Enda det er litt tidlig, tenkte jeg å poste min første svangerskapsoppdatering allerede nå! Kommer ikke til å ha det fast hver uke – for det er nok litt unødvendig, men kanskje hver femte uke!
♥ Termin: Da må jeg jo nesten avsløre termin på nytt jeg da, termin ble satt på ny til 13 oktober 2016.
♥ Kjønn: Jeg har en anelse etter ultralyden jeg måtte ha på sykehuset tidligere denne uken, men nå er det nøyaktig en uke til vi får vite sikkert 🙂
♥ Navn: Sara eller Anniken hvis det blir jente, Oscar hvis det er gutt.
♥ Aktivitet innenfra: Kjente at den lille beveget seg for aller første gang i dag! Fredrik synes det var, for å bruke hans ord: “Fryktelig søtt” Haha!
♥ Babyenes søvnmønster: Aaaalt for tidlig å vite.
♥ Leie: Enda mange uker til jeg får vite!
♥ Vann i kroppen/hevelser: Nei, ingenting!
♥ Søvn: Jeg lider for tiden av kronisk søvnmangel, er så trøtt at jeg kunne ha sovet hele døgnet om jeg hadde hatt muligheten!
♥ Humør: Bekymret, for det meste. Og glad da!
♥ Utstyr: Har ikke begynt å kjøpe inn noe enda, men har lyst til å begynne med innkjøp i mai!
♥ Utstyr som mangler: Bilstol, vogn, så og si alt av klær, seng, tepper, kluter… Ja, som dere skjønner er listen lang. Heldigvis har vi en del etter Leo også, da!
♥ Vektøkning: ca 6 kg.
♥ Neste kontroll: 9 mai hos jordmor!
♥ Melk i brystene: Nei.
♥ Plager: Bekkenløsning. Ellers helt fin.
♥ Strekkmerker: Ingen.
♥ Kynnere: JA. Ubehagelig!
♥ Barnerom: Babyen skal sove hos oss hvert fall de første månedene, så får vi se hvordan vi gjør det etter det med babyrom og rom til Leo.
♥ Om fødselen: Fødeangsten er fortsatt helt uutholdelig. Jordmor har sendt henvisning til sykehuset, så jeg venter bare på innkalling. Utrolig takknemlig og glad for at jeg blir tatt på alvor.
♥ Sulten: Ikke spesielt sulten, faktisk snarere tvert i mot. Har ikke så veldig matlyst om dagen, men har faste, sunne måltider uansett. Det trengs!
♥ Dilla på: Ingenting, foreløpig! Litt rart ettersom jeg hadde helt enorme cravings på diverse rare matvarer sist. For eksempel brødskive med brun saus (Haha?)
♥ Høygravid: Nei, nei, nei! Mange uker til det enda!
♥ Utålmodig: Ikke i det hele tatt. Føler meg egentlig veldig tålmodig denne gangen, og føler bare ukene løper fra meg.
♥ Hode festet: Nei, alt for tidlig!
♥ Sykehusbaggen: Har ikke begynt å tenke på den enda, men gleder meg til den dagen hvor jeg skal begynne på den! Denne gangen vet jeg jo eksakt hva jeg fikk bruk for og hva jeg ikke fikk bruk for.
♥ Tungt: Absolutt ikke. Får nyte tiden frem til det faktisk blir tungt!
SÅ herlig det har vært i dag! Leo og jeg våknet i 9 tiden, før jeg flyttet han over fra hans seng til Fredrik og min, og så koste vi og så på barnesanger på tven. Vi gikk ut i stuen for at Leo skulle få lekt litt og jeg få ryddet litt, og etterhvert kjenner jeg at jeg har ganske bekkenløsning og at vi kanskje skal gå tilbake i sengen slik at jeg kan hvile litt.
Heldigvis har jeg babysikret soverommet vårt også, så han leker og koser seg rundt omkring på soverommet med musikk på i bakgrunnen som han av og til stopper opp for å danse til, mens jeg får lagt meg ned et par minutter med god samvittighet og slappet av. Det er så koselig og bare å ligge å se på han og det han holder på med, han finner stadig på nye ting og er så utrolig flink til å leke “alene”!
Han kommer bort til meg innimellom mens han leker, og da sier jeg til Leo at mamma og pappa skal få en til baby, og da har mamma vondt i ryggen sin og må bare ligge litt. Jeg har alltid snakket slik til Leo, og det faller meg veldig naturlig – Selv om jeg tidligere har vært fullstendig klar over at han ikke har skjønt et ord av det jeg sier. Jeg tror vi får mye igjen for det nå som han tar så mye etter hva vi sier og lærer seg nye ord. Leo stopper opp og kikker på meg helt stille, før han sier “beibi?” akkurat som han stilte et spørsmål. Jeg måtte bare le! Leo skjønner nok ikke at han skal bli storebror og at det kommer en liten baby, men jeg tror jammen meg barn skjønner mer enn det vi tror likevel.
Her kommer et veldig etterspurt blogginnlegg! Disse appene bruker jeg mest nå som jeg er gravid:
BABY PICS
Denne har dere lurt aller mest på tror jeg. I denne appen kan du legge til tekst på bildene som har med svangerskap og graviditet å gjøre, men også mye annet også. Som for eksempel hvis du har en baby eller et småbarn, så er det flere tekster du kan legge til der også som er relevante. Eksempelvis: 1 months, 2 months etc (altså alderen på babyen og større barn også) og små stickers med mommys little girl og så videre.
Denne har jeg brukt mye de siste ukene og den er helt super! Når dere har sett at jeg har lagt til sticker på bildene av babymagen hvor det står “15 weeks, the baby is the size of ….” er det altså denne jeg har brukt!
GRAVID & BABY
Her har jeg full kontroll på hvor langt jeg er på vei, hvor mange dager det er igjen av svangerskapet, og masse mer. Du ser hvor mange prosent du har fullført, og du kan lese om fosterets utvikling samt info til deg som mor og til din eventuelle partner. Denne appen brukte jeg også sist jeg gikk gravid med Leo, og den er skikkelig oversiktlig!
BVGRAVID
Denne går litt i det samme som den forrige (Gravid og baby) men her kan man også fylle inn barna man har fra før. Kjempekjekt!
BABY NAMES
…Og takket være denne appen (Og selvfølgelig med god hjelp fra dere!!) har vi funnet navn til den lille i magen! Haha! Utrolig fin app hvor du finner alle mulige navn (Litt mangel på norske tradisjonelle da, selv om det er en del av dem også) og appen finner også navn til deg som ligner de du “liker” ut som dine favoritter. Supert hvis dere sliter med å finne navn til den lille i magen!
Ingenting her er altså reklame, dere kan stole 100% at jeg skriver er mine meninger og jeg kommer alltid til å være en blogger dere kan stole på med tanke på merking av reklame i blogginnleggene mine. Jeg tjener ingenting på skrive dette, ville bare dele mine favoritt-gravid apper når dere har spurt etter det!
I slutten av svangerskapet mitt med gutten min kunne jeg ikke fatte at jeg noen gang kom til å savne å gå gravid. Men likevel dukket savnet opp etter hvert, bare måneder etter at Leo kom til verden. Her er det jeg savnet aller mest med å være gravid, når jeg ikke var gravid lenger!
– Magen. Den blir skikkelig stor og er skikkelig i veien av og til, hvert fall når termin nærmer seg! Men fy søren så koselig det er med den store magen.
– Bevegelsene og sparkene. Dette savnet jeg nok desidert mest! Ingenting er koseligere enn å kjenne barnet ditt sparke og kjenne at det faktisk er et lite menneske i magen, som du snart skal få møte.
– At folk tar veldig hensyn til deg som gravid (Selv om jeg har opplevd det motsatte også som gravid)
Dette har jeg ikke lagt så veldig godt merke til enda i dette svangerskapet, høyst sannsynlig fordi magen ikke er sånn veldig synlig enda når jeg har på meg klær, men de gangene sist med stor mage la jeg godt merke til at mange gjerne ville stå slik at jeg fikk sitte på både buss og tog. Det hensynet savner man når man dukker opp på et fullstappet tog som ikke-gravid uten noen grunn til at noen skal la deg ta setet sitt, haha!
– Gleden og spenningen. Tross både plager og vondter i svangerskapet er det lite som slår den store gleden og spenningen over å snart få møte den lille i magen. Hvem er hun eller han? Hvordan ser h*n ut? Er det gutt eller jente, og hvem kommer den lille til å ligne på?
– Å kjøpe bittesmå skjønne bodyer som får deg til å lure på hvordan i alle dager et menneske kan være så lite. Å kjøpe babyutstyr og klær er noe av det koseligste som finnes, og ingenting er hyggeligere enn å gjøre det med babyen liggende i magen.
– Jordmortimer, kontroller, å høre hjertelyden til den lille. Jeg har sagt det før og kommer sikkert til å si det igjen, men det er noe helt eget og unikt å bære frem et nytt menneske og å gå gravid!
Jeg føler jeg vil skrive litt om eksponering av barn i dag. Jeg føler veldig mange mammabloggere egentlig ikke sier som mye om dette temaet, og det synes jeg er litt dumt. Jeg tror det er viktig å vise at man reflekterer rundt det, og at man har tatt et valg man har tenkt grundig gjennom.
Aller først:
Heldigvis er det ikke slik at bare man skriver blogg, så MÅ man dele absolutt alt. Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg – man kan velge selv. Er det noe du helst ikke vil dele? OK, da deler du ikke det du ikke ønsker å dele og omvendt. Det er helt opp til en selv og selv om jeg poster bilder av sønnen min for offentligheten på sosiale medier, så betyr vel ikke det på noen måte at han ikke har et privatliv. Så sort hvitt går det vel egentlig ikke an å tenke.
For privatliv har både samboeren min, sønnen min og jeg til tross for at jeg skriver en blogg. Ofte når jeg skriver om dagen min på bloggen deler jeg kanskje bare noen få prosentandeler av hva vi har gjort samme dag. Jeg deler aldri intim eller sensitiv informasjon om sønnen min, og det har vært uhyre viktig for meg å unngå.
“Men tenker du ikke på pedofile? Du vet at du utsetter barna dine for pedofile når du utleverer dem på bloggen din? Stakkar!”
For å sette det helt på spissen: Skal man alltid unngå pedofile, må man jo faktisk gjemme seg inne resten av livet. Jeg vet ikke med dere, men det høres ikke ut som et godt liv i mine ører.
Dessuten minner denne problemstillingen meg svært mye om dette med at kvinner skal måtte dekke seg til for å unngå å ikke tiltrekke seg menn som kan voldta dem – Prinsippet er jo faktisk det samme. Man skal ikke begrense hva man gjør i livet sitt i frykt for at noen skal eksempelvis voldta deg eller at pedofile skal få tak i deg. Selvsagt kan det være gunstig i mange tilfeller å ta forhåndsregler ved å ikke “invitere inn” verken voldtektsmenn eller pedofile, men vi skal ikke fokusere på å skape flest mulig forhåndsregler, vi skal fokusere på å få ut til alle i hele landet vårt at pedofili og det å voldta jenter fordi de “bare” har på seg shorts og topp, på INGEN måte er greit.
Jeg kommer ikke til å stoppe å poste bilder av sønnen min i frykt for at pedofile skal se bilder av ham. Den oppmerksomheten fortjener de ikke en gang. Vi er alltid i en risiko for at pedofile skal se barna våre, hver eneste gang vi går ut av døren med dem fra hjemmet vårt. Og selvfølgelig ønsker vi å skjerme barna våre så godt vi bare kan for disse syke menneskene, men siden den risikoen alltid vil være der – Uavhengig av om du poster bilder av barna dine på internett eller ikke – Så synes i hvert fall ikke jeg at vi skal la alle valgene våre styres av hvorvidt noen pedofile noen gang kan se barna våre. For uansett om du aldri poster bilder av barnet ditt på Internett, så er det alltids en risiko for at noen pedofile får øye på dem ute på gaten. På stranda. På vei til skolen. Hvor som helst så lenge det ikke er hjemme i huset ditt.
Så kan vi jo diskutere i all evighet om forskjellen mellom virkelighet og bilder på nett, og at bilder blir noe annet – Men jeg kan jo faktisk begrense hva jeg legger ut på bloggen min av sønnen min i form av bilder, i mye større grad enn hvordan man kan begrense barn med egen vilje i virkeligheten. Eksempel: Jeg kan sørge for at bildene jeg poster av Leo alltid er ordentlig tatt og at han er anstendig kledd og ser ordentlig ut. I virkeligheten kan barn begynne å gjøre mye rart. Hovedpoenget er vel at vi ikke skal la våre valg styres av syke mennesker som kan finnes over alt. Både på nett og i virkeligheten.
Og så får vi mammabloggere ofte den klassiske “Barnet ditt kommer til å bli mobbet på skolen!” Disse menneskene sikter da til at barna våre kommer til å bli mobbet på skolen eller senere i livet på grunn av det vi har postet på bloggene våre av enten bilder eller informasjon om barnet.
Dette synes jeg i grunn faller på sin egen urimelighet. Alle mødre og fedre har som foreldre et ansvar for at barna våre ikke skal mobbe andre barn. Så hvis du ikke har klart å lære barnet ditt det, synes jeg i grunn du som forelder har sviktet mye mer enn jeg noen gang kommer til å gjøre ved å ha skrevet en mammablogg.
Dette med at bloggere får gjennomgå så til de grader i både media og fra privatpersoner fordi de velger å eksponere barna sine, synes jeg i grunn er litt rart med tanke på hvor mange som gjør ting som er mye mer bekymringsfullt. For selvsagt er det ting som ikke egner seg på nett til evig tid, dette tar jeg høyde for når jeg tenker over hva jeg synes er greit å dele med dere på bloggen, og hva som ikke er fullt så greit.
Jeg har mange venner på Facebook, og der ser jeg ofte mye rart som postes. Fyllabilder av foreldre til barn i skolealder er en gjenganger. Statuser som avdekker mye intim informasjon om barnet til vedkommende som poster statusen, og som tydelig ikke er avklart med barnet først om det har vært greit å dele dette med hele Facebook – er også en populær variant. Og hvor er kritikken rettet mot disse menneskene? Jeg ser det hagler inn kritikk mot meg og andre mammabloggere, men er ikke dette i aller høyeste grad verre enn bilder postet på internett av sønnen min hvor han smiler og leker med lekene sine?
For all del, jeg respekterer at noen foreldre ønsker å dele mer om sine barn/sine liv enn det jeg gjør på sosiale medier. Men jeg tror det er viktig at man forstår omfanget av hva man legger ut, og enkelte ganger når jeg ser slike bilder og statuser bli postet på sosiale medier, så har jeg av og til mine tvil om at disse menneskene egentlig har reflektert rundt sitt valg. Men hva vet vel jeg, jeg tenker vel bare i grunn at det et lurt å opplyse om nettvett slik at alle kan ta et valg de med størst sannsynlighet kan stå inne for i ettertid.
Jeg holder meg slavisk til regler jeg har satt med hva jeg synes er greit å dele for offentligheten på sosiale medier av barnet mitt. Ingen nakenbilder. Ingen bilder av Leo slik dere ikke kunne sett ham på gaten. Ingen intim informasjon. Og ingen informasjon som jeg på noen måte tror eller føler det er sannsynlighet for at han kan ta skade for i ettertid.
Det vil alltid være en liten sjanse for at Leo ikke likte at jeg postet babybilder av ham på mammabloggen min. Men når jeg følger restriksjonene jeg har satt, føler jeg at denne sjansen er satt til et minimum. Personlig ville jeg blitt utrolig glad om min mamma hadde hatt så mange flotte bilder av meg fra mitt første leveår som jeg hadde hatt muligheten til å se tilbake på hele livet mitt, men siden jeg ikke vet 100% sikkert at Leo vil like det like godt, er det viktig for meg å ha noen regler jeg forholder meg til når jeg skriver på bloggen min om ting som omhandler ham.
Leo kan ikke velge å bli postet bilder av her inne. Men jeg føler selv jeg gjør det på en skånsom og fin måte. Blogginnleggene som omhandler om dagene vi har sammen blir ofte veldig hverdagslige, typ “I dag har sønnen min lekt og vi har kost oss masse” Jeg ser virkelig ikke at det er noe galt i noe så uskyldig som at vi har kost oss hjemme sammen, for eksempel. De fleste foreldre gjør vel det med barna sine når de er i mamma og pappa permisjon. Det er ikke noe som blir flaut, i mine øyne.
Og selvfølgelig, det kommer til et stadie hvor alt blir flaut, nemlig i tenårene. Men jeg husker selv at jeg synes det var flaut å i det hele tatt gå alene på gaten når jeg var 13, så da føler jeg virkelig ikke at det er rett å ta utgangspunkt i den alderen når jeg sier at jeg selv føler jeg ikke poster noe som sønnen min kommer til å synes er flaut.
Skal vi som foreldre alltid ta avgjørelser for barna våre basert på om de kommer til å synes det er flaut når de blir tenåringer, ja, da blir det fryktelig få avgjørelser som er akseptert å ha tatt for barna når de en gang var små.
For å avslutte det hele: Ja, jeg eksponerer barnet mitt i blogg.
Og ja, jeg er verdens beste mor for barna mine selv om jeg tar et valg som kanskje er annerledes enn hva du ville gjort og hva du mener er best for meg.
Herregud… Jeg smeltet så når jeg fant igjen dette bilde fra i sommer av lille Leo gull. Et av mine favorittbilder av Leo fra han var yngre, i fargerik dress som vi hadde arvet ♥
Denne tiden var så koselig husker jeg! Den gangen han var rolig og kunne sitte avslappet i sofaen, ja, den tid er forbi. Nå er det full fart fra morgen til kveld, men alle aldre og stadier har sin sjarm synes jeg. Akkurat den alderen Leo er i nå er kanskje krevende, men Gud så moro det er å se hvor mye han lærer fra dag til dag, og hva hvor “med” han er! Han rister på hodet når han mener nei, han hermer etter meg for moro skyld, han danser til musikk og han går. Ja, dere leste riktig. Den lille gutten vår går bortover gulvet og er nesten like stolt av seg selv som det pappaen hans er.
Uansett. Jeg skal ikke ta helt av med stolthetspraten min, men jeg måtte bare vise dere bildet. Ha en super kveld videre, uansett hva dere skal! Her skal vi ha kosekveld med god mat og drikke ♥
Nå kommer fasiten på “Fleip eller fakta” – leserquizen jeg hadde i går. Det var faktisk ingen som klarte å gjette seg til å få alt rett, men det var flere som var nære! Jeg gjorde den kanskje litt vanskelig også, med vilje da 🙂
Påstand nummer 1:
Jeg har tatt en abort tidligere da jeg var 15 år gammel.
= FLEIP. Jeg har aldri tatt abort tidligere.
Påstand nummer 2:
Jeg spiser ikke svinekjøtt og har ikke gjort det på 4 år.
= FAKTA. Dette trodde jeg faktisk alle leserne mine visste siden jeg har nevnt det flere ganger, men den gang ei! Skjønner selvfølgelig at jeg har fått en del nye lesere etter det også, så 🙂 Jeg bestemte meg for å slutte å spise svinekjøtt på grunn av mange ting, mye på grunn av hvor urent kjøttet. Blant annet har svin en anatomisk og biologisk oppbygning som er svært lik menneskets. I tillegg til faktorer som at svin ikke svetter, at det inneholder mye histaminer, og så videre. I starten var tanken på at jeg aldri skulle spise bacon igjen ganske kjip, men kalkunbacon er faktisk mye bedre og jeg lever godt uten.
Den dag i dag blir jeg kvalm av tanken på å spise svin, så selv om det var en utfordring i starten har det gått helt fint og jeg er veldig glad for at jeg valgte å avstå fra svinekjøtt. (Har ingenting i mot de som selv spiser svinekjøtt, det får være deres valg. Jeg ønsker heller ikke å presse mitt valg på andre, men tenkte bare å opplyse kort og godt om hvorfor jeg har valgt å ikke spise svin)
Påstand nummer 3:
Når jeg var omtrent 13 år var jeg mildt sagt ute å kjøre (bokstavelig talt) og fant ut at min daværende venninne og jeg skulle sitte på med noen eldre gutter som jeg kjente, dette var midt på natten. Det jeg ikke visste var at mamma og pappa hadde funnet ut dette, og når de skulle kjøre oss hjem til venninnen min på svarte natten løp foreldrene mine frem til dem for å så skjelle dem ut for at de lot oss sitte på.
= FAKTA. Noe av det flaueste jeg har vært med på i mine tidlige ungdomsår, men som jeg fint kan le av i dag!
Påstand nummer 4:
I åttende klasse skulket jeg skolen en del for å dra på Burger king med vennene mine istedenfor.
= FAKTA. Anbefales overhode ikke, er ikke veldig stolt av dette. Heldigvis fikk jeg skjerpet meg før jeg begynte i 10’ende klasse, og jeg gikk ut av ungdomsskolen med et veldig godt snitt karaktermessig, selv om fraværet fra 8’ende klasse sto igjen.
Påstand nummer 5:
Fredrik var og er min første ordentlige kjæreste!
= FLEIP.
Påstand nummer 6:
Noe av det beste jeg får er tunfisk på boks og jeg kunne spist det hver eneste dag fordi jeg synes det er så utrolig godt!
= FAKTA. Haha, denne var det ikke mange av dere som trodde på! Jeg elsker tunfisk på boks, Fredrik gjør litt narr av meg for det og sier gjerne at jeg skal “Gå unna med kattematen” mens han ler hver gang jeg sitter i nærheten av ham og spiser det. Haha!
Påstand nummer 7:
Jeg tok en tatovering i nakken på et ganske skummelt og utrygt tatoveringsstudio året før jeg fylte 16 og jeg angrer og har angret hver bidige dag siden jeg gjorde det.
= FLEIP. Jeg har ingen tatoveringer og heldigvis fikk jeg ikke lov til å ta det av mamma når jeg hadde sååå lyst på når jeg var 14. Håper mine yngre lesere får med seg dette, vent heller noen år og se om det er noe du vil ha like mye etter hvert! Kjipt å skulle angre på en tatovering som i utgangspunktet sitter på kroppen resten av livet.
Påstand nummer 8:
Jeg fikk karakteren 3 svak på tentamen i norsk i 9’ende klasse på ungdomsskolen, og synes selv at karakteren var ufortjent dårlig. Læreren mente jeg slet med rettskrivning.
= FAKTA. Nå var det selvfølgelig noen som måtte påpeke at siden jeg hadde hatt noen slurve/skrivefeil av og til så måtte bare denne påstanden være sann. Etter min mening er det en ganske stor forskjell på det å ha noen skrivefeil en gang i blant, og det å slite med å få til rettskrivning. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av de som får til dette rimelig bra, og det har jeg vel stort sett gjort ganske lenge.
Selvsagt har skrivingen min forbedret seg siden niende klasse, men jeg fortjente bedre enn den svake 3’eren til og med den gang. Haha!
Påstand nummer 9:
Jeg var ute og festet med venner og kjente hver eneste helg før jeg fikk barn, og det gikk aldri en helg uten fest.
= FLEIP. Jeg skal ikke nekte for at jeg i perioder (Hvert fall i starten av ungdomstiden) var mye ute med venner, men før jeg fikk barn var jeg ikke på fest hver bidige helg. Det hadde jeg aldri i verden orket verken da eller nå!
Påstand nummer 10:
Når jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg utvist 1 dag fra skolen fordi jeg lagde så mye støy i klasserommet og ikke gjorde som jeg skulle. Mamma og pappa var ikke særlig fornøyde med det.
I dag var jeg enda en liten tur hos jordmor, bare for å utelukke andre grunner til at jeg har så mye vondt rundt keisersnitt-arret. Det var ingenting som lå til grunn for at jeg skulle ha så vondt i arret mitt som det jeg har hatt, altså ingen andre grunner, så derfor ringte hun sykehuset og hørte, og de ville at jeg skulle komme innom på dagen for å sjekke at alt var bra med arret og at ingenting hadde skjedd, siden jeg har hatt så vondt. Selv på så utrolig kort varsel kunne heldigvis moren til Fredrik kjøre meg til sykehuset i Tønsberg for en sjekk.
Og…. Alt var heldigvis bra! Jeg tror ikke jeg har vært så lettet på helt sinnssykt lenge. Jeg har jo slitt veldig med smertene rundt og på arret, så det var bare den deiligste følelsen i hele verden å få bekreftet at alt var fint, og vi fikk til og med kikket litt på babyen siden legen uansett måtte foreta en ultralydundersøkelse med tanke på arret. Den lille sprellet og hadde det helt topp, og ingenting var galt med verken den lille eller arret mitt. Men at det strakte seg veldig på grunn av kort tid siden keisersnittet med Leo var det ingen tvil om, og jeg er forberedt på at det kommer til å gjøre vondt fremover også – men fra nå av kan jeg i hvert fall betrygge med meg at det ikke er noe galt selv om det gjør fryktelig vondt.
Og jeg ble satt frem noen dager og er nå over 15 uker på vei med den lille!
Stakkar Fredrik ble jo kjemperedd for meg. Jeg skulle ønske at Fredrik kunne være med, men det kunne han ikke ettersom han var på jobb og jeg ikke en gang fikk tak i han før vi var på vei til Tønsberg. Men neste uke blir det jo ultralyd og første ordentlig møte for oss begge med den lille, så nå kan vi slappe av og bare glede oss til det ♥
Hei dere! I dag fant jeg noe supermorsomt på bloggen til Marthe Borge (Som noen av dere tipset meg om, forresten! Tusen takk, utrolig fin blogg!) og tenkte at dette måtte jeg bare prøve å ha med mine lesere også. All cred for ideen går altså til henne!
Dette er altså en type leserquiz, så kan vi se hvor godt dere kjenner meg. Jeg kommer med 10 ulike påstander, hvor fem av dem er fleip og 5 av dem er fakta – Og så kan dere gjette i kommentarfeltet hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn.
Jeg har tatt en abort tidligere da jeg var 15 år gammel.
Påstand nummer 2:
Jeg spiser ikke svinekjøtt og har ikke gjort det på 4 år.
Bilde fra sommeren 2015
Påstand nummer 3:
Når jeg var omtrent 13 år var jeg mildt sagt ute å kjøre (bokstavelig talt) og fant ut at min daværende venninne og jeg skulle sitte på med noen eldre gutter som jeg kjente, dette var midt på natten. Det jeg ikke visste var at mamma og pappa hadde funnet ut dette, og når de skulle kjøre oss hjem til venninnen min på svarte natten løp foreldrene mine frem til dem for å så skjelle dem ut for at de lot oss sitte på.
Påstand nummer 4:
I åttende klasse skulket jeg skolen en del for å dra på Burger king med vennene mine istedenfor.
Påstand nummer 5:
Fredrik var og er min første ordentlige kjæreste!
Påstand nummer 6:
Noe av det beste jeg får er tunfisk på boks og jeg kunne spist det hver eneste dag fordi jeg synes det er så utrolig godt!
Påstand nummer 7:
Jeg tok en tatovering i nakken på et ganske skummelt og utrygt tatoveringsstudio året før jeg fylte 16 og jeg angrer og har angret hver bidige dag siden jeg gjorde det.
Påstand nummer 8:
Jeg fikk karakteren 3 svak på tentamen i norsk i 9’ende klasse på ungdomsskolen, og synes selv at karakteren var ufortjent dårlig. Læreren mente jeg slet med rettskrivning.
Påstand nummer 9:
Jeg var ute og festet med venner og kjente hver eneste helg før jeg fikk barn, og det gikk aldri en helg uten fest.
Påstand nummer 10:
Når jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg utvist 1 dag fra skolen fordi jeg lagde så mye støy i klasserommet og ikke gjorde som jeg skulle. Mamma og pappa var ikke særlig fornøyde med det.
Okei! Dette blir gøy, gleder meg til å se om det er noen av dere som får alt rett. Jeg kommer selvfølgelig med et blogginnlegg hvor jeg forteller dere hvilke 5 ting som er fakta, og hvilke 5 som er fleip.
På samme måte som jeg følte det sist, føler jeg også denne gangen at det er mange som tviler på meg og hvordan jeg skal klare mammarollen på grunn av alderen min. Dette til tross for at jeg har vist en gang tidligere at jeg klarer det utmerket godt. Selv om jeg den gang var 16.
Denne gangen vet jeg litt av hva jeg går til, og det er den store forskjellen for meg. Jeg har en liten anelse av hva som venter, selv om det selvfølgelig blir noe helt annet med to barn – Så skal vi jo gjennom mye av det samme med den nye babyen som vi har vært gjennom med Leo. Vi vet ikke om babyen vil være annerledes og kreve mer, eller kanskje kreve mindre. Men vi vet noe av det som venter oss. Både av tunge våkenetter, tiden på sykehuset, og utfordringene som oppstår med tiden når man har kommet hjem med den lille. Det gjør det kanskje ikke så veldig mye lettere at jeg vet hvor tøff den første tiden med nyfødt kan være, men det gjør meg i hvert fall veldig mye tryggere på hva vi skal igjennom og hvordan vi skal både takle og håndtere det.
Men selvfølgelig, jeg understreker – To barn blir selvfølgelig noe annet enn ett, og det er vanskelig for meg å se for meg hvordan det skal bli. For akkurat det aner jeg ikke. Ikke Fredrik heller, for den saks skyld.
Men likevel er vi 100% trygge på at vi vet at vi kommer til å klare det. Jeg har sett hva vi har vært i stand til tidligere, og jeg vet at forholdet vårt nå er sterkere enn noen gang – etter alt vi har vært gjennom de siste månedene. For meg er det ingen tvil om at jeg vi kommer til å klare det, uansett hva som skjer, og uansett hvordan det skjer. Og jeg gleder meg veldig til å dele alle stundene med dere på veien.
Håper dere alle har hatt en god start på den nye uken. Jeg har vært på andre kontroll hos jordmor i dag og alt så ut til å være veldig fint med den lille i magen! Hun så tydelig at magen hadde vokst veldig mye på disse ukene, og vi hørte hjertelyden i dag også. Kjempekoselig! Håper Fredrik har mulighet til å bli med en gang, men det får vi bare ta som det kommer!
