Det tok litt lenger tid enn hva jeg hadde trodd å stå frem med det jeg skrev om på bloggen her, 22 juni 2014. Dagen jeg skrev innlegget “Derfor fødte jeg ikke naturlig” – Direktelink
I ettertid har det kommet mange spørsmål. Hvorfor jobbet du ikke videre med fødeangsten? Hva tenker du å gjøre i fremtiden om du blir gravid? Og noe så provoserende som “Hvorfor tok du bare den letteste utveien?”
Det var veldig mange som satte stor pris på åpenheten min, og det synes jeg var veldig flott. Det fikk meg til å føle at jeg kunne hjelpe noen, og den følelsen er ubeskrivelig når man selv har vært i den situasjonen hvor man føler seg hjelpeløs og livredd. Så derfor fortjente dette et nærmere innlegg.
Jeg jobbet ikke videre med fødeangsten fordi det var ikke så mye mer å gjøre. Jeg startet å jobbe med dette i svangerskapsuke 10, og fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og det planlagte keisersnittet ble utført nøyaktig på termindatoen min.
Jeg kom ingen vei. Jeg kunne jobbe med meg selv, prate, være på uendelig mange møter og samtaler med personalet på sykehuset, – men jeg fikk ikke hodet med meg. Det sa bare stopp. Og når man ikke kommer noen vei, så må man finne andre muligheter. De fleste som har vært gravide i området vestfold vet at sykehuset Leo kom til verden på, er et av de strengeste i landet på å innvilge keisersnitt. Det er med andre ord ikke mulig å få det innvilget med mindre du virkelig har en ordentlig grunn.
Jeg håper at jeg klarer å føde naturlig en gang i fremtiden når jeg blir gravid. Jeg tror det ville føltes veldig rart å gå hele livet uten å gjøre det vi kvinner er skapt for å gjøre. Men samtidig, så vet man aldri. Kanskje vil det ikke føles så rart om jeg skulle bli gravid og ha samme fødeangsten som jeg hadde sist? Det er så vanskelig å si, for man kan ikke se inn i fremtiden.
Jeg vil alltid gjøre det som er best for barna mine. I fremtiden når det vil bli flere, og i fortiden. Jeg prøvde sist, og hvis jeg får fødeangst neste gang jeg blir gravid, skal jeg selvsagt prøve så godt jeg kan og jobbe med det. Det er jo en selvfølge, når det aller beste for barnet er å bli født naturlig – men jeg vet bedre enn å uttale meg fullstendig om situasjoner jeg ikke befinner meg i akkurat nå. Så derfor skal jeg ikke gjøre det.
Alle fødsler er forskjellige. Og de oppleves og kjennes forskjellige fra person til person. En naturlig fødsel kan for noen være som en drøm, og for andre et mareritt. Det samme med keisersnitt. Det som kjentes ut som en “lett utvei” for deg når du tok keisersnitt, kan for andre ha vært et potensielt mareritt. Vår oppfatning av smerte er også svært varierende. Det blir derfor for enkelt å si at jeg tok den lette utveien ved å gjennomgå et planlagt keisersnitt.
Jeg vil ikke anbefale keisersnitt som fødselsmetode. Jeg vil ikke anbefale noen ting. Man skal ikke misbruke en mulighet man har til nød om man ikke kan føde naturlig. Og man skal ikke undervurdere hva en såpass stor operasjon som et keisersnitt kan gjøre med kroppen din. Det er ingen quick fix, og sannheten er at uansett hvordan barnet kommer ut, så vil det på et eller annet tidspunkt høyst sannsynlig gjøre vondt. Jeg sier ikke at det er slik for alle, for vi er som sagt veldig forskjellig, men de aller fleste slipper ikke unna smerter når de har født et barn – verken på den ene eller den andre måten.
Jeg tenker at vi må akseptere, fremfor å trykke hverandre ned. Noen lander på keisersnitt, og slik er det bare. Man kan sitte og irritere seg grønn over det, eller man kan akseptere at det er det noen må gjøre for å klare seg psykisk (og noen ganger også fysisk!)
Helt til slutt tenker jeg at de fleste som må gjennomgå et keisersnitt ikke gjør det fordi de først og fremst ønsker en stor operasjon, men fordi de rett og slett ikke ser noen annen utvei. Og det, det synes jeg faktisk er ganske viktig å huske på!
♥ Klem
