Da det først ble kjent tidligere i år at jeg bodde alene, i den forstand at jeg var blitt den eneste voksenpersonen i husstanden etter samlivsbrudd – var det en del nytt å venne seg til. Deriblant var det flere som i etterkant har lurt på hvordan det er å sove helt alene? Uten noen å kose med og som er der som en liten reality-check om du våkner opp og har hatt mareritt midt på svarte natta. Om det noen gang kunne føles ensomt?
Jeg for min del har har egentlig aldri forstått hva disse spørsmålene har dreiet seg om… Sove alene? Ensomt? Jeg? Atte hva?
Jeg sover med min favorittgutt i hele verden hver natt, jeg! Når sant skal sies: Jeg pleier å legge meg alene. Men jeg sover aldri alene, for i løpet av natten har han på magisk vis kommet seg opp i sengen min.
Han er alltid der hvis jeg skulle våkne opp og ha hatt mareritt, og han holder allerede hånden min når jeg våkner om morgenen.
I dag er det farsdag! En utrolig fin markering som jeg synes er like viktig hvert år.
Å være pappa betyr ikke nødvendigvis å være biologisk pappa. Du kan ha biologiske barn men likevel ikke stille opp, og da er du ingen pappa i mine øyne. Biologisk sett en forelder kanskje – men ingen pappa. En pappa stiller opp, tørker tårer, trøster, leker, og er der. Når barnet tar sine første skritt, sier sine først ord – får de første bittesmå tennene.
Men også alle gangene barnet prøver og feiler før de første stegene tas – med både knall og fall. For ikke å snakke om alle våkennettene og gråtingen som har en tendens til å dukke opp i forkant av at de første tennene dukker opp.
Jeg har lyst til å skrive en liten hilsen til Fredrik – mine barns pappa i dag. Nettopp fordi han uansett hva og hvordan har stilt opp så godt han har kunne for barna sine, hver eneste dag siden han ble far. Han var alt annet enn forberedt og til en forskjell fra mange andre vordende fedre, på et helt annet sted i livet. Likevel valgte han barna sine, fremfor alt annet.
Du er et stort forbilde for andre unge fedre. Jeg er imponert og veldig stolt av deg. Våre felles barn er heldige for å ha en pappa som akkurat deg.
Jeg var alltid litt småbekymra da hver og en av guttene mine skulle begynne i barnehagen, og jeg var nødt til å gi slipp på den fine tiden vi hadde hatt sammen da jeg hadde gått hjemme med dem. På sett og vis vil jeg si at jeg var i en skikkelig boble da jeg hadde “permisjonstid” med dem, hvor hverdagen besto av mange fine og late dager og masse kos. Det var bare oss to – Leo og meg, og Noah og meg. Hva ville skje når bobla kom til å sprekke?
Jeg fikk naturligvis et veldig nært og fint forhold til begge skattene mine da jeg gikk hjemme med dem rimelig lenge, og jeg var redd for at de skulle «vokse fra meg» når det var tid for å begynne i barnehagen. Jeg minnes at jeg delte bekymringen med dere – og så fikk jeg en skikkelig fin kommentar av en leser hvor det sto noe ganske likt som: «Forholdet deres vil endres – det er et faktum. Men det vil ikke nødvendigvis gjøre det noe mindre spesielt. Du vil ha et like spesielt forhold til Leo og Noah når de er i 20-årene som det du har nå, forskjellen er bare at forholdet vil være basert på helt andre premisser» det synes jeg var en utrolig fin måte å si det på – og en koselig tanke å kunne minne seg selv på når jeg synes det er småtrist at det blir for kjedelig for dem å sitte på fanget mitt i mer enn 2 nanosekunder av gangen.
I dag hadde jeg en koselig date med en vilter 3,5 år gammel gutt hvor vi var på kafè, lekte på lekerom, og så på klær og interiør til det nye barnerommet sammen. Sistnevnte er ekstra gøy nå som han har utviklet så mange egne meninger.
Det var umåtelig godt å komme hjem til 2-åringen igjen! Resten av kvelden skal tilbringes med hjemmelaget pizza, en koselig barnefilm på skjermen, og kles-sortering. Jeg ble invitert ut på fest i dag, men jeg ville mye heller være hjemme med barna. Haha, føler meg mer som en 40-åring enn en 20-åring om dagen for å si det sånn. Og helt ærlig? Det er sånn jeg liker livet mitt best.
«Hører ofte at bloggere med en del følgere opplever at folk vil bli venner med dem for å få popularitet og status. Opplever du at du er populær og at folk vil bli venner med deg, kanskje for popularitet?»
– Haha, jeg er ikke akkurat Kim Kardashian da – men du er veldig søt som stiller dette spørsmålet. Selv når bloggtallene mine har vært som høyest og man per definisjon vil si at en stor blogger er “populær” har jeg aldri valgt å referere til meg selv som populær – det hadde bare blitt sært og fokuset mitt er ikke der i det hele tatt. For meg er jeg den jeg er, og sånn har det alltid vært. En 20-åring med en jobb jeg er veldig glad i – bloggen min. Jeg har tidligere opplevd at noen sender mye meldinger og åpenbart ønsker å bli bloggere selv og som åpenbart håper på litt promotering og følgere – men det merkes fort om de ser på meg som “Jessica” eller “Mammasom16”. Så lenge jeg har den fine vennekretsen min som jeg har kjent ganske lenge nå, og de har meg, så er jeg storfornøyd med det.
«Hvorfor har du ikke lappen? Tenker du å ta den? Ikke ment kritisk, kun av nysgjerrighet. Det gjør reising med små barn (og reising generelt) enklere.»
– Det er helt greit å stille kritiske spørsmål også, altså! Men tolket ikke ditt spørsmål slik, det skal du vite. Jeg har ikke prioritert å ta lappen fordi jeg helt ærlig ikke opplever at jeg har et behov for den enda. Vi bor særs sentrumsnært og tross at det er et lite stykke til barnehagen (15 min gange) synes jeg det er utelukkende positivt å bli “tvunget” til å bevege meg litt ekstra i hverdagen. Om jeg så må stå opp litt tidligere i hverdagen, så går det helt fint. Det har nok også litt med at tiden ikke har strukket til å gjøre – samtidig lyver jeg jo om jeg sier at jeg ikke hadde rukket det bare jeg hadde prioritert det da jeg var hjemmeværende – men da tenker jeg også at det er grunn til at jeg ikke gjorde det – at vi følte at hverdagen går veldig fint uten. Med det sagt – før guttene starter på noen aktiviteter, føler jeg meg nødt til å ha lappen. Derfor er det nok ikke veldig langt unna, men jeg stresser ikke så lenge vi ikke kjenner på behovet i det hele tatt. Håper dette virket litt oppklarende, er stadig vekk noen som lurer på hvorfor i alle dager jeg ikke har tatt lappen. Haha! Jeg forstår tankene deres!
«Hei Jessica! Jeg lurer på hva du synes om at KRF har gitt ut forslag om totalforbud mot abort?»
– Vet ikke hvor jeg skal starte. Skal prøve å holde meg kortfattet her, men skal ikke nekte for at slike forslag overrasker meg såpass at jeg begynner å lure på hvilket år vi egentlig lever i. Jeg er for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan være riktig, men også feil – på samme måte som at å beholde barnet kan være riktig, men også feil. Det er ikke uansvarlig å ta abort om man blir gravid i ung alder, det er uansvarlig å ta på seg et ansvar man ikke har resurssene til å klare. Fakta er; Vi kan endre abortloven. Vi kan nekte kvinner å bestemme over sin egen kropp. Men det vil fortsatt være kvinner som vil forsøke å utføre en abort, lovlig eller ikke. Så da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort på en skånsom måte på sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte å utføre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil dø i forsøket. Jeg forstår åpenbart at KRF er et kristelig parti og klarer å respektere hva de mener tross at jeg er sterkt uenig.
Noah som vinket til oss på ultralyd da jeg enda gikk gravid med han ✋🏼
«Spør ikke for å være frekk, men har du venner/noen å være sammen med i friminutter o.l. på skolen? Er det vanskelig å være såpass mye eldre og i en annen livssituasjon enn den gjennomsnittelige vgs1-eleven? Synes du prater mye om karakterer og prøver når det kommer til skolen, men ingenting om det sosiale.»
– Denne kommentaren dukket opp for flere dager siden i kommentarfeltet mitt her på bloggen, så beklager at jeg ikke har fått svart deg som skrev denne tidligere. Fikk tilsendt at det var noen flere som lurte på dette også. Jeg har alltid noen å være sammen med og har kommet inn i en utrolig fin klasse som har tatt meg veldig godt i mot. Jeg skal innrømme at jeg hadde mine tanker før jeg startet om at de jeg startet med faktisk skulle være 4 år yngre enn meg – men det viste seg fort at jeg møtte meg selv i døren. Jeg synes ikke det er vanskelig at jeg er eldre enn dem, de overrasker meg stadig vekk med alt de kan og hvor hyggelige de er. Av og til kan jeg minnes meg selv på den alderen (15-16 år) før jeg fikk barn, og skjemmes litt. De er en gjeng med skikkelig oppegående, flinke og modne unge mennesker. Jeg stortrives i klassen min, og har nok vært veldig heldig!
«Hvilke andre studier er det du vurderer? Jeg lurer på psykolog og to studier til selv, bare til neste år! Litt morsomt å se om vi tenker det samme her!»
– Skulle ønske jeg hadde baller nok til å svare på dette! Inntil jeg har karakterene mine å vise til svart på hvitt, tror jeg at venter med å svare på dette. Utrolig gøy at du også tenker på psykolog, da!
«Har du noen gang angret på navnene du gav barna dine? Hva ville du eventuelt kalt dem om du kunne velge på nytt?»
– Jeg har aldri angret på navnene pappaen deres og jeg ble enige om, nei! Det er blitt en del av hvem de er for meg, så navnene deres ville jeg aldri byttet om. Jeg synes de har fått navn som passer dem helt perfekt.
«Har du sluttet å smile med tennene på bilder igjen? I så fall Ikke slutt med det! Husker at du aldri gjorde det før!»
– Nei, jeg har ikke det. Men det er koselig at dere etterlyser!
«Hva kler du barna dine i om dagen? Har ei datter selv på ca samme alder, og synes det kan være vanskelig ettersom det er minusgrader og snø den ene dagen, og mildt og 9 grader dagen etter..»
– Skjønner så veldig godt hva du mener! Det er litt sånn på denne tiden av året. Her går det i ull, ull og mer ull. Evig takknemlig for all den hjemmestrikkede ullen vi har fått av de vi kjenner til barna. Det kommer så utrolig godt med! M. Ull har temperaturregulerende egenskaper, og varmer på en annen måte enn feks fleece. Men fleece er sikkert fint i noen tilfeller det også, for all del! Men ull brukes det mest av – spesielt for barna. Ullundertøy under vanlige klær hele vinteren er helt topp i barnehagen.
«Har du mye fravær fra skolen?»
– Jeg har, utrolig nok, bare et fåtalls timer fravær. Og jeg har dokumentert alt jeg kan dokumentere, så har kun 1,5 time såkalt udokumentert. Må nok tilbake til legen min neste uke for å få dokumentasjon på det også. Blir noen legetimer i år, får en si!
«Siden du skrev at du ønsker deg en gutt neste gang du eventuelt blir gravid, ville du da tatt abort om babyen skulle vise seg å være en jente?»
– Dette har jeg fått overraskende om mange spørsmål på mine andre sosiale medier etter at jeg skrev dette blogginnlegget. Selvfølgelig hadde jeg ikke tatt abort om en fremtidig baby skulle vise seg å være jente (!) Det er reinspikka GALSKAP! Finnes det faktisk noen som gjør det? Jeg sliter med å kunne forstå det. At man kan ønske seg ett av kjønnene er selvfølgelig helt greit – et ønske er et ønske, og ikke på noen som helst måte et krav. Men å fremprovosere en abort ene og alene fordi det har “feil” kjønn – nei, det kunne rett og slett ikke falt meg inn.
Takk for alle som har sendt inn spørsmål denne uken også! Morsomt at dere fortsatt har så mange ulike spørsmål, tross at jeg har svart på spørsmål på bloggen med jevne mellomrom i 3 og et halvt år nå.
Endelig er det fredag og jeg gleder meg alt for mye til denne helgen. Spise god mat, ta godt vare på og få tilbrakt mye tid med guttene mine, og få slappet av og tatt meg en pause fra hverdagen. Ønsker dere alle en veldig fin helg!
God kveld, alle sammen! Her ligger jeg på sofaen etter en noe roligere dag enn vanlig – men igjen, hva er en rolig dag? Det er sjeldent helt rolige dager her i hus. Barna har hatt fri fra barnehagen i dag, så ja.. Se det for dere. Haha! Jeg hadde for øvrig noen her hjemme som kunne se til dem frem til jeg var ferdig på skolen og var hjemme klokken 12.00. Heldige meg som har mennesker rundt som som hjelper meg når fraværsgrensa er et faktum og man må forholde seg til det – det er virkelig noe jeg setter stor pris på.
Vet dere hva jeg har rukket i løpet av denne uken i tillegg til alt annet? Jeg har faktisk klart å rydde ut av hele mitt gamle soverom – altså barnas nye rom. Rommet er i grunn ganske stort, og jeg er ikke akkurat så voldsomt strukturert og ryddig av meg. Så det var litt av en jobb, ja. Når det er sagt er det enda deiligere å bli tilnærmet ferdig, når det er en såpass stor jobb å få unnagjort! Jeg mangler for øvrig å sortere klærne mine.. Det hadde selvfølgelig vært en helt grei ting å mangle, hadde det ikke vært for at jeg har like mye klær som en treetasjes Hennes&Mauritz butikk. Sånn omtrentlig. Vel, vel.
Jeg leser en del bøker for barna om dagen – jeg kan alltid huske at foreldrene mine gjorde dette for meg, og synes derfor det er koselig å kunne gjøre det samme for mine barn. Jeg får mange fine bøker tilsendt fra Egmont (De jeg har bloggkontrakt med) som vi leser. Det som er mest populært her hjemme om dagen er vel bøker om dyr. Dyrelyder, pekebøker med dyr, you name it. Har inntrykk av at det er det barn flest synes er gøy i den alderen barna mine er i nå. Barna er veldig opptatt av at dyrene skal være glade og at man skal være snille med alle dyra. Det varmer mitt veganer-hjerte, skal jeg si dere. Og mammahjertet, selvfølgelig. Men siden jeg er så til de grader lettrørt og følelsesstyrt, er sistnevnte varmt stort sett hele tiden uansett. Haha!
Baby-Leo med en liten baby-pusekatt som tilhørte foreldrene mine 😻 Gleder meg til å kunne ha dyr en gang i fremtiden – akkurat nå har jeg mer enn nok og har derfor ikke lyst til å ta på meg noe. For å være helt ærlig synes jeg det er så synd med mennesker som tar på seg ansvar for dyr som ikke tar det seriøst – det er et stort ansvar det også. Især når man selv velger å ta til seg et kjæledyr – og ikke tar det på alvor.
Dyret stoler på deg og at du tar ansvar for det. Måtte det være helsen til dyret generelt, dyre dyrlegeregninger som kan komme noe uforutsett, ha nok tid til å gå turer når det er snakk om hunder, og så videre. Det er mange hensyn å ta – og det er for meg grunn nok til at dette er et valg som burde være skikkelig gjennomtenkt, slik at man har de beste forutsetninger til å kunne gi dyret sitt et godt og verdig liv. Har en liten drøm om å kunne skaffe meg en hund/katt om noen år fra et omplasseringssenter som kanskje ikke fikk en så fin start på livet, slik at vi i hvert fall kan sørge for at de resterende årene av livet dens blir gode. Å ha mulighet til å gjøre det er noe jeg ser for meg blir både givende og fint ❤️
Nei, jeg får prøve å ikke legge meg så sent i dag. Håper dere har hatt en flott torsdag. Snart helg nå!
Noe av det morsomste med å ha en blogg, er at når man har holdt på en stund – så kan man gå tilbake i arkivet og se hva man gjorde eller holdte på med hver dag, flere måneder, og til og med år senere. For ett år siden nå gikk jeg hjemme med en gutt på 1 år – dagene var fylt med blogging, trilleturer og tankene mine dreiet seg vel stort sett om barna, kafeturer og ja – bloggen, da.
Året før hadde jeg en bitteliten baby, og året før der igjen var jeg singel og kikket på leiligheter i Oslo (!) i år er jeg veldig sikker på at jeg blir boende så lenge jeg kan i Larvik, går på skole, og begge guttene mine går i barnehagen og stortrives. Snakk om ulikheter! Tross det, så har jo fellesnevneren for de siste årene vært at jeg har gått hjemme med barn. Det er ingen tvil om at det var en helt ny start for oss i år. Ikke bare var det uvant for meg, men også barna. Jeg har ofret de siste årene helt for dem – men samtidig har jeg ikke følt det som at jeg har ofret noe i det hele tatt – siden jeg har storkost meg sånn. Klart, tøffe stunder er også en del av pakka når man får barn. Men mest av alt har det vært en glede så stor at jeg ikke kan få takket guttene mine nok for at vi har fått dele så mange fine øyeblikk og stunder sammen.
Noen har lurt på hva planen min videre er. Hva skjer med bloggen fremover? Hva skjer med utdannelsen min videre? Hva har jeg egentlig planlagt for veien videre?
Bloggen kommer jeg til å fortsette med noen år til. Jeg er alt for glad i både den og leserne til å gi meg nå som et såpass spennende kapittel har startet i livet mitt.
Det viktigste for meg nå er å fullføre VGS med de gode karakterene jeg har satt meg som mål å få. Jeg er ferdig med VGS i 2020! Deretter blir det et friår, hvor jeg mest sannsynlig skal jobbe mye med bloggen. Jeg ønsker meg ett barn til også – men det er ikke noe jeg kan planlegge akkurat nå, for å si det sånn. Jeg synes bare det er relevant å nevne fordi jeg faktisk er 21 til neste år. Begynner å dra på årene, vet dere. Haha, neida. Fra spøk til alvor synes jeg det er relevant å nevne fordi barn er noe jeg mener er en av de største gledene her i livet. Personlig er det noe som er viktig for meg, mens andre kan ha helt andre oppfatninger av hva som er viktig.
Jeg har for øvrig ikke lagt skjul på at jeg ikke ønsker meg 5-7 års mellomrom mellom et eventuelt nytt søsken og guttene mine, og nå har det seg sånn at jeg tenker og studere i minst 5 (!) år når jeg er ferdig på VGS. Men som sagt: Et nytt barn kan ikke planlegges nå. Når tiden er inne kommer det om det kommer dersom det egner seg slik, eller så får det vente. Men det er så utrolig synd å se noen tilsynelatende mene at man må velge mellom barn og utdanning – for slik er det da virkelig ikke. Det krever mer med barn, men igjen: Jeg tror aldri i verden jeg ville gjort det bra på skolen dersom jeg ikke hadde fått disse årene på å vokse opp litt, forstå viktigheten av skolen og være motivert. Og motivasjonen er der av to grunner: Fordi jeg vil. Og fordi jeg vil på grunn av barna mine.
Jeg er glad jeg føler meg såpass trygg på meg selv nå og hva jeg ønsker og vil her i livet. Verdien av det er stor. Personlig hadde jeg ikke vært klar for å gjøre det såpass bra på skolen som 16-åring, som hva jeg er kapabel til nå. Uavhengig av hvordan det blir, vet jeg at jeg kommer til takle studiene mine godt og gjøre det bra. OG så skal det sies at jeg tror faktisk pappa ville gjort meg arveløs om jeg ikke fikk meg en skikkelig utdanning 😂 Noe annet har imidlertid aldri vært aktuelt for meg.
Jeg har hørt noen snakke om at når man får barn, så er livet på mange måter «over» og nå har jeg til og med låst meg med enda en forpliktelse. Men jeg innser at livet er så langt fra over som det er mulig å komme – det har faktisk bare akkurat begynt.
Hei dere! Noe jeg har tenkt en del på i det siste er det faktum at det er jul neste måned. Vi er med andre ord godt inne i den nest-siste måneden av året 2018, og jeg svimer nesten av når jeg skriver det ned. Tror ikke det har gått sånn skikkelig opp for meg før nå. 2018 har vært et år hvor det har skjedd mye fint, og mye dårlig. Jeg tror 2019 blir enda bedre og enda finere. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for at det skal bli akkurat det.
Jeg har bestemt at guttene ikke skal få julegaver av meg i år heller. Dette skrev jeg om for første gang i fjor, hvilket skapte en del debatt og til og med endte med et besøk hos God morgen Norge. Heller ikke i år har jeg planer om å kjøpe noen spesifikke julegaver tl de, under juletreet blir det med stor sannsynlighet like fullt av gaver fra familie, venner og andre som i foregående år. Dette setter vi selvfølgelig enormt stor pris på, men da velger jeg igjen å la være å kjøpe noe selv. Jeg ser ikke poenget. De vil dessuten ha fått et helt nytt og ferdig innredet barnerom innen jul – så det alene er gave nok i massevis, spør du meg.
I år har jeg for øvrig lyst til å gjøre noe jeg ikke gjorde i like stor grad i fjor: Nemlig å oppmuntre dere som kan avse noen kroner i år – til å sjekke ut organisasjoner i nærområdet deres som for eksempel “hjelp oss å hjelpe”. Det er bare å søke opp på Facebook (eller Google) blant annet, for å finne hjelpeorganisasjonen i ditt nærområde. På disse sidene etterlyses det gjerne typ kasse med mat til jul til familier som ikke har penger til det, julegaver, og så videre. En gang minnes jeg at det var en tenåringsgutt som ønsket seg et håndkle til jul og at det ble etterlyst som en julegave (dette skjer selvsagt anonymt) et håndkle, altså. Tenk det.
Jeg tror det er lett å skape seg et bilde her i fine Norge om at det her til lands umulig kan finnes særlig mange i hele tatt som kan slite med å få mat på bordet – men de finnes. Uten tvil. «Alle har en 50 lapp å avse til en liten julegave slik at man kan bytte julegaver» – kan man finne på å få høre i førjulstiden. Nei, det er ikke alle der ute som har det. Noen har ikke en gang råd til å kjøpe en liten julegave til barna sine – og tross at en julegave for mange av oss gjerne forbindes med noe man har lyst på eller ønsker seg – så er en julegave for disse foreldrene noe barna deres virkelig trenger. Det er vondt å tenke på, og har man mulighet til å bidra – så vet jeg med meg selv at jeg synes det er en sann glede å sitte i julen og vite at jeg har gjort en forskjell, at jeg har bidratt til at andre familier og foreldre kan glede barnet sitt med en julegave når de ellers aldri i verden ville hatt råd til verken det – eller å kunne servere god mat til barna sine i julen… At det er enkelte ting de kan få slippe å bekymre seg for i julen, og at man kan være en del av grunnen til det. Den følelsen er rett og slett ganske uslåelig.
Dette er noe jeg ønsker å inkludere barna mine mer i for hvert år som går, fordi det er noe jeg tenker at barn generelt vil få mye igjen for senere i livet. Enkelte barn i dagens samfunn ser ut til å ikke vite forskjellen på en vanlig lørdag og juleaften når det kommer til nye leker, gaver og øvrig stæsj. Jeg skal ikke legge meg så mye opp i hva andre foreldre velger, og mener ikke at noen er dårlige foreldre av den grunn – men det setter åpenbart ting i et visst perspektiv.
Jeg snakker sjeldent om hva jeg selv gjør for å bidra når det er snakk om hjelpeorganisasjoner, enkelt og greit fordi det ikke er hva jeg gjør som er vinklingen jeg ønsker når jeg skriver om slike ting – men hva man kan gjøre som enkeltperson for å bidra dersom man ønsker det.
Det har jeg for øvrig aldri vært noe interessert i å utbrodere om på bloggen. I motsetning til andre som, ja, kanskje donerer penger eller gjør fine ting for andre – men som samtidig må fortelle om dette til Gud og hvermann hver eneste gang det skjer. Hvorfor jeg lar være? Det blir det samme som å gjøre noe fint for noen, men samtidig høste cred for at man gjør det. Å stille opp for andre uten å høste ros, fine kommentarer og likes – for er det ikke nettopp da det betyr noe? Når man ikke engasjerer seg kun for egen vinning?
For en dag! Denne mandagen har virkelig vært bra. Jeg synes ikke en gang mandager er så tunge og har ikke syntes det på rimelig lenge – tirsdager derimot, er nok den dagen i uken hvor jeg er trøttest og mest sliten. Jeg tenker alltid mandag kveld at denne uken skal jeg legge meg megatidlig hver kveld, lage sunn frokost og lunsj dagen i forveien til hver dag, og sprette opp om morgenen klokken 6. Okei da – utrolig nok spretter jeg faktisk opp om morgenen klokken 06.00 (nei, jeg aner heller ikke hvordan jeg klarer) men når det kommer til å legge meg tidlig og den biten der har jeg litt å gå på altså!
I dag tenkte jeg å dele noe med dere som jeg egentlig har tenkt på i ganske lang tid allerede. Det er litt vanskelig å ordlegge seg rett – og det er ironisk nok noe av hva hele greia handler om også. Jeg synes det er vanskelig å åpne meg på bloggen slik jeg gjorde før, og jeg merker at jeg ofte føler at jeg må trå så vanvittig varsomt uansett hva jeg skriver om eller nevner her på bloggen. Og det dreper helt ærlig blogglysten min, og akkurat det gjør faktisk vondt å innrømme så uendelig glad som jeg er i jobben min. Problemet ligger i det store og det hele i meg selv som føler på dette, og nå kjenner jeg bare at jeg er nødt til å sette en stopper for det en gang for alle. Man kan ikke få alle til å like seg, og det har tatt lang tid for meg å komme dit at jeg klarer å akseptere det fullt og helt. Jeg tror ikke en gang det egentlig handler om at jeg ønsker at alle skal like meg – for det går enkelt og greit ikke an, men at jeg skal kunne si og skrive det jeg mener og tror på, uten at jeg føler at jeg må forsvare, forklare og «bevise» at jeg er oppegående.
For vet dere hva – det er så vondt og trist å sitte med en konstant følelse av at man må bevise noe for noen. Jeg har ikke noe lyst til å gjøre det, jeg har ikke en gang lyst til å tenke på det.
Jeg vil alltid være en person som har mange refleksjoner, tanker og meninger. Nå kjenner jeg at jeg er kommet dit at det er nødt til å ta en slutt at jeg bryr meg så mye om hva dere lesere skal tenke om hver minste ting jeg gjør. For ikke å snakke om at jeg hele tiden skal ta hensyn på forhånd med å forsvare meg selv i alt jeg skriver – ved at jeg ikke kan gjøre enkelte ting, si enkelte ting eller kle meg på en annen måte fordi det er “feil”. Å føle at jeg må unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva “alle andre” synes. Når det først er sånn at jeg skriver en blogg, så må den jo kunne gjenspeile hvem jeg er – hvis ikke er vel hele poenget borte..?
Å holde på slik jeg har holdt på alt for lenge nå, ved å alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor å bare være meg selv, er urettferdig ovenfor for meg selv. Men også litt ovenfor dere. Det blir som å si “Unnskyld for at jeg er ekte”. Jeg driter meg ut og jeg gjør ting rett. Noen ganger skriver jeg noe feil og har dårlig samvittighet i et halvt år etterpå. Det er sånn jeg er. Jeg vil ikke ende opp med å være bare nok en person med nok en upersonlig blogg. Der havner jeg garantert om jeg ikke bare gir meg selv litt slækk snart.
I dag turte jeg å skrive dette, uten å være redd for kommentarene jeg kunne komme til å få – og for meg er det stort, enda så latterlig det kan høres ut. Jeg tror ting vil bli mye bedre fremover nå!
God kveld, dere! Plutselig var helgen over. Leo og jeg kom hjem fra en 4-timers reise fra Gjøvik tidlig i kveld/ettermiddag. Det har vært en lang tur og jeg er sliten – likevel orket jeg begynne å rydde når jeg kom hjem. Noen ganger overrasker jeg meg selv såpass at jeg er litt forvirret i etterkant. I dag var en sånn dag.
Togturen i dag fra Gjøvik var et eget kapittel, men gikk overraskende bra. Bedre enn togturen vi hadde inn til Gjøvik, i det minste! Med det sagt skulle jeg ønske jeg aldri måtte ta tog med NSB fordi jeg mener veldig mange ansatte er uhøflige og ukoselige folk (skal ikke skjære alle over samme kam her, men det er helt ærlig min erfaring på generelt grunnlag) – og så irriterer tanken meg over at de kan ha så ræva kundeservice de bare vil og folk vil likevel benytte seg av tilbudet deres – fordi det er det eneste togtilbudet her til lands.
Mulig jeg er bitter over alle de dårlige opplevelsene jeg har hatt med NSB, men kom igjen a. Sist gang måtte jeg kjøpe ny togbillett fordi det første toget jeg tok inn til Oslovar forsinket og det derfor var fysisk umulig for meg å kunne rekke overgangen fra Oslo S til Larvik. Sånn var det visst bare og jeg måtte pent kjøpe ny billett til fullpris såfremt det første toget inn til Oslo ikke var over 30 minutter forsinket, sa det. Men det nye toget rekker jeg da uansett ikke når vi kommer inn til Oslo og toget jeg skulle rekke til Larvik har kjørt for 15 minutter siden. Så om det første toget er 20 minutter forsinket eller 30, spiller da ingen rolle. Morsomt at man skal måtte betale for ting som er helt utenfor hva man kan kontrollere. Jeg kan fint kjøpe meg både en og to og fem nye togbilletter jeg altså, selv om det er blodpris og fort ender opp med og koste totalt mer enn tur-retur med fly til Dubai, men det er synd å tenke på de som ikke har økonomi til å gjøre det samme. Ja, og det faktum at det er stygt å kreve kundene sine for penger for noe de har absolutt ingen kontroll over – what so ever. Nei, NSB er rett og slett helt pyton. Det var dagens utblåsning for min del, haha..
Tross sinnet jeg kjenner på knyttet opp mot NSB og det sirkuset de kaller “bra kundeservice” så ble det brått glemt da jeg kom hjem. Det var ubeskrivelig godt å komme hjem igjen i hvert fall, men mest av alt var det fantastisk å se lille Noah igjen. Så lykkelig jeg ble over å se han igjen! Han har hatt en kjempefin helg her i Larvik mens vi var borte. Han har lært mange nye ord bare siden jeg dro på torsdag. Så gøy det er når de små har kommet til det stadiet hvor de lærer bemerkelsesverdig mye på bare noen få dager.
Jeg gleder meg til denne uken, for jeg har ikke like mye skolearbeid som vanlig – så da blir det endelig litt ekstra tid til å gjøre alt annet jeg ikke rekker til vanlig. Heldigvis har jeg en halvveis ryddig leilighet etter i dag, så forhåpentligvis er den så og si helt ryddig til helgen! Det gleder jeg meg også til, det er få ting som slår det å vite at man ikke har så mye man skulle gjort. Ofte kan jeg fort føle det litt sånn at det er mye her hjemme jeg gjerne skulle gjort og som henger over meg – men dessverre øker ikke antall timer man har i døgnet med hvor mye man har å gjøre. På sett og vis lærer man en del om prioriteringer, da. Jeg måtte bare innom med en liten oppdatering fra dagen, jeg håper dere har hatt en fin helg og ønsker dere en god start på den nye uken som starter i morgen!
Jeg har alltid hatt naturlig tykt hår, men for å gjøre håret mykt og verne om det, har jeg en stor favoritt til håret som jeg har begynt å bruke de siste ukene. Tidligere har jeg ikke brukt noen spesifikke hårprodukter i det hele tatt – sett bort i fra vanlig sjampo og balsam. Jeg begynte å bruke hårmasken fra Maybeauty for noen uker siden, og hver uke siden har jeg vært helt avhengig. Når jeg skal kjøpe ting til meg selv – alt fra klær til hårprodukter, vil jeg naturligvis foretrekke fra profesjonelle merker, men jeg får raskt dårlig samvittighet om jeg legger alt for mye penger i produkter til meg selv. Etter jeg ble mamma har det vært slik. Haha! Jeg er kanskje godt vant med å sette meg selv i andre rekke etter jeg fikk barna, likevel er det viktig å unne seg noe – og det bør man kunne gjøre med god samvittighet. Produkter som både gir det de lover, ikke er vanvittig overpriset, og som er enkle å få tak i.
Moroccan Miracle Hårmaske gir næring til håret og derfor ser man også resultater raskt. Den gir også håret en naturlig skinnende glans! Dette er en dyp, profesjonell hårbehandling man kan gjøre hjemme. Denne hårmasken kommer som en hette med produktet inni hetten. Jeg ble veldig nysgjerrig da jeg skulle prøve hårmasken for første gang, fordi jeg tidligere aldri har brukt hårmaske med hette før. Hetten holder på både fuktigheten og varmen og sørger for en jevn fordeling i hele håret – spør du meg er det slik alle burde bruke hårmaske.
Vask håret med sjampo og håndkletørk det. Åpne hårmasken og sett hetten på hodet.
Fjern klistremerket og fest den slik at masken sitter bra på hodet.
La masken virke i 30 minutter.
Ta av den og skyll ut! Håret lukter godt og føles mykt, og man får den følelsen av hvordan håret føles etter man har vært hos frisøren – uten å ha vært der. Ikke minst er det SÅ lett å ordne håret etter å ha brukt hårmasken.
Vil dere også pleie håret og teste hårmasken? Jeg har fått lov til å dele ut 3 ansiktsprodukter + en spa pensel gratis, verdt 199 kr, når du handler Moroccan Miracle Hairmask eller et annet produkt fra MayBeauty på nettsidene deres. Du får altså 1 Face gel, 1 Face maske + pensel til å påføre denne i tillegg til 1 Pore mask gratis. Ansiktsproduktene jobber sammen og fungerer derfor veldig godt i kombinasjon for å rense ansiktet fritt for hudormer og død hud. The Incredible Face kit er en 3-trinns behandling:
Face Gel: masseres inn i ansiktet og du vil se de døde hudcellene rulle av fra huden din.
Face mask: Fjerner hudormer og urenheter fra huden din.
Pore mask: Rengjør huden, lukker porene og gjøre dem mindre, og fjerner talg fra huden din. Resultater ser man allerede etter første behandling.
Produktene fra MayBeauty er ikke testet på dyr og inneholder naturlige ingredienser, noe jeg synes er veldig godt å vite og som personlig er viktig for meg når jeg velger produkter. Naturligvis!
Bruk gavekoden: Jessica, eller gå innHER så legges ansiktsproduktene og penselen automatisk i handlekurven ved kjøp av hårmasken. P.S: Gavekoden varer en begrenset periode, så vær rask og bestill ♥ God søndag videre, vi snakkes litt senere i kveld!
