Jeg sitter og later meg hver bidige dag, for sønnen min på snart 6 måneder krever jo heldigvis ingen verdens ting. Han pleier kun å sitte rett opp og ned på samme stedet på teppet sitt hele dagen, han. Der sitter han fredelig og leker fra solen står opp om morgenen, til solen er på vei ned tidlig på kvelden når han skal legge seg.
For det får jeg høre ganske ofte, faktisk. At jeg “bare” går hjemme.
Men de fleste som har barn skjønner helt sikkert at det ikke er “bare” å gå hjemme og slappe av. Sånn har det i hvert fall aldri vært her. Men ikke misforstå, jeg klager ikke, og jeg nyter tilværelsen.
For når du går ut i permisjon får du jo egentlig bare en ny jobb. Den eneste forskjellen er at du ikke går hjem fra denne jobben, den er der hele tiden. Til og med når du dusjer, spiser, og går på toalettet.
Den lille gir deg ikke akkurat lunsjpause klokken 11 hver dag, for å si det på den måten.
Og for all del, det er greit å ikke skjønne det. Jeg forventer aldri at noen som ikke har barn skal forstå hvordan det er, og det ville ikke vært rettferdig av meg å skulle gjøre det heller. Men da er det vel fair at dere som ikke har barn prøver å forstå at det kan være mer strevsomt enn det ser ut til? Mer slitsomt enn hva man kanskje kan tenke seg at det er?
Og så er det alltid noen som påstår at de ikke merker noen forskjell fra tiden før barn og tiden etter, og som dermed også ikke synes det er noe særlig slitsomt med barn. Og da føles det kanskje greit for vedkommende å si at enkelte “bare” går hjemme. Jaja, jeg har ikke så mye jeg vil si til dere, annet enn: Good for you!
Så da vil jeg avslutte med å si følgende: Nei, jeg sitter ikke å glor på veggen fra dagen starter til den ender med et lite barn på slep. Ei heller sitter jeg ute og ser på at gresset gror.
Nei, jeg tilbringer ikke absolutt alle dagene mine i permisjon på kafé med venninner (hvor i alle dager kommer dette fra?)
Jeg har ofte tenkt på hva jeg hadde drevet med, hvis jeg hadde slått opp med Jessica, hvis jeg hadde stukket av når hun ble gravid. Hvordan forholdet til Leo, Noah og meg ville vært nå, hadde Leo kjent meg like godt igjen og smilt hver gang jeg kom for å hente han. Hadde de vært like blide og glade når jeg bærer rundt på dem som de er nå. Og sist men ikke minst, ville jeg følt samme kjærlighet til dem?
Shit ass, det er en sykt vanskelig situasjon å sette seg inn i. Forholdet til meg og Jessica kan jo ta slutt en gang (noe jeg selvfølgelig ikke håper på, eller tror) og da må vi kunne forstå hva det betyr å være aleneforeldre. Og de utfordringene som da vil komme. Det ville virkelig knust hjertet mitt å se Jessica sammen med en annen kjæreste som holder på med barna og koser med dem. Spesielt det å kun se barna innenfor en bestemt periode. Jeg elsker jo alt ved det å være far hele tiden, og vil ikke bytte det ut mot noe.
Det er rart å tenke på at jeg ikke kunne hatt samme forhold til Leo og Noah. Bare tenk hvis jeg hadde et svakt øyeblikk og stakk. Tenk så mye det hadde forandret..
Vi sto opp litt senere enn vanlig i dag. Jeg har vært veldig dårlig både i går og i dag, så dårlig at jeg i går måtte en tur på legevakten. De fant riktig nok ingenting alvorlig galt, så siden da har jeg bare prøvd å ta det helt med ro. Legen nevnte også noe om at jeg måtte passe på å ikke stresse så mye, så jeg prøver å la være. Noe som er grunnen til at blogginnleggene mine kommer litt senere enn vanlig om dagen. Det er vanskelig å få og finne tid til å være mamma, toppblogger, venninne, og kjæreste, men jeg gjør virkelig så godt jeg kan!
Ellers har Fredrik dratt til en kompis nå, så Leo og jeg har hatt en kosekveld med bare oss to. Han sovnet for litt over en time siden, og har sovet siden! Jeg, som holdt på å sovne selv, har siden holdt meg våken og har brukt en del tid på rydde i leiligheten.
I morgen har vi ingen klare planer, men det regner jeg med at vi finner ut når den tid kommer. Håper fredagen deres har vært super!
Jeg fant dette på TV 2 nyhetene sin Facebookside i går kveld. Om ikke bildet var nok i seg selv, så var hvert fall kommentarfeltet det.
“Alle bilder trenger ikke vises!” står det så fint, gjentatte ganger i kommentarfeltet. Tv 2 blir sterkt kritisert for å vise bilder som dette. Men hvorfor i alle dager skal vi skjermes for virkeligheten? Deres virkelighet, faktisk. For vi glemmer vel ikke at dette er virkeligheten til disse menneskene, eller?
Jeg håper du ser dette Carl I. Hagen. Her har du lykkejegeren din.
Sov godt i natt.
“You have to understand –
That no one puts their children in a boat, unless the water is safer than the land”
Jeg liker ikke å være klissete, så derfor skal jeg prøve å la være. Jeg er ikke den type jenta som trenger at alt skal være så himla romantisk hele tiden, og det tror jeg er mye av grunnen til at vi fungerer sammen i hverdagen. Du foretrekker heller av vi sitter i sofaen og spiser hver vår pizza mens vi spiller GTA, enn at vi drar alene på en romantisk restaurant med roseblader over alt, vin, og hele sulamitten, og det er noe av det jeg liker veldig godt med deg. Bare det å finne noe man setter ekstra stor pris på i hverdagen.
Jeg forventer ikke at vi skal få masse alenetid med en sønn på snart 6 måneder, og jeg forventer ikke at vi skal ha masse tid til å pleie forholdet i løpet av en dag.
Dermed blir jeg heller ikke skuffet om det ikke skjer, og jeg blir positivt overrasket om det faktisk skal vise seg en dag at vi har tid. Vinn vinn – situasjon, spør du meg.
Det har jammen ikke vært mange som har trodd på oss, og det er fullt forståelig. Å være sammen med gutten du møter som 14 åring i lang tid er ikke akkurat veldig vanlig, jeg ser jo den. Og jeg trodde heller aldri at når jeg begynte å snakke med deg på facebook i slutten av 2012, at vi noen år senere skulle bo sammen og i tillegg ha barn sammen!
Takk for at du orker meg. Klagingen min, temperamentet mitt, og det at jeg tar all plassen i klesskapet, og at jeg av og til dytter deg ut av sengen om natten. Takk.
Det sies at man ikke kan elske noen andre, før man lærer å elske seg selv. Men jeg elsker kun meg selv med deg.
Takk for alt hittil. Håper vi får mange fine år i fremtiden sammen!
I dag har vi hatt nok en fin dag hjemme i permisjon. Jeg har badet Leo, og vi slappet av hjemme mens det pøsregnet ute. Synes det er så koselig å sitte inne i varmen når man hører at det pøsregner ute. Fredrik var uansett hjemme til vanlig tid, og vi spiste deretter en litt sen middag.
Etterhvert dro vi avgårde til faren til Fredrik og hans samboer, og her er vi enda. Vi har spist litt kveldsmat og ellers bare hygget oss sammen. De har nylig flyttet inn her, som jeg også har nevnt tidligere, og huset er bare så utrolig fint!
Og jeg merker det allerede, nå begynner lyset å bli dårligere på ettermiddagen! Mulig det ikke er den tiden heelt enda, men at det har vært sånn i dag på grunn av regnværet. Håper det! Slik husker jeg det var i vinter også, jeg måtte alltid ta bildene tidlig på dagen når det enda var bra med dagslys. Utrolig kjedelig da Fredrik er hjemme litt over 3, og vi gjerne spiser middag før jeg går i gang med bloggingen, og da er det jo gjerne dårligere lys. Jeg må virkelig starte med å ta bilder tidligere på dagen, dere fortjener bra kvalitet på bloggbildene!
Nå gleder jeg meg til å kose meg videre her, og det håper jeg dere også har gjort i kveld!
Jeg trente ikke gjennom en eneste gang gjennom graviditeten. Ikke litt en gang. Tanken på å løpe intervaller slo meg aldri når jeg satt over doskåla 50% av svangerskapet. Og det har jeg jammen meg hatt mye dårlig samvittighet for.
Jeg husker jeg en av få dager var på vei til skolen. Ingen kvalme skulle stoppe meg. Dessuten klarer man jo å gå på skolen selv om man er gravid! Svangerskap er ingen sykdom, og enda mindre dn grunn til å droppe å gå på skolen. For å si det sånn, etter at jeg hadde spydd to ganger og kun kommet meg 50 meter av gårde på veien, så snudde jeg relativt raskt igjen. Det var den stoltheten, liksom.
Det er så mye press på trening i svangerskapet. #fitmom og #altmuligrart. Jeg følte det i hvert fall sånn. Det er aldri gøy å ikke innfri til forventningene som er satt til deg. Enda vanskeligere er det tydeligvis å fatte og forstå at det finnes gravide som ikke kan trene fordi de er så dårlige.
Jeg husker jeg snakket med noen som sa at jeg måtte da komme meg på skolen. “Svangerskap er ingen sykdom” så derfor ga jeg ikke opp. Jeg dro på skolen, jeg møtte opp. Og etter å ha spydd på toalettet etter 5 minutter i klasserommet smågråt jeg til læreren min og ba på mine knær om at hun kunne forstå at jeg måtte hjem.
Nei, det ble ikke det spor bedre av å gå hjemme. Åpenbart ikke. Plagene var de samme. Men da slapp jeg i det minste publikum.
Jeg unngikk fotballfrue og de bittesmå porsjonene av et eller annet grønt med valnøtter på tallerken som hun postet på bloggen sin som frokost. Jeg unngikk å se treningsblader i butikken med gravide som smilte ned på magen og joggeskoene sine. Jeg orket det ikke.
Spesielt ikke når jeg til tider kun fikk i meg pringles og love hearts herfra og til et visst sted.
Den dagen jeg blir hyllet for å ha overlevd en dag med spy, svette og tårer, på samme måte som en gravid amerikaner får anerkjennelse for å ha løpt maraton i New York, da har vi jammen meg kommet langt!
For jeg bevegde meg jeg, altså. Jeg gikk turer. Fra butikken, og hjem igjen. Fra kjøleskapet, og tilbake i sofaen igjen. Og i dag har jeg ikke dårlig samvittighet lenger.
For svangerskap er ingen sykdom. Nei, svangerskap kan for noen være noe langt verre.
Med vennlig hilsen
Jeg som lar meg provosere av utsagn som “Svangerskap er da ingen sykdom!”
Så, i dag er vi i Se&Hør, og jeg har jo tidligere uttalt at jeg ikke er så utrolig begeistret for se&hør, men i og med at jeg kunne nå ut til flere og med også hjelpe flere takket jeg ja, og det angrer jeg ikke på!
Journalisten var superhyggelig, og det var viktig for meg at det ble fremstilt riktig, og at situasjonen ble fremstilt på en ordentlig måte. Det føler jeg at den ble, og synes faktisk det ble et veldig fint og morsomt intervju. Håper dere som har fått det med dere også synes det!
Bildene i seg selv var veldig fine, bort sett fra at jeg aldri blir fornøyd med meg selv på slike bilder. Det er ikke noe nytt, for det er ikke første gangen! Det blir alltid best når Fredrik får nøyaktig beskjed om hvordan han skal stå og hvordan bildene skal bli tatt. Haha 🙂
Nå har forresten Leo lært seg å sitte, og vi har brukt ettermiddagen på å være stolte! Håper dagen deres har vært bra hittil!
Helt siden jeg fikk barn har jeg følt at tiden har flydd fordi! Derfor, har jeg tenkt til å lage et innlegg hvert halvår for å oppdatere meg selv (og dere som henger like langt etter som meg) på hva som har skjedd. Høydepunkter, og litt tilbakeblikk!
Synes ikke dere også at 2015 har flydd forbi? Ikke for å skremme dere, men tenk at i dag er det kun 4 måneder igjen av året? Helt vilt. Jeg skulle vel egentlig gjort dette for to måneder siden, ettersom jeg tenkte å ha et høydepunkter -blogginnlegg for hvert halvår som går, men så glemte jeg litt av det, men her kommer i hvert fall høydepunkter fra januar til juni i år!
Vi hadde akkurat flyttet til en ny leilighet etter 6 lange måneder i en hybel på 20 kvm. Det var en stor lettelse, og vi flyttet inn 1 januar! Vi var superfornøyde, spente, og veldig glade. Jeg hadde allerede vasket alt tøyet til Leo sikkert 3 ganger til tross for at det var over 2 måneder igjen til termin, og jeg koste meg med innredning og gikk hjemme mens Fredrik gikk lange dager på skolen.
Jeg tok det rolig med bloggen helt til 27 januar, hvor jeg startet for fullt, og hvor jeg daglig har oppdatert dere siden.
FEBRUAR 2015:
Jeg var på møte med min flotte kontaktperson i nettavisen/side2 rundt 18 (?) februar og ble side2/nettavisen blogger, med det også veldig lykkelig! Det var en stor drøm i oppfyllelse. Jeg sørget for at jeg sto på hardt med bloggen denne måneden for å vise at jeg var sterkt motivert for å fortsette med den gode blogginen min. Det følte jeg også at jeg fikk til. Jeg måtte selvsagt holde det hemmelig at jeg hadde vært på møte, men avslørte det etter hvert!
Vi handlet mye! Både til leiligheten og til Leo. Det første bildet av Fredrik ble også delt, og jeg skrev om den tunge tiden under graviditeten her på bloggen. Det ble veldig godt tatt i mot! (Takket være flotte lesere!)
Jeg fortalte dere at babyen kom til å bli født ved hjelp av keisersnitt, og mange spørsmål tikket inn! Vognen vi hadde bestilt kom endelig, og vi begynte å forstå at det nærmet seg med stormskritt. I starten av måneden gjorde jeg også mitt aller første intervju, og jeg var vilt nervøs!
Jeg delte bilder av den daværende leiligheten vår!
Fredrik og jeg feiret også vår andre valentine’s day sammen, denne gangen var jeg veeeldig gravid!
Bodø sin lokalavis lage en sak om meg og et av mine mest leste blogginnlegg
MARS 2015:
Jeg ble mer og mer spent, og holdt det hemmelig når Leo skulle komme til verden. Jeg var livredd for at noen skulle avsløre den store nyheten før meg, og stengte derfor veggen min på facebook i samme slengen.
Jeg husker at når jeg gikk hjem fra butikken denne måneden så hadde jeg alltid så fryktelig vondt nederst i magen. Kanskje fordi jeg bar på tunge poser? Ikke vet jeg. Det var mye av grunnen til at jeg trodde han ville komme tidligere, da disse smertene var ekstremt vonde!
Jeg delte mine siste magebilder dagen før operasjonen, og prøvde sterkt å hinte til at NÅ var det like før. Det var det mange av dere som forsto 🙂
En sliiitsom måned. Mye stress, smerter, bekkenløsning, og en del telefoner til føden. Men Leo holdte seg inne han (til tross for at jeg hadde en fornemmelse om at han skulle komme tidligere), og 23 mars kom han endelig, etter mange måneders venting.
Jeg postet bilder av meg selv 1 uke etter fødsel, og det ble godt tatt i mot! Jeg hadde ikke gått ned mye, men valgte å drite i hvordan folk mente at jeg så ut. Jeg kom jo ikke til å se sånn ut resten av livet heller!
– Fødebagen! Lagde én til meg, én til Leo, og én til Fredrik.
Vi reiste hjem fra sykehuset 27 mars, og gledet oss stort til hverdagen hjemme. Dagene som fulgte satte meg ut. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og jeg kjente at det sjokkerte meg på alle plan. Det var fortsatt en fantastisk fin tid, og vi gikk en del på kafé, tilbrakte en del tid med mamma som var på besøk, og prøvde ellers å venne oss til den nye tilværelsen som foreldre.
APRIL 2015
Vi begynte å få inn litt rutiner, og ting kjentes litt lettere ut. Det ble mye oppstyr rundt et innlegg jeg skrev etter at jeg hadde fått mye kritikk for at jeg gjerne satt lettkledd i nærheten av Leo (Les innlegget HER) Det var generelt veldig mye aktivitet i kommentarfeltet mitt denne måneden, og svært mye engasjement!
Fredrik delte sitt første gjestinnlegg her på bloggen, og det ble godt tatt i mot! Da skrev han om hvordan det var å være pappa som 18-åring.
Fredrik og jeg gikk mange runder før vi helt i slutten av måneden bestemte oss for at vi skulle inkludere (og med det også, eksponere) Leo mer i bloggen. Inntil dette var det ingen bilder av Leo med ansiktet ordentlig synlig, og jeg var veldig påpasselig med hva jeg la ut av bilder av ham. Det er alltid to sider av en sak, også når det kommer til dette med eksponering. Generelt en måned jeg husker svært lite av, da jeg tror jeg tilbrakte store deler av måneden i ammetåka.
– Det aller første ordentlige bildet av Leo delt på bloggen!
Jeg fant ut at jeg plutselig hadde rast ned i vekt og gått ned 12 kg siden fødsel.
Dessuten var jeg for første gang i Gjøvik for å vise frem Leo til venner og familie!
– Leo klar til å reise til Gjøvik!
MAI 2015
Jeg startet å by mer på meg selv gjennom bloggen. Jeg begynte å dele mer om meg selv, og ikke bare tanker som jeg hadde. Jeg dro til Oslo med søsteren og moren min for et lite hotellopphold, og det var kjempekoselig!
Senere ble det brått bestemt en tidlig morgen at jeg ville farge håret mitt blondt! Det gikk mildt sagt til dundas, og både dere og jeg fikk oss en god latter når jeg delte bilde av hvordan det så ut.
‘
MEN, etter relativt kort tid med så mange forskjellige hårfarger i håret, dro jeg til frisøren, og resultatet ble overraskende bra:
En fæl opplevelse fant sted i den gamle opplevelsen, jeg sovnet fra en kokende flaske og våknet av brannalarmen som jeg kan takke gudene for at eksisterer.
Jeg feiret også 17 mai i Larvik for andre gang, men denne gangen ikke bare med Fredrik!
Jeg videoblogget for dere for aller første gang, og jeg slet med å få det til, selv om det omsider gikk! Jeg kom også med store nyheter: Vi skulle flytte til noe større! Kresen som jeg var ville jeg bare ha det aller fineste og nyeste, og da ble det slik. I slutten av måneden var jeg også i Gjøvik en tur.
Juni 2015:
Måneden startet med 17-årsdagen min 7 juni. Den tilbrakte jeg med den lille sønnen min og Fredrik! OG jeg fant ut at jeg var Norges største ungblogg, i aldersgruppen 0-17 år! Det var og er veldig stort for meg.
Jeg var i Sandefjord hos min venninne Marita, og tilbrakte litt tid med både datteren hennes og Leo sammen!
Jeg avslørte hele sannheten om hvorfor jeg ikke fødte naturlig. Den kan du lese HER. Ja, jeg hadde fødeangst. Det var en lettelse for meg å slippe å skjule det lenger.
Jeg startet med å planlegge Leo sin dåp, og lagde invitasjoner som senere ble sendt ut.
Vi hadde sett ferdig “Orange is the new black” Og jeg ble dødsforelsket i Ruby Rose, samt at jeg gråt over at det var lenge til neste sesong! Jeg fikk mange nye serietips av dere.
Jeg tenkte på familieforøkelse med å skaffe oss et dyr! Det gikk fort over da vi så at vi ikke kunne ha dyr i leiligheten vi leide i…
Leo og jeg var på stranden og koste oss. Det ble ikke mange strandturer, ettersom været generelt var så dårlig i juni. Trist, men sant. Vi prøvde å kose oss så mye som mulig når vi først var der, og Fredrik var ute med noen kompiser.
Jeg postet bilder av kroppen min 3, måneder etter fødsel! Jeg fikk mye kritikk.
Jeg var på babyshower til min flotte gravide venninne! Fineste Marthe.
Jeg avslørte med tungt hjerte at noen hadde ropt stygge ting etter meg på gaten. Jeg kom meg fort over det, men ville dele det med dere for å gjøre meg helt ferdig med det.
Leo lo for første gang på interiørbutikken KID her i Larvik! Det glemmer jeg aldri.
Fredrik la igjen en liten hilsen her på bloggen på bursdagen min, og samme dag var vi ute å spiste med moren og broren hans. Kjempekoselig!
Det ble også veldig mange deilige kvelder ute på bryggen for å spise god mat med familien min, som tilbrakte store deler av sommerferien sin her i Larvik. Vi nøt tiden, og juni gikk fort!
Okei, dette innlegget tok lang tid! Håper dere likte det, og en god tirsdagsklem sendes dere!
