har sendt til meg, deres historier, der enkelte har følt seg så påvirket av andre at de har endt med abort som løsning når de har uplanlagt blitt gravide. Jeg sier absolutt ikke at abort aldri er riktig, så ikke misforstå meg her. Men å påvirke andres valg (uten intensjoner eller med intensjoner om det, det er vel egentlig irrelevant) er noe jeg faktisk ikke kan fatte at noen sitter med på samvittigheten sin.
Jeg vil virkelig råde alle som havner i min situasjon til å tenke seg om. Og da mener jeg ikke å sitte å høre på andre mennesker og deres meninger, og argumentasjon for hvorfor det og det er mest riktig å gjøre. Nei. Tenk på deg selv, for det er kun du som kan vite hva det riktige for deg er. Klart kan man spørre andre mennesker hva de ville gjort, men ikke finn deg i at du blir sittende å høre på en tale om hvorfor det er mest riktig å gjøre verken det ene eller det andre. Det er ufattelig mange mennesker med sterke meninger som også prater godt for seg, og plutselig sitter du der og tenker at det personen argumenterer for er det mest riktige for deg, selv om du sitter med en klump i magen med følelser du ikke tørr å vise og fortelle om. Dette er noe jeg har tatt opp ofte på bloggen, av den enkle grunn at jeg synes det er viktig å få frem.
Etter alt som har skjedd, negativt og positivt, så er jeg mye tryggere på meg selv. Jeg sier klart i fra om at det noe jeg ikke tolerer av spydige kommentarer og utsagn rettet mot meg, eller valget jeg har tatt. Og jeg er ikke redd for å måtte si ifra til eldre mennesker som kommer med uttalelser som ikke er OK. Jeg har også virkelig innsett at eldre mennesker også kan være skikkelig forhåndsdømmende og lite reflekterte, i forhold til hva alderen deres tilsier. Jeg hadde jo mine tanker om at det fantes disse menneskene før graviditeten, men det blir liksom litt sjokkerende når man først ser hvor godt voksne noen mennesker er, og at de enda ikke lært seg normal folkeskikk. Men nok om det.
Jeg er veldig gravid om dagen, sliten, og bruker dagene på å rydde og slappe av. Bloggen er blitt nedprioritert den siste tiden, noe som (selvsagt) resulterer i lite blogging, og det beklager jeg veldig. Jeg er jo i en veldig sårbar situasjon, og jeg føler livet mitt er litt kaos akkurat nå. Vi må flytte så fort som mulig, det er lite leiligheter ute, og så videre. Jeg må gjenta meg selv litt her, for jeg gleder meg så ufattelig mye til vi er i gang med flyttingen, og jeg gleder meg sånn til å vise dere alt! Både leiligheten, soverommet til Leo, nye innkjøp, og selvsagt, Leo, når han kommer i Mars! Jeg har en veldig spennende fremtid i møte, og gleder meg til å dele den med dere.
Nå har det (dessverre) kommet til det punktet hvor jeg ikke går som barn på bussen lenger, uansett hvor stor hettegenseren jeg har på meg er! Jaja
Ja, håret mitt er bustete. Nei, det hjelper ikke å børste det, da sitter jeg igjen uten hår! Får ikke sagt godt nok hvor mye jeg ELSKER å være gravid. haha.. 22 uker og 4 dager i dag ♥ Og grunnen til at jeg har på meg kjole er fordi jeg prøver å finne en til julebordet! Dette var den eneste jeg fikk på meg, så har ikke lyktes i det – ENDA.
Forresten!! Det vil komme et nytt design om ikke lenge, takket være flinke Charlotte (Direktelink til blogg) ♥ Hun er utrolig dyktig og har laget design til blant annet Kristine ullebø, Aurora mohn og Caroline Collett! Besøk gjerne bloggen hennes!
“Hvorfor velger du å være så åpen om livet ditt på nettet? Hvem som helst kan jo lese alt du skriver?”
Jo, det er nok sant det. Men når jeg bestemte meg for å begynne å blogge, så bestemte jeg meg også for at jeg skulle være totalt åpen, for å være 16 og gravid er ikke lett, og da synes jeg ikke at det skal se lett ut heller. Jeg ønsker jo å hjelpe andre i lignende situasjoner med denne bloggen, og jeg føler ikke jeg får hjulpet noen med å late som at alt er så fantastisk bra og gjemme alt det vonde bak en fasade som det bare lyser falskt av på lang vei. Jeg bruker den også som en åpen dagbok, selv om hvem som helst kan lese den, og jeg synes det er viktig å huske på at vi alle bare er mennesker, og at ingen har det fantastisk til en hver tid.
Det har ikke vært lett, det er ikke lett, og det kommer heller ikke til å bli lett. Jeg skal ikke lyve, for noen dager tenker jeg faktisk hva hvis jeg tok abort, hvordan ville livet mitt sett ut, hvordan ville jeg hatt det, og ikke minst, hvordan ville forholdet til meg og Fredrik vært. Jeg angrer aldri, ikke misforstå.
Jeg skal være helt ærlig med dere. Jeg hater å få det spørsmålet. Jeg gjør ingen verdens ting, og jeg orker nesten ingen verdens ting. Og jeg synes det er helt grusomt trist selv, tro meg. Jeg har ingen nære venner her i Larvik, selvtilliten min er på bånn, og det har den forsåvidt vært hele svangerskapet, jeg sliter med dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg har skuffet meg selv og skuffet de rundt meg siden jeg ikke er på skolen, siden jeg ikke “får” noe ut av livet mitt sånn ting er nå. Misforstå meg rett her.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg er bare så redd for at det finnes jenter på alderen min der ute som tenker “Åh, jeg vil så gjerne bli gravid!”. Det er så mye bak det, og det sier jeg allerede kun 4 og en halv måned ut i graviditeten. Uansett hvor dumt det høres ut, så er det ikke “bare” å være gravid. Hvert fall ikke som ung gravid. Jeg synes faktisk det har vært og er ganske tungt. Jeg har mange gode dager også, men jeg har også mange tunge.
Så klart, man får et større perspektiv på livet om man tenker at det alltid er noen som har det verre enn deg. Og jeg vet ikke med dere, men jeg prøver alltid å tenke sånn. Men jeg synes heller ikke at det skal være sånn at man aldri skal kunne klage over noe som helst, bare fordi du ikke sulter hver eneste dag, er i krig, eller ja, dere ser vel poenget.
Jeg har veldig blandede følelser om fremtiden. Jeg aner ikke hva som venter meg. og det gjør meg egentlig frustrert, glad, og sinnssykt lei meg på samme tid. Noen ganger tenker jeg “Hvordan vet jeg at jeg har valgt rett?” Også kjenner jeg Leo sparke, og da har jeg svaret mitt.
21 uker og 4 dager! Tiden går så sakte, men samtidig så raskt. Jeg var jo bare 17 uker når jeg skrev et innlegg på denne bloggen for første gang?
God formiddag!! Og beklager for et ganske sent innlegg i dag, har hatt den kampen mot pcen her, brukt typ 2 timer nå på dette innlegget!! Den grusomme pcen her skal så i søpla at dere aner det ikke. Hahah, herregud..
Såå morsomt å se at det er flere og flere lesere for hver dag, tusen takk ♥
Siden planlegging har blitt min hobby i det siste, har jeg også begynt å skrive lister om hver minste ting vi skal ha, hva vi trenger, hva vi egentlig ikke trenger (men som vi har lyst på) osv, så da kan jeg jo utnytte det! Derfor tenkte jeg å vise dere hva slags babyutstyr vi har bestemt og planlagt at vi skal kjøpe til Leo! Har vært litt etterspørsel om at jeg kunne lage et slikt innlegg, men siden jeg ikke har kjøpt inn så mye enda pga bosituasjonen akkurat nå, kan jeg i det minste vise dere bildene av det.
Stol til barneværelset fra fagmøbler. Det var noe lignende jeg har i ønskeliste innlegget mitt, og den stolen derfra var bittelitt finere, men de sendte ikke til Norge, så da får jeg nøye meg med denne!
Lampe fra IKEA. Håper de ha den i lyseblå eller beige!! åh.
Rosa og beige vognpose fra Risarosa. Synes denne er såå fin!
Vognen vi skal ha er fra Emmaljunga, og heter Mondial duo i fargen white leatherette! Det er kanskje litt dumt fargevalg med tanke på hvor skitten den kan bli, men jeg var fast bestemt på å ikke ha en kjedelig svart vogn, og da falt valget på denne. Kan allikevel godt hende vi tar den i beige istedenfor, men vi vil helst ha denne.
Synes denne sengehimmelen var så utrolig flott, og synes sprinkelseng i seg selv er litt for kjedelig, så da synes jeg det ser mye finere ut med en sånn her! Fra babydan.
Denne har jeg vist dere så mange ganger nå, men følte jeg måtte ha den med i dette innlegget allikevel! Fra pekaboo. Denne skal vi ha i stuen, så Leo slipper å sove på rommet sitt på dagtid.
Og mest sannsynlig denne kommoden til rommet hans!
Dette er ting jeg skal til Oslo for å kjøpe i Januar (blant annet) og noe må bestilles fra nettsiden. Og det er jo ikke slik at hvis jeg foreksempel finner en finere kommode så tar jeg den som jeg hadde planlagt å kjøpe, men det er i hvert fall dette vi går ut i fra å kjøpe. Gleder meg sånn til å kjøpe inn alt at jeg kan nesten ikke vente! Har ikke laget en liste over pyntegjenstander til leiligheten og barneværelset enda (herregud hva feiler det meg), så skal selvsagt ikke bare kjøpe dette.
Lot forresten være å vise dere det vi skal kjøpe av sengetøy, sprinkelbeskytter, stellematte osv. Er vel kanskje ikke så interessant?
God ettermiddag (eller tidlig kveld?) alle sammen ♥
Håper alle har hatt en utrolig fin helg, det har hvert fall jeg hatt! Neste uke har jeg faktisk ingen avtaler til jordmor eller lignende, så det blir vel en ganske rolig uke. Herregud som jeg savner å gå på skole! Noen som har noen innleveringer de vil ha hjelp med? haha… Verste er at jeg ikke tuller en gang.
Som jeg har tatt opp tidligere her på bloggen så er det veldig vanskelig for meg å se kroppen min forandre seg såpass mye som den har gjort. Det er først når jeg går i gjennom bildene mine på mobilen (som jeg forresten må få ryddet opp i snart, herregud, 5 tusen bilder????) at jeg forstår hvor mye den faktisk har forandret seg. Jeg var altså, og da legger jeg trykk på var, en av de heldige jentene som ikke hadde fått noen strekkmerker før jeg ble gravid. Aldri hatt et eneste. Og nå?
Men herregud, jeg må bare roe meg selv ned med at det er så gode løsninger på alt i 2014. Har man strekkmerker så finnes det alltid behandling. Og det er noe av det mest positive med å leve i vår tid, mener jeg. Plager det meg så innmari når jeg er ferdig med graviditeten, så kommer jeg jo selvsagt til å få gjort noe med det. Jeg har og kommer alltid til å mene at hvis man virkelig har komplekser for ting, så ser jeg virkelig ikke problemet i å fikse litt på det. Og det med at kjente personer som tar plastisk kirurgi (og er åpne om det) oppfordrer til plastisk kirurgi og et forvrengt kroppsideal, det synes jeg er noe jævlig tøv, om jeg skal si det selv.
Vel, for det første, hadde feks. Sophie Elise latt være å være åpen om operasjoner og restylane, så hadde det vært galt for noen. Og hadde hun gjort sånn som hun har gjort nå, vært åpen om det var første stund, så er det også noen som synes det er galt. haha, du kan liksom ikke tilfredsstille alle, uansett hva du velger å gjøre.
Og alle som nevner yngre jenter som kan lese om mennesker som har valgt å ta plastiske operasjoner over internett, man kan ikke skjerme yngre jenter (eller yngre mennesker, for den saks skyld) for alt man mulig kan bli påvirket av. Det går ikke. Da kan man heller forklare disse yngre jentene hvorfor noen velger som de gjør, og satse på at de ikke sitter der som 18 åringer og venter på å ta silikon fordi de leste på nettet om ei jente som hadde tatt det.
Det er først nå jeg faktisk ser hvor fornøyd jeg var med kroppen min før graviditeten. Og jeg synes det er så ufattelige mange pessimistiske mennesker som kommenterer når jeg skriver her at jeg satser på å få tilbake kroppen min etter lille Leo er kommet. Hvis jeg fortsatt sitter der med 10 kg ekstra flere måneder etter fødsel, så kan jeg vel trene??? Så jo, kanskje jeg tar det litt for gitt at jeg får kroppen min tilbake, for jeg vet hvor villig og målrettet jeg er. Så får vi bare se, jeg er sikker på at jeg ser flott ut når jeg er ferdig med graviditeten i hvert fall. (synes forsåvidt alle nybakte mødre ser bra ut, de har tross alt båret frem et barn???)
Wow, 58 plass etter 3 dager med blogging? Tusen hjertelig takk!! Nå har jeg akkurat våknet etter en natt med grusomt lite søvn, så det blir nok en rolig, typisk søndag i dag ♥
Siden jeg selv føler at jeg har opplevd og lært mye i løpet av mine 16 år, tenkte jeg å dele noe av det viktigste med dere.
Men det aller viktigste? ALDRI under noen omstendigheter bestill pakke fra Nelly med express hjemlevering.
Fredag 16 mai 2014. Jeg fikk melding på mobilen min når jeg var på skolen om at skoene fra Nelly som jeg måtte ha til 17 mai feiringen var på menkerud motorsenter. Eh? Hvor faen er menkerud motorsenter? Jeg husker hjertet mitt stakk i brystet og de stakkarslige trette øynene mine kviknet relativt fort til. Og som jeg alltid gjør når jeg lurer på noe, så googlet jeg det. Lillehammer ja, flott. Som noen av dere kanskje vet fra før, var jeg i et avstandsforhold med Fredrik på denne tiden, og vi hadde annenhver helg hos hverandre, dvs vi tok tog til hverandre hver fredag etter skolen.
Heldigvis ordnet det seg, selv om det forutsa at jeg måtte ta et mye senere tog enn vanlig, og litt masing på mamma angående kjøringen som var fra Gjøvik til lillehammer og så til Moelv igjen for å ta tog. For et styr.
Jeg leste også et hårtips på nettet for slitt hår, for det har jeg slitt med (hehe) en god stund, og fikk inntrykk av at kokosolje var reneste Gud for de med veldig slitt hår. Vel, noe må ha gått veldig galt, for dette funket mildt sagt dårlig. (hadde faen meg fett hår 4 uker i strekk, selv om jeg fortvilet skrubbet håret mitt med shampo hver eneste dag)
Aldri gråt etter du har tatt spray tan. Bare ikke. Vær et kaldt menneske i hvertfall et døgn (for å være på den sikre siden)
Aldri, og da mener jeg aldri!!! i verden hel bleik håret ditt hjemme. Ved mindre du virkelig vil ha hårfarge tilsvarende regnbuens alle farger. Og hvis du absolutt på død og liv må gjøre det, sørg for at frisøren er oppe dagen etter..(!!)
Og noe jeg føler meg forpliktet til å advare dere mot, i forhold til hvordan mine egne foreldre reagerte, er å ikke skrive opp navnet til kjendisen du er så ufattelig forelsket i på alle veggene i hele huset ditt. Det er nemlig litt vanskelig å skrubbe vekk sprittusj.
Jeg vil også legge til at å sove med vinduet oppe på sommeren med godteriskålen i vinduskarmen er en dårlig idè. Spesielt om det er det vepsebol ute på verandaen.
Gode minner…
21 uker og 2 dager i dag!!
Del gjerne innlegget videre ♥ Vi snakkes senere i dag!
Og til det vanskeligste å velge, soverommet, skulle sett omtrent slik ut..
Eller som dette..
Og rommet til Leo skulle sett omtrent slik ut..
Eller som disse..
Åh, tumblr er så deprimerende, inspirerende og fantastisk på samme tid!! God kveld alle sammen ♥ I dag har jeg hatt en ellers veldig rolig dag, jeg har (tro det eller ei) faktisk sminket meg i dag, så det er litt uvant å gå forbi speilet noen ganger, men jeg blir vel vand til det!
Har også på meg en genser som ikke er hettegenser i strl XL i dag, noe som også er veldig rart, og begynner sakte men sikkert å føle meg litt mer som meg selv igjen. Det er utrolig hvor lite man bryr seg om hvordan man ser ut når man virkelig føler seg ille over tid, men nå ser det ut til at ting begynner å lette seg litt med tanke på formen min, og det er jeg sååå glad for. Gleder meg til tiden fremover!!
Nå skal jeg og Fredrik spise pizza, så håper jeg dere alle har en kjempe flott lørdagskveld ♥ Snakkes i morgen!
Siden 2001 har 17 levedyktige og friske fostre blitt abortert bort her i Norge av kvinner som har søkt om senabort, og fått det godkjent. 17 menneskeliv. Eller?
Og nei, det er aldri noen slags garanti for at disse fostrene/menneskene/ikke-menneskene skulle overleve om svangerskapet ble fullført, eller om fosteret hvert fall fikk sjansen sin i livet med de ressursene man bruker når barn blir født premature. Men det er aldri noen garanti uansett, så det synes jeg ikke man kan gå ut i fra.
Jeg leste her om dagen en veldig sterk historie om det som blir omtalt som mirakel-babyen fra USA. Amilia Taylor, Som i 2006 ble født bare 21 uker og 6 dager gammel. (Les hele historien HER) Amilia overlevde, og er i dag ei frisk jente på 8 år.
Det er eldre fostre her i Norge som blir abortert bort, til tross for at de kunne ha klart seg. Er ikke fostrene også mennesker om de er levedyktige?
Dette var et sjeldent tilfelle så klart, men det viser jo at fostre som er født såpass tidlig kan overleve. De har en mulighet, en sjanse. Og det, det holder for min del. Det skjer at fostre i Norge blir abortert vekk, og som har et bankende hjerte når det blir fjernet fra livmor og fostersekk. Og hva må sykepleiere/jordmødre gjøre i disse tilfellene? Jo, de må legge dem i tepper og vente på at de skal dø. Brutalt og ærlig. Noen ganger tar det over 1 time før de små hjertene deres stopper.
Det gjør vondt langt inni sjelen å skrive dette innlegget. Hele saken ryster meg enormt mye. Men mest av alt blir jeg forbanna. Hvem er vi til å bestemme hvem som skal leve og ikke?
De kvinnene som har gjort dette, jeg kan ikke snakke for dere. Dessverre. Jeg aner ikke hvordan dere opplevde situasjonen, og ei heller hva deres grunn var. Jeg regner med dere hadde gode grunner, og jeg regner med det var en tøff prosess for dere. Men jeg klarer faktisk ikke la være å se at et menneskeliv ble revet bort, uten at dette var fosterets skyld på noen som helst måte.
Og for all del, jeg prøver alltid å trå litt forsiktig når jeg skriver innlegg som disse, men jeg kan heller ikke la være å gjøre dere klar over min mening rundt det hele. Jeg prøver alltid å se at det er to sider av en sak, og jeg prøver alltid å forstå begge partene på best mulig måte. Fra mitt ståsted i dag er det veldig feil å abortere vekk et levedyktig foster. Uansett årsak. Men samtidig, hvor lett er det ikke å si for meg? Jeg vet aldri hva jeg ville tenkt om jeg for eksempel var blitt voldtatt og ikke la merke til at jeg var gravid før over 22 uker ut i svangerskapet. Jeg vet aldri 100% sikkert hva jeg ville gjort i deres sko, det eneste jeg kan uttale meg om er hva jeg tror jeg ville gjort. Men jeg kan allikevel si at jeg har sterk tro på at jeg ikke ville tatt senabort, uten at jeg har vært i denne situasjonen selv, og opplevd tankene og følelsene som også spiller en stor rolle i et slikt valg.
Jeg ser på det slik: hvis man er så “sterk” at man kan fjerne et foster som er levedyktig, er man ikke også sterk nok til å kunne adoptere det bort? Til å kunne gi det en sjanse i livet selv om den sjansen ikke innebærer at du selv tar hånd om det? det er 6 års adopsjonskø i Norge. 6 hele år.
Jeg sier ikke at adopsjon er den enkleste tingen i verden. Langt, langt der i fra. Men hvis man klarer å fysisk fjerne det fra verden, kan man da ikke heller fjerne det fra sin egen verden?
Man vet jo ikke hvor mange av disse fostrene som hadde overlevd, men jeg trodde helt oppriktig at det var ulovlig å ta livet av levedyktige mennesker, uavhengig av alder og størrelse.
Når man snakker om senabort er det umulig å la være å dra inn om abort er riktig eller galt. Som jeg har skrevet tidligere her, så respekterer jeg at det er det riktige for noen å ta abort (også senabort) men det vil aldri bli riktig for meg. Jeg respekterer hva andre mennesker velger, selv om jeg ikke alltid kan forstå. Og det synes jeg er veldig viktig å med her.
Er det et liv fra unnfangelsen skjer, eller er det et liv når hjertet starter å slå? Er det ikke et liv før man er født, eller er det et liv når man selv blir levedyktig utenfor livmor? Dette er et ufattelig vanskelig tema. Jeg føler uansett at jeg sier noe galt når jeg uttaler meg om verken det ene eller det andre.
Foster i uke 5.
Foster i uke 11. Fostrene ser altså slik ut 1 uke før det ikke er lov å abortere dem vekk. (abortgrense uke 12)
Foster i femte måned i svangerskapet (22 uker og 2 dager) Det vil altså si at det i Norge har blitt abortert vekk fostre som disse.
/Bilder hentet fra babyporten.no
Når går grensen på menneske og ikke?
EDIT: Mange som tydeligvis ikke leste innlegget godt nok. Jeg dømmer absolutt ingen, som jeg også synes jeg får med godt i innlegget. Det står klart og tydelig at er snakk om friske, levedyktige fostre. Jeg skriver ingen steder at jeg tar utgangspunkt i at mor har en alvorlig sykdom som gjør at å fullføre svangerskapet mest sannsynlig vil koste eller endre livet hennes fatalt. Da stiller saken seg annerledes.
“Du kan ikke late som om du er så overrasket over at du blir gravid når du vet hva du har gjort”
Jo, faktisk så kan jeg det. Graviditeten var ikke planlagt, og det ble gjort tiltak for at dette ikke skulle skje. Selvsagt. Ingen 16 åring’s drøm er å bli gravid, la oss være ærlige her.
For litt over et år siden skulle jeg starte i 10ende klasse. Jeg husker jeg gledet meg så masse, samtidig som jeg gruet meg litt. Skulle året gå fort eller treigt? Kom jeg til å miste kontakten med vennene mine fra ungdomsskolen når jeg begynte på videregående? Kom jeg til å klare å gjøre det bra nok det siste året på ungdomsskolen, sånn at jeg kom inn på skolen i Larvik?
Året gikk fort! Alt for fort. Men samtidig føles det ut som det er flere år siden jeg var på klassetur med den trygge, gode klassen min fra ungdomsskolen. Men så er det bare måneder siden? Helt uvirkelig. Det er bare noen måneder siden fremtiden min så annerledes ut, veldig annerledes. Det er bare noen måneder siden jeg satt på rommet mitt i Gjøvik og slet med engelskoppgaven jeg skulle levere samme kvelden. Det er bare noen få måneder siden jeg dro til Larvik med flyttelasset mitt for en ny start. Og det er, faktisk, kun 4 og en halv mnd siden jeg satt på legekontoret og fikk beskjed om at kroppen min bar på et barn.
Tenk at livet kan forandre seg så raskt?
Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år er så langt frem i livet, i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer jeg og Fredrik til å taklet alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.
Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har jeg og Fredrik et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?
Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?
Plutselig skjer det uventede, enten det er positivt eller negativt. Ting kan skje så ufattelig raskt. Man vet aldri når noen plutselig kan bli revet vekk fra livet ditt, eller når noen plutselig uventet dukker opp.
Og nå sitter jeg her da. Bare noen måneder senere fra et vanlig liv som ei vanlig jente i vanlige, lille Norge. Med en fremtid som er veldig ukjent og ny i forhold til hva jeg trodde den skulle være på dette tidspunktet i livet mitt.
Til tross for at jeg allerede har hatt 2 spørsmålsrunder, får jeg stadig nye lesere som lurer på mye. Og det er jo helt greit, jeg hadde nok vært ganske nysgjerrig selv! Derfor tenkte jeg å svare på noen ofte stilte spørsmål som mange lurer på, både i kommentarfeltet, på facebook og i virkeligheten. Håper de av dere som lurer på dette får svar dere er fornøyde med ♥
Har du kontakt med barnefar? Hvem er barnefar? Barnets far er kjæresten min, Fredrik. Er selvsagt at vi har kontakt!
Hvor gammel er barnefar? Han er 17 år, og fyller 18 i Januar 2015.
Ble det brukt prevensjon? Var graviditeten planlagt?
Det ble brukt prevensjon, og graviditeten var selvsagt ikke planlagt.
Bor du alene?
Ja, det gjør jeg! I Desember flytter jeg og Fredrik til ny, større leilighet! Ved mindre sjansen byr seg tidligere da, haha.
Kan du godta meg på Facebook?
Dette har det vært mye av, og jeg skulle gjerne godtatt hver og en av dere, selvfølgelig! Det er så utrolig koselig at dere ønsker det. Men jeg kommer nok bare til å godta venner og mennesker som er bekjente, og mennesker jeg vet hvem er. Håper at dette er forståelig ♥ Dere må uansett gjerne følge meg på den private facebooken min, dette gjør du ved å trykke “FØLG” når du er inne på profilen min. Jeg minner også om facebookprofilen til bloggen som er HER.
Går du på skole?
Det var det som egentlig var planen. At jeg skulle gå på skole frem til jeg gikk ut i permisjon. Men som de av dere som har lest bloggen en stund vet, så har formen min vært helt umulig de tidligste ukene i svangerskapet.
Jeg skulle begynne på skolen i uke 9/10 (?) om jeg husker riktig. I denne perioden kastet jeg opp opptil flere ganger om dagen, og da spesielt på formiddagen og tidlig morgen. Det hendte flere ganger at jeg kastet opp når jeg var på vei til skolen, og da gikk jeg rett og slett hjem igjen. Det var ofte at jeg kastet opp på nettene, og lå kvalm og våken, og det ødela søvnen, som igjen gjorde at jeg var dødssliten når jeg egentlig måtte stå opp til en skoledag på 6 (?) timer. Dette foregikk til langt over 12 uker ut i svangerskapet, og da fikk jeg beskjed av skolen at ble for mye å ta igjen, og at de anbefalte meg å gå ut i permisjon. Jeg er enda ikke helt bra, og jeg merker hvor sinnssykt dårlig jeg blir om jeg får lite hvile og søvn, og det i uke 21. Selvsagt, jeg er gravid, og ikke syk, men når du er så dårlig som det jeg har vært så blir det å sitte i et klasserom fra halv ni til halv fire noe som blir helt urealistisk å få til på en bra måte.
Og ja, jeg prøvde alt av råd mot kvalme. Spise tørr kjeks på sengen før jeg sto opp, sitronvann, salte ting, cola, ingenting hjalp.
Er du fortsatt 16 når du får barnet? Er du født i 1998?
Jeg er født 7 Juni 1998, så ja, jeg vil fortsatt være 16 år når Leo blir født.
Er det gutt eller jente du får? Hva skal h*n hete?
Gutt ♥ Han skal hete Leo! Ved mindre vi ser han og bare tenker at navnet overhode ikke passer, selvfølgelig.
Endelig 21 uker i dag!! Åå, så fine, gode, snille lesere jeg har!! Dere skal vite at jeg setter enormt stor pris på alle meldinger dere sender meg ♥ Ikke glem å dele innlegget videre!
(Det skjedde et eller annet med teksten i dette innlegget som gjør at noe tekst er sammenhengende og noe med avsnitt, og jeg får dessverre ikke gjort noe med det, selv om det irriterer meg noe til de grader. haha!)
