Det er det rareste jeg leser. For selv om jeg er ung mor, og derfor motpolen til eldre mødre, så har jeg ingenting i mot at noen velger annerledes enn jeg selv gjør.
Hvorfor må vi ofte mene noe bare for å mene? For det er virkelig det jeg tror man gjør når enkelte argumentere med at “Tenk å bli gravid med gamle egg” eller “det er ekkelt at gamle damer får barn” Hvorfor er det ekkelt at noen over 40 får barn, og hva gjør de i 40-årene til “gamle damer”? Jeg trodde “gamle damer” var de oppi 80 årene som betalte med kronestykker på butikken, jeg?
Men uavhengig av hva gamle damer er, så er det ikke ekkelt at en kvinnekropp bærer frem et barn, samme pokker hvor gammel kvinnekroppen er. Å bære frem et barn, er å bære frem et barn, og det samme vil skje uansett om du er 24 år eller 46.
Jeg skal ikke lyve, jeg personlig ville ikke ønsket å ha barn så sent. Men det er ikke ensbetydende med at jeg ikke kan forstå og respektere hva andre vil og ønsker.
Og hva vet vel jeg? Hva vet jeg om at naboen kanskje har slitt med å bli gravid i årevis, og endelig har fått det til, til tross for sin alder? Hva vet jeg om at hun kanskje ikke har ønsket barn før nå, og derfor ønsker å gjøre det før det er for sent? Man vet så lite om hvorfor noen velger som man gjør, og det i seg selv bør være nok til at man lar være å kommentere valgene til andre mennesker.
Mange mener at det finnes en perfekt alder for å bli gravid, men det tror ikke jeg. Jeg tror livene våre er så forskjellige og har så ulike utgangspunkt at det blir for enkelt å si det. Det jeg derimot tror, er at det finnes perfekte mødre i alle aldre!
Jeg har alltid drømt om å ha det slik som det er i filmer. Mannen kommer hjem fra jobb, og jeg (som i dette tilfellet er kvinnen) har disket opp med stor 3 retters middag med tilhørende dessert. Det ser jo fryktelig enkelt ut på filmer, så hvorfor skulle ikke jeg klare det?
Jeg skjønner hvert fall at en 3 retters ville blitt fryktelig vanskelig med en liten gutt i hus, så jeg tenkte å prøve meg på dessert. Boller, for å være mer presis. Vel, la oss si at jeg kan legge den drømmen langt, langt vekk. Og da mener jeg langt.
Jeg fant ut at basilikumplanten min (også vist på bildet ovenfor) illustrerer rimelig godt mine kunnskaper på kjøkkenet. Visne, rett og slett. Heldigvis har likestillingen kommet så langt at Fredrik ikke vil bli ledd av om han plutselig står på kjøkkenet og lager middag, da!
Nok om det. I dag har vi vært ute på kjøpesenter med familien. Det vil si Leo, mamma og pappa, lillesøsteren min og meg. Jeg føler vi er ganske ofte ute på kjøpesenter? Haha, samme det. Fredrik har jeg sendt avgårde på lan, så han var ikke med i dag. Leo har faktisk vært utrolig rolig i dag, og det var godt for meg å se at han ikke var så plaget av tennene sine i dag. Jeg fikk helt sjokk når jeg så i munnen på ham i går, den første tannen han får er tydeligvis en foran nede! Ikke rart han har vært så urolig de siste ukene, stakkars.
Vi spiste i hvert fall litt på kjøpesenteret, og vi måtte også kikke litt rundt. Jeg har funnet såå masse som jeg skal kjøpe til Leo!
Jeg ser at det har gått hett for seg i kommentarfeltet (og på innboksen min, for så vidt) her om dagen, men jeg har ikke fått lest så mye og heller ikke svart noen fordi vi ikke har nett hjemme! Håper på forståelse. Dessuten så synes jeg det er litt skuffende å lese “nå gidder jeg ikke lese mer av bloggen din fordi du mener at…” og så videre. Vi er da såpass voksne at vi må kunne klare å takle at alle ikke mener det samme som en hver av oss?
Håper uansett at alle av dere har en suuper mandag så langt! Vi snakkes senere i dag ♥
Sitter du og gråter om kvelden når tv reklamen om redd barna kommer på tv? Jeg tror ikke det! Blir du vekket om natten av at noen (Les: babyen i magen) sparker deg i ribbeina så du er redd de er brukket, alle sammen? Ikke det nei? Tenkte jeg det ikke.
Eller må du kanskje (i utgangspunktet) presse en nærmere 4 kilos baby ut av dine edle deler? Kanskje tilbringer du også de første 3 månedene i svangerskapet med hodet ditt nede i toalettskålen også?
Eller hva med vondter? Kjenner du det kanskje i ryggen i dag? Hva med underlivet? Føles det ut som noen har sparket deg så hardt at du har mistet underlivet ditt? Nei?
Nei, du gjør ikke det vet du. Stopp med det.
Med vennlig hilsen gravide.
(Edit: Blogginnlegget er skrevet i 2015 ment humoristisk)
Nå er vi hos foreldrene mine og Leo koser seg med tantene sine og bestemoren sin. Endelig får de se hverandre! Søsteren min synes det var så stort å bli tante, og de vil selvsagt tilbringe så mye tid som de kan med ham før de i slutten av juli drar hjemover til Gjøvik igjen. Søsteren min drar litt opp og ned herfra og til Gjøvik fordi hun driver sin egen neglsalong, så hun kjører gjerne 4 timer fra Gjøvik og hit for å se den lille nevøen hennes!
Ellers er Leo i veldig godhumør i dag! Han ler, smiler og koser seg som bare det. Jeg føler meg så heldig som har denne lille mannen i livet mitt, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det slik!
Du som forelder er ansvarlig for vanene barnet ditt får. Det er derfor veldig viktig for meg at jeg lærer Leo å spise sunt, men at det selvsagt er lov å kose seg i blant!
Jeg er klar over at jeg mulig kan provosere litt med dette innlegget, men det er helt ærlig ikke hensikten. Hvis du vet at du er for ettergivende med å gi barna pølse når de roper pølse, så bør du kanskje gå litt inn i deg selv. Ikke sett deg i forsvars modus med en gang, men tenk litt over det. For er det ikke egentlig ditt ansvar at kostholdet til barnet ditt inneholder mest sunn og næringsrik mat?
Jeg sier ikke at det letteste i verden er å gå ned i vekt når man er overvektig, langt der i fra. Jeg er nok reflektert til å forstå at det må være en forferdelig kamp mot seg selv, og jeg har full forståelse for at det er tungt både fysisk og psykisk. Det eneste jeg sier er at man aldri bør la sine egne spisevaner gå utover barna sine. Som aldri, noen gang, har bedt om overvekt eller fysiske følger av dette på samme måte som overvektige kanskje har.
(OBS: Advarer mot sterke bilder i videoen)
Jeg mener heller ikke at vi alle skal trene oss i hjel og kun spise friske grønnsaker til frokost, lunsj og middag. Men fokuset på å spise sunt har aldri vært større enn i dagens samfunn, men vi, menneskene, er allikevel fetere enn noen gang.
Vi kan skylde på for dårlig og usunn mat i kantinene på skolen, dårlig utvalg i butikkene, og at usunn mat er lettvin og rask mat. Men ansvaret ligger fortsatt hos oss. Foreldrene.
Voksne mennesker er ansvarlige for sin egen overvekt, men når barna deres er små selv og rett og slett ikke kan ta ansvar for sin egen helse, så er dette også foreldrenes ansvar. Jeg tror også et viktig poeng i denne saken er at ingen er født overvektige. Og hvis man mot all formodning skulle være det, så vil ikke overvekten vedlikeholdes ved mindre du spiser så mye at den gjør det. Jeg er sikker på at mye av dette handler om ren viljestyrke, spisevaner hos foreldre, og vilje.
Jeg vil si at det er ditt ansvar som forelder å passe på at barnet ditt ikke ender opp som overvektig. Jada, vi kan skylde på sykdommer (og noen ganger er også sykdommer grunnen!) men til syvende og sist er det du som har ansvaret for hva barnet ditt putter i munnen sin.
Ettersom jeg ikke akkurat legger skjul på at jeg veldig gjerne vil ha en til her på bloggen, er det heller ikke mangel på spørsmål fra dere. Mange lurer på hvor mange år vi vil ha i mellom dem, og om hva som skjer hvis jeg blir gravid nå, i og med at jeg tidligere også er blitt gravid på prevensjon.
Jeg synes det er vanskelig å svare ordentlig utfyllende på dette, men skal jeg svare med hjertet vil jeg gjerne ha en til om ikke så lenge. Skal jeg svare med hjernen vet jeg at jeg burde vente, og at det ikke vil bli aktuelt på en god, god stund.
Og det er ikke det, jeg vet at vi har penger til en til. Jeg vet også at vi vil få rom til en til, og at vi ville ha taklet det. Men det handler egentlig mest om at vi vil ha hovedfokus på Leo noen år til. Fredrik mener at det “perfekte” mellomrommet mellom to søsken er 3 år, men jeg vet ikke. Det hadde egentlig ikke hatt så mye å si for meg.
På en måte tenker jeg at når jeg allerede er i gang, hvorfor ikke fortsette? Men fornuften har jeg alltid i bakhodet, jeg bør vente. Så da venter vi.
Noen dager tror jeg Fredrik faktisk ikke vil ha flere, men innerst inne tror jeg at når Leo er større (Og Fredrik har fortrengt svangerskapet og klagingen min) så vil han kanskje ha en til allikevel. Jeg vet hvert fall at livet mitt ville føles helt meningsløst uten barn, og da er det ikke nok med “bare” én!
Jeg kommer nok ikke til å prøve å bli gravid, men man vet jo aldri hva som skjuler seg bak neste sving ♥
Jeg fant et blogginlegg (klikk HER for å lese det) i dag tidlig, og jeg ble sittende lettere sjokkert over hva som står skrevet. I hennes verden er det (tilsynelatende) slik at du skal leve for å tilfredstille mannen din og hans behov. 60 tallets kjønnsroller var plutselig tilbake.
Dessverre er ikke utsagn som dette særlig sjeldne. Her om dagen leste jeg på et bilde hvor det sto en lang liste med ting du burde gjøre for mannen din fordi “han fortjener det” og fordi det er din plikt. Men “plikt”? Har man en plikt ovenfor mannen man velger å være sammen med, og hvorfor i alle dager fikk jeg ikke beskjed om dette tidligere?
Det var ikke grenser for hva du skulle gjøre for mannen din og hvordan du skulle opptre med ham i nærheten. Og den verste delen er kanskje at jeg fikk inntrykk av at det bare skulle mangle. Hvorfor er det sånn at jeg skal vie all min tid til å tilfredsstille min mann? Klarer han ikke å ta ansvar for sin egen livsglede? Må jeg gjøre det for han, og hvorfor klarer han ikke dette på egenhånd?
Jeg er så dritt lei :”Slik får du han til å like deg!” eller “Slik unngår du at han blir lei” og sånn og sånn gjør du så han skal gjøre det og det. Hallo likestilling. Hvor er du?
..Er å våkne opp til en liten gutt som ikke klarer å stoppe å smile! Noen ganger så skulle jeg ønske at dere kunne se oss om morgenen, for slik var det nemlig i dag tidlig. Fredrik fikk sove litt ekstra, og Leo og jeg hadde litt kvalitetstid! Noe så herlig.
I dag har vi egentlig tatt ting rimelig rolig. Jeg gikk ned til leiligheten moren og faren min leier her i juli i dag tidlig, og spiste litt før de dro avgårde på museum en tur. Jeg fikk jobbet litt, før vi etter hvert dro ned på sanden på bryggen for å spise litt mat. Herlighet så god mat de har der!! (Ikke sponset)
Som dere kan se er etterveksten min rimelig ille nå, det er virkelig en ulempe med å ha så forferdelig mørkt hår! Jaja…
Med tiden dro vi hjemover, og jeg kom hjem til Fredrik og leiligheten nå for en og en halv time siden. Siden har vi kun slappet av og jeg har fått unnagjort litt smårydding, noe som alltid er positivt.
Ellers ligger Leo og sover nå, han har sovet en stund og det tror jeg virkelig han har trengt! Han er faktisk blitt så stor nå. Det er noen ganger det går opp for meg at han er så stor, og da sitter jeg litt småskremt noen sekunder. Han kan jo ikke noe for at han vokser så fort, og dessuten er det jo bare bra!!
Nå snart skal jeg tvinge med meg Fredrik til byen en rask tur før vi drar nedover til foreldrene mine igjen. Vi snakkes!
“Arbeidsgivere har ikke lov til å forskjellsbehandle kvinner på grunn av forhold knyttet til graviditet, fødsel eller amming. Det betyr blant annet at arbeidsgiver verken kan redusere lønnen til eller si opp kvinner som er gravide eller i svangerskapspermisjon.”
Leser jeg så fint på advokatenhjelperdeg.no
Men jeg tror faktisk mange opplever nettopp dette når de går gravide. Hvorfor? Jo, fordi bedriften må ut med en god del penger til en gravid, i forhold til en ikke-gravid. En vikar må ansettes når den egentlige ansatte er ute i permisjon. Dette er ren matematikk! Selvsagt vil alle bedrifter slippe alle ikke-nødvendige utgifter.
Det er sommeren 2014. Juli 2014, for å være presis. Jeg har funnet ut at jeg er gravid, men jeg fortsetter jobbsøkingen, som jeg for øvrig har drevet med siden sent i mai. Om det ikke er vanskelig nok for en 16 år gammel jente å skaffe seg deltidsjobb fra før av, så blir det nok ikke lettere nå. Men jeg ga meg ikke, og plutselig finner jeg ut at jeg faktisk ikke må fortelle bedriftene jeg søker på at jeg er gravid i uke 12. Okei, så prøver jeg det. Plutselig får jeg svar at jeg kan komme på intervju. Jeg kjenner en dårlig samvittighet sniker innpå meg, og legger derfor til “Hei igjen. Passer det at jeg kommer til intervju kl 13:00 på mandag? Jeg vil forresten legge til at jeg har funnet ut at jeg er gravid. MVH Jessica Enerberg”
Dagene gikk, men plutselig fikk jeg ingen svar. Rart? Ikke så veldig, egentlig. Tilfeldig? Kanskje. Men det stopper ikke der.
Fredrik har for tiden en ekstrajobb. I august starter han som lærling, men tidligere i vår holdt han på med å søke på diverse jobber. Etter noen dagers venting fikk han en mail som bekreftet at han var en av de utplukkede, og at han var velkommen til jobbintervju. Akkurat som fra når jeg søkte jobber, spurte Fredrik når det passet at han kom. “23 mars?” Fikk Fredrik til svar.
Men det var termindatoen min, og ikke minst: Det var datoen for det planlagte keisersnittet. Så det gikk jo ikke, men i og med at Fredrik var veldig interessert i denne jobben, så var han heller ærlig og sendte noe ala “Beklager, men dette er dagen hvor jeg blir far, så dagen vil bli tilbrakt på sykehuset. Er det mulig å få flyttet datoen?”
Og plutselig, så fikk han ingen svar på dette. Etter noen dager (og et par mailer fra Fredrik!) Så tikket plutselig en etterlengtet mail inn fra den aktuelle bedriften. “Alle kandidater er nå vurdert og vi har valgt å gå videre med andre søkere. Vi takker for din interesse, og ønsker deg lykke til videre” Ja, og annet svada som “Du er velkommen til å søke andre stillinger hos oss” osv osv.
Jeg kjente at jeg faktisk ble litt sint. Joda, det kunne være tilfeldig, men jeg ser litt på sannsynligheten her også. Jeg er ikke super godtroende og naiv, jeg ser jo et mønster her.
Og det er heller ikke nok med det. Flere jeg kjenner som er gravide og som har ekstrajobb, fikk plutselig ikke flere vakter etter at de fortalte om svangerskapet til sjefen. Merkelig, eller hva?
Mest sannsynlig så er det fryktelig sjeldent at bedrifter bevisst ønsker å ansette gravide kvinner! Vi kan lage lover, men bedriftene vil alltid finne forskjellige grunner eller unnskyldninger, og fakta er at det vil være vanskelig å “ta” noen bedrifter på dette. Men hvis arbeidsgiver er sleip, så er mitt råd å følge den retten du har som gravid kvinne: Vit at du faktisk ikke er pliktig til å fortelle arbeidsgiver om svangerskapet.
Åh.. Endelig er det ferdig! I dag har vi vært i den gamle leiligheten for å rydde ut det aller siste, samt vaske skikkelig gjennom! Skal man først gjøre ting, så skal man gjøre det skikkelig – derfor tok det litt tid, for å si det sånn. Og om ikke jeg våkner med krampe i armen i morgen tidlig etter all skrubbingen i dag, ja, da må det være noe alvorlig galt!
Uansett var det veldig deilig å bli helt ferdig der inne! Jeg er sikker på at de neste som leier der kommer til å være like fornøyde som vi var. Jeg ble faktisk skikkelig glad i den leiligheten! Dumt den ikke var litt større…
Nå kom vi nylig hjem fra nattbyen her i Larvik sentrum. Det er nattåpent, så vi dro med min pappa og lillesøsteren min for å kikke litt! Vi var innom et par kafeer, og gikk i grunn bare litt rundt. Det var praktisk talt helt umulig å komme seg gjennom folkemengdene med barnevogn, så derfor ble det en relativt kort visitt. Det er det eneste negative! Og så morsomt at noen av dere kom bort for å hilse på oss når vi var i byen! Dere er så utrolig hyggelige alle sammen 🙂
Ellers har jeg kjøpte babybørste til Leo i dag. Jeg fant bare i plastikk, men jeg ville så gjerne ha i sølv! Er det noen som vet hvor man kjøper det? Jaja, uansett – Leo eeelsker når vi børster håret hans! Han smiler og koser seg og gir veldig uttrykk for at han liker det. Jeg kjøpte en tannbørste i samme slengen, det kan umulig være lenge til at den ene tannen hans er ute nå!
Så nå sitter vi hjemme igjen etter en lang dag med familie! Uten internett, uten tv, og kun Leo, Fredrik og jeg. Dette blir en fin kveld! Vi snakkes i morgen ♥
