Gratulerer så mye med dåpsdagen, lille, fine, vakre gutten min!
Nå er Noah døpt! Det var kun Noah som skulle bli døpt i kirken i dag, men det likevel en og en halv time før vi var ferdige i kirken, men tiden gikk i grunn ganske fort, for det var en utrolig fin og koselig gudstjeneste. Jeg hadde ingen grunn til å være småbekymret i forveien for om det kom til å bli mye støy med Noah eller Leo (Eller begge), for det ble det ikke. Leo var litt over alt, men det gikk likevel veldig greit. Vi var i kirken halv elleve i dag tidlig, og det startet elleve, så da fikk Noah i seg litt mat og han fikk også på seg den nydelige dåpskjolen som har gått i arv i Fredrik sin familie. Gjett om han ble fin!
Presten vi hadde var vikar for en annen, men det fikk vi vite om godt i forveien når vi var på samtale før dåp tidlig i januar. Likevel snakket jeg ikke ordentlig med ham før i går formiddag over telefon når han ringte meg. Han var utrolig dyktig, morsom og ordentlig god, og hadde til og med fått med seg at jeg blogget. Han gjorde rett og slett at gudstjenesten og selve dåpen ble helt uforglemmelig for oss!
Nå har vi spist mat, åpnet dåpsgaver til Noah, og selveste dåpsbarnet har tatt seg en god lur. Det har hittil vært en herlig dag, og jeg gleder meg til å oppdatere dere mer senere i dag ♥
Herregud for et tempo det har gått i idag! Vi kom hjem for en liten stund siden nå, etter å ha vært i lokalene hvor dåpen skal holdes helt siden i formiddag. Både Noah og Leo var med, og for et styr det har vært, et koselig styr, men likevel! Og vi kom jo i mål til slutt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dødsfornøyd med hvordan resultatet ble ♥
Selv om det absolutt har vært ganske stressende, så føler jeg at jeg har hatt mye mer kontroll denne gangen enn hva jeg hadde sist når vi skulle ordne og styre til Leo sin dåp. Det har vel kanskje noe å gjøre med at det var vår første gang, og at denne gangen har vi vært gjennom alt en gang tidligere og vet hvordan vi skal få gjort alt på den mest effektive måten.
Pappa og mamma har enda ikke kommet hjem, de har tilbudt seg å stille opp med å lage all maten + en ekstra kake til i morgen, noe som virkelig har vært til stor hjelp. Jeg er utrolig glad for at jeg alltid har så mye støtte i familien min, de stiller alltid opp om vi skulle trenge noe og det setter vi virkelig stor pris på. Mamma sto jo faktisk for all maten sist gang også. Dåpskaken hentet vi også tidligere i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at den er helt sinnssykt fin. Fy søren, altså! Jeg ble helt satt ut. Det er hun samme som lagde dåpskaken til Leo, for dere som har fulgt meg helt siden den gang!
Nå skal jeg snart i gang med å svare dere på spørsmålene dere har sendt meg inn på snapchat… En ting kan jeg si: Den mystoryen kommer til å bli LANG. Haha! Jeg heter forresten mammasom16 på snapchat. Nå har jo søstrene mine også kommet hit til Larvik, så resten av kvelden blir nok rolig og veldig hyggelig. Jeg må legge frem bunaden til i morgen, stryke skjorte og få i meg nok søvn – så gleder jeg meg veldig til i morgendagen – den store dagen til minstegutten vår, og til å dele dagen med dere her på bloggen. Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen ♥
Jeg ser bestevenninna mi småløpe inn på soverommet fordi sønnen hennes er våken. SØNNEN. og ikke nok med det, men hun har enda en sønn. Det er som om jeg får et sjokk hver gang jeg ser et blogginnlegg eller besøker henne. Det slår meg “Åja, hun er jo tobarns mor hun ja”. Det er ennå så ufattelig rart å tenke på, og så surrealistisk at den jenta jeg har hatt som venninne i alle år, er mamma og alt det hører med. Misforstå meg rett, jeg er ufattelig stolt av Jessica og Fredrik. De er alt for dårlige til å skryte av den jobben de gjør daglig, og alt de ofrer for at ungene deres skal ha det best mulig til alle tidspunkt. Det koster. Og det koster nok mer enn det kan se til utad. Min kjære lille Jessica som syns det var ufattelig godt med babymat på glass (sorry Jessica, hehe!) og hørte på Justin Bieber til alle døgnets tider. Hun er mor. Mamma. Og jeg er heldig nok til å være fadder til Leo. Heldige meg.
Jessica er en sånn venn jeg liksom alltid kan ringe hvis det er noe, og en sånn person jeg kan regne med uansett hva. Hun er en sånn slik person som gjør at jeg ikke føler meg alene her i verden. Det er disse menneskene man trenger her i livet. Det kan gå laaang tid mellom hver gang vi sees, rett og slett fordi jeg går på skole som krever mye, og Jessica har nok med sitt (as you know) og det blir ofte ikke igjen mye tid til reising, med tanke på at jeg bor på Gjøvik. Men hver gang vi sees er det som det alltid har vært, så trygt og så utrolig godt.
Jeg er ingen blogger, merker jeg. Jessica fikser de greiene her så utrolig bra, og her sitter jeg og skal skrive et ektefølt fint innlegg til bestevenninna mi, og lurer på åssen i alle dager hun klarer å skrive opptil flere gjennomførte, interessante blogginnlegg hver eneste dag. I tillegg har hun fine bilder. Jeg forstår godt hvorfor dette er en godt betalt jobb, for det krever. Spesielt når du har to barn og ta vare på, en leilighet og vaske, middag og lage, et forhold og pleie og et liv og opprettholde. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg er så glad i deg!
Til å begynne med vil jeg bare si tusen takk for all omtanke for situasjonen vi er i nå. Dere lesere er så støttende og kommer med så mange fine ord og råd. Tusen takk. Jeg hadde ikke så lyst til å skrive så mye om det i dag, jeg går og tenker på det hele tiden og når jeg blogger er det så deilig å få en liten pause fra det. Jeg kan si at jeg har det ikke noe særlig bra.. Men vi må rett og slett bare se hva vi gjør.
For å prøve å få tankene på andre ting nå i denne ganske tunge tiden, har jeg holdt meg opptatt. Opptatt med barna først og fremst, men også mye som har med dåpen å gjøre! Jeg har vært alene med ungene i dag, Noah og jeg hentet Leo i barnehagen i fire-tiden. Det var plutselig blitt så mildt ute, så det ble en fin og rolig gåtur hjem igjen fra barnehagen. Noah sovnet i vognen, og Leo holdt hånden min og gikk ved siden av meg hele veien hjem. Jeg gikk så og si uten sminke, og både følte meg og så ut som en skikkelig sliten småbarnsmamma, men ikke en gang DET kunne ødelegge en så herlig tur altså. Haha!
Nå kommer familien min nedover til oss på besøk i morgen for å være med, samt hjelpe til med dåpen som er på søndag! Det er jo noe jeg, som dere allerede vet, har sett frem til i lang tid. Men jeg skal ikke lyve for dere heller, for det er jo litt av et styr å få alt på plass før et slikt selskap. Mat, lokaler, bordkort, stoltrekk, gave til dåpsbarnet, kaker, pynt og noen få invitasjoner som ikke hadde blitt sendt ut. Jeg skylder på ammetåka, og heldigvis gikk det fint uansett!
Så samtidig som det er en stor dag, blir det ikke feil å bli ferdig. Å komme hjem samme dagen på kvelden, legge seg i sengen med Noah ved siden av meg, puste ut og forhåpentligvis ha en veldig flott dag bak oss – og så tenke i mitt stille sinn at det blir en god stund til neste gang.
For det er mye å holde styr på, jeg tror aldri jeg har vært så stresset som det jeg var på Leo sin dåpsdag, og ikke misforstå – for jeg elsker slike dager og det er en viktig dag for oss, men det er også mye man har hengende over seg av ting man må huske på, og jeg kjenner jeg blir stresset og svett bare av tanken på å glemme noe viktig på den store dagen til gutten min. Jeg må nok innrømme at jeg gleder meg litt til det er over også!
Føler du deg av og til litt sliten fordi du har små barn som krever mye av deg?
“Det er jo bare å ta seg sammen!”
Sliter du fordi du og kjæresten din går gjennom veldig tøffe tider?
“Det er jo bare å ta seg sammen!”
Svaret på ganske mye her i verden er tydeligvis å ta seg sammen.
Å skjerpe seg litt, slutte å gjøre så mye ut av det. Men hvor enkelt er egentlig det?
Jeg har vært der selv. For noen år siden satt jeg på sidelinjen og hørte om de som slet psykisk. “Er det ikke bare å ta seg sammen litt, da?” tenkte jeg, “SÅ ille kan det vel ikke være” men jeg sa det ikke høyt. Kanskje mest fordi jeg ikke kunne si det i et anonymt kommentarfelt, for om det var en mulighet er jeg rimelig sikker på at jeg hadde gjort det. Og plutselig, for noen år tilbake, så var jeg i den situasjonen selv. Plutselig var det ikke like enkelt å ta seg sammen. Det var tidenes aha-opplevelse. Takket være en fantastisk psykolog som jeg tilbrakte fryktelig mange timer hos, og mye jobbing med meg selv, så kom jeg meg helt ut av det. Men om det bare var å ta seg sammen, så hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.
Det ble ikke noe enklere når jeg ble gravid og fikk fødeangst, og fikk beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. “Herregud da, SÅ ille er det vel ikke?!” Sa de. Deretter når jeg nå har det tøft på kjærestefronten og får samme beskjed at nå må jeg se til å ta meg sammen. Skjerpe meg og snart forstå at hver dag ikke er sol, fryd og gammen. Jeg har vært kjæreste i over 3 år og forelder i over to av dem. Jeg tror jeg er ganske klar over at hver dag ikke er som en skyfri himmel.
Man skal være jævlig forsiktig med å snakke om andres situasjon og ikke minst andres problemer på den måten. “Ta deg sammen, nå må du skjerpe deg.” Toppen av isfjellet og den pakka der. Hvor mye ser dere egentlig av det som skjer i vedkommendes liv? Hadde det bare vært å ta seg sammen hver gang man har det vondt, vanskelig, eller sliter med noe, så lover jeg at jeg ville gjort det hver eneste dag.
Jeg lå med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til å sove for lenge siden, men jeg lå fortsatt våken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er å sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i så fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.
Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfører seg som han alltid har gjort. Han er like fornøyd som han var før alt dette. Men er det egentlig så ille om størstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er så glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lærer at det er helt greit å være lei seg av og til. På lik linje med at det er helt greit å være veldig glad og skikkelig frustrert.
Noah åpner øynene sine så vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig å ha barn oppe i dette, så holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.
Jeg har kanskje ikke nevnt det på bloggen tidligere, men jeg kan være ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for å ende opp alene? Det burde jeg jo i grunn ikke være, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to små♥
Jeg leser av og til på andre sine blogger som deler det “perfekte” livet… Alt er som en dans på roser, og ting kunne ikke vært bedre. De velger å kun dele det som er bra og positivt. Noe jeg kan forstå veldig godt. Det kan være vondt å åpne seg og man vet aldri hvordan andre folk vil reagere.
Men jeg har lyst til å dele noe av det som ikke er like fint og vakkert med dere.
Jessica hadde ikke lyst til å skrive noe om dette på bloggen, så da gjorde jeg det. Den siste tiden har vært mer negativ enn positiv for oss. Jessica og jeg har snakket om løsninger, men har ikke kommet på noe som kan hjelpe enda. Alle sliter jo med sitt.. Om det ender med at vi flytter fra hverandre vet vi ikke. Jeg vil jo selvsagt ikke dra fra familien min, men hvis det er og viser seg å være det beste for barna så gjør jeg det.
Jeg vet at jeg elsker Jessica mer enn noe annet.. Og jeg vet at vi har skapt to helt fantastiske barn sammen, og at vi vil ofre alt for at de skal ha det best mulig. Det er veldig lett å dra det kortet med at vi er unge og det er grunnen til at forholdet vårt ikke går så bra. Men jeg tror alle par kan møte på utfordringer etter de har fått barn. 40-åringer og de under 20. Noen utfordringer er tyngre enn andre og man vet ikke alltid utfallet.
Uansett hva så gjør vi alltid den beste jobben for barna våre. De elsker oss og vi elsker dem.
Som dere sikkert merket hadde jeg en liten pause fra bloggen i går, beklager det – men jeg håper dere hadde en riktig så fin helg! Helgene er så utrolig fredelige hos oss for tiden, en liten pause fra hverdagen. Vi hadde i hvert fall en flott helg, selv om det fikk en ganske dårlig avslutning for Fredrik og meg. Barna hadde i hvert fall en fin avslutning på helgen i går, og det er jo det som er det aller viktigste. Skal ikke si så mye om akkurat det nå, mulig jeg kommer tilbake til det senere.
Uavhengig av om man har det bra eller kanskje ikke så bra, så stopper ikke tiden opp av den grunn. Dagene går i samme tempo og livet går videre. Sånn er det bare, og godt er vel egentlig det! Denne uken står barnedåpen til Noah for tur, samt 3 måneders-kontroll, og noen forhåpentligvis rolige og fine dager med sol. Det var så herlig når jeg gikk ned med Noah på helsestasjonen tidligere i dag, for selv om gradestokken viser -2, så var det så herlig med litt sol. Gleder meg til våren jeg! Denne mørketiden tar helt knekken på meg. Jeg er ikke spesielt glad i januar, men det blir jo hva man gjør det til!
Fredrik jobber litt overtid denne uken også, men jeg storkoser meg når det kun er guttene og meg her hjemme i noen timer. Det er hektisk altså, men det er noe veldig koselig over det også!
Litt sen oppdatering i dag, men sånn er det jo bare av og til. Noen dager er travlere enn andre – dagen i dag har ikke vært spesielt travelt, men jeg er litt treg likevel og fikk ikke ordentlig tid før nå igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig har blitt så utrolig fy-fy å skulle si at blogg er mye jobb. Nei, jeg mener selvfølgelig ikke at jeg fortjener lønnen min som blogger like mye som for eksempel hardtarbeidende leger og sykepleiere, men jeg lyver jo om jeg sier at bloggen ikke krever noe av meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan og hvor mye andre bloggere jobber, men jeg legger mye arbeid i det jeg gjør, og sier meg sjeldent fornøyd med å gjøre noe halvveis.
Men samme kan det være, det var jo ikke det jeg skulle skrive om i dag 🙂
Leo sover hos farmoren sin i natt – mammaen til Fredrik, min snille “svigermor”. Hun ville så gjerne ha litt besøk av han, og jeg vet at han storkoser seg hos henne. Det sitter så forbanna langt inne for meg å skulle be om hjelp med barna, og det har jeg merket ekstra godt nå etter at Noah sin kolikk ga seg og jeg ser tilbake på den tiden. For meg har det nok i hovedsak handlet om at jeg har vært redd for at andre tror at jeg setter av barna mine hos andre når de er mitt ansvar, når det allerede er ganske “kjent” med den stereotypen med unge foreldre som bare setter av barna sine hos besteforeldre og diverse for å selv dra ut og feste. Men jeg vet jo at vi aldri i verden ville gjort det, og man kan ikke hele tiden gå og være redd for at andre skal tro ting som de ikke en gang har noen grunn til å tro.
Og den eneste det har gått utover, er jo i grunn meg selv. Det har gjort at jeg har blitt enda mer sliten enn det jeg hadde trengt å bli i en allerede meget fysisk og psykisk krevende periode. For det er absolutt INGEN skam å be om hjelp! Jeg er sikker på at alle en eller annen gang i løpet av livet trenger litt hjelp – enten på den eller på den andre måten.
Om jeg kunne skru tiden tilbake til rett før han fikk kolikk og vi hadde alle disse grusomme nettene og dagene foran oss, så ville jeg bedt mye mer om hjelp. Ja, kanskje uavhengig av om han hadde kolikk også. Jeg hadde nok uansett blitt sliten, for å ha små barn er i grunn ganske slitsomt (det er jeg også ganske sikker på å ikke føle meg alene om) men å ha små barn som skriker flere timer hver dag, ja, det er hakket verre. Be om hjelp, jeg skulle ønske jeg gjorde mer av det. Jeg er alt for dårlig på det, og jeg tror faktisk at det er enda en ting jeg ikke er alene om.
Så her i kveld har det bare vært Noah, Fredrik og meg – og vi har kost oss som bare det. Kjempekoselig med litt kvalitetstid med bare minstemann også ♥
Jeg håper dere også har en fin kveld, og at dere nyter resten av helgen!
Jeg ble rett og slett nesten litt rørt når jeg fant igjen dette bildet av Leo og meg i går. Mulig jeg er ekstremt lettrørt etter jeg ble mamma, men. Det nederste bildet er av oss fra Leo var 3 måneder og jeg fortsatt var 16 år, og det øverste er et bilde av Noah og meg fra i dag, når han nå er på akkurat samme alder.
