I fjor tok jeg med meg begge barna på mine, som var henholdsvis 10 måneder og 2,5 år gamle, til Spania. Det var alt i alt en kjempefin tur, og barna storkoste seg. Men jeg tror de kunne kost seg vel så mye med hjemmeferie i Norge istedenfor.
Jeg skal være helt ærlig med dere og si såpass at jeg tror at den største grunnen til at jeg dro, mest sannsynlig var fordi jeg følte at det måtte vi, nå som jeg hadde barn. Når noen spurte hva vi skulle den sommeren, så ville jeg kunne svare at vi skulle dra til utlandet på ferie. Så da gjorde vi jo det da.
Jeg hadde nok ikke helt realistiske forventninger til turen. For blir barna med, så blir hverdagen med. De våkner 05:00 uansett om du er i Norge eller Spania. Babyen min ville fortsatt sitte konstant på fanget mitt som mange babyer vil, og selv om vi teknisk sett dro på ferie, så var det ingen ferie. Det var mye arbeid og ekstra stressende siden vi var i utlandet. Syk ble jeg også underveis, sånn bare for å toppe det hele.
Nå sier ikke jeg at utenlandsferie med småbarn ikke kan være både bra og mindre slitsomt enn det, jeg sier bare at det ikke var tilfelle for oss – og at det muligens er flere der ute som kjenner seg igjen i det.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forventninger i forkant til at det skulle være en typisk ferie, men at jeg kanskje heller så på det som en utenlandstur hvor vi hadde muligheten til å oppleve og se andre ting som en familie. Da ville kanskje forventningene blitt mer realistiske også – og kanskje ville jeg ikke følt på den skuffelsen over at ferien på absolutt ingen måte ble som jeg trodde, selv om det selvfølgelig var en koselig tur alt i alt!
Så tidligere i dag mens jeg så på barna leke på lekeplassen vi var på og jeg får øye på at de spiser grus, gråstein samt krangler så busta fyker om et par pinner – tenker jeg bare i mitt stille sinn: Fy SØREN så glad jeg er for at vi både er og skal befinne oss hjemme denne sommeren 😂
Nå i juni er det pride måned, og flere store aktører har brukt kampanjer og reklame denne måneden til å vise nettopp sin aksept for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. En av dem er finansselskapet DNB.
I kjølvannet av dette dukker igjen debatten om barn av homofile opp. “Stakkars barn” er en gjenganger når man får høre om foreldre som er av samme kjønn. Noen drar det også så langt at de mener at homofile og lesbiske ikke burde få adoptere fordi barn har rett til både en mamma og en pappa. Men hvor mange barn i dagens samfunn er det ikke som ikke har kontakt med en av sine foreldre? Hvor mange barn er det ikke som har “bare” en mamma eller pappa som aleneforsørger? I disse tilfellene er det aldri snakk om at de ikke burde få ha barn fordi “barn har rett til både en mamma og en pappa”?
Der hvor barnet får alt det trenger av omsorg og kjærlighet, finnes det trygghet. Og det er det som betyr noe, ikke kjønn og ikke legning.
Når det er snakk om blant annet samlivsbrudd med barn involvert, gjøres det alltid et poeng ut av barna har det bra når foreldrene har det bra og at det er det viktigste. Kanskje vi alle skal begynne å tenke slik når det er snakk om legningen til foreldrene også. En lykkelig forelder er en god forelder, sies det. Burde ikke det gjelde uavhengig av legning?
Derfor er det akseptabelt om man ønsker å gå fra far til barnet sitt om forholdet ikke fungerer lenger, men det å være sammen med noen og adoptere eller få barn på andre måter med en av samme kjønn – det skal ikke være greit?
Fordi “stakkars barn”?… Fordi de kan risikere å bli mobbet?
Vi må slutte å tro at bare vi klarer å viske ut alle forskjeller blant barna våre, bare vi klarer å viske ut alt som kan kalles annerledes eller uvant, så vil vi klare å utrydde mobbing. Da tenker jeg at veien å gå heller burde være åpenhet, aksept, og at man snakker om det med barna. Ja, og så kan det jo kanskje være greit å sørge for å lære barna sine at mobbing aldri er greit – kontra å nekte homofile mennesker som meg og deg å få lov til å ha barn. Ganske absurd å tenke på at noen faktisk mener at løsningen her burde være at homofile ikke burde ha barn.
For ja, news flash: Homofile er som meg og deg.
De er politimenn.
De er dommerfullmektige.
De er butikkansatte.
De er mennesker.
Det er nok av de der ute som ønsker å nedverdige homofile og det å forelske seg i samme kjønn til å handle utelukkende om sex. Noe ala «Dere er homofile ja? Kos dere så mye dere vil dere, bare ikke prøv dere på meg» Derfor tenkte jeg det kanskje var greit med en liten påminnelse om akkurat det. Regner med at kjærligheten du har til din heterofile kjæreste ikke utelukkende handler om det seksuelle, så kanskje vi bare skal slutte å anta at det er tilfelle for homofile også.
Også vil jeg bare sitere Morgan Freeman helt til slutt:
Homofobi er ingen fobi. En fobi er en angstlidelse, og en homofob er derfor ikke redd. Bare en drittsekk.
Jeg har de siste månedene snakket mye om veganisme og hvilken positiv effekt jeg har opplevd at det har hatt for meg her på bloggen. Om hvordan jeg har opplevd det å kutte ut melk, kjøtt og egg – veldig sentrale matvarer i den norske matkulturen slik mange kjenner den. Og at man ikke nødvendigvis trenger disse matvarene for å ha et fullverdig kosthold.
Først og fremst vil jeg si at jeg synes det er ytterst problematisk at undersøkelsen i dette intervjuet er sponset av Melk.no – opplysningskontoret for melk og meieriprodukter. Det blir jo som gode råd forkledd som reklame. Åpenbart vil opplysningskontoret for melk at vi skal drikke nettopp melk, noe annet ville jo vært rart. En litt mer nøytral undersøkelse gjort av mer nøytrale leger og eksperter, ville helt klart være å foretrekke.
Jeg er fullstendig enig i at man ikke burde kutte ut noen matvarer før man har kunnskap nok til å få i seg næringsstoffene fra den aktuelle matvaren på en annen måte, ved å for eksempel introdusere andre, nye matvarer i kostholdet sitt med samme næringsstoffer – eller ved hjelp av kosttilskudd. B12-vitamin har vært en av de vitaminene jeg har måtte passe på at jeg får nok av etter jeg kuttet ut animalske produkter, fordi den største andelen vi får dette vitaminet fra er fra typiske dyreprodukter.
Derfor har vissheten om dette ført til at jeg har vært ekstra bevisst på hvilke vitaminer og mineraler jeg må få i meg, så det å måtte ta tilskudd av dette vitaminet er ikke noe nytt for min del. For ekstrem B12-mangel er noe jeg har slitt med så lenge jeg kan huske – enda jeg har spist vel så mye kjøtt, melk og animalske produkter daglig tidligere. Det sier seg selv at man er nødt til å sette seg ordentlig inn i hva man driver med når man kutter ut hele grupper av matvarer med næringsstoffer som er viktige for kroppen. Legen i denne artikkelen har derfor selvsagt helt rett i at det er helseskadelig å kutte ut matvarer uten å vite man gjør – unge mennesker har kanskje også en lettere tendens til å kutte ut istedenfor å erstatte, og det kan jo også få et uheldig utslag.
Men det å avfeie alle bloggere som fronter et visst kosthold simpelthen fordi de er bloggere, blir for dumt for min del. Skjønner at rosablogger-stereotypen er et godt kort å dra, men ærlig talt. Uansett om du er blogger eller ekspert, har vi alle friheten og retten til å si noe om hva vi ønsker å spise. Jeg skjønner at influencers påvirkningskraft kan være skummel om den brukes feil, så det er fint at det påpekes at man må ha peiling på hva man driver med om man skal legge over kostholdet sitt, men samtidig tror jeg ikke vi burde undervurdere unge menneskers evne til å tenke fornuftig og kritisk når det kommer til hva de leser på blogger og fra influencere generelt.
Intervjuet og artikkelen konkluderer med at man bør ha fokus på å fortelle barna sine at “vanlig mat er bra nok” men da blir jo det store spørsmålet her: Hva er vanlig mat? Kjøtt og melkeprodukter? Fisk og egg? Jeg skal ikke gå så i dybden når det kommer til hvilke matvarer som er usunne og ikke (Sunt er jo også relativt) og hva som er bra for kroppen eller ikke, men det er jo ganske kjent at inntak av bearbeidet kjøtt øker risikoen for hjerte og karsykdommer, og blant annet kreft. Det kan være mange grunner til at noen velger et plantebasert kosthold. Det etiske rundt melk og -kjøttproduksjon er også en del av hvorfor mange, inkludert meg selv, styrer unna disse matvarene. De siste årene har vi sett en markant endring på det norske markedet med veganske og vegetariske produkter i mathyllene. Noen liker å kalle det en mattrend, jeg velger å kalle det et samfunn i utvikling.
Jeg tror på at vår oppgave ikke bør være å definere hva slags “vanlig mat” som er bra nok ovenfor barna våre og at det nødvendigvis må være melk og kjøtt, men å ha heller ha et fokus på hvilke næringsstoffer som er nødt til å inntas ernæringsmessig.
Det var for et par dager siden at verdenskjente tattovør og sminkemerke-grunder Kat von D skrev en status på Facebook til sine 12 millioner følgere.
Hovedpoenget i statusoppdateringen var at hun visste hvordan det var å bli dømt nord og ned siden hun er gravid og åpen om at hun er veganer, at hun vil oppdra sitt barn til å være veganer, at hun ønsker hjemmefødsel uten smertestillende medikamenter, og fordi hun allerede har bestemt seg for at hun ikke kommer til å vaksinere barnet sitt.
De resterende delene av oppdateringen hun har skrevet, går ut på å presisere hvordan dette er hennes valg, hennes barn, hennes familie, og at det er ditt valg om du velger å følge henne eller ikke. Også gjør hun det klinkende klart at hun ikke ønsker meningen din eller eventuell kritikk for valgene hun tar. Du kan lese statusoppdateringen hennes på Facebook her.
Her har vi altså en person med 12 millioner følgere på Facebook og en helt vanvittig følgerskare ellers, som bare et par måneder ut i svangerskapet sitt har bestemt seg for å ikke vaksinere barna sine. Jeg er stygt redd for om dette påvirker enkelte følgere til å ta samme vei med sine barn – for man kan nemlig ikke bare fraskrive seg alt ansvar som rollemodell når man har en så stor følgerskare.
For det første vil jeg bare ha det sagt at det fortsatt overrasker meg like mye at offentlige personer som både velger å være, og ønsker å være i rampelyset, absolutt skal ha seg frabedt all kritikk! Hvorfor det? Er ikke kritikk bra? Sunt? Trenger vi ikke alle å bli kritisert litt av og til, eller i det minste at noen stiller noen kritiske spørsmål når man tar valg som er, vel.. særs kontroversielle?
Det er noe merkverdig og nesten litt morsomt ved store profiler som velvillig deler både det ene og det andre, men som samtidig skal ha seg frabedt all kritikk for valgene de tar. Beklager, men det er faktisk ikke sånn det fungerer.
Det jeg opplever at denne dama har misforstått – er jo at det ikke er sånn at noen faktisk ønsker å bestemme over barnet hennes i den forstand. Vil du at barnet ditt skal være veganer? Kjør på! Skaff deg kunnskapen du trenger og sett sammen et kosthold slik at barnet ditt får i seg alt av vitaminer, mineraler og næringsstoffer det trenger. Jeg er sikker på at du får det til.
Vil du ha hjemmefødsel? Om legen din godkjenner det og du føler deg trygg på at det er det du vil – null problem for min del.
Vil du ha medikamentfri fødsel? Be my guest.
Eller er du en av dem som tvert i mot ønsker Epidural som smertelindring under fødsel? Gjør nå for all del det, da.
Det er greit – for det er et valg du tar for deg og ditt barn. De fleste oppegående mødre vil kun det aller beste for sine barn, og jeg stoler på at du klarer å ta den avgjørelsen uten innblanding fra andre om hvorvidt du vil ha hjemmefødsel eller ikke. Eller om du ønsker at ditt barn skal være veganer eller ikke. Jeg stoler på at du klarer å veie for og imot når det kommer til disse valgene.
Men når det kommer til vaksiner, så er det litt annerledes. Det og bevisst velge bort vaksiner innebærer jo uten tvil en risiko for den som ikke blir vaksinert. Og hadde det stoppet der, så hadde det i likhet med å velge hjemmfødsel, vært greit for min del at du også tok dette valget på egenhånd. Men det stopper dessverre ikke der.
For at vaksinene skal fungere er vi faktisk dønn avhengig av at så mange som mulig tar dem. Som en direkte årsak til at det er noen som nekter å ta vaksiner, så dukker det med jevne mellomrom opp nyheter om meslingutbrudd – og andre svært smittsomme sykdommer som spres i lommer i Europa hvor det er uvaksinerte. Det seneste jeg fikk med meg var i desember i fjor, hvor det var meslingutbrudd i Gøteborg i Sverige. Sykdommer som egentlig er blitt utryddet, dukker altså med jevne mellomrom opp igjen fordi enkelte nekter å vaksinere barna sine.
Lar du være å vaksinere barnet ditt, så utsetter du også andre barn for en risiko. Kanskje går det bra med ditt barn, så la oss si at det gjør det. Men hva om det er barn det ikke går bra med, som det kunne gått bra med dersom du også vaksinerte barnet ditt?
Å ikke vaksinere barna sine, er etter min mening å spille russisk rullett med helsen deres. Du som forelder har rett til å ta valg på vegne av ditt barn, men hvem er du til å gamble med helsen til andres?
Det var da jeg skrev i desember at barna ikke skulle få julegaver av oss, at jeg begynte å få høre at det var synd på barna mine. Vi snakker om barn som har alt de trenger og vel så det, sammen med et juletre stappfullt med gaver under på julaften i fjor. Men siden de ikke fikk gaver spesifikt fra meg og pappaen deres (fordi de har så himla mye greier) så var det synd på dem. Forstå det den som kan.
I tillegg har jeg skrevet om at barna trolig ikke skal på utenlandsferie til sommeren, og at det blir hjemmeferie på dem i år. Da var det visst også synd på dem som ikke fikk dra til syden, bade og spise is. Og det at 3-åringen trolig måtte høre på de andre barna i barnehagen fortelle om kule sydenferier og bading, når han ikke kunne fortelle noe slikt selv.
Jeg har også vært åpen om at barna mine ikke får noe godteri av meg sett bort i fra spesielle anledninger. Altså sjeldent. Jeg mener at de er alt for små til å få lørdagsgodt, blant annet, og at de ikke har godt av å få i seg for mye sukker. Første gangen jeg skrev om det fikk jeg høre at det var synd på de som ikke fikk godteri på lørdager når så mange andre barn får det. Og at «tenk om 3-åringen min fikk høre av de andre i barnehagen at de får godteri på lørdager, og ikke han?»
Og etter jeg ble mamma – har jeg særlig sett mye av denne tendensen.
Men ærlig talt, gjør vi ikke barna våre en bjørnetjeneste ved å forsøke å viske ut alle forskjeller og gjøre alt likt for alle?
Barn skal selvfølgelig få være barn, men jeg mener at ved å skjerme barn fra å kjenne på alle følelsene sine – så gjør vi dem en stor bjørnetjeneste. En tjeneste jeg tenker at de vil ha mer skade enn nytte av.
Jeg vil at barna mine skal kjenne på alle følelsene sine i løpet av oppveksten sin. Noen ganger er livet urettferdig, og det vil de også være nødt til å kjenne på før eller siden. Jeg ønsker heller at de skal vokse opp og bli oppdratt slik at de er klar over at det er sånn det er – enn at de skal få seg tidenessjokk når de begynner å bli større og innser at den verden hvor absolutt alle barn får godteri på lørdager, alle barn får dra på utenlandsferie på sommeren og alt er likt for alle – egentlig bare er en fantasiverden.
Og når vi først er i gang..
Vi må slutte å si at det er synd på barn det ikke er synd på.
Det er ikke synd på barn som ikke får julegaver av foreldrene sine når de har alt de trenger. Det kalles et I-landsproblem.
Det er ikke synd på barn som ikke får dra på utenlandsferie hver sommer. Det er latterlig.
Og det er hvert fall ikke synd på små barn som ikke får godteri på lørdager.
Jeg blir veldig provosert av de som mener at det er synd på mine barn på grunn av overnevnte. Ikke fordi jeg ikke tåler at noen mener noe annet enn meg, men fordi jeg opplever det som et hån mot de barna det faktisk er synd på.
Det er synd på barn som lever i krig.
Det er synd på barn som har foreldre som ikke viser dem kjærlighet og omsorg.
Det er synd på barnearbeidere.
Det er synd på barn som blir utsatt for psykisk og/eller fysisk vold.
Og det er synd på barn som ikke får være barn.
Det vil alltid være noen som har det verre – det betyr ikke at man ikke kan ha det kjipt. Jeg mener ikke at det kun er synd på barn som lever i krig eller blir utsatt for vold. Men at det kan være lurt å tenke litt på hva vi legger til grunn for at det skal være synd på et barn, at lista kanskje ikke ligger så høyt som den burde – og at barn følger vårt eksempel.
For det er ikke synd på barn som lærer at det finnes begrensninger. Det er synd på de barna som ikke lærer det.
// Dette blogginnlegget ble publisert her på bloggen i fjor – men er like aktuelt i år som i fjor. Del gjerne videre!
“Kjære mamma og pappa.
Jeg gleder meg så til jeg snart skal dra til syden med dere og lillesøster! Jeg gleder meg så til å bade, spise masse is, og spise middag med dere på restaurant på kvelden. Kanskje kan jeg få lov til å sitte opp helt til klokken halv ti på kvelden i år også, sånn som jeg gjorde i fjor. Da fikk jeg til og med spise 3 is samme dag!
Kjære mamma og pappa. Endelig har vi kommet frem! Jeg har gledet meg så lenge. Men.. Jeg kjenner ingen andre enn dere her. Dere, ja, og lillesøster da. Jeg skjønner ikke hva noen andre enn dere sier, de snakker så rart her. Jeg synes det er litt skummelt med så mange som jeg ikke kjenner, men det går bra, for dere er jo her og passer på meg!
Kjære mamma og pappa. Jeg sitter og spiser pizza sammen med lillesøster og dere på hotellrestauranten. Jeg har badet masse i dag og jeg har hatt det så gøy. Lillesøster og jeg fikk bestille hver vår cola, men deres cola lignet ikke på min og lillesøster sin.
Kjære mamma og pappa. Hvorfor snakker dere plutselig så mye høyere enn vanlig? Hvorfor ble dere plutselig så glade og rare? Vi har sittet her lenge nå, siden dere møtte noen som kom og satte seg ved bordet vårt. De snakket ikke rart sånn som alle andre her, men de snakket like høyt som dere. Jeg fikk plutselig lov til å spise 6 is mens vi satt ved bordet. Jeg savner bamsen min og sengen min. Men mest av alt savner jeg dere, mamma og pappa.
Kjære mamma og pappa. Lillesøster gruer seg til middagen i kveld. Hun vil at jeg skal passe på henne. Men skjønner dere ikke at jeg trenger noen som passer på meg også?”
Kjære mamma og pappa der ute.
“Lykkepromille” ser ikke likt ut for barn som for voksne. Du som forelder skal være den tryggeste personen i hele verden for barnet, men plutselig er du helt annerledes. Hvordan føles dette for et barn?
Men du tar jo tross alt bare et par glass vin, ikke sant? Men hvor flink er man egentlig til å vurdere sitt eget alkoholinntak? Selv etter bare et par glass vin så tror jeg det kan være vanskelig å vite hvordan de små oppfatter oss. Og er det verdt å sjanse med, når man er på ferie og barnas to viktigste mennesker er ekstra sentrale for trygghetsfølelsen deres?
Kjære mamma og pappa der ute. Bruk alkovett i sommer. Hvis formålet med ferien din er å få mest mulig alkohol ut av bestillingen din med all inclusive, kanskje du bare skal la være å ta med barna?
Barna og jeg var ute store deler av dagen i går – og på et tidspunkt satt gutten min på 1,5 år i vognen og en forbipasserende dame kommenterte at hun ble så glad for å se at barna mine hadde skikkelig “sommerknær” med blåmerker og skrubbsår.
Videre fortalte hun at hun jobbet som barnehagepedagog og at hun de siste årene har merket seg at flere og flere barnehager innfører forbud mot å klatre i trær og at noen barnehager også går så langt som å fysisk fjerne (!) flere lekeapparater fra barnehageområdet. Noen barnehager drar heller ikke ut på turer i skog og mark lenger. Alt for å utelukke flest muligheter for at barna ikke skal skade seg.
Å skåne barn fra å utfolde seg naturlig og leke fordi man som forelder er redd for at de skal slå seg litt, mener jeg er å frata barn en viktig del av barndommen deres. Barnehageansatte gjør bare jobben sin og lytter til oss foreldre, men barnehageansatte vet hva de gjør. Jeg stoler på dem, og det skal vi kunne gjøre.
Barna mine er som de fleste andre barn. De leker (til tider voldsomt også) de slår seg, de løper, de faller, de smiler, de har det gøy, og de er barn. Og det er fint å ha en mamma og pappa som står på sidelinjen og følger med på at barna ikke løper ut i veien, men det er også viktig at den samme moren og faren ikke griper inn i lek og nekter barn å være barn fordi man er redd for at de skal skade seg. Forstå meg rett – jeg sørger alltid for å følge godt med når vi er nede ved vannet og fisker krabber – men når vi er på lekeplassen eller når 3-åringen er i barnehagen skal de få leke fritt. Slår de seg litt og får et skrubbsår eller to, så går det over. Barn skal slå seg, ha skrubbsår på knærne på sommeren og få være barn!
Nå nærmer det seg 17 mai, på denne tiden av året de siste 2 årene blir blogginnlegget jeg publiserte for 2 år siden «Jeg vil ikke se utenlandske flagg på 17 mai» lest og delt i hytt og pine, og jeg får høre at jeg er en jævla rasist som kan mene noe sånt. Jeg har lyst til å svare litt på dette nå.
Jeg blir helt trøtt på at så mange velger å dra rasisme-kortet fremfor å diskutere saklig, men det er kanskje fordi det er mye enklere å dra det kortet enn å sette seg inn i saken. La oss først bare stadfeste hva det å være en rasist innebærer: “Begrepet rasisme handler om å rettferdiggjøre negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse”
Jeg er selvfølgelig ikke for forskjellsbehandling og synes et svenskt flagg har like lite å gjøre på Norges nasjonaldag som et kinesisk eller indisk flagg har. Jeg er ingen rasist selv om jeg mener at jeg kun vil se norske flagg på 17. mai, og at jeg mener det er feil å veive med noe annet enn det norske flagget på akkurat denne dagen. Jeg mener at alle er verdt like mye uansett hvilket land de kommer fra eller hva slags hudfarge de har – dette mener jeg er en selvfølge.
“Men herregud.. Er det egentlig så nøye!?” tenker du kanskje.
Jeg synes generelt at Norge er et land som er flink til å ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre på integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg å si som ikke er en av dem som styrer landet vårt. Ofte synes jeg også Norge er utrolig fleksible og villig til å lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til å la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal føle seg imøtekommet og velkomne i landet vårt.
Men hvis vi alltid skal tenke at det «Ikke er så nøye» og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vårt, nasjonaldagen vår og flagget vårt å gjøre – hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?
Det må være lov å stille disse spørsmålene, og jeg synes ikke man skal la være å ytre seg om dette i frykt for å bli kalt rasist. Jeg vet utmerket godt at jeg ikke er noen rasist. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har fått et såpass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg håper at Norge også i fremtiden kan være et land spekket av mange forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene våre. Men akkurat på 17. Mai, den ene dagen i året når det er Norges nasjonaldag – er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget må være å veive med det norske flagget.
Det er det samme hvert år den 8 mars. Kommentarfeltene bugner over av sterke meninger. Nettavisene velter ut kronikker med nye samfunnsdebattanter. Å kalle seg feminist er over de seneste årene blitt et slags skjellsord, hvor man nesten kan se for seg at du er «en av dem» med hår under armene som hater menn og som aldri bruker bh.
Men feminister burde vi alle være, hår under armene eller ei.
Det samme spørsmålet dukker opp hvert år den 8 mars: Trenger vi fortsatt kvinnedagen? Gjerne servert sammen med kjente fraser som: «Vi er jo så likestilte her i Norge, tenk på hvordan det er i andre deler av verden!»
Og de har jo stort sett rett i det – vi er ganske likestilte her i Norge, især blir forskjellene tydelig om vi ser på resten av verden som sammenligningsgrunnlag. Men er det slik vi burde se det? Burde vi ikke heller sammenligne med en verden slik vi ønsker at fremtiden skal se ut for våre døtre, for våre sønner og våre nye landsmenn?
Vil vi ikke ha det slik: Vi er likestilte. Punktum.
Ikke «likestilte tatt i betraktning hvordan det er i resten av verden» om vi alltid skal sammenligne oss med resten av verden og ta til takke med hvordan vi har det fordi det alltid er noen som har det verre eller dårligere – så vil vi aldri se den endringen vi er nødt til å være med på å skape selv, for å kunne se.
I kjølvannet av det siste årets #metoo og #timesup kampanjer, og avsløringene som har blitt avdekket som et resultat av disse – har vi et prakteksempel på hvorfor vi trenger kvinnedagen.
Vi trenger kvinnedagen fordi abort fortsatt er ulovlig i enkelte land, og fordi man i El Salvador kan få fengselstraff om man opplever en spontanabort. Jeg gjentar: Spontanabort.
Vi trenger kvinnedagen fordi 1 av 10 norske kvinner er blitt utsatt for voldtekt.
Vi trenger kvinnedagen fordi Tv2 sitt kommentarfelt eksploderer av kvinnefiendtlige kommentarer når det deles en artikkel om Sophie Elise.
Vi trenger kvinnedagen fordi jeg i kjølvannet av #MeToo avsløringene er glad jeg ikke har en liten datter. Er det sånn det skal være?
Vi trenger fortsatt kvinnedagen selv om vi er kommet et stykke her i Norge. Et godt stykke. Og det skal vi ikke glemme, men vi skal heller ikke ta det for gitt. Kvinnene i midtøsten, Mellom-amerika, og Afrika kan tross alt ikke kjempe på egenhånd.
Og vi trenger kvinnedagen fordi den største trusselen mot likestilling, er tanken om at vi allerede er i mål.
Jeg sitter i sofaen en tidlig kveld sammen med Leo og ser på ting til bursdagsselskapet hans på nett. Ballonger, duker, og litt pynt er det som skal kjøpes inn – og de to bursdagene han har hatt før 3-årsdagen som nå er like rundt hjørnet, har vært to veldig blå bursdagsselskap. Nå som han begynner å bli stor gutt og har egne meninger om hvordan han vil at ting skal være, tenkte jeg at Leo kunne få være med på å se på bursdagsting i år – og la han bestemme litt. Det er tross alt hans selskap!
“Jeg vil ha rosa!” kommer det fra en bestemt liten barnemunn ved siden av meg.
Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket, uten at jeg gav uttrykk for det til Leo selvsagt, kanskje mest fordi gutten vår er særdeles glad i typiske «gutteting» (enda hvor lite jeg liker å bruke det ordet) som biler og traktorer.
Jeg spør han igjen: “Vil du ha et rosa bursdagsselskap, gutten min?”
Han utbryter: “JA! Rosa bursdag, rosa ballong, og…” og slik fortsatte han.
Vi ble sittende å se på nettopp ballonger, duker og bursdagsting sammen på ulike nettsteder. Leo pekte, og jeg viste frem. Og når jeg spør han i dag, så svarer han fortsatt at han vil ha rosa selskap.
Jeg tok det opp med Fredrik: Leo har lyst på rosa selskap, skal jeg kjøpe inn rosa til han? For meg er det ingen problem om det er det han vil ha – verken om han vil ha rosa selskap nå, eller rosa jakke i barnehagen om et par år. Men jeg tenkte bare å høre med deg hva du synes.
Etter at vi har snakket litt sammen hvor vi kommer frem til at Leo skal få hvilken farge han vil ha i selskapet sitt, måtte det være gult, grønt rødt eller rosa – så kommer vi etterhvert også inn på noe annet som har med jente- og guttefarger og små barn å gjøre. Dette med å kjøpe knæsjrosa jakker til gutter første året på skolen, og/eller rosa blinkesko, rosa ryggsekk og så videre. Er det greit å kjøpe dette til små gutter, selv om man vet at det kan føre til at poden blir den eneste gutten med rosa ryggsekk eller jakke på trinnet?
Fredrik er i utgangspunktet helt enig med meg om at barna skal få velge selv hvilke farger de vil ha på ting – uavhengig av hva som kategoriseres som jente- og guttefarger. Men samtidig uttrykker han litt bekymring for om det hadde vært Leo i den situasjonen første året på skolen, og om det kunne føre til at de andre barna kunne vært slemme med han som et resultat av “jentefarger” på tingene hans.
Fredrik sier noe jeg er fullstendig enig i: “Barn kan være nådeløse med hverandre”
Jeg skjønner så godt hvordan Fredrik tenker, han ønsker jo bare det beste for Leo og skjerme han for situasjoner som potensielt kan være sårende for han. På samme tid, så synes jeg heller ikke det blir helt riktig å prøve å viske ut forskjellene blant barna våre, ved å ikke la dem få gå i de fargene de vil eller leke med leker som egentlig er forbeholdt det motsatte kjønn – fordi vi er redd for at barna skal skille seg ut og dermed potensielt være et offer for mobbing eller erting. Alle foreldre har dessuten et ansvar for å lære barna sine at mobbing ikke er greit.
Så om Leo vil ha rosa bursdagsselskap, så blir det rosa bursdagselskap på 3-års dagen til gutten vår. Rosa er tross alt bare en farge!
