Jeg har kommet inn på linjen jeg ønsket ved videregående skole til høsten! Det er jo en veldig god nyhet. Til tross for at jeg ærlig skal innrømme at jeg følte meg helt sikker på at jeg kom inn, er jeg selvfølgelig veldig takknemlig og glad for å ha det 100% bekreftet. Jeg fikk nemlig svar på søknaden i dag! Skolestart er 20 august så det er jo ikke veldig lenge til heller, så nå føler jeg virkelig at jeg er nødt til å nyte den siste sommeren jeg har før skolestart sammen med barna. Det blir jo en helt annen hverdag enn den jeg både har og er vant til nå, og jeg vet at tiden fremover trolig kommer til å gå veldig fort.
Jeg måtte bare fortelle dere siden jeg endelig hadde fått svar! Å gå på skole og samtidig ha barn er jo naturligvis noe som kommer til å bli et gjennomgående tema her på bloggen det neste året, men jeg skal prøve å ikke snakke dere helt lei på alt før jeg i det minste har gått i gang med skolen. Haha! Ha en kjempefin helg, alle sammen ❤️
For en herlig dag! Beklager en veldig sen bloggoppdatering, men på grunn av varmen har jeg vært så trøtt og sliten i hele dag – så derfor fikk jeg ikke satt meg ordentlig ned før nå. Jeg har sovnet på sofaen et par ganger tidligere i dag, og kom nesten akkurat hjem igjen fra en liten shoppingtur – med både sønnen min og mamma. Haha, det blir som alltid litt hektisk når et av barna er med på handletur – men herregud så mye morsomt de kan finne på underveis også. Måtte le masse på vei hjem da jeg tenkte på alt det morsomme skatten min sa og gjorde under den lille handleturen. Jeg elsker virkelig alderen han er i nå, til tross for at den selvfølgelig er krevende noen dager også.
Jeg skulle for øvrig på shorts-shopping siden jeg knapt har noen shorts og har gått rundt i langbukse i hele dag (gjett om det har vært varmt!) og til en forandring fant jeg ingen verdens ting. Nå skal jeg ikke påstå at jeg var innom haugevis av klesbutikker altså, det hadde jeg verken energien eller tålmodigheten til i dag, men jeg var innom et par og så etter shortser – og jeg legger merke til at det er en del shortser som er laget så korte at halve rumpa synes fra utsiden? Haha, grøss! Da blir det heller langbukse altså. Selv i denne tropevarmen.
I dag har jeg sminket meg litt for første gang på noen dager, og det føltes ubeskrivelig godt! Sånn er det alltid når jeg går uten sminke noen dager og endelig ordner meg litt igjen. Vi koser oss for øvrig veldig mye på besøk, og jeg gleder meg voldsomt til nok en fin dag i vente i morgen ❤️
Vi sitter rundt middagsbordet hjemme hos foreldrene mine. Vi har akkurat kommet frem og spist middag, og etter middagen er jeg som alltid veldig opptatt av at 3-åringen skal si tusen takk for maten. Selv forlater jeg bare middagsbordet når jeg er ferdig, uten å si noen ting.
Senere spiser jeg en sjokolade foran tven, og sønnen min kommer forsiktig bort til meg. Jeg vet hva han skal spørre om, så jeg kommer han litt i forkjøpet og utbryter bare: “Nei, vennen – vi kan ikke spise sjokolade midt i uken.”
Dobbeltmoralskt, ikke sant? De fleste av oss ville nok sagt seg enig i at man aldri ville gjør noe sånt bevisst.
Men jeg tror dessverre det er ganske mange foreldre som gjør dette, ubevisst eller bevisst, flere ganger på nett. Hvor det kanskje er enklere å være litt dobbeltmoralsk, fordi man bare er et klikk unna å kunne gjemme seg bak alias som “Anonym” uten å kunne bli stilt til veggs med det man har skrevet.
Jeg har skrevet om det tidligere, at voksne mennesker stort sett er verst med hatytringer på nett. Jeg har erfart det etter mange år hvor jeg har skrevet blogg. Mange år hvor jeg har lest utallige kommentarfelt både på egen blogg, men også andres – og diverse fora og kommentarfelt på Facebook. Mange gjemmer seg og sine respektløse og stygge kommentarer bak ytringsfriheten vår. Det er virkelig flott at vi har ytringsfrihet, men vi er faktisk nødt til å huske på at det ytringsfriheten ikke er en unnskyldning for å være ufin og respektløs mot andre for valgene de tar. Vi skal være takknemlige for ytringsfriheten vi har, som så mange andre mennesker i andre land aldri vil kunne bruke rettmessig en gang, og så skal vi som har denne retten misbruke den. Det er jo ikke annet enn fryktelig trist.
For det er faktisk sånn at du får ikke lært barna dine å si tusen takk, om du aldri takker selv.
Du kan ikke lære barna dine at man ikke burde spise sjokolade midt i uken, om du gjør det selv.
Og du kan hvert fall ikke lære barna dine at man ikke skal skrive stygge ting til andre på nett, om du holder på slik selv.
For å lære barna dine hvordan man skal oppføre seg, så er man til syvende og sist nødt til å oppføre seg selv.
Helt siden vi kom frem til Gjøvik har jeg bare tatt det helt med ro, og siden det bare er meg og eldste sønnen min som er her denne gangen – så får han masse tid med besteforeldrene sine – altså mine foreldre. Pappa har tatt seg litt fri denne uken, og mamma har også fri – og gutten min er derfor sjeleglad for å få så mye tid med dem. Han leker, de drar ut på stranda, bader, og besøker venner av familien. Jeg fortjener å få slappet litt av jeg også, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke er med på alt de tar han med på. Jeg tror dessuten det er fint at jeg ikke alltid er med også, at de bare kan være barnebarn og besteforeldre sammen ❤️
Akkurat nå er de på Ikea, mens jeg ligger hjemme. Jeg er ikke i min livs beste form, ellers skulle jeg gjerne blitt med – for nå som jeg holder på å ommøblere hjemme hadde det virkelig passet bra med en Ikea-tur. Men det får jeg bare ta igjen!
Det er forresten så uendelig deilig å få middag servert, at noen vasker klærne mine og så videre. Jeg er jo vant til å gjøre det meste på egenhånd og tar derfor ikke disse gledene for gitt i det hele tatt! Det er som en drøm. Haha!
Jeg må også bare beklage at jeg ikke får oppdatert dere like hyppig som jeg ønsker om dagen, det kommer til å gå seg til men akkurat nå trenger jeg å ta tiden min til å bare slappe av og komme meg litt. Uansett hva dere gjør eller hvor dere er nå i fellesferien, så håper jeg dere koser dere masse. Jeg gleder meg til å skrive til dere senere, og ønsker alle sammen en kjempefin onsdagskveld videre!
Vær så snill å husk på at jeg selvfølgelig viser meg fra min beste side på bloggen. Jeg har dårlige dager jeg også, hvor jeg både ser og føler meg ganske… sliten- for å si det sånn. Jeg er bare et menneske jeg også, og absolutt ikke noen polert versjon av meg selv 24 timer i døgnet.
Kroppslig er det noe som skjer etter du får barn – men dette er selvfølgelig veldig individuelt. Jeg har vært superheldig og blant annet ENDELIG fått former og ikke minst hofter. Men i gjengjeld er det slik for meg at dersom jeg spiser noe, så ser det brått ut som jeg er 4 måneder på vei. Men er det så nøye da? Gjør ikke meg noe at jeg ser gravid ut etter middag og på kvelden etter at jeg har dyttet i meg et par bokser iskrem og noen boller. Så lenge jeg ikke faktisk er gravid, så skal jeg da overleve det – og akseptere det faktum at det er enkelte ting som endrer seg etter man har båret frem to barn.
God mandag! Her har vi omsider kommet oss avgårde på miniferie til hjembyen min noen dager, vi har reist siden klokken 16:30 i dag – så jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne meg veldig klar for å komme frem. Det er nesten uunngåelig å ikke tenke på forskjellen fra før da jeg hadde ikke barn og reiste, og nå som jeg stort sett alltid har med meg ett eller begge barna. Pakking, bagger, sekker, bilseter.. Ja – det vil ingen ende ta hvor mye som skal med. Enda jeg denne gangen tenkte at jeg bare skulle ha med meg det som er mest nødvendig.
Turen hittil har gått fint, tross at vi har måtte bytte fra tog til buss, videre til en annen buss og så tilbake til tog igjen. Skal ikke være lett, altså! Men det er faktisk ingen problem å ha med eldstemann på reise, så rent bort sett fra at vi kunne overlevd i villmarka i 3 uker i strekk på bagasjen og mat/drikke vi har med oss – så har turen hittil gått strålende.
Nå føler jeg meg så trygg på det å være mamma uansett hvor vi er hen, reise eller ikke reise – at det noen ganger føles helt fjernt å tenke tilbake på da jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med mitt første barn. Det var mange morgener da jeg omsider klarte å åpne de tunge øynene mine og så verdens snilleste øynene som kikket på meg et intenst blikk, hvor alt jeg klarte å tenke var “Hva i alle dager er det jeg har gjort?”
Gutten min var vel 2 uker gammel, før den slitne hjernen min sakte men sikkert begynte å forstå at Leo faktisk tilhørte oss, og at vi ikke skulle levere han tilbake noen sted. Ikke skulle han tilbake på sykehuset, og ikke skulle han tilbake i magen. Han skulle jo faktisk bo hos oss – i Gudene vet hvor mange år fremover. Men det tok litt tid før det gikk opp for meg altså.
Og spør du meg i dag, så synes jeg fortsatt det er litt sprøtt å tenke på at jeg har fått to egne barn. Enda jeg klemmer dem og sier god natt på sengen deres hver kveld, og enda jeg tilbringer så og si hver eneste dag med dem. Forstå det den som kan!
Nå i sommer går dagene helt i surr for meg – spesielt med fri fra barnehagen og hele pakka. Timene går også i surr, og jeg føler vel egentlig at hele hjernen min har tatt ferie for lengst.
Det fikk jeg bekreftet her om dagen da jeg innså at det var en stund siden jeg hadde sjekket klokken. Mobilen min lå til lading et par timer og så hadde jeg bare latt den bli liggende fordi vi hadde vært ute en tur, spist middag, og lekt hjemme – samt vært på butikken, og en liten tur på stranda.
Og så sov barna et par timer. Vi har vanligvis veldig innarbeidet rutiner hos begge to, men på sommeren glir det litt ut noen dager, og det tenker jeg er helt greit. Det er jo tross alt ferie!
Det at de hadde sovet et par timer var ikke noe jeg tenkte noe videre over, annet enn at jeg konkluderte med at de sikkert var slitne etter den lange turen vi hadde gått og alt annet vi hadde gjort samme dag. Er jo ingen problem at de sover litt, det er jo enda tidlig på dagen – trodde jeg.
Med godt mot henter jeg telefonen min, som jeg hadde endt opp med å legge bort store deler av dagen. Sjokket tar meg såpass at jeg nesten ser livet passere i revy da jeg ser at klokken straks er 18.00 på kvelden.
Blikket mitt glir sakte over til barna som leker og løper etter hverandre i et hav av sofaputer og leker, og i mitt stille sinn innser jeg hvilken vanvittig tabbe jeg har begått: Klokken er snart 18.00 og barna har akkurat sovet et par TIMER.
Jeg har fått så god respons på slike blogginnlegg tidligere, så i dag tenkte jeg å fortelle dere litt om hva jeg teller ned til og gleder meg til for tiden ❤️
2 dager til miniferie! På mandag drar min eldste gutt og jeg til Gjøvik for en liten miniferie. Minstemann skal være hos pappaen sin i Larvik så lenge! Er det noe jeg har innsett så er det at det er viktig at man har litt alenetid med en og hver av barna en gang i blant også! Jeg gleder meg til å se igjen venner og familie, og selvfølgelig til å få mye tid sammen med skatten min som har blitt så stor. Han elsker virkelig å være på tur, og derfor gleder jeg meg så mye bare til å dra sammen med han 🚂
12 dager igjen til stavernfestivalen! Stavern er faktisk helt nydelig på sommeren, og stavernfestivalen har jo endt opp med å bli en veldig populær festival hvor det kommer drøssevis av mennesker. De siste årene hvor den har blitt holdt kan jeg huske hvor mye mennesker det har vært i både Stavern og Larvik på dagtid! Det blir så gøy, og det er første året mitt hvor jeg drar på festival – så jeg aner ikke hva jeg kan forvente. Men jeg lover oppdateringer, og krysser fingrene for at det blir like hyggelig som jeg ser for meg at det blir 🤞
Omtrent 40 dager til aleneferie! I august en gang drar jeg jo på aleneferie (så antall dager som gjenstår er litt unøyaktig) og jeg skal ikke være mutters alene heller altså. Jeg er såpass sosial at da ville jeg enten gått på veggen, eller ringt mamma såpass mange ganger om dagen at hun ville gått på veggen. Hah! Jeg drar enten med ei venninne, eller søsteren min. Første ferien min alene siden jeg fikk barna og det gleder jeg meg stort til!
45 dager til barnehagestart for guttene! Minste gutten min begynner i barnehagen for første gang i år, og jeg kjenner bare at jo nærmere vi kommer barnehagstart, jo mer riktig føles det. Jeg tror det blir en stor glede for barna å gå i barnehagen sammen, og at de kan passe litt på hverandre i årene som kommer. Også har de jo alltid en venn i hverandre, og det er så godt for meg å tenke på.
50 dager til skolestart for min del! Skal ikke innrømme at jeg blir litt svett av tanken på at det er relativt kort tid igjen til skolestart, men det handler ikke om nerver eller at jeg tenker at jeg ikke kommer til å mestre det. Jeg tror det handler mest om at tanken er så utrolig uvant! Nå har jeg jo ikke gått på skole siden 2014, og det var jo ungdomsskolen. Helt merkelig å tenke på at det er gått 4 år siden det, og jeg kjenner at jeg er så klar for skole, eksamen og hva enn som venter.
176 dager til jul med barna! Haha, dette er jo ganske lenge til da, men jeg måtte bare ha det med likevel siden jeg gleder meg så enormt til den fineste tiden på året. Jeg er så heldig å få feire med begge barna mine i år, til tross for at jeg ikke er sammen med Fredrik lenger. Vi har bestemt at vi skal feire sammen i år, fordi vi begge vil være med barna og siden vi har en såpass god tone, så gjør det oss ingenting å være sammen for guttene våre. Hvilket jeg er kjempetakknemlig for, selvfølgelig. Man er nødt til å sette egne behov til side, og jeg er så glad for å se at det er noe vi får til begge to. Jeg tror at de eneste som taper på at vi har noe annet enn en god tone oss i mellom, er barna våre.
Det er ikke veldig lenge til jeg kan dele en stor nyhet på bloggen, og jeg skal ikke bruke dette blogginnlegg for å melke det for alt det er verdt annet enn å nevne det i en bisetning i det som kommer til å bli et ellers langt blogginnlegg – men jeg vil faktisk heller bruke dette blogginnlegget til å åpne meg.
Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet å eksponere barna mine på sosiale medier. Jeg kommer nok til å la noen babybilder av dem ligge ute på Instagram og bloggen – det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig på disse bildene nå som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp på grunn av kritikken jeg har mottatt på grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med å dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjøre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke så mye å tenke på, siden jeg alltid har hatt fokus på at bildene skal være anstendige og fine, men summen av så mange bilder til sammen er noe annet.
Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man må være mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prøver å leve etter – selv om det er satt litt på spissen – er at om «alle andre» alltid tar feil og du selv alltid har rett, så kan det være lurt å gå litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har stått hardt på at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk så lenge man følger forholdsregler man har satt, mens det har vært en del blogglesere som har kritisert meg for dette og påminnet meg om hvorfor de mener det har vært kritikkverdig. Jeg følte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da må man kunne være voksen nok til å se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig å kunne innrømme egne feil og mener det var feil av meg å legge ut så mange bilder av barna mine gjennom de siste årene, selv om bildene var “fine” i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.
Noe jeg finner litt frustrerende er for øvrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes både fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt være – men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjør nå det jeg kan for å rydde opp igjen, og det håper jeg dere kan forstå.
Penger og topplisten
Noen ganger blir jeg litt lei av å føle at jeg ikke blir sett i havet blant bloggere som er ute etter å provosere og komme med uttalelser som kanskje ikke er helt det jeg ville definere som innafor, og at jeg blir satt i samme bås som enkelte bloggere som ikke takler kritikk eller at noen er uenige.
“INGEN bloggere tåler kritikk!”
“ALLE bloggere er narsissister”
“Bloggere selger sjela si for et par ekstra klikk og kroner”
Jøye meg så mye dumt jeg får tilbud om å reklamere for i uken! Ville jeg tjent dobbelt så mye av det jeg tjener nå dersom jeg hadde takket ja til alt? Jepp! Betyr det at jeg kommer til å takke ja til alt? Nei. Vi bloggere som ikke tenker at penger er det aller, aller viktigste – vi finnes faktisk vi også. Og det er trist at noen antar at vi ikke finnes. Som jeg skrev for et par uker siden: Det er ikke allverdens med penger som kan få meg til å reklamere for plastisk kirurgi, forbrukslån (Fikk mail om dette forrige uke og jeg fikk hakeslepp!) spill/casino-nettsider, pels eller annet som strider i mot mine verdier og prinsipper. Jeg er enormt takknemlig for hva bloggen og leserne mine har gitt meg, skrivingen og responsen jeg får på den og blogginnleggene mine betyr noe for meg. Litt klisje kanskje, men det betyr faktisk mer enn penger.
Tross at jeg synes det er ganske rart å være vitne til bloggere som fjerner alle kommentarer som ikke er utelukkende positive og som kanskje ikke takler det så greit å bli kritisert – savner jeg likevel flere refleksjoner og mer forståelse rundt hvorfor noen kan synes det er så uforståelig at enkelte bloggere kan synes det er vanskelig å bli kritisert. Som blogger deler mange veldig mye av livet sitt. Jeg gjør også det, selv om jeg prøver å begrense. Når man da blir kritisert på en krass måte, kan jeg forstå at det kan være lett å ta det personlig. For i motsetning til mange andre bedrifter, så er blogging, bloggere og deres bedrifter livene deres. Det handler i mange tilfeller om livene deres. Å føle at noen går til “angrep” på livet sitt og valgene man tar for seg selg og i noen tilfeller egne barn, tror jeg kan oppleves vanskelig. Her er det veldig lett å sitte på sidelinjen og si at man bør tåle kritikken når man har valgt å gjøre bedrift ut av livet sitt, men jeg tror det er enklere sagt enn gjort. Personlig mener jeg at det er essensielt å kunne tåle kritikk i bloggeryrket, men det er alltid viktig at man i det minste kan forsøke å sette seg inn i andres situasjon. Det tror jeg man har alt å tjene på.
Privat
“Hun bloggeren” har jeg fått høre så mye om meg selv de siste årene. Jeg skal ikke slutte å blogge med det første.
Det har skjedd så mye annet i livet mitt de siste årene enn at jeg har blitt mamma og at jeg har drevet en blogg. Ikke at det er en liten jobb, men etter jeg ble mamma følte jeg ofte at andre tenkte at det var det eneste jeg var. Å være mamma er en stor del av meg, men langt i fra alt. Noen ganger har jeg synes at det har vært vanskelig å skulle balansere rollene som mamma, tenåring og blogger. Og jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv. Det er jo en makt man har på godt og vondt når man blogger.
Vet dere hva jeg synes er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, uten å vise at de reflekterer, og stille spørsmål rundt ting. Hvor alt handler om det overfladiske. Jeg har aldri blitt misunnelig på et slikt liv, eller rettere sagt en slik fremstilling av livet.
Det eneste jeg ønsker er å fortsette å skape et godt liv for barna mine og meg selv – og skrive mer om det som betyr noe. For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hva jeg synes om en debatt eller om de nye barneklærne jeg har kjøpt, så er det jo ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.
Hei dere! I dag har vi vært på tur og gikk tilfeldigvis forbi (Okei da – HELT tilfeldig var det kanskje ikke) forbi der hvor vi bodde da Leo var baby. Det var helt rart å gå forbi noe som en gang har vært et hjem! Vi bodde der fra jeg var ca 7 måneder på vei med min eldste sønn, til han var 4 måneder gammel. Det gikk med andre ord ikke så altfor lang tid før vi flyttet til en større leiligheten, altså denne jeg fortsatt bor i nå, men likevel husker jeg tilbake på den tiden med så mye glede. Utrolig mange fine minner fra jeg ble mamma for første gang, og noen rimelig tøffe stunder også. Alle våkennetter, og alle koselige stunder med den nyfødte babyen min. Da vi gikk forbi fikk jeg helt flashback, det var så rart. Så heldig jeg var som fikk en så fin start på mammalivet – jeg ville faktisk ikke endret noe om jeg fikk mulighet til å gå tilbake.
Jeg er mye ute med barna om dagen fordi været er så fint – men jeg blir ordentlig sliten av varmen også jeg! Barna sover nå, så jeg har bare tenkt til å lage meg en god middag og slappe av resten av kvelden. Med dokumentarserier. Haha! Jeg gleder meg til helgen, og håper dere gjør det samme ❤️ God helg!
