Husker dere jeg snakket om at jeg hadde bestemt meg for å gå deltid på videregående til høsten?
Vel. For det første ble jeg i tvil når jeg fikk snakket litt med de rundt meg, og for det andre synes jeg det er vanskelig å sende Leo i barnehagen når han er 5-6 måneder gammel. Dessuten er jeg jo egentlig i permisjon med Leo, så da tenker jeg at nettstudier er “lettere”, misforstå meg rett her, enn å gå fulltid på videregående med Leo i barnehagen fra 08:00 – 16:00 hver bidige hverdag.
Så ja, til høsten blir jeg “alenemor” hjemme med Leo og nettstudier, og Fredrik begynner som lærling på en butikk et stykke fra Larvik. Så ja, litt ensomt blir det nok, men Fredrik kommer jo hjem utover dagen (eller i noen tilfeller kanskje kvelden også?)
Du og jeg, lille venn. Du og jeg!
Det blir nok ganske tøft, men aller mest blir det kos. Jeg skal selvsagt ikke ta alle årene på videregående med hjelp av nettstudier, men sånn jeg ser det nå er dette det beste alternativet for Leo, og det viktigste er at Leo har det best mulig.
Så, dette året må jeg stå på eksamen, og jeg har som mål å få samme karakter på eksamen(er?) som jeg fikk siste året på ungdomsskolen, nemlig 5 og 6. Eller, jeg satser egentlig på å få 6 på begge i år. Dette blir bra!!
Nå tenkte jeg å svare på noen av spørsmålene fra dere som kom inn for noen dager siden! Jeg har prøvd å samle inn en del av de, men jeg har ikke hatt kapasitet til å svare absolutt alle som har kommet inn både på innboksen, mail og i kommentarfeltet. Håper dere er fornøyd!
– Det vil jeg naturligvis holde for meg selv! Det eneste jeg kan si er at vi bor sentralt, men allikevel ikke rett i byen.
Hadde du bodd for deg selv om du ikke hadde hatt Leo?
– Ja, det hadde jeg. Jeg flyttet ut før jeg ble gravid!
Hvorfor klager du så mye i innleggene dine?
– Vet du, dette synes jeg er et veldig dårlig spørsmål. Hensikt med innleggene mine er aldri å klage, og det tror jeg de fleste forstår. Det jeg imidlertid prøver å få frem i innlegg hvor du kanskje mener at jeg “klager” er at alt ikke er perfekt. Bak fasaden så finnes det dårlige dager, vonde dager, slitsomme dager, og det synes jeg er viktig å få frem gjennom bloggen min. Jeg vil ikke at det å være en ung mor skal se ut som et glansbilde, for det er det virkelig ikke.
Dessuten, om jeg ikke “klager”, så vil jeg få kommentarer på at jeg later som at alt er perfekt, og hvis jeg “klager” dvs; skriver innlegg som viser at alt ikke er perfekt, så får jeg høre at det er galt. Man kan ikke tilfredsstille alle, og som noen nevnte i kommentarfeltet her for noen måneder siden så bør det heller ikke være noen mål. Jeg skriver rett fra hjertet, fordi det er det som gjør meg ekte. Liker du det ikke, så er det selvsagt helt greit, men da trenger man heller ikke å lese.
Skal Leo døpes?
– Det skal han! Har jeg kanskje glemt å fortelle dere det? Han skal døpes 9 august og jeg gleder meg som et lite barn!
Hvor mange barn vil du ha totalt?
– Aner ikke foreløpig. Først tenkte jeg bare Leo, men tanken på at jeg aldri skal gjennomgå et svangerskap igjen gjør meg ganske trist, så kanskje to? Eller tre?
Hvis du får ei jente neste gang, hva skal hun hete?
– Det tror jeg helt ærlig aldri at Fredrik og jeg kommer til å bli enig om. Jeg liker Åshild, han liker Jeanette. Jeg har allikevel tenkt på at Leo og en lillesøster som heter Leah hadde vært søtt, men Fredrik var ikke enig. Kanskje Jenna? Ja, tror det.
Hvilke andre guttenavn enn Leo vurderte dere?
– Marco og Axel. Glad vi kom frem til Leo!
Hva synes du om Fredrik sin spilling?
– Hehe! Jeg synes han skal gjøre som han vil, han vet at Leo skal ha mest oppmerksomhet i løpet av dagen, og jeg tror han klarer å regulere det fint selv!
Hva skal du studere?
– Jeg skal studere psykologi 🙂
Når kommer videoen fra leiligheten ut?
– Den kommer så fort jeg har fått inn flere møbler her! Dere vet, i overigår fikk jeg pakken min fra nettet med tv benk og stoler til frokostbordet på kjøkkenet, men tv benken var feilsendt. Eller, vi skulle hatt to forskjellige pakker, men fikk den samme i begge… Så det tar nok litt mer tid enn jeg hadde tenkt! Gleeeder meg til dere får se, og skal laste den opp til Youtube så alle får sett!
Synes du at du fortjener plassen din på topplisten?
– Ja, det gjør jeg. Jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er, og gleder meg til fortsettelsen.
“Tenk at om fem dager så er han 4 måneder gammel?” Jeg ser bort på Fredrik med store øyne.
“Ja, og før du vet ord av det er han 16 og har kjæreste” Ler Fredrik
Det er ikke første gangen jeg har hørt det, at årene og månedene bare renner fra deg og du plutselig sitter igjen med en halvvoksen 14 åring ved middagsbordet. Veldig rart, spør du meg. Jeg er ikke klar for at Leo skal bli stor, jeg har jo akkurat innsett at han endelig er her etter 9 lange måneder?!
Alle vi møter sier at han er blitt en så stor gutt, og det er jeg jo enig i, han er jo faktisk blitt så stor! Han er knappe 4 måneder og jeg vil tippe han veier 8 kilo nå straks. Han har veldig snart vokst ut av 62 i klær! Men allikevel.. For meg er han jo lille Leo, og da er det så fryktelig rart å tenke på at han en dag vil være voksen. En voksen mann, faktisk. Herregud, så utenkelig?
Jaja, jeg kan jo bare håpe at årene går tregt og at Fredrik plutselig vil ha en lillesøster om noen år, så jeg får oppleve alt om igjen..♥
Jeg husker dagen jeg fikk vite at jessica var gravid. Som om det var i forrige uke faktisk. Jeg og kjæresten min skulle dagen etter til syden, og jeg satt i sofaen med mamma og pappa da mamma plutselig sier “Julie, det er en ting jeg må fortelle deg.” Det går litt tid, og hun sier “jessica er gravid” med et ansiktsuttrykk jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle tolke. Jeg sa bare “hæ?” Og spurte henne med et smil om hun tulla. Jeg snur meg mot pappa som ligger henslengt på sofaen og egentlig ikke vil høre på. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men etter litt sier pappa “pappa vil ikke høre på.” Haha, stakkars pappa.. Mamma hadde akkurat kommet hjem fra Larvik, og jeg lurte fælt på hva jessica tenkte. Jeg fikk så vondt av henne, tenk å bli kastet ut i en sånn situasjon når man nettopp har blitt 16 år. Jeg sendte henne en melding
Ukene går, og hun har bestemt seg for å beholde lille babyen.. Litt tid senere får vi vite at Leo er en gutt. Enda litt senere blir Jessica kjempestor! Wow, ikke noe annet å si enn at kvinnekroppen er på topp i naturens underverker! Jeg husker at da hele familien satt rundt bordet på julekvelden så det allerede ut som Jessica skulle sprenge. Men hey, det var jo 3 måneder igjen? Hæ? Midt under julemiddagen sa pappa noe veldig fint. “Tenk at dette er den siste julen med bare oss rundt bordet. Neste jul er det en liten krabat i tillegg.” Jeg syntes det var nærmest uvirkelig rart å tenke på at det kunne gå an. At noe så lite kan skape noe så stort og fint.
Månedene går og plutselig er det mars. 23 mars er jeg fortsatt hjemme pga skole og jobb, og syns det er fryktelig trist å ikke kunne være med familien min som var nede i Larvik på den store dagen. Jessica var (ekstremt) streng på at når jeg fikk bilde av Leo et par timer etter fødselen, så kunne ingen se det. Bare jeg. Jeg setter meg i bilen etter skolen og jeg hører meldingslyden. Der var han. Etter 9 måneder fikk vi endelig se han. Jeg følte meg rimelig dum der jeg satt i bilen, så på telefonen min og gråt som en liten unge. Et par dager senere kom jeg til Larvik, og jeg, Jennifer og pappa dro til Tønsberg sykehus slik at jeg endelig fikk møte ham. Vi satt i den åpne hallen/ventesalen og jeg var så spent. Jeg hørte en baby gråte høyt oppe der rommene var. Så ser jeg jessica gå med en liten trilleseng bortover korridorene langt det oppe. Jeg pustet dypt, og plutselig var de nede. Mamma, Jessica, Fredrik. Og Leo. Jessica og Fredrik dyttet trillesengen den lange veien fra heisen, og over rommet til der vi satt. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Der kom de, stolte foreldre med et lite barn med seg. Bildet av at dere kommer mot oss, så stolte og fine alle tre, kommer til å være noe jeg aldri vil glemme. Mamma ser bekymret ut mens hun går mot meg og spør småhysterisk “hva er det?!” Jeg fikk ikke fram et ord, og hun sa bare “åja.” og smilte. Jeg torde såvidt ta på ham. Jeg torde ihvertfall ikke holde ham! Men det holdt i massevis å bare se han ligge på pappas bryst og se rundt seg. Leo var det fineste jeg hadde sett. Uansett hvor jeg er, så kan jeg se på bilder av Leo, nye og gamle, og savne han så mye. Jeg savner han så fælt når jeg ikke er i Larvik, og det er så godt når jeg har tid til å komme dit og besøke dere. Tante kommer til å passe på deg for alltid
Jessica har lenge ville hatt meg til å skrive et lite (hehe) innlegg på bloggen hennes om hvordan jeg opplever det hele, men jeg er ikke av typen som liker kliss-klass *fortelle noen hvor glad jeg er i dem* osv osv. Rett og slett litt problemer med å fortelle noen hvor mye de betyr for meg. Men jeg vil at dere, den fine lille familien alltid skal vite at det at Leo kom inn i livet mitt er det fineste som har skjedd meg. Han er så utrolig nydelig, og han er så heldig som har dere som foreldre. Dere er de beste han kunne fått! Jeg håper dere og Leo alltid vil være en del av livet mitt.
Og én liten ting til. Dere vrange og tilsynelatende trangsynte mennesker som mener alle under 20 år er for unge til å oppdra en barn; HUN KLARER DET SÅ JÆVLIG BRA. Hun “stjeler” ikke skattepengene deres når hun betaler skatt selv, og hun tar vare på Leo slik andre mødre eldre enn henne tar vare på sine barn. Jeg har sett så mange fæle kommentarer, og jeg lurer veldig på hva dere egentlig får ut av det. Men husk Jessica, du sitter der med en nydelig familie som elsker deg, og det får ingen tatt fra deg. Alt “haterne” sitter igjen med er en dårlig personlighet og misunnelse. Det får de ikke gjort noe med.
Jeg hater det argumentet. “Hvorfor må vi hylle alle overvektige og dra de slanke og sunne ned i gjørma?” Du må ha misforstått grådig om du mener at innlegget mitt hyller overvektige. Jeg tenker bare mye på hvor mye kroppsfiksering det er i samfunnet vårt og hvor mye unge jenter får gjennomgå i forhold til kroppspress. Fikk også høre at jeg var diskriminerende som kun nevnte unge jenter, for dette gjelder også unge gutter. Hvilket jeg for så vidt er helt enig i, men det er da helt klart mest kjent blant unge jenter, og da falt det meg veldig naturlig å nevne jenter som et eksempel.
Proteinfabrikkens reklame som jeg skrev om i innlegget er neppe med på å minske dette presset, og det trenger man da ikke å være rakettforsker for å forstå. Jeg hyller mennesker som klarer å stå i mot det ekstreme kroppspresset i dagens samfunn, jeg hyller de som ikke sulter seg eller trener ekstremt mye kun for å oppnå “sommerkroppen” og det er de eneste jeg hyller.
Forresten så fikk jeg høre at jeg så overvektig ut. Og takk til deg som skrev dette, for det viser bare eksakt hva poenget mitt er. Verden er syk.
Åh! Egentlig er jeg veldig tilhenger av norsk sommer, men av og til er det fryktelig kjedelig når været skifter som aldri før. I går ville vi egentlig en tur ned på stranden for å bade, men været var ganske dårlig så det ble et kveldsbad for Leo på badet vårt istedenfor!
Vi badet ham, tok på ham pysj og la han. Den fine pysjen fikk vi av oldemoren og oldefaren til Leo på min side, som forresten kommer en tur innom i morgen før de drar videre på ferie! Gleder meg til de får se hvordan vi har det hjemme.
Som vanlig elsket Leo å bade, plasker med de små beina sine og smiler som bare det. Det er en så koselig stund for oss alle 3!
Og selvsagt den deilige morgenkåpen hans, hårbørste, og kremen som er gull verdt! Vi har slitt litt med at Leo har vært veldig rød under halsen (det typiske stedet for spedbarn å ha utslett pga hud mot hud) og plutselig en dag, til tross for at vi lot det tørke mye og la han mye på magen, var det skikkelig ille. Jeg gikk derfor på apoteket på desperat søk etter en krem eller salve som kunne hjelpe, og var helt ærlig litt skeptisk siden jeg var redd vi bare måtte ta tiden til hjelp, og at det ville være vondt for Leo lenge.
Kremen heter A-derma avoine rhealbas. Dette er ikke sponset, bare et svært godt tips til dere med babyer med samme problem!
Senere i dag skal vi en tur på stranden for å slappe av, og virkelig nyte den norske sommeren!! Ha en flott kveld
Stakkar, stakkar pappa. Jeg må innrømme at jeg av og til tenker på at jeg skulle stått der og sett ansiktsutrykket hans. Eller, kanskje ikke?.. Haha!
Selv var jeg ikke tilstede, for jeg klarte ikke fortelle det til han. Jeg visste at han ville bli skuffet, jeg vet hvor viktig utdanningen min er for han, og jeg visste hva han kom til å si. Men mamma og jeg kunne jo ikke akkurat holde det hemmelig for han heller.
Jeg vet du kanskje tror at psykologi-studiene røk pappa, men hey, jeg er enda ung!! De skal bli ferdige, og spesielt fordi du kanskje ikke helt forventer det etter at jeg fikk Leo! Men mest fordi jeg vil oppnå det selv. Og fordi jeg klarer det jeg vil.
Han er selvsagt veldig glad i Leo, og han liker veldig godt å tilbringe tid med ham! Man tilvennes selvsagt situasjonen, han kom med sin mening, og mer enn det får man ikke gjort som forelder. Det viktigste er ikke hva man sa for et år siden, men hva man sier i dag.
“Har du drømmekroppen? Last opp ditt bilde eller video, og vinn bla bla bla” Jeg hører stemmen til Cornelis Elander på tven, og jeg rister av refleks på hodet. Neida, ikke av han – men av hva som kommer ut av munnen hans.
Sommerkropp. Jeg spyr av det ordet. Jeg kaster opp. Brekker meg.
Foto: Elander.blogg.no /side3
Jeg vet ikke hvem som kom opp med at en konkurranse som er basert på hvem som har finest kropp var en god ide. Det er da ikke så vanskelig å tenke seg til, er det? Proteinfabrikken er heldigvis såpass oppegående at saklig kritikk blir besvart med “Cry me a river” Jeg kjenner at jeg faktisk begynner å lure på hvem som egentlig er den voksne her?
Du vet samfunnet vårt er på katastrofal feil vei når vi konkurrerer om hvem som har den beste “sommerkroppen”. Hvem bestemte egentlig at sommerkroppen skulle se sånn og sånn ut? Kan ikke jeg ha en sommerkropp eller drømmekropp bare fordi jeg ikke har six pack og sprettrumpe?
Jeg skal fortelle dere en jævlig viktig ting om den såkalte sommerkroppen.
Vinteren 2013. Jeg trente frem mot sommeren, til og med i 23 minusgrader. Jada, jeg sa til de rundt meg at det var “for å holde meg i form” men vi vet alle at sannheten er en helt annen. Jeg ville jo ha min “drømmekropp” en tynn, slank kropp med en sylslank midje og markerte magemuskler. For det var jo det som betydde noe, å ha en fin kropp. Disse kroppene var over alt, og kroppshysteriet var ikke mindre enn i dag.
Min kropp 2013.
Nå som jeg har vokst opp (og da mener jeg ikke nødvendigvis i alder) ser jeg at det er langt fra virkeligheten. Kropp betyr ikke alt hvis ikke vi bidrar til at den skal gjøre det. Jeg oppnådde den, og det gjorde meg ikke lykkeligere. Ikke litt en gang. Det, folkens, det er det viktigste poenget her.
Så kjør på Proteinfabrikken! Kanskje dere selger litt ekstra i sommer? Kanskje dere bidrar til at unge jenter sulter seg fordi de ikke føler seg bra nok? Og kanskje, helt til slutt, vil dere føle at det var verdt det allikevel?
Jeg vil at dere skal vite at dere definitivt har mistet en kunde. Jeg støtter ikke oppunder det ekstreme kroppsfokuset, “sommerkroppen”, og ei heller andre ting som bidrar til at dette fokuset opprettholdes.
En stor feit takk til alle som bidrar til at disse menneskene som sliter fra før får det enda verre i sommermånedene. Når dere soler deres optimale sommerkropper håper jeg dere har disse jentene i tankene. Jeg håper dere sover godt om natten.
Back to black! Eller, ja, ikke helt black da. Det er ganske brunt noen steder, men jeg fikk til å lage lyse striper i håret i tillegg. Hvordan? Haha, jeg kjøpte for lite hårfarge! Noen steder så det faktisk litt hvittgrått ut, og det var jo grått hår jeg ville ha i utgangspunktet når jeg bleket det for en stund tilbake.
Beklager dårlig bildet! Skal få tatt noe bedre senere. Solen kom skikkelig frem så jeg vil ikke klage heller! Hva synes dere da? Jeg er såå fornøyd selv!
Nå er vi ute hos moren til Fredrik, altså Leo sin farmor, og vi har grillet på terrassen hennes og slappet av. Tidligere i dag har vi kun vært hjemme ettersom det har regnet og til tider tordnet! Gud, jeg hater torden – men det gikk heldigvis fort over.
Jeg føler sommeren har gått så ekstremt fort hittil! Det er jo bare litt over en måned til Fredrik skal begynne som lærling og jeg enten skal begynne på deltidsstudier på skolen eller på nettstudier og gå hjemme med Leo. Jeg var egentlig helt sikker for jeg kom på at det betyr at jeg må sende Leo i barnehagen når han er så liten.. Synes det er så vanskelig! Men heldigvis blir det studier på meg uansett, hjemme eller på skolen. Gleder meg!
Dessuten tenkte jeg å høre dere om det er noe dere lurer på, og om dere kan kommentere under slik at jeg kan lage et innlegg med svar på det dere lurer på! Jeg synes det alltid er like morsomt å svare på spørsmål fra dere. Håper dere har en super kveld videre, så snakkes vi!
Følg meg på instagram ved å klikke HER ♥ Følg mammasom16 på facebook ved å klikke HER ♥
Kvelden i går tilbrakte jeg med familie i leiligheten de leier her i Larvik nå i juli. Vi spiste taco, slappet av, og koste oss. Etter hvert måtte jeg jo hjem, og fordi Fredrik var på lan for å spille med kompisene sine, dro jeg med meg kusina mi hjem i leiligheten vår i stede. Jeg er nemlig ikke veldig glad i å sove alene!
Uansett. Leo sovnet merkelig tidlig i går, noe som er litt rart da vi pleier å legge han klokken 12, og da sovner han vanligvis tvert. Han sovnet i halv ti tiden, og våknet når vi var på vei hjem til leiligheten i 12 eller 1 tiden. Han virket urolig og jeg ble litt bekymret for at han ikke skulle sovne igjen, og med det ikke ivareta de gode rutinene vi har på leggingen hans.
Når vi kom hjem forsøkte jeg å legge han, han lukket øynene sine og tenkte at “Jøss, det var jo overraskende lett?..” men den gang ei. Det tok ikke mange minuttene før jeg hørte han lagde lyder og han ga uttrykk for at han definitivt ikke ville sove. Nei, tvert i mot, faktisk! Så da tok vi med ham ut i stuen, trillet med vognen inne, vugget han, gikk med ham, men nei. Nope! Hodet verket, og det eneste som fungerte optimalt var hendene og føttene til Leo som sprellet rundt til alle kanter. Lille luringen min, som jeg veldig gjerne ville at skulle sove.
Jeg ga ikke opp, og ti over 3 i natt kastet han inn håndkleet. Jeg pustet lettet ut og tenkte at jeg endelig kunne gå og legge meg, men ettersom blodsukkeret mitt sang på sitt absolutte siste vers etter en veldig lang kveld, måtte jeg bare koke meg litt pasta før jeg la meg. Klokken ble altså over halv 4 før jeg kom i seng.
06:00 Jeg hører Leo romsterer i vuggen sin, og jeg ber til Gud om at han sovner igjen. Jeg har med tiden oppdaget at jeg er fryktelig avhengig av nattesøvnen min, men det kan ikke gå først når jeg har en liten gutt. Han begynner å gråte, og jeg løper opp for å hente han. Jeg vugger han, går med ham, og roer han ned og han sovner endelig etter 2 timer, altså klokken 8. Igjen tenker jeg at jeg endelig kan sove. Himmel og hav, takk kjære Gud! Jeg sender en liten bønn med en medfølgende takketale før jeg ser på klokken og den viser 08:14. Og gjett hvem som våkner igjen? (Hint: Det er ikke kusina mi)
Jeg hopper opp av sengen, lager mat, gir ham mat, og trøster han. Igjen sovner han, og denne gangen sov han faktisk i 2 timer! klokken ti på 10 våknet han, og jeg skjønte at denne gangen var det jeg som kom til å måtte kaste inn håndkleet. Jeg la han mellom meg og kusina mi i sengen, og tenkte at han sikkert kom til å sovne snart. Han måtte jo det, han hadde jo knapt sovet i hele natt?!
“Leo, du skal ikke sove litt snart da? Mamma er veldig, veldig sliten. Og veldig, veldig trøtt.” spør jeg det lille smilende ansiktet som ligger ved siden av meg. Han svarer med å gulpe meg og lugge meg i håret. “Ikke det, nei.”
Jeg ser på ham og alt han gjør er å smile. Man kan jo ikke være sint når han er så glad, så jeg prøvde heller å bare lukke øynene et øyeblikk. Jeg våkner av at dyna nesten er nede på knærne mine og jeg kikker rart bort på Leo. “Hvordan i alle dager klarte du det?” spør jeg, selv om jeg vet jeg ikke vil få noe svar annet enn små lyder og smil. Jeg trekker dyna langt over oss begge og innser at Leo har oppdaget at han har føtter.
Han finner ut at han veldig gjerne vil leke “Hvor fort klarer jeg å sparke av dyna til mamma”-leken. Og for å si det sånn, så vant han var bidige gang. Jeg prøver å kave til meg litt mer plass i sengen ettersom rumpa mi omtrent er nede på gulvet, og legger derfor Leo nærmere kusina mi. Det skulle jeg heller aldri gjort. Han begynner å lugge henne, og alt jeg klarer å få frem er “nei nei nei nei nei nei nei! Vi må ikke gjøre det, det er vondt vet du” selv om jeg er veldig viten om at han heller ikke forstår hva jeg sier denne gangen. Jeg skjønner at det ikke går å få mer plass i sengen, så jeg tyr til mer alternative løsninger. Jeg rydder av nattbordet mitt og ligger med rumpa mi på den, samt deler av underkroppen. Det hjalp litt.
Så kommer jeg på at jeg bor alene og at jeg ikke bor i underetasjen til foreldrene mine. Nei, det har jeg faktisk aldri gjort, så etter 4 og en halv usammenhengende søvn kommer jeg frem til at jeg bare har en utvei: Jeg må ringe Fredrik. Jeg forteller om hvor sliten jeg er, hvor elendig jeg føler meg og at jeg tror jeg kan sovne når som helst siden jeg er så utmattet. Jeg har en anelse av gråt i halsen. Så hører jeg en rullende latter, og den kommer fra den lille babyen ved siden av meg. Han lo av meg! Haha, Fredrik måtte le selv. Jeg også.
Om du er som meg og kanskje scrollet deg rett ned hit fordi du er sliten i dag, lat, eller et eller annet, så skal jeg oppsummere kort for deg: Det er tøft å være mamma.
Jeg har hatt mange episoder som disse, men til slutt ender jeg bare med å le av meg selv, for ting kunne vært så mye mer slitsomt, og så uendelig mye tøffere!
