Nå er vi trygt hjemme igjen etter en laaaang reise. Vi er så slitne alle tre at vi kommer nok til å sove fryktelig godt i natt! Turen gikk.. Ja, hva skal man si? Den gikk som den gikk, og nå er den i hvert fall over!
Jeg har vært så bekymret helt siden jeg våknet i dag tidlig, for jeg har ikke kjent noen spark eller noe liv helt siden i går kveld. Jeg var så bekymret hele bilturen, for på den ene siden skal man jo ta det på alvor hvis man har kjent liv i flere uker – Men samtidig så er jeg jo ikke mer enn 19 uker og 2 dager på vei – Så jeg ville ikke krisemaksimere og løpe ned legevakten fordi jeg ikke hadde kjent liv på noen timer. Når hele bilturen gikk uten noen spark i tillegg til hele morgenen, så kjente jeg at bekymringen virkelig begynte å bli stor, og så for meg at jeg måtte ringe legevakten senere om det fortsatt ikke var noe tegn til liv. Så kjente jeg plutselig liv i det jeg kom inn døren hjemme her i Larvik. Merkelig, men veldig betryggende og godt ♥
Joggeklær og minimalt med sminke er så deilig på lange bilturer! ♥
Men nok om det! Leo koser seg nå hos pappaen sin før han skal sove, og i morgen skal vi på lekebutikken! Leo simpelthen elsker å dra på lekebutikken, og i morgen er han også 14 måneder gammel. Herrejesus… Bare 4 måneder og 20 dager til han blir storebror, da er han nesten 19 måneder – Og jeg vet veldig godt hvor fort den tiden kommer til å gå! Skummelt!
Men nok babysnakk! Håper dere får en herlig start på uken i morgen ♥
Jeg fikk et fint forslag i går om å legge ut bilde av både Leo og lillebror på ultralyd fra samme uke, for å se etter likheter. For meg er det litt begrenset hvor mange likheter jeg ser ut i fra noen ultralydbilder, men siden vi fikk se ansiktet ovenifra på ultralyden i går fikk jeg med meg flere likheter og kan definitivt avsløre at lillebror blir lik storebroren sin!
Nå fikk vi innkalling til ultralyd i svangerskapsuke 31 også denne gangen, og her under ser dere noen av bildene vi fikk i 3D i svangerskapsuke 31 sist med Leo. Der så vi tydelig at det lignet på Leo når han ble født, og det var så moro! Fine guttene våre ♥
Håper dere har det bra! Vi skal bort til oldemoren til Leo nå hvert øyeblikk, og gleder oss som bare det til et koselig familieselskap hvor vi skal feire at oldemoren hans er blitt 70 år! Senere når vi kommer hjem blir det pakking fordi vi drar bort i morgen, sammen med en litt sen taco-fredag. Det blir en veldig god helg ♥ Vi snakkes selvfølgelig litt senere i dag!
Nå er vi hjemme igjen fra ultralyd med den lille! Det var så gøy å se ham igjen, han er, ikke overraskende, en svært så aktiv liten krabat. Og det er definitivt fortsatt en gutt! Vi så tydelige armer, ben, og ansikt! Han blir nok veldig lik pappaen sin han og, akkurat som Leo. Like nydelig som Leo!
Terminen har blitt flyttet en del på. Først etter tidlig ultralyd fikk jeg beskjed om 15 oktober. Så fikk jeg beskjed om 13 oktober på oppfølgings-ultralyden på sykehuset som jeg måtte ha på grunn av mye vondt i keisersnitt-arret, og den fikk jeg også bekreftet når vi var på privat ultralyd i uke 16 og samtidig fikk vite kjønnet. Nå er den endelige termindatoen satt til 18 oktober! Jeg er satt noen dager tilbake, men det gjør ingenting og har heller ingenting å si ettersom jeg skal ha keisersnitt, og da kommer babyen til verden omtrent 10 til 7 dager før termin uansett.
Dette er egentlig litt sårt å skrive om, men jeg velger å gjøre det likevel.
Når jeg flyttet fra Gjøvik, hjembyen min, i 2014 var det trist og reise fra alle venner og familie. Familie visste jeg riktig nok at jeg kom til å holde kontakten med, og jeg har god kontakt med flere av de gamle vennene mine, selv om jeg naturligvis har mistet kontakten med ganske mange. Men så er det jo det faktum at vi bor 4 timer med tog fra hverandre, og det ender med at jeg ser de gamle vennene mine ganske sjeldent – Tross at vi gjerne snakker sammen flere ganger i uken.
Her i Larvik har jeg ikke så mange venner. Egentlig ikke så veldig rart, spør du meg. Hvordan skal en gravid 16-åring få seg nye venner i en helt ny by? Hvordan går man frem? Og før jeg i det hele tatt rakk å begynne på videregående så ble jeg gravid igjen, og jeg kan vel si det sånn at det ikke ble noe lettere å skaffe seg nye venner når jeg igjen ble gravid på nytt som 17-åring med en ettåring under armene. Jeg har noen venninner som jeg ser noen ganger i måneden (periodevis også en del oftere), og familie som jeg ser mye til – Samt Fredrik sin familie, selvfølgelig. Det har vært veldig uvant for meg å gå fra å ha så mange venner, til å ofte være alene hjemme/ute på ting med sønnen min. De vennene jeg har, har stort sett selv barn, og ellers ganske mye å finne på, og da ser jeg dem jo ikke kjempeofte selv om jeg har god kontakt med dem.
Siden jeg har hatt det ganske travelt tidligere har ikke ønsket om å ha noen særlig flere venner vært tilstede. Nå har jeg mye tid, men går ofte alene i byen, på kafe, på kjøpesentre, og så videre. Eller, ikke alene da, med sønnen min – Men likevel kan det føles litt ensomt og tomt av og til.
Siden jeg nå skal gå hjemme med sønnen min helt til august, mens samboeren min jobber og mange av vennene mine drar på ferie (Noe vi ikke får gjort i år på grunn av jobben til samboeren min) Og i tillegg til det gå enda et år i permisjon fra oktober av når den nye babyer kommer, så tenkte jeg bare å skrive litt om det. Det hadde vært helt supert om jeg traff på noen andre mødre som kanskje også går hjemme i permisjon, og som skal tilbringe sommeren i Larvik eller omegn. Jeg ville gjøre dette på den minst krampaktige og kleine måten, men samtidig vil jeg jo være ærlig.
Jeg unngikk å være med på barseltreff og andre mødregrupper på grunn av alderen min, fordi jeg var redd for at jeg ville bli fryst ut fordi jeg ikke er over 20 år – Men nå er jeg ikke redd lenger. Jeg har jo et bredt nettverk av familie og kjente, spesielt i hjembyen min, men her i Larvik har jeg ikke så mye annet enn noen venninner og familien til Fredrik, pluss litt familie på min side. Det hadde vært så fint å ha litt flere venninner å dra på trilleturer med!
Hvis du har sett meg i byen når du har trillet med barnet ditt, kom gjerne bort! Eller hvis du vet hvem jeg er fordi du kanskje bor i nærheten med barn selv, Leo er så glad i andre barn og hadde stortrives med noen flere lekekamerater, og vi hadde hatt flere å finne på ting med utover sommeren nå som det nærmer seg sol og strandliv! ♥
Så vet dere det. Jeg tenkte det kanskje bare var lurt å være helt ærlig, for hva har jeg å tape uansett? Vi går jo “bare” hjemme frem til august sammen, og Fredrik er jo på jobb på dagtid. I tillegg skal flere av venninnene mine på ferie, men jeg vil sørge for at vi får en minnerik sommer likevel ♥
Dette svangerskapet så jeg for meg at jeg kom til å være sent ute med alle forberedelser til den lille skal komme, spesielt med tanke på innkjøp. Man har liksom ikke så dårlig tid med andremann som man kanskje hadde med førstemann, har jeg følt. Men nå som jeg fant igjen litt klær etter Leo samt at jeg har fått kjøpt inn en del nytt, så ser jeg at vi faktisk har mer enn nok klær til lillegutt i magen den første tiden etter han har kommet til verden. Og jeg er jo bare halvveis i svangerskapet! Men jaja, fint å ha noe unnagjort i hvert fall.
Jeg gleder meg veldig til nyfødt-tiden denne gangen. Den aller første tiden med den lille! Sist gang gledet jeg meg jo også, men da visste jeg jo ikke hva jeg hadde i vente. Nå vet jo hva som venter. Nå gleder jeg meg til å slappe av og bare nyte all tid med den nyfødte, og jeg vet hva jeg skal unngå av stress og mas. Den første tiden er så dyrebar, og jeg vet hvor innmari godt jeg ønsker å ta vare på den ♥
Jeg har en del kynnere og mye vondt i arret mitt i dag, så jeg skal ta det med ro resten av dagen. Fredrik har hjulpet meg og stilt opp i dag når jeg har ligget på sofaen fordi jeg har hatt vondt, og Leo har kommet bort til meg for kos og til og med tilbudt meg å få smake på maten hans når han har spist brødskiver. Gode guttene mine, altså. Kjempetakknemlig!
I morgen på kveldstid skal vi på ordinær ultralyd, så vi er veldig spente! Jeg trodde slike timer kun var på dagtid, så jeg begynte jo virkelig å lure når jeg så tidspunktet på brevet som hadde havnet i postkassen – Men det var altså helt rett. Blir fint å se han lille i magen igjen, og håper for all del alt fortsatt ser like bra ut som det gjorde på sist ultralyd.
I dag er jeg 19 uker på vei, og inne i min 20 svangerskapsuke! Det er så gøy å tenke på at jeg snart er halvveis allerede. 150 dager igjen av svangerskapet, så innen 150 dager har vi mest sannsynlig fått møte den lille gutten vår. Det er så spennende å tenke på!
Jeg har hatt et enkelt og problemfritt (så og si, i hvert fall!) svangerskap med tanke på den fysiske formen min hittil, så jeg håper det fortsetter slik. Jeg føler meg jo i fin form, og føler meg fortsatt veldig lite gravid fordi jeg kun sliter litt med bekkenet. Regner med jeg kommer til å merke mer til at jeg er gravid nå fremover, når magen nå i tiden fremover kommer til å vokse en del, noe den forhåpentligvis kommer til å gjøre! Jeg husker i hvert fall at den vokste mye på denne tiden sist svangerskap, og foreløpig er magen min mindre nå enn det den var sist svangerskap på denne tiden!
Både Fredrik og jeg kjenner liv fra babyen hver dag nå, og det er så fint! Fredrik synes det er like fascinerende som han synes sist med Leo, og han betrygger meg stadig vekk hvis jeg har kjent litt lite liv en dag. “Men Jessica, slik var det jo sist når Leo var i magen også, husker du ikke?” Sier han da. Og så kommer kvelden eller så drikker jeg et glass saft – Og så kjenner jeg plutselig masse spark, og så skjønner jeg at han har hatt rett. Jeg er bare LITT overbekymret, kan man si! Det er jo enda tidlig også sånn sett, for hadde jeg vært lenger på vei skal man jo ta det på alvor når man ikke har kjent liv på en stund!
Nå er det ordinær ultralyd på torsdag, så vi gleder oss stort til å hilse på lillegutt i magen igjen. Det blir så stas!
Om du bare hadde visst, lillevenn, at du er så heldig at du skal få et søsken! Jeg lurer på hvordan du hadde reagert da. Du elsker allerede å rive ned klærne hans før du ler den herlige latteren din, siden du vet du ikke egentlig skal gjøre det.
(Her kikket han på Fredrik som sto ved siden av meg, så han sjeler ikke!) Leo kom bort til meg og ville sitte på fanget istad når jeg skulle se på vogn til den lille i magen. Etter hvert ble vi bare sittende i hver vår stol og kose oss med magasiner og favoritt babymusikken til Leo i bakgrunnen. Han var nysgjerrig på babymagasinene mine, men det tror jeg handlet mest om at han ville rive dem i fillebiter. Haha!
Hei, forresten! Jeg har slitt en del med vondter i dag så det har blitt mye innetid og kos på oss, selv om vi likevel allerede har vært på en liten trilletur i dag! Leo har vært tidenes solstråle (som vanlig, egentlig!) og han har lekt, rotet her hjemme (Fant den nye genseren min liggende under spisebordet vårt, ops!) og lekt masse. Vi spiste deilig frokost sammen i dag, og det er så herlig å kunne spise sammen på helgemorgener. Skikkelig kos, og tror ikke det finnes noen som er mer glad i mat enn det Leo er, og det er så godt å se ♥
Nå skal jeg kikke litt videre på babyting og drømme meg litt bort i babyboblen. Senere blir det god middag og lørdagskos. Nyt dagen! Klem!
I dag fant jeg igjen pillen som egentlig skulle vært tatt i mars. Den pillen som skulle starte aborten som jeg følte jeg måtte ta når jeg fant ut at jeg var gravid igjen.
Jeg bestilte time til abort og dro fra sykehuset med pillen som skulle starte det hele, og den skulle jeg ta før jeg skulle dra tilbake på sykehuset dagen etter jeg hadde tatt den. Pillen ble aldri tatt, og det er naturligvis grunnen til at jeg fant den igjen. Nederst i den veska som har ligget bakerst under pulten min helt siden da.
Det var vondt å finne den igjen. Jeg brøt sammen. Den pillen symboliserte plutselig så mye. Jeg ville bare kaste den langt til helvete vekk. Til helvete vekk med alt det vonde. Med alt det jeg nok en gang måtte gå gjennom, helt alene. Jeg satt plutselig midt oppe i det igjen, akkurat som at jeg ble kastet to måneder tilbake i tid. Jeg følte meg trøtt igjen, jeg følte at jeg ville sove – For når jeg sov var det ingen press. Da var det ingen som fortalte meg hva jeg burde gjøre. Da var det ingen som sa at jeg måtte bare ta abort så kom jeg meg over det etter hvert. Ingen stemmer, bare stillhet.
Jeg ble like skuffet hver gang jeg våknet, for da skjønte jeg at jeg ikke hadde hatt mareritt. At ikke hele graviditeten bare var et mareritt. For jeg lyver ikke når jeg sier at det var et ønske store deler av tiden rett etter jeg hadde funnet ut om den lille i magen. Brutalt, kanskje. Ærlig, ja.
Det er først når jeg sitter her nå, snart 19 uker på vei, at jeg skjønner hvor tøft det har vært. Jeg tror ikke jeg klarte å fatte det 100% når jeg sto i det, jeg tror ikke det var mulig for meg.
Redigert: Jeg ser nå at pillen jeg trodde jeg skulle svelge, egentlig skulle føres inn i skjeden – Dette husket jeg ikke når jeg skrev dette blogginnlegget (Naturlig nok, det handlet om den vonde tiden, og ikke om hvordan abortpillen jeg egentlig skulle ha tatt – skulle bli tatt) Men her har dere i hvert fall bevis for at jeg fikk med meg denne pillen hjem, sammen med papirer. Jeg ba om medisinsk abort, og det var sikkert derfor jeg husket det som om det var det jeg skulle ha. Jeg ser nå at jeg skulle ha kirurgisk, og her ser dere at pillen og arkene ble med meg hjem, akkurat slik jeg fortalte dere.
Igjen; Jeg beklager veldig at jeg ikke husket at pillen ikke skulle svelges, jeg regner med det hadde en del å si for hvorfor så mange av dere reagerte på at jeg hadde fått med den hjem. Som jeg allerede har skrevet var det ikke akkurat hvordan pillen skulle bli tatt som var i fokus for meg når jeg skrev dette blogginnlegget, ei heller er jeg noen ekspert på abort eller sykepleier, og det har jeg heller aldri trodd eller påstått. Men jeg legger meg selvfølgelig fullstendig flat for at jeg ikke husket bedre og for at jeg var skråsikker på at det var en tablett som jeg egentlig skulle svelge, når det ikke var det.
Er det en ting jeg har lært, så er det at du ikke kommer deg langt i livet med å prøve å tilfredsstille alle andre. Det har jeg prøvd, og jeg holdt på å gjøre noe jeg vet jeg hadde angret på resten av livet mitt. For er det verdt det? Å gå hele livet og angre på noe du vet du ikke skulle ha gjort, bare for å sørge for at du tilfredsstiller alle andre?
Jeg vet ikke med dere, men jeg lever ikke for «alle andre».
Jeg har klart å bearbeide mye av den vonde tiden nå. Nok en gang. Etter å ha vært gjennom dette føler jeg at ingenting noen gang kan få meg til å tvile igjen. At ingenting kan få meg til å gå så i kjelleren som det jeg har gjort i starten av mine to svangerskap. Det er ingen som kan bestemme over meg og hva jeg føler er rett.
Jeg gråt når jeg fant ut om graviditeten, og jeg gråt når jeg sakte men sikkert bestemte meg for at den lille i magen skulle få vokse frem, og å en dag få møte den lille familien sin.
“Nå kan det umulig være lenge igjen til termin?” Damen ser spørrende bort på meg etter å ha sett på magen min.
Jeg sperrer opp øynene. Termin? Allerede? Ser jeg virkelig SÅ stor ut? Nei, det gjør jeg jo ikke? Gjør jeg det? Tankene strømmer inn.
“Omtrent 5 måneder igjen” Svarer jeg smilende. Det var tydeligvis ikke det svaret damen ville ha, for hun fikk det plutselig svært så travelt med å komme seg avgårde fordi hun helt uten videre fikk veldig dårlig tid, litt skrekkslagen i blikket var hun òg.
Det er flere ting som er unødvendige å si til gravide, og dette er kanskje en av dem. Sammen med “HÆ?! Du kan jo ikke kalle barnet ditt det?” Når du stolt forteller vedkommende navnet dere planlegger til babyen i magen. Takk Gud for at alle ikke heter Ola og Berit, sier jeg bare! Det hadde vært kjedelig det, fy søren.
Jeg opplevde lignende ting sist svangerskap også. Jeg var gravid i uke 34 og noen spurte om jeg var heeelt sikker på at det ikke var tvillinger der inne. Selvfølgelig er man sikker på det når man helt tydelig kun har noen uker igjen til termin.
Gravide er ekstra sårbare. Vi kan gråte av reklamer på tven, triste sanger, eller bare det at vi ikke har sjokoladeis tilgjengelig i fryseren. Enkelte ting er rett og slett unødvendig å si til gravide, og det kan være lurt å tenke litt over!
Nå har vi akkurat rast inn dørene her etter en koselig tur ute alle tre. Jeg fant meg tidenes deiligste kjole i dag, og gjett hvor den er fra?! Barneavdelingen på Cubus! Haha! For min del kunne selve kjolen ha vært lenger, men ja ja. Den er i hvert fall superkomfortabel, stretchy, og ellers helt perfekt. Gleder meg til å bruke den fremover, både som hverdagskjole med sneakers, og til finere anledninger med annet tilbehør. Den ble jo så fin over magen også!
Leo var en urolig liten gutt i natt og det ble ikke natta her før klokken 3, så litt redusert er jeg i dag men det går gått helt fint altså! Nå sover han søtt en liten ettermiddagslur, og jeg skal vekke han hvert øyeblikk ♥ Jeg fikk helt hakeslepp når jeg innså at det er fredag igjen i morgen, uken har jo egentlig bare rast avgårde her! Koselig med noen dager hjemme med de to (3, hehe!) guttene mine før 17 mai. Mai er virkelig en herlig måned!
Vi snakkes selvfølgelig litt senere i dag, i mellomtiden må dere ha en herlig torsdag!
