Var ikke Leo såå fin i dag? Det var litt ekstra kaldt ute, derfor valgte jeg å ha på ham merinoull og ull. Han kledde de fine fargene så bra også ♥ Det synlige han har på seg er hjemmestrikket, som vi fikk i gave! Helt nydelige farger, og perfekt nå som det går mot vinter og kaldere tider.
Vi har brukt dagen på en lang tur, og tiden fløy avgårde, så vi fikk plutselig litt hastverk med å komme oss hjem for å lage middag! Leo sovnet litt på veien, men var stort sett våken. Han bablet en del og er på vei til å klare å si pappa (babBa) Håper egentlig det første ordet hans blir “pappa” Og jeg har en liten følelse på at det blir det også, selv om han trenger en del øving før han kan snakke ordentlig! Men bablingen utvikler seg veldig nå, så hvem vet. Jeg sa lange setninger og snakket som en foss (i følge moren min) når jeg var 1,5 år. Blir morsomt å se!
I dag har jeg ellers fått kjøpt litt til Leo, han trenger så mye nytt nå som han vokser for hver bidige dag! Når jeg finner igjen klær i skuffene hans i størrelse 56 blir jeg bare stående og lure på hvordan i alle dager han har passet inn i det noen gang?!
Senere i dag skal jeg få tatt meg en joggetur, og kanskje får jeg Fredrik til å gå en ekstra liten trilletur med Leo også?
Da var enda en dag snart forbi, og vi har hatt en rolig innedag for en gangs skyld! Leo har gått over fra å bable vilt til å si “ba ba ba” eller “neeeeh” som han veksler mellom å si, Fredrik har vært sliten etter jobb, og jeg har satt vaskemaskinen på skylling for andre gang i dag bare fordi jeg er alt for lat til å henge det opp.
Hverdagen som mamma går strålende, til tross for at Leo har enda to nye tenner snart ute oppe! Det merkes godt at tennene plager ham, men vi gjør alt vi kan for å redusere smertene hans! Tenk å ha det så vondt og å ikke kunne si i fra! Uff og huff, det er jammen godt han har oss ♥
Jeg føler uansett at jeg klarer meg overraskende bra alene på dagtid. Jeg har funnet gode løsninger på alt, slik at hvis jeg for eksempel lager mat sitter Leo i vippestolen sin og ser på fra gulvet, hvis jeg skal rydde på rommet ligger han i sengen sin og leker med uroen sin, og så videre. Jeg er veldig glad for at jeg har en baby som kan være tålmodig også, selv om han ofte velger å være det motsatte! Han leker og smiler som aldri før om dagen, så veldig mye tyder på at han har det utrolig bra, og det er jo det viktigste.
Etter hverdagen nå har startet for fullt har jeg funnet mye glede i å sette pris på de små øyeblikkene vi har sammen. Hverdagen er tross alt store deler av livet, og man trenger å finne gleden i den, selv om det sikkert for mange er lettere sagt enn gjort. Husker alltid fra før jeg fikk barn at jeg sperret meg inne på solsenteret om vinteren og høsten, det var den hverdagsgleden jeg fant når sommeren var forbi. Tidene forandrer seg. Lite visste jeg hva glede egentlig var! (Hint: det innebærer ikke et solsenter)
Jeg har selvsagt dårlige dager som alle andre jeg også, forskjellen er at nå har jeg noen som drar meg opp når jeg trenger det. Tenk at man kan finne så mye glede i et annet lite menneske? Jeg håper at jeg gjør han like lykkelig som han gjør meg, og jeg håper han nyter dagene sammen med meg når vi leker, koser, og har gode øyeblikk sammen.
For det gjelder å gjøre alle øyeblikk om til gode øyeblikk.
Det har tikket inn mange spørsmål om dette siden jeg gikk gravid, så derfor tenkte jeg at jeg like gjerne kunne svare litt på det som har kommet inn, samt mer generelt om ultralydene jeg var på med Leo. Dette er mine erfaringer.
– en i uke 5, hvor da da kun fant plommesekken og ble litt bekymret. Jeg måtte komme tilbake i uke 6, og da så de en bitteliten prikk som visstnok var “Det”. Dette var innvendige ultralyder, som høres veldig ille ut, (jeg gruet meg i hvert fall!) men som går overraskende greit. Som regel, i hvert fall!
Jeg kom tilbake i uke 9. Da var den lille enda større, og det var egentlig ikke meningen at jeg skulle tilbake før uke 19 på den ordinære ultralyden som alle gravide skal på. I uke 13 fikk jeg over natten ekstreme smerter nederst i magen, og ble henvist rett til sykehuset som jeg fikk time på samme dagen. Denne gangen ble det endelig utvendig ultralyd, og da var det ekstra spennende. Jeg fikk se en liten som sprellet veldig med armer og ben, og da var det tydelig at det var et lite menneske.
Så var jeg på den ordinære i uke 19, fikk vite at det var gutt og alt var fint. En ukes tid senere kjente jeg plutselig ingen liv på mange timer, og tok derfor kontakt med legen som jeg fikk time hos med en gang. Jeg fikk litt av et sjokk når jeg så at han hadde ultralydutstyr inne på legekontoret sitt, selv om det var litt mindre innviklet enn hva det som var på sykehuset var. Det sto bra til med den lille, og jeg var en bekymring mindre.
– Bilder fra ultralyden i uke 23, med hånden på siden av ansiktet.
Så var jeg på en i uke 23, denne skrev jeg om på bloggen her, som mange av dere kanskje husker? Da var pappa, mamma, og Fredrik med også. Jordmoren skrudde så vidt på en 3D funksjon på ultralyden slik at vi fikk se litt tydeligere, men advarte oss mot at det ikke var den beste perioden for 3D ultralyd helt enda, dermed kunne det se litt rart og små skummelt ut. Det gikk greit, til tross for at den lille babyen til tider så ut som en eldre mann, haha!
Og helt til slutt så var jeg på en i uke 31, den aller siste ultralyden. Da skrudde også jordmor på 3D funksjon (helt uten at vi spurte!) slik at vi fikk se ham bedre. Og det er jeg veldig, veldig glad for i dag! Når jeg ser på bildene av ham kan jeg se at han ligner, så dette er absolutt noe jeg vil anbefale gravide lesere om å gjøre! Det er såå verdt det.
– Bilder fra ultralyden i uke 31. Disse har dere kanskje sett tidligere? Man ser tydeligere trekk i ansiktet, jeg kjenner godt igjen nesa til Leo på disse bildene!
Hvor mye koster det?
– Det varierer nok litt. Men sånn jeg fikk sjekket det opp så koster det rundt 1000,- og da får du bra kvalitet og noen av de jeg har snakket med har også fått med en video av babyen i magen i 3D. Jeg betalte imidlertid ingenting, ettersom jordmødrene fulgte meg ekstra opp på grunn av alderen min, men neste gang jeg er gravid kommer jeg garantert til å ta flere 3D ultralyder.
Dessuten kan man også betale for tidlig ultralyd om man vil ha det, men dette blir vanligvis (?) ikke dekket av offentlig sykehus (ettersom jeg har forstått i hvert fall) og da må man bestille, jeg regner med prisen varierer litt der også. Men det er veldig fint hvis man bekymrer seg litt, noe man kanskje ofte gjør når man går gravid. Det hjalp i hvert fall meg veldig!
Hva kan jeg forvente når jeg skal på ultralyd i uke 9, som du var på?
– Det er veldig vanskelig å svare på, ettersom svangerskap er forskjellige og i starten ofte er på forskjellige stadier. “Jeg” var tydeligvis litt sent ute ettersom legene ble litt bekymret for at de ikke kunne se annet enn plommesekken i uke 5, men det er forskjell fra person til person. For meg var ultralyden i uke 9 veldig fin, fordi jeg så skille mellom hode og kropp og at det var mer tydelig enn jeg forventet – men for deg kan fosteret være litt mer eller litt mindre utviklet. Det jeg fikk beskjed om fra jordmoren min var at det kan være litt større forskjeller i starten, men at det jevner seg ut etter hvert som tiden i svangerskapet går.
Så de kjønnet med en gang på ultralyden? Er så redd for å ikke få vite kjønnet!
– Nei, det gjorde de ikke! De måtte lete en god stund, og vi måtte dytte på han inne i magen slik at han flyttet litt på seg 🙂 Jordmor er faktisk ikke pliktet til å fortelle deg kjønn. Har hørt noen historier om jordmødre som ikke en gang gidder å ta seg tid til å sjekke kjønn, for det aller viktigste er jo å sjekke at barnet er friskt! Om dette skjer kan man jo eventuelt bestille ultralyd og høre om de vil ta seg tid til å gjøre det der (noe de høyst sannsynlig vil gjøre om de får betalt for det) Eventuelt kan man jo spørre pent etter hun har sjekket at barnet er friskt om hun kunne sett om hun så kjønnet, hvis det betyr mye for deg!
Jeg skjønner godt tankegangen til jordmødrene, for det viktigste er jo faktisk å bruke tid og resurser på å sjekke at barnet er friskt, men det er jo veldig stas å få vite kjønn, så jeg forstår godt at man blir redd for å ikke få vite det også! Jeg vet med meg selv at jeg gledet meg veldig til å få vite kjønnet.
– Til sammenligning i forhold til 3D ultralyd: Bilder av Leo på vanlig ultralyd i uke 19.
Likte du innlegget? Trykk på “liker” knappen under!
I dag har jeg fått pyntet det litt, og jeg ble egentlig ganske fornøyd – til tross for at jeg kun brukte ting jeg fant rundt i leiligheten. Tror jammen jeg skal la det stå! Og så burde jeg vel strengt tatt fått inn litt mer, og muligens fått hengt opp bildene? Tiden får vise 🙂 Jeg måtte selvsagt kjapt innom for å vise dere!
Fredrik har akkurat gått ut døren på vei til fotball med vennene sine, så derfor tenkte jeg egentlig at jeg skulle gå en lang og god tur med Leo ute, men det var før jeg så på klokken. Når begynte den å gå så fort? Jeg må jo få lagt Leo ganske snart!
I morgen står det en lang trilletur på planen! Håper dere har hatt en bra dag ♥
Damen pekte tydelig bort på meg. Datteren hennes på min alder var ikke treg med å snu seg etter meg. Tror de virkelig ikke at jeg hører? Tenker de at jeg er blind?
«Unnskyld meg?» Jeg ser spørrende bort på damen. Hun var av den eldre garde. Hun så rimelig sjokkert ut der hun sto, akkurat som at hun ikke trodde jeg ville reagere ? akkurat som at hun forventet at jeg ikke skulle svare. Kanskje pleier hun å gjøre ting som dette? Jeg vurderte om jeg bare skulle heve meg over det, men da ville kanskje datteren hennes trodd at den type oppførsel er OK. Noe den, til informasjon, absolutt ikke er.
Men ingen reagerte. Kun jeg. Enda butikken var stappfull. Jeg vet nøyaktig hva jeg ville gjort i denne type situasjon om det var noen andre dette hendte med, for jeg liker ikke å se på at andre blir tråkket på, men der og da hadde tydeligvis resten av gjengen nok med seg selv. Og det er selvfølgelig helt greit.
«Jeg trenger vel ikke dine skattepenger, jeg tjener mine egne penger» Fortsetter jeg.
Det blir tyst. Skikkelig stille. Sånn type stille når du sitter på kino ? stille. Jeg hører hvisking mellom damen og datteren. Bare noen få ord, men det er likevel liten tvil om at det var meg de snakket om. Selv om de snakket lavt, gjorde de ikke akkurat veldig mye for at ingen skulle høre noe i det hele tatt.
Unge mødre, bla bla bla, ufyselig, bla bla bla, en byrde for samfunnet, bla bla bla
Jeg kommer bort til kassen, får betalt, og skal pakke ned varene. Jeg går forbi damen og datteren på vei ut døren, og stopper et lite sekund.
«Jeg vil bare si at dere var så fine i dag!» Smiler jeg.
Ansiktsuttrykkene deres kommer jeg aldri til å glemme.
Jeg har aldri forstått dette med bilder-redigering i media, på blogger, og i andre sosiale medier hvor du poster bilder som “alle andre” skal se.
Hva er greia med det, egentlig? Og hvorfor gjør man det? Er det fordi det er lettere enn å dra på treningssenteret? Eller er det fordi man rett og slett aldri kan si seg fornøyd med hvordan man ser ut? For hva skjedde egentlig med å være fornøyd med seg selv?
Jeg undres så veldig over kjente mennesker som redigerer seg selv, og da spesielt kroppen sin. De klager gjerne over et ekstremt urealistisk kroppsideal, men glemmer tydeligvis at de er med på å skape det selv…?
Joda joda, jeg respekterer at noen velger å gjøre det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hva gir det deg å ha bilder på nett av din kropp som er jukset med? Som, satt på spissen, ikke er din en gang? Som Suzanne Aabel så pent sa det når fotballfrue redigeringsdebatten herjet som verst “Hva skal du med gode karakterer som ikke er dine?”
Jeg har aldri redigert meg på bloggen. Ikke på Facebook, og ikke på Instagram. Eller jo! Jeg la til litt brunfarge en gang på et instagrambilde, men jeg så bare gal ut – så det bildet ble fjernet rimelig kjapt. Har aldri sett meg tilbake heller, skal jeg være ærlig.
Jeg vet veldig godt hvordan kroppen min ser ut. Jeg ser den hver bidige dag. Når jeg står opp, når jeg er i dusjen, og når jeg sprader rundt halvveis påkledd i hysteri over å ikke finne noe å ha på meg ca klokken 10 hver dag. Ja, og når jeg skifter, når jeg legger meg, og når jeg går forbi et speil. Det er faktisk ikke til å unngå.
Så hvem er det jeg prøver å lure ved å redigere meg selv tynnere? Ikke meg i hvert fall. For jeg vet jo hvordan jeg ser ut.
Dessuten synes jeg det sender veldig feil signaler til barnet mitt. Hva skulle jeg svart om han plutselig kom en dag og spurte meg “hvorfor jeg redigerer meg tynnere på bilder som andre skal se?”
For da hjelper det vel ikke å komme med “Vær fornøyd med den du er, barnet mitt!” i ettertid, eller?
Jeg kunne aldri vært modell. Jeg er alt for glad i kroppen min til å skulle ha noen idioter til å redigere meg mer ditt og mindre datt på hvert bidige bilde som blir tatt av meg. For jeg trenger ikke photoshop, og det synes jeg ingen andre gjør heller.
Body i tykk merinoull ♥ Fôret vest ♥ Blå sokker i god kashmir ♥ Bomullsbukse ♥ Tykk høstlue ♥ Fôrede sko
I dag var vi oppe tidlig. Leo og jeg! Vi koste oss med God morgen Norge før vi kledde godt på oss og gikk en lang og deilig tur ute i høstværet. Det er definitivt kaldere ute, og jeg pakket både meg selv og Leo godt inn i varme klær. Kjempekoselig!
Når det begynte å regne var det på tide å komme seg hjem, og det var visst Leo helt enig i. Jeg er livredd for at han noen gang skal fryse, så jeg pakket han godt inn i den utrolig gode dundynen hans også. Jeg ble nesten litt misunnelig når jeg så hvor godt og trygt han satt i vognen sin i løpet av turen vår!
Tur er undervurdert, spør du meg. Spesielt hvis du har en liten tilskuer tilstede som bare elsker å se på alt som foregår ute ♥ Jeg lovde meg selv at mobilen ikke skulle få oppmerksomhet, så den gjemte jeg bort i stellevesken for å sørge for at det faktisk bare var oss to, og ingen andre! Jeg vil ikke gå glipp av alle de små, fine hverdagstundene Leo og jeg har sammen fordi noen liket bildet mitt på instagram, og jeg prøver virkelig å være bevisst på det.
Så mandagen vår har faktisk vært helt super! Høst er best. Hvordan har deres vært?
– Nå har vi flyttet inn den ordentlige sengen hans på rommet vårt, ettersom han veier for mye for vuggen nå! Og vi er ikke helt klare for at han skal sove på eget rom enda.
Merk at innlegget er skrevet for en stund siden.
Da er Leo lagt! Han pleier vanligvis å sovne rundt 20:30, men i dag ble det litt senere fordi Leo sliter med tannfrembrudd. Nå får han nemlig enda to tenner oppe! Det merker vi godt, stakkars lille gutten vår.
Som jeg har nevnt her tidligere så har vi slitt med legging tidligere, når Leo var mindre. Det har vært tungt for oss begge, men nå begynner det virkelig å gå riktig vei her! Helt siden fødsel lot vi han bare sove når han følte for å sove, for i starten er det som kjent ingen særlige rutiner, og ofte en del nattevåk.
Vi snakket med helsesøster om det, og spurte etter råd og om hva vi kunne gjøre for å hjelpe ham. Hun sa at dette slett ikke var uvanlig, og ga oss tips til hvordan vi kunne ordne det. Stå opp tidligere gradvis for hver dag som går, og det å legge han litt tidligere for hver dag inntil man har nådd tidspunktet som er best for den lille. Jeg vet ikke om det er vanlig å snakke om eller ikke, for det kommer vel an på omgangskretsen til vedkommende, men jeg har følt at det er noe man kanskje ikke snakker så høyt om? Ikke vet jeg. Jeg følte meg hvert fall litt alene, spesielt med tanke på at ingen jeg hadde snakket med hadde hatt det på samme måte. Og ettersom de fleste jeg hadde snakket med bare nevnte at det gikk seg til etter hvert, når jeg ga uttrykk for at jeg var redd for at det ikke skulle ordne seg med tiden. “Noen babyer må man hjelpe og justere litt, andre babyer justerer seg selv” husker jeg helsesøsteren vår sa. Det var veldig betryggende å høre at vi ikke var alene!
Men nå er jeg så glad for at vi har kommet så langt! Leggingen er virkelig som en drøm nå, og ingenting er bedre enn det! Før vi legger han får han en flaske med mme, tran, og så pusser vi tennene hans på badet – da vet han at det er natta veldig snart 🙂
Nå skal vi ha litt alenetid før vi legger oss litt senere! Håper helgen deres har vært suuper! ♥
Gårsdagens lange reise varte fra jeg dro fra Gjøvik klokken 10, til jeg kom frem i Larvik 15:35. Med en urolig og utålmodig Leo, samt andre passasjerer som åpenbart la merke til dette (og viste tegn til det) ble det ikke akkurat en superhyggelig tur. Men, det gikk greit og jeg fokuserte på at Leo skulle ha det best mulig, meg selv kan jeg ta vare på siden.
Jeg hoppet på det første toget som gikk, og det gikk fra Moelv. Lite visste jeg at det ville være buss for tog fra Hamar til Eidsvoll verk. Når vi hadde kommet oss på toget fikk jeg beskjed av konduktøren om at han ikke trodde de hadde barnesete i bussene, og da skulle jeg få taxi.
Vi blir geleidet ut til bussene, og møter først på en buss som satte inn vognen, og som hadde barnesete klart inne. Når jeg kommer inn er selvsagt bussen stappfull, og det er ikke sjans i havet om at jeg i det hele tatt kunne sitte ved siden av Leo på bussen om vi skulle ha blitt med denne. Med andre ord, det ble ikke aktuelt, og vi måtte flytte vognen, Leo, og alle sakene mine til den andre bussen.
Bussjåføren i den andre bussen påsto at han hadde det “nyeste innen barnesikring” og at det var “helt perfekt for sønnen min på 5 måneder” så da tenkte jeg det var greit. Når vi kom inn og skulle sette oss, og han kom frem med en liten sele som ikke en gang var et sete, da trodde jeg faktisk at han tullet. Han mente at sønnen min på snart 6 måneder som nylig lærte seg å sitte skulle sitte som vanlige folk i et vanlig bussete med en liten sele rundt seg. Jeg kjente at det kokte inni meg. Jeg spurte flere ganger om han var seriøs, og det var han. Jeg sa gjentatte ganger at han sitter jo ikke trygt, du ser vel det? Men han svarte bare med at det var ikke hans feil, og han kunne vel ikke gjøre noe med det.
Jeg så nærmere på den lille selen som Leo satt festet i, og der står det: Fra 15 til 36 kg. Den er jo alt for stor, Leo var jo litt over 8 kg sist vi veide ham. Etter å ha sjekket en gjennomsnittlig vekttabell på nettdoktor.no ser jeg at en gjennomsnittlig 3 åring veier 15 kg. Ikke rart det ikke så ut som han satt trygt. Og etter hvert tar den veldig lite opplyste bussjåføren til fornuft, og sier at han har snakket med NSB og at jeg fikk en egen taxi. Takk Gud! Tenk om Leo skulle ha sittet med en liten sele rundt seg i et vanlig bussete i over en time!
Men det stopper ikke der, skjønner dere.
Jeg blir fulgt bort til taxien som er bestilt, og taxisjåføren henter to seter når jeg forteller ham at sønnen min ikke er et halvt år enda en gang. Han henter et som er megastort og et som var lignende det vi har her hjemme. Han ante ikke hvilket sete han skulle ta!
Jeg pekte på det riktige setet og han er på vei til å sette det inn. Jeg måtte selvfølgelig fortelle han at små barn skal sitte foroverbøyd (skrev selvfølgelig feil i farten, dere skjønte nok at jeg mente bakovervendt!), for det visste han åpenbart ikke. Han ante heller ikke hvordan han skulle feste det, så jeg måtte forklare han step by step, og vi fikk omsider festet det riktig. Jeg kjente at jeg ble smålig irritert av uvitenheten hans. Han er jo taxisjåfør! Er det noen som skal vite hvordan man sikrer små barn i bil, så er det vel han..?
Jeg kjenner meg veldig negativt overrasket og oppgitt etter gårsdagens hendelser! Jeg er veldig opptatt av å feste Leo riktig i bil, og jeg får stadig tips og bemerkelser fra dere som leser bloggen min når det gjelder sikring av barn i bil, og det setter jeg stor pris på! Vi trenger å opplyse hverandre, for vi er åpenbart ikke opplyste nok når det finnes bussjåfører som tror babyer sitter trygt med en liten sele rundt seg som er beregnet fra 3 års alder og oppover!
Hei alle dere! Og beklager så mye for sen oppdatering, mer om det kommer på bloggen senere i kveld 🙂
Nå er jeg hjemme hos min samboer og med Leo, og ferien hjemme i Gjøvik er over for godt, for denne gang i hvert fall!. 6 dager holdt lenge, og grunnet omstendighetene valgte jeg å dra hjem i dag, det var nødvendig for oss begge.
Vi har akkurat kommet hjem fra butikken etter å ha handlet inn til i kveld! Det var litt kaldt ute, og plutselig gikk det opp for meg at det faktisk er høst. Jeg elsker høsten! Sommeren er veldig greit, men ingenting slår å tulle seg inn i et ullpledd foran peisen med kakao mens det er kaldt og fine høstfarger ute. Gleder meg til tiden fremover!
Dessuten hadde Fredrik ryddet hele leiligheten til jeg kom hjem, og det var ufattelig deilig og ikke måtte starte ankomsten med å rydde og vaske! Han hadde også kjøpt roser til meg, og jeg hadde kjøpt til han. Helt uten at noen av oss visste om det, utrolig rart. Og koselig, selvfølgelig!
Og Leo ble så utrolig glad for å se pappaen sin igjen! Akkurat nå har de en liten kosestund mens Leo får mat.
