Hei alle sammen! Endelig skulle det komme en skikkelig oppdatering fra min kant – jeg forstår at bloggingen min har vært halvveis denne uken og her skal jeg altså forklare litt hva som skjer. Jeg har vært syk siden forrige fredag, men det toppet seg da denne uken begynte. Jeg har trodd hele tiden at det var visdomstenner som måtte fjernes (og at jeg derfor ble ganske dårlig også). Men så viser det seg at det ikke har noe med visdomstenner å gjøre i det hele tatt, men at det er noe helt annet. Så nå har jeg blitt haste-henvist videre til kirurg og spesialist fordi jeg mest sannsynlig må operere. Det er kortversjonen, jeg tenker at det ikke har noe for seg at jeg utbroderer i detalj – men greia er i hvert fall at jeg er veldig syk og går på sterke smertestillende, samt at det har vært noen slitsomme dager. Det var altså den dårlige nyheten – i og med at Leo har bursdag og alt denne helgen, så vil jeg jo virkelig ikke være syk.. Jeg har for øvrig valgt å ikke avlyse selskapet hans, takket være min kjære Fredrik og familien min som kommer på besøk til oss i morgen både for å være med på bursdagen, men også for å hjelpe til og ordne, pynte og bake. Det setter jeg så umåtelig stor pris på!
Den gode nyheten er at jeg veldig snart får vist dere noen skikkelig fine bilder av rommet til barna (Når det er 100% ferdig kommer det jo video, men før det skal jeg vise litt frem hvordan det er blitt) og at jeg har rundet godt over 10 tusen følgere på Snapchat. Tusen hjertelig takk til alle av dere som følger med der inne: Jeg føler jeg brått ble veldig flink til å oppdatere der inne og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg holder fremdeles en lav profil når det gjelder å eksponere barna – og når det gjelder barnerommet deres så velger jeg å fjerne deres personlige eiendeler (typ favorittbamse/leker etc) på bilder av rommet deres og videoen når det også kommer ut.
Håper alle sammen har hatt en grei torsdag og at dere får en god helg når den tid kommer i løpet av morgendagen. Og håper dere har det bra ❤️
God kveld alle sammen! For noen dager det har vært nå, men akkurat det skal jeg fortelle mer om senere. På lørdag har vi en bursdagsgutt her hjemme, og i år er det første året hvor jeg ikke har begynt planleggingen før, ja, i dag. Så, som bildene viser, har jeg i dag begynt å forberede til bursdagsselskapet vi skal ha her hjemme på lørdag. Det passer så fint når barna har bursdag på en lørdag (eller søndag, for så vidt) for da kjører vi bare fullt ut og har selskapet med familie og venner samme dag. Leo gleder seg så mye, og har snakket litt om hva han har lyst til å gjøre på dagen sin og i selskapet sitt – det er så morsomt at han er så delaktig i år! Men han blir jo også 4 år gammel, så da er det jo helt naturlig at de har rukket å få mange egne meninger. Det merker vi godt! Haha. Jeg ser allerede frem til fremtidige bursdager, det er så gøy 🎈
Vi har snakket en del om hva Leo har ønsket seg til bursdagen sin (og da går svarene oftest i familiemedlemmer og venner + potensielle, nye lillesøsken – haha!) og så har gutten min uttrykt ganske tydelig hva han ville ha i bursdagen sin, der var han skråsikker fra første gang jeg spurte: Rosa bursdag. Så da blir det rosa bursdag igjen da. Han er helt herlig, og man må virkelig spørre og grave for å få noen materielle bursdagssønsker ut av han – og fra det kjenner jeg meg ordentlig stolt. Noen ganger må jeg rett og slett bare stoppe opp og tenke over hvor heldig jeg er som er mamma til de to mennene i mitt liv altså.
Nå har guttene sovet søtt en god stund allerede, mens Fredrik og jeg har litt alenetid. Det er onsdag allerede, og bare noen få dager til helg med bursdagsfeiring, besøk og mye kos – men det kjennes likevel helt greit at det gjenstår noen hverdager først!
I dag er jeg nødt til å ta opp noe med dere som jeg har tenkt på en god stund.
Jeg leser litt på mammaforum. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg antar fordi det treffer meg siden jeg unektelig er midt i målgruppen. For en stund siden kom jeg, nok en gang, over en tråd hvor noen skrev om hvor oppgitte de var over at det var så mange som lot seg forfalle etter de ble mødre og fikk barn. For «Hvorfor kan ikke folk bare ta seg tid til å sminke seg litt? Det tar jo bare 5 minutter! Hvorfor kan ikke dere mødre med utvasket og slitt hår bare dra til frisøren? Og er det så forbanna vanskelig å ta på seg klær som kler kroppen sin, og ikke grå, utslitt joggebuksa hver gang man skal ut på butikken? Det verste jeg vet er mødre som skylder sin egen overvekt på at de har fått barn!» hyles ut.
Noen velger til og med å si ting som at de forstår hvorfor menn er utro og ser på andre kvinner, fordi ens egen kjæreste som fikk baby for en stund siden, ikke ser ut som hun gjorde før hun fikk barn. Fordi hun har kuttet ut dagsminken, går mer med joggebukse, kanskje går litt opp i vekt, og slutter å farge håret. Også det disse damene mente var å la seg “forfalle”.
Mest av alt kjenner jeg at jeg blir eitrende forbanna over å lese at voksne damer kan være så trangsynte. Og hva er egentlig greia med å tenke at hvis man selv klarer noe, så er det ensbetydende med at alle andre skal kunne klare det samme? Litt av en snever tankegang.
Hva om vi begynte å tenke at slitt, utvasket hår ikke er et resultat av latskap, men fordi man har dårlig råd, er alenemamma og ikke har penger til å dra til frisøren?
Hva om vi begynte å tenke at å forfalle ikke betyr at man ikke gidder å dra på trening, at man ikke gidder å lage sunn mat, og at man ikke har lyst til å kle seg etter kroppsformen sin. Men at det kan bety at man faktisk bare er forferdelig sliten?
Kanskje har man kolikkbarn. Kanskje har man krevende barn på andre måter. Kanskje har man 6 barn. Kanskje sliter man med sykdom, med psyken, går gjennom et tøft samlivsbrudd eller skilsmisse? Kanskje prioriterer vi ulike ting. Hva om vi begynner å se etter en annen grunn enn at folk er late til hvorfor noen velger som de gjør?
Du er i hvert fall ingen bedre mamma enn mammaen med joggebukse og bustete hår på butikken, fordi du har sminket deg, går velkledd, og har nyfarget hår. I beste fall er du dømmende.
God kveld alle sammen! Her har jeg hatt en veldig rolig, men koselig helg med mye god mat, lek med barna og kos. Akkurat som en helt vanlig helg hos oss, egentlig. I dagens blogginnlegg (les: kveldens) tenkte jeg at jeg skulle svare på noen personlige spørsmål jeg har fått i det siste – siden det er en liten stund siden sist jeg svarte på spørsmål fra dere som leser ❤️
Bor du sammen med Fredrik nå? – Han har meldt flytting hit, ja, nå har vi vel offisielt flyttet sammen.
Hvordan går det med forholdet ditt til Fredrik nå? – Det går veldig fint. Fredrik er en person som står meg veldig nær og som betyr veldig mye for meg. Jeg er glad for at vi ikke gav opp forholdet vårt.
Ikke frekt ment men hjernen er ikke ferdig utviklet før man er 25 år, tenker du ikke at man burde la være få barn før hjernen er ferdig utviklet? – Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år, uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Jeg er lei av å forsvare barna mine og min rolle som mor med tanke på alderen min, barna mine er flotte barn som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Jeg tenker egentlig at det svarer for seg.
Hvordan går det med søvnparalysen din, som du har skrevet om at du har slitt en del med? – Det går vel egentlig helt OK. Hvis du ikke vet hva søvnparalyse er, har jeg skrevet mer om det nederst i DETTE blogginnlegget. Det er verken bedre eller verre enn tidligere, selv om jeg nå har utviklet en større forståelse av hva som trigger den.
I lys av dine siste uttalelser om plastisk kirurgi og den pågående debatten: Tror du at du ville hatt lettere for å gjennomføre flere operasjoner om du ikke hadde vært blogger? – Jeg skjønner at dette svaret ikke vil gjøre meg noe særlig populær blant dere nå, men ja – det hadde absolutt gjort det enklere. Jeg er for øvrig glad jeg føler det som jeg gjør, for jeg skjønner at flere inngrep for min del bare vil føre til enda flere komplekser, og da er man plutselig inne i en evig runddans hvor man fikser på noe, og så finner nye komplekser – om og om igjen. Dessuten tror jeg det er et veldig usunt fokus – å bruke så mye tid/penger/energi på noe som egentlig er så overfladisk. Det som gjør det ekstra vanskelig er vel at “alle” er enige i at det er overfladisk, samtidig lever vi jo i en verden som er ekstremt utseendefiksert – så hvorfor gjør vi det da, om vi alle er enige i at det er så dumt, feil og overfladisk?
Hvordan går det med karakterene dine på skolen? Er det vanskeligere å få gode karakterer nå som du har barn samtidig, sammenlignet med før du fikk barna dine? – Det går egentlig veldig bra med karakterene mine – men den eneste grunnen til at det gjør det er fordi jeg jobber med skolen hver eneste dag, og har gjort det siden jeg begynte på skolen. Jeg synes det er både enklere og vanskeligere å få gode karakterer etter jeg fikk barn egentlig: Enklere fordi jeg har så mye motivasjon for å gjøre det bra nettopp på grunn av guttene mine. Vanskeligere fordi det er begrenset med tid å ta av på grunn av barna – så det har gått av en del tid om nettene siden jeg begynte på skolen. Ikke hver dag selvfølgelig (!) men før prøver, innleveringer etc. Jeg sier ikke at det er en sunn måte å gjøre det på, men jeg har vært nødt til å gjøre det sånn og det har fungert.
Er du gravid på nytt? – Nei, jeg er ikke gravid. Hvor kommer dette fra? Haha!
Hvordan har du det for tiden? – Akkurat nå har jeg det helt OK – verken mer eller mindre. Jeg er takknemlig for alt jeg har i livet mitt, samtidig som jeg tillater meg å føle på at jeg kan ha dårlige perioder, og at det er helt greit. Og menneskelig.
Tusen takk for at dere leser – jeg gleder meg uten unntak alltid til å oppdatere bloggen, og dere er den eneste grunnen til det. Uken som kommer nå blir både koselig og spennende med Leo sin bursdag og mye annet – og jeg gleder meg vilt til å dele den med dere.
God søndag alle sammen! Da jeg fikk spørsmål om å teste ut en smartklokke for barn, var jeg nysgjerrig på hva dette egentlig var for noe. Leo er 4 år om bare noen dager, og helt siden barna våre var bittesmå har Fredrik og jeg snakket veldig mye om at vi kommer til å drøye å kjøpe mobiltelefon til dem så lenge som mulig. Sikkert enkelt å si nå ettersom de enda er såpass små, og det kan selvfølgelig tenkes at det blir et vanskeligere tema når de begynner på skolen. Likevel er det som sagt noe vi har reflektert mye rundt, og sammen har vi kommet frem til en beslutning som vi ønsker å holde oss til så langt det lar seg gjøre. Det er for øvrig ingen tvil om at det likevel er noen store fordeler med en mobiltelefon – for det er det jo utvilsomt! Så vi ble veldig glad da vi oppdaget at en Tail it smartklokke for barn fra har alle de fordelene, uten sosiale medier, uten internett og uten muligheten for at andre enn vi som nærmeste familie til guttene skal kunne kontakte dem via smartklokken.
Smartklokken er altså utelukkende til for sporing og kommunikasjon. Noen vil kanskje stille seg spørsmål omkring barnas privatliv – og for vår del kommer den nok mest til å bli brukt når vi er på kjøpesentere (alle med barn vet hvor kaotisk og uoversiktlig det kan være) samt ferie (flyplasser, samt i et helt nytt og ukjent land) på sommeren når barna leker for seg selv i hagen og man kanskje ikke står og følger med hele tiden, samt når de blir skolebarn og går frem og tilbake fra skolen hver dag, kanskje er tidligere hjemme fra SFO og skolen enn pappaen deres og jeg er hjemme fra jobb, og lignende. Man må jo heller ikke benytte seg av sporingsfunksjonen hver dag (eller i det hele tatt!) men i tilfelle vet jeg med meg selv at det kan være en fin trygghet å ha når barna er på det stadiet frem til det er naturlig at de får egen mobiltelefon. Min oppgave som mor og forelder er jo tross alt å beskytte dem, men de skal selvsagt verken føle seg eller bli overvåket. Alle barn har rett til personvern.
Gutten min ønsket seg denne klokken i rosa, og er blitt veldig glad i den allerede. Med Tail it Smartklokke kan du altså:
Lagre flere telefonummer, og smartklokken kan kun ta i mot samtaler fra forhåndsgodkjente nummer. Den svarer også automatisk etter 3 ring, så du oppnår alltid kontakt med barnet.
Smartklokken har en nødknapp som kan trykkes på, da vil forhåndsgodkjente nummer ringes i loop, og man vil få kontakt med barnet.
Se hvor barnet ditt befinner seg ved hjelp av appen du kan laste ned på telefonen din.
Føle på en ekstra trygghet ovenfor barnet ditt, og barnet ditt føle seg trygg på at du kun er et tastetrykk unna uansett hva det skulle være.
Jeg skulle selv ønske det fantes noe som dette da jeg var liten og synes det er så fint at det er kommet et slikt produkt på markedet, med de fordelene det har for både barn og forelder, og ikke minst de mange bruksområdene. Et produkt som i tillegg gjør det mulig å kommunisere med barnet sitt, uten at det er en mobiltelefon med alskens mulig av apper, nettsider og det store Internett generelt. Du kan få tak i Tail it Smartklokke ved å klikke deg inn HER, men de er også tilgjengelig i den fysiske butikken Power. Se gjerne også nettsiden deres HER for ytterligere informasjon og annet gøy!
Håper alle sammen får en fin søndagskveld videre, så snakkes vi snart igjen! ❤️
Det siste døgnet i Blogg-Norge startet som et drama, og har nok en gang utviklet seg til å bli en stor debatt om plastisk kirurgi, komplekser og såkalte influencere sin rolle i det hele.
Jeg har ikke lyst til å ta noens side i debatten, ei heller utdype noe særlig hva jeg synes om debatten: Det får andre bloggere ta seg av. Jeg har likevel lyst til åpne meg og si noen viktige ord om komplekser og plastisk kirurgi.
Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer på om jeg ikke synes det er trist at så og si alle jenter på bloggtopplistene har “fikset” på utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner eller lignende. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg også har bidratt til det. Planen er vel å stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt innafor å gjøre.
Jeg har lyst til å svare at jeg selvfølgelig synes det er trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje nå. Nei, for det går an å ha to tanker i hodet samtidig.
Hjalp operasjonen min på akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for nå vet jeg at alt kan fikses på og hvor lett det er å få det gjort. Jeg har enda flere komplekser nå enn jeg hadde til å begynne med, og det er skummelt og ubehagelig å tenke på.
La oss si det ikke nødvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse på. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og går til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegående som velger å gjennomføre en operasjon gjør. Men tror du virkelig at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne på det å være usikker igjen på den måten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?
Jeg tviler sterkt på at det er noen mennesker der ute som sitter og planlegger å ende opp med å gjennomføre mange plastiske operasjoner. Men det skjer, og jeg forstår hvorfor noen havner der.
Det tok meg lang tid å forstå at skjønnhetsoperasjoner kun får tatt deg så og så langt – for til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det.
Jeg skal ikke komme med noen moralpreken om hvem som er gode forbilder og ikke, for det å være et godt forbilde handler ikke om valgene du tar og hvordan de ser ut for andre utad – men hvorfor du tar dem. Og akkurat nå, akkurat i dag, følte jeg bare for å si noe om det.
God fredag alle sammen! I dag tidlig våknet jeg litt over klokken 06.00 og gjorde meg klar til å ta med meg den ene gutten min i barnehagen. Jeg har hatt skrivedag på skolen i dag, så det var mildt sagt godt å bli ferdig og ekstra koselig å gå innom barnehagen på vei hjem for å hente skatten min – før vi dro videre hjemover til Fredrik og mitt andre barn som er sykt. Og gjett hva jeg klarte å gjøre da jeg kom hjem? Dette har jeg ledd av hele kvelden. Joda, da jeg kommer hjem føler jeg meg skikkelig svimmel og sliten, og bestemmer meg derfor for å dusje og ordne meg litt, skifte, altså – det vanlige jeg pleier å gjøre når jeg kommer hjem fra en lang dag borte.
Som dere kanskje allerede vet, er jeg en person som veldig lett blir kald, så jeg skrur på alt av varmen her hjemme, Fredrik skrur det ned, og sånn går nå dagene. I dag var intet unntak, og jeg skrur på varmen på fullt og bestemmer meg for å legge meg litt ned ved varmepumpen vi har her hjemme i stua (Guds gave på vinteren, om jeg kan si det sånn) så der lå jeg – på gulvet, med vått hår, håndkle på hodet og i pysj. Nå virker jeg sikkert helt sprø, men det får så være. Og så klarer jeg pokker meg å sovne der!
Så der lå jeg. På gulvet… I en halvtime. Fredrik hadde tydeligvis hatt det ganske morsomt med at jeg lå og sov der, da. Så da våknet jeg opp i sengen min klokken 18.00 etter å ha sovet ytterligere litt lenger i sengen, skjønte jeg ingen verdens ting. Fredrik forteller meg da at jeg hadde sovnet på gulvet med varmen på fullt, og at han omsider bestemte seg for å bære meg i seng, etter å ha forsøkt å vekke meg flere ganger uten hell.
“Du virket så sliten, så jeg lot deg bare sove, jeg.” sier Fredrik etter å ha laget hjemmelaget kveldsmat til barna, danset, lekt og sunget med barna – samt sett favorittfilmen deres to ganger på rappen. Altså… Jeg hadde tidenes dårligste samvittighet da jeg våknet opp og innså at jeg hadde sovet bort tid jeg kunne hatt med barna, men Fredrik forsikret meg om at jeg ærlig talt kunne ta det helt med ro. De hadde jo kost seg masse så lenge, og så mye tid som jeg har med dem, burde jeg ikke ha dårlig samvittighet for å være sliten av alt som skjer ellers i livet mitt. Og som tydeligvis gjør meg så sliten enkelte dager, at jeg kan sovne hvor som helst. Haha!
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, og den flotte pappaen du er for barna våre ❤️
God kveld alle sammen ❤️ Ble visst et ekstra sent blogginnlegg i dag, men jeg regner med dere som er faste lesere har skjønt at det bare er sånn det må bli enkelte dager. Jeg gjør virkelig mitt beste med å oppdatere bloggen! I morgen har jeg prøveeksamen i engelsk så jeg er egentlig ganske stressa og har brukt dagen på å forberede meg på det. Dessuten er en av to barn syke her hjemme, så ja, vi har noen stressende dager men det går veldig greit, altså. Jeg føler veldig mye press om dagen siden vi nå nærmer oss slutten av første året på videregående, tross at det fremdeles gjenstår et par måneder. Et press jeg for øvrig har lagt på meg selv, som jeg også har lagt opp til helt selv – så det er ikke det spor synd på meg, og egentlig tror jeg det er bra å kjenne litt på presset. Det er faktisk fremtiden min og videre studier, så jeg tar det ytterst seriøst og føler på mange måter at det er noe jeg skylder barna mine.
Nok snakk om skole! I dag tenkte jeg at jeg rett og slett måtte spørre dere litt om hjelp, fordi jeg står litt fast. Dessuten skal jeg også fortelle dere hvilken video jeg spilte inn her om dagen. Dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) har antakeligvis fått med dere at jeg spilte inn en video da jeg var i Gjøvik. Jeg har jo snakket om flere videoblogger i evigheter og dere fortsetter å spørre, så i sommer publiserte jeg min første video med spørsmål og svar som jeg valgte å legge ut på Youtube-kanalen min. Video er ikke noe jeg har satset veldig mye på da blogg alltid har vært min “ting” men jeg ønsker å lage flere videoer siden det er så mange som spør om dette.
Forrige helg spilte jeg altså inn en reaksjonsvideo… Nemlig en video hvor jeg reagerer til Kjære Mamma episoden som Leo, Fredrik og jeg spilte inn og var med på i 2016. Dette ble jo sendt på tv også, og jeg hadde ikke sett episoden siden den ble vist på tv, så det var både morsomt, kleint og koselig å se på igjen. Jeg fikk helt sjokk av hvor mye Fredrik hadde forandret seg, og ikke minst meg selv. Jeg var halvveis i svangerskapet med Noah på den tiden og veide 22 kg mer enn jeg gjør nå. Haha! Det blir en morsom video som kommer ut innen et par uker. Håper dere også ser frem til det.
Men nå lurer jeg jo veldig da – hva slags videoer vil dere egentlig ha fremover? Jeg har lagt merke til at det er en del som etterspør vlogs, men altså.. Er ikke det litt kjedelig da? Jeg tenkte det var bedre å spørre dere direkte, for selv om jeg kan blogg, er jeg helt blank på Youtube/videoer og den biten der – så nå trenger jeg rett og slett hjelp av dere.
Ønsker alle sammen en fin torsdagskveld videre, så snakkes vi mer i morgen.
God kveld alle sammen! Her er jeg helt utslitt etter dagen, for noen travle dager det er nå. Jeg kan nesten ikke fatte at vi er halvveis inn i mars og at det kun er 10 dager igjen til bursdagen til Leo! Han gleder seg mer for hver dag som går og det er mye snakk her hjemme om at han endelig skal bli 4 år. Da jeg spurte han her om dagen om han visste hvor gammel jeg var, svarte han bare at han visste at jeg var gammel. Takk skal du ha, Leo 😂
Å feire bursdagen hans med venner og familie er noe som er like koselig hvert år, og jeg har akkurat sett gjennom bilder fra de tre første bursdagene hans. Hvor glad er jeg for å ha vært blogger i løpet av disse årene, og tatt så hinsides mange bilder? Veldig glad! Det finnes vel knapt noe som er koseligere, og jeg ser fremdeles frem til dagen når de blir eldre (Typ tenåringer) og jeg kan vise dem så mange fine bilder fra barndommen deres og alt det morsomme vi fant på. Jeg må innrømme at jeg måtte ta meg skikkelig sammen da jeg så på bilder fra den første bursdagen hans, 1-års dagen. Som forelder må jeg si at jeg synes det var en helt spesiell dag, for begge barna våre. Den første bursdagen til det lille barnet vårt. For meg som mamma og for Fredrik som pappa var det så stort.
…. Og om jeg ble mindre babysyk av å se bildene av verdens fineste Leo på 1-års dagen sin? Ikke akkurat. Det var en så fin tid og jeg kan ikke annet enn å smile når jeg ser tilbake på det. HVORFOR i alle dager husker jeg ikke bedre at det var tøft å ha såpass små barn?! Da ville det kanskje begrenset seg selv hvor babysyk jeg kunne bli, i det minste. Jeg mener, jeg husker de tøffe dagene (og nettene) også selvfølgelig – men de blekner så voldsomt i forhold til hvor fint det var..
At det er ett år mellom hvert av disse tre bildene, er helt rart å tenke på. Det blir så tydelig hvor mye han faktisk vokser og utvikler seg for hvert år som går! At mitt første barn begynner på skolen om to år, er såpass sprøtt at jeg ikke kan tenke for mye på det. Da blir jeg gal. Det føles ikke ut som at det er så veldig, veldig lenge siden jeg ble mamma for første gang – men om litt over en uke er det altså 4 år siden.. Jeg møtte barna mine tidligere i mitt liv enn de fleste andre mødre gjør. Men det at vi møttes litt tidligere, betyr også at jeg får elske dem enda litt lenger.
Har både hørt og lest at mange tror at Jessica kun beholdt barna våre for å prøve å holde på meg. Og at vi er sammen kun pga barna. Det er ikke akkurat helt riktig, hahaha.
Jeg er like ansvarlig for begge barna våre som det Jessica er. Bare fordi jeg teknisk sett kan stikke av å slippe ansvaret, og “kun” betale et par tusen i måneden. Syns jeg det verken er riktig eller rettferdig å gjøre. Hu var ikke alene om å bli gravid, man er to om det… Og når da jenta som har rett til å ta den beslutningen velger å beholde det, så syns jeg det kun er på sin plass at man er der og støtter. Det at Jessica valgte å beholde begge to selv om jeg ikke var gira på barn i starten, gjør ikke at jeg blir tvunget til å bli. Jeg hadde blitt igjen uansett. Grunnen er ganske enkel:
