Nå sitter jeg hjemme i sofaen med en søvnig Noah på fanget. Han er litt sliten etter uken og det samme er jeg. Fredrik startet ikke på jobb før klokken 15.00 i dag, så vi fikk litt tid sammen med barna før den tid. Noe jeg legger merke til med Fredrik er at de dagene han får ha litt ekstra tid med dem, så ser han alltid så lykkelig ut. Papparollen er så naturlig for han. Når han pakker Noah inn i et pledd og holder ham tett inntil seg før han smiler, eller når Leo har sovnet på fanget hans og han legger Leo forsiktig ned i sengen sin og pakker ham inn i dynen hans.
Uansett hva som skjer i fremtiden, så vil han alltid være pappa til barna mine. Barna våre. De er 50% meg og 50% pappaen deres. Jeg ser at han ville gjort alt for dem. Og ikke minst så er det så utrolig vakkert for meg å se at han elsker barna så utrolig høyt. Like høyt som det jeg gjør!
Jeg leste et leserinnlegg i Telemarksavisa nylig, og det satte ord på noe jeg har tenkt veldig lenge på. Dette med at det faktisk finnes mødre der ute som nekter far samvær med barnet sitt etter et stygt samlivsbrudd og gjør pappaen til syndebukk. Jeg forstår at det kan være mange gode grunner til at både en eventuell mor eller far ikke skal ha samvær med barnet sitt og det er ikke disse tilfellene jeg snakker om, for jeg vet at det finnes mange av dem. Og de skal selvsagt ikke forveksles med det jeg snakker om nå. For det skjer også at enkelte mødre bevisst holder igjen og bruker barna for å straffe eks-samboer, ekskjæreste eller eksmann. Og det klarer jeg ikke å forstå.
Det kan gjøre ordentlig vondt å tenke på om jeg ikke skal være sammen med pappaen til barna mine lenger, og om vi finner ut etter denne tøffe perioden at dette rett og slett bare ikke fungerer lenger og at vi må gå hvert til vårt.
Men det ville da ikke falt meg inn i min villeste fantasi en gang å nekte han samvær med barna sine av den grunn! Forhold kan ryke, og det er grusomt. Og det er trist. Ting ble ikke som man ønsket, og det er trist for alle parter involvert. Når det i tillegg er barn involvert kan jeg ikke en gang forestille meg hvor forferdelig det kan føles. Men man har fortsatt vært to om å sette et barn til verden og jeg som mor har ikke noen større rett til å ha barna enn det pappaen til barna mine har. Greit, så trenger kanskje 1-åringen min mamma litt mer enn pappa akkurat nå på grunn av en rekke årsaker, deriblant ammingen – men jeg tror at de fleste barn trenger begge foreldrene sine like mye.
Men man må ikke glemme at man ikke bare straffer far, men også et helt uskyldig barn som fortjener å ha begge foreldrene sine og som før eller siden kommer til å lure på hvor pappa er.
I artikkelen kommer det frem at «Kelly understreker at hun ikke slår datteren hardt på rumpa ? og sier at hun synes at det er vanskelig å gi ris ute blant folk.» Men er det egentlig relevant om Kelly Clarkson slår datteren hardt eller ikke? Det forandrer ikke det faktum at du bedriver med fysisk avstraffelse ovenfor dine barn. Og kan det tenkes at hun synes det er vanskelig nettopp fordi det er, vill gjetning her, ikke greit?!
For det som forbauser meg mest med denne saken er at det liksom skal være greit å rise forsvarsløse barn, mens jeg neppe tenker at det ville vært greit dersom det hadde vært snakk om voksne. Vold er vold, og man slår ikke. Det er heller ikke noe mer greit å slå kun fordi man ikke slår hardt, er det vel?
For meg er dette mangel på annen kommunikasjon, og et særs dårlig alternativ til kommunikasjon. En gjenganger blant de som mener dette er helt uproblematisk – i kommentarfeltene hvor denne aktuelle artikkelen er blitt delt, er at de selv fikk ris da de var små – og at de hadde da vitterlig mer respekt for voksenpersoner enn mange andre barn i dagens samfunn, mener de selv. Men hvor kom denne respekten fra? Kom den fra frykt for å bli slått på rumpa, eller kom den fra å oppriktig ha respekt for voksenpersoner som satte grenser og som ikke minst viste barna respekt tilbake?
Det er noe som heter at vold avler vold, for la oss si at du gir datteren din ris. Men du slår ikke hardt, sier du selv. Og det kan godt stemme det. Men hva forteller du datteren din den gangen hun blir tatt for å slå et annet barn i barnehagen, et annet barn på lekebutikken, eller en annen elev når hun begynner i første trinn? Hvordan skal du forklare henne at dette er galt når du selv har gjort eller fortsatt praktiserer denne typen barneoppdragelse? Hva sier du den gangen hun blir tatt, og hennes respons ender opp med å være: “Men mamma, jeg slår jo ikke hardt!”
Og fra en mamma til en annen: barn er sårbare. Noen er mer såbare enn andre. Glem heller ikke at noen foreldre er mer hardhendte enn andre. Vi er i 2018 nå, og vi vet bedre. La “ris på rumpa” og annen fysisk straff mot barn være noe som tilhører fortiden, sammen med da unger satt i baksetet uten bilsete. Respekt skal ikke komme av redsel!
Hvis du som forelder ikke klarer å sette grenser uten å bli fysisk, kanskje du skal gå litt i deg selv?
Hei dere! I dag tenkte jeg å ha en liten årskvalade her på bloggen, for å oppsummere året som har gått og hva som har skjedd. Jeg har allerede delt noen bilder og minner fra 2017 i korte trekk i dette blogginnlegget, men siden jeg hvert år har pleid å ha en skikkelig oppsummering av året så tenkte jeg å gjøre det i år også. I dette blogginnlegget kommer jeg til å ta for meg del 1 av oppsummeringen som går fra januar til juni i 2017 ♥
Januar 2017:
Januar startet med gledestårer og at Noah var i ferd med å bli kvitt kolikken sin. Vi hadde et par dager der ting var mye lettere, før det ble verre igjen. Men litt ut i årets første måned kunne vi endelig puste lettet ut: Det var over! Det var den beste starten vi kunne fått på 2017, og vi gledet oss over at vi startet med blanke ark. Noah hadde også dåpsdagen sin i januar – som vi alltid vil tenke tilbake på med et smil! Jeg vil alltid være takknemlig ovenfor alle venner og familie som alltid stiller opp for oss og guttene, og som var på å gjøre den store dagen hans så flott.
Februar i fjor (så rart det føles å omtale 2017 som i fjor!) var den måneden hvor jeg begynte å dele mer åpent om at Fredrik og jeg holdt på å gå fra hverandre, og at tiden med et spedbarn med kolikk hadde tatt knekken av mye på forholdet vårt. Jeg skrev mye om dette og fikk utrolig mye ros for å være så ærlig om hvordan vi hadde det. En tøff måned, men hvor vi også hadde utrolig fine dager som for eksempel min første morsdag med begge barna mine. Noah ble dessuten 4 måneder!
Bloggen gikk utrolig bra og jeg hadde 9000 lesere om dagen ca. Dette fordi jeg satset mye denne måneden og hadde hatt en skikkelig god samtale med den ene kontaktpersonen min i Nettavisen i slutten av januar, som gjorde meg veldig inspirert. Det ble også noen clickbait-overskrifter i februar, som flere av dere faste lesere sa i fra om. Når måneden var over husker jeg bare at jeg tenkte at jeg ville ta det mer med ro med bloggingen, for jepp – jeg hadde hatt utrolig gode lesertall, men stresset, alt hatet, og at bloggen ble mer jobb enn gøy – det gjorde at jeg ikke synes det var verdt det. Helt ærlig!
Mars var stort sett en rolig måned, selv om det fortsatt var turbulent mellom Fredrik og jeg så holdt jeg kortene tettere til brystet enn tidligere. Jeg begynte tidlig å glede meg til Leo sin 2-års dag som var i slutten av mars, og vi hadde en del besøk av søstrene mine og mamma i løpet av måneden. I slutten av mars hadde vi også en helg med bare Noah hjemme, mens Leo var hos mine foreldre i Gjøvik. Jeg husker enda hvor mye jeg savnet han, men også hvor rart og uvant det var å kun våkne opp med ett barn å ta hånd om. Jeg husker enda den lange, fine gåturen Fredrik og jeg hadde nede på bryggen med Noah i dypvognen! Det var skikkelig vår i luften og jeg kunne gå ute i skjørt (!) flere av de siste dagene i mars. Jeg trente også en god del denne måneden, og hadde gode treningsrutiner!
Jeg startet april med en skikkelig aprilsnarr, og skrev på bloggen at vi skulle flytte til Oslo! Spøken var rimelig gjennomført, og det var mange av dere som gikk rett på. Det til tross for at jeg skrev på bloggen at bydelen vi skulle flytte til het Balleby. Haha! I april var vi mye ute på tur, og jeg minnes mange trilleturer. Fredrik hadde spørsmålsrunde gående her på bloggen (noe som alltid blir tatt godt i mot) Noah ble 6 måneder gammel og det var skikkelig vår. Vi dro på hyttetur på fjellet med familien min og barna, noe jeg hadde gledet meg til i lang tid – og tilbrakte påsken på fjellet. I slutten av måneden dro jeg alene til Gjøvik for å tilbringe tid med venner, og ble hele helgen!
Jeg kom endelig tilbake fra Gjøvik kvelden 1. mai, til glade barn som hadde savnet mammaen sin! Dagen etter ble jeg invitert til intervju med VGTV-panelet Morten angående et blogginnlegg jeg hadde skrevet. Et par dager senere igjen dro jeg tilbake til Gjøvik igjen, denne gangen med Noah på slep – jeg skulle nemlig være enda en helg i Gjøvik – denne gangen for å feire bursdagen til bestevenninna mi den ene kvelden, og bare tilbringe tid med familie den andre kvelden. Noah ble 7 måneder gammel. Jeg ble også veldig syk! Jeg skrev litt om at støtten jeg hadde fått fra leserne mine i forbindelse med å få barn betydde så mye for meg – noe den fortsatt gjør ♥ Vi gjorde også klart til 17. mai med begge barna for aller første gang, som endte opp som en vellykket dag med mange fine minner! Jeg delte også den store nyheten om at Fredrik og jeg hadde startet på nytt, og at selv om vi egentlig hadde hatt et lite brudd etter de tøffe månedene – valgte å bli sammen igjen (til mange av leserne mine sin store glede!)
Juni var en fantastisk måned på mange måter. Jeg startet den med en skikkelig (barnefri) date sammen med Fredrik på Farris bad, Fredrik sin tidligere arbeidsplass, og vi hadde den koseligste kvelden noensinne med helt nydelig mat. (Det sier litt om hvor ofte vi drar ut på date når det kommer med på årskvaladen, haha!) Et par dager senere var det endelig duket for min siste dag som 18-åring – og bursdagen min sto for tur! Mamma og pappa overrasket meg på bursdagen min og kom til oss kun for å tilbringe kvelden her. Jeg lagde minnetavle til Noah, og skrev en del temablogginnlegg om mammalivet som slo godt an hos dere. Jeg var dessuten også på mitt aller første bloggermøte med de andre side2-bloggerne, og jøye meg så nervøs jeg var. Noah var med og gråt attpåtil nesten hele møtet, så jeg måtte vugge han utenfor møterommet.
Vi dro også på en liten mini-ferie til Gjøvik i midten av juni, og var hos fotograf med Noah. Jeg var på skoleavslutningen til lillesøsteren min i Gjøvik hvor hun skulle slutte på ungdomsskolen – og møtte flere av lærerne jeg selv hadde på ungdomsskolen – forskjellen var bare at jeg nå hadde Leo i armene mine. Dessuten havnet jeg på 4. plass på blogg.no etter et blogginnlegg jeg skrev som fikk massiv oppmerksomhet og mange, mange tusen lesere. Det var så gøy!
Dette blogginnlegget tok virkelig et par timer å gjennomføre, men utrolig gøy å se tilbake på alt som har skjedd det første halvåret av 2017. Nå skal jeg lage en etterlengtet middag til en mildt sagt sulten samboer. Jeg håper dere likte blogginnlegget, så snakkes vi igjen litt senere!
Da noen spurte meg på Snapchat tidligere i dag om jeg kunne skrive et innlegg om hva jeg synes om saken som har blitt skrevet om på mang en blogg i helgen – nemlig om man som singel kvinne eller mann har noe ansvar med tanke på å involvere seg i en person som har kjæreste, så sa jeg tvert at jeg gjerne kunne skrive om det. Hva synes dere, er dette greit? Er det kun parten som er i et kjæresteforhold som har noe ansvar? Jeg synes alltid det er morsomt når leserne mine kommer med ønsker om blogginnlegg, spesielt når det er om mine meninger omkring ulike temaer som tas opp i media, på andre blogger, eller lignende – Så here goes:
Jeg har vært i denne situasjonen, og jeg kan love dere at jeg ble like kvalm av begge parter. Både min egen kjæreste som hadde sviktet meg, men også den andre jenta som ikke var det spor bedre. Jeg var på ingen måte den kjæresten som la all skyld over på den andre jenta og tilga partneren min på flekken, her mener jeg at man faktisk er like skyldige begge to. Både den som er i et forhold med forpliktelser, men også den single parten.
For det er faktisk ikke sånn at bare man teknisk sett ikke er utro mot noen fordi man selv er singel, så kan man ture frem akkurat som man vil uten å tenke konsekvenser. Uten å tenke på andres følelser, uten å tenke: Hvordan ville jeg følt om noen gjorde dette mot meg, om jeg var kjæresten hans/hennes?
En annen ting hadde vært dersom den single parten faktisk ikke visste at den andre parten hadde en kjæreste, da stiller saken seg annerledes.
Du single, mann, kvinne – hva enn du er, som unnskylder at du ligger med, kysser, eller i det hele tatt innleder et forhold med noen du vet at har kjæreste med at “du er jo singel så du kan gjøre hva du vil”. Jeg har et par ting jeg har lyst til å si til deg. Du har kanskje ikke ansvar for at drittsekken som du ligger med, kysser eller innleder et forhold med faktisk har en partner, men du er så absolutt fremdeles ansvarlig for dine egne handlinger. Du har et moralsk ansvar, og du slipper ikke unna det bare fordi du ikke har en partner med forpliktelser. Ingen slipper unna det ansvaret man har for å skille rett fra galt.
En ting er derfor imidlertid helt sikkert i mine øyne, og det er at vedkommende som var utro mot meg den gangen overhodet ikke var alene om skylden!
Til tross for dette, har jeg utvilsomt kjent på følelsen av å føle meg som en hysterisk mamma. Som ikke har lyst til å ta med babyen min ut på kjøretur uten bakovervendt bilsete, som nektet å spise noe av maten som frarådes når man går gravid, og som ikke tør å dra på båttur med barna uten redningsvest. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått høre fra generasjonene før min, som ler godt av «hysteriet» mitt mens de sier: “Da jeg var liten, satt vi i bilen uten belte mens pappa røyket mens han kjørte bilen. Og det gikk jo bra med oss!”
Og det gjør meg rett og slett forbanna. På 70-tallet ble det anbefalt for gravide å røyke! Jeg gjentar: Anbefalt! Bestemoren min røyket som en skorstein da hun var gravid med min mamma, men bare fordi det (heldigvis!) gikk bra med henne, så betyr jo ikke det at all forskning gjort på dette i ettertid er feilaktig, og at man dermed kan konkludere med at det er trygt å røyke når man er gravid.
Og det samme gjelder å sikre barn i bil med bakovervendt bilsete, å legge nyfødte på magen, og bruke redningsvest ute på selv den minste båtur, og så videre.
Følger vi ikke disse anbefalingene, så vil vi ikke bare ta valg som strider mot dokumentert forskning som går på tryggheten til barna våre – men alle barna som har måtte dø i forsøk på å finne ut av hva som er trygt og ikke for fremtidens mennesker, vil ha dødd forgjeves.
For ja, deg gikk det kanskje bra med – men forskingen lyver ikke. Du er én person. Tror du det gikk bra med alle?
Jeg synes det er så utrolig trist at det i dagens samfunn er blitt negativ ladet å være feminist. Å være feminist betyr at du ønsker like rettigheter for menn og kvinner. Burde ikke alle ønske det i 2017?
Jeg skroller meg nedover på Facebook. Et bilde fra en jentegruppe med flere tusen medlemmer, og med spørsmål om det er greit at kjæresten drar på strippeklubb, dukker plutselig opp foran meg. “Selvfølgelig er det greit!” står det gjentatte ganger i kommentarfeltet, og flertallet mener at det er ingen som helst problem i det hele tatt. De som mot all formodning skulle finne på å skrive at de ikke ville syntes at det var helt innafor av ulike etiske grunner, får en lang tirade med drittkommentarer om hvor kontrollerende og sjalu kjærester de er.
Er jeg virkelig den eneste som ikke synes det er greit at kjæresten min skulle dratt på strippeklubb? Jeg nekter ikke kjæresten min noen ting, men etter å ha lest flere tråder som denne, sitter jeg nesten med inntrykk av at jeg er det. Nå er det jo gjerne sånn at man får kjærester som har noenlunde like verdier som en selv da, og min kjæreste ville heldigvis aldri funnet på å støtte den industrien slik den er kjent. Det handler ikke om et kontrollbehov eller sjalusi fra min side, men hvor lite tiltrekkende det er å tenke på menn som betaler for å se kvinner kle av seg. At kvinner er et produkt som du kan betale for, og hvor uetisk jeg faktisk synes det er. Dette går begge veier, og jeg har heller ingen som helst behov for å dra å se på mannlige strippere.
“Så lenge det er meg han kommer hjem til, så bryr jeg meg ikke” er gjerne et standardsvar fra andre jenter. Eller den populære varianten “Menn er menn!”
Ok, kall meg prippen – men er ikke dette egentlig ganske fornedrende mot menn generelt? Menn er vel ikke dyr. Folk må slutte å unnskylde kjærestene sine, hvis du mener din mann ikke gjør noe galt ved å dra på strippeklubb – hvorfor trenger han da en unnskyldning for å gjøre det?
Jeg leser mye på mammaforum. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg antar fordi det treffer meg siden jeg unektelig er midt i målgruppen. For en stund siden kom jeg over en tråd hvor noen skrev om hvor oppgitte de var over at det var så mange som lot seg forfalle etter de ble mødre og fikk barn. For «Hvorfor kan ikke folk bare ta seg tid til å sminke seg litt? Det tar jo bare 5 minutter! Hvorfor kan ikke dere mødre med utvasket og slitt hår bare dra til frisøren? Og er det så forbanna vanskelig å ta på seg klær som kler kroppen sin, og ikke kari traa joggebuksa hver gang man skal ut på butikken? Det verste jeg vet er mødre som skylder sin egen overvekt på at de har fått barn!»
Noen velger til og med å si ting som at de forstår hvorfor menn er utro og ser på andre kvinner, fordi ens egen kjæreste som fikk baby for en stund siden, ikke ser ut som hun gjorde før hun fikk barn. Fordi hun har kuttet ut dagsminken, går mer med joggebukse, og slutter å farge håret. Også det disse damene mente var å la seg forfalle.
Jeg kjenner at jeg blir så eitrende forbanna over å lese at voksne damer kan være så trangsynte. Og hva er egentlig greia med å tenke at hvis du klarer noe, så er det ensbetydende med at alle andre skal kunne klare det samme? Litt av en snever tankegang.
Hva om vi begynte å tenke at slitt, utvasket hår ikke er et resultat av latskap, men fordi man har dårlig råd, er alenemamma og ikke har penger til å dra til frisøren?
Hva om vi begynte å tenke at å forfalle ikke betyr at man ikke gidder å dra på trening, at man ikke orker å lage sunn mat, og at man ikke har lyst til å kle seg etter kroppsformen sin. Men at det kan bety at man faktisk bare er forferdelig sliten?
Kanskje har man kolikkbarn. Kanskje har man krevende barn på andre måter. Kanskje har man 6 barn. Kanskje sliter man med sykdom, går gjennom et tøft samlivsbrudd eller skilsmisse? Kanskje prioriterer vi ulike ting. Hva om vi begynner å se etter en annen grunn enn at folk er late til hvorfor noen velger som de gjør.
Du er i hvert fall ingen bedre mamma enn mammaen med joggebukse og bustete hår på butikken, fordi du har sminket deg og går velkledd. Du er i beste fall dømmende.
Er det èn ting jeg rett og slett ikke kan fordra, så er det folk som er slemme mot dyr. Kjæledyr er ofte prisgitt sine eiere, og det er aldri sånn at kjæledyr velger å bli nettopp ditt kjæledyr. Den avgjørelsen er det du som tar for dyret.
Nå er det høysesong for dumping av kjæledyr. Ja, du leste faktisk riktig. Hvert eneste år, nærmere forklart hver eneste sommer, så blir kjæledyr dumpet, drept, eller forlatt fordi matmor og matfar skal på ferie og ikke har klart å skaffe dyrepass. Vi snakker drukning av hunder sammen med betong eller satt i bur så de ikke kommer seg noen steder, kattunger og katter som blir skutt ihjel med luftgevær eller kastet ut av bilvinduer i full fart.
Ord blir fattige når man oppdager at nordmenn behandler sine egne såkalte familiemedlemmer på denne måten, og jeg blir direkte skremt over at dette er mennesker som deg og meg. For hva skjedde egentlig med at dyr også var familiemedlemmer? Hva skjedde med respekt for dyrenes liv? Når nordmenn anser det som greit at kjæledyrene deres må bøte med livet for at de skal få kommet seg avgårde på utenlandsferien sin, nei, da ser jeg rødt altså!! Spesielt når det er DU som har tatt på deg ansvaret for dette dyret i utgangspunktet. Og det helt frivillig!
Jeg KLARER ikke å akseptere dette. Bruk og kast samfunnet vårt når stadig nye høyder, men når ble egentlig et dyreliv mindre verdt enn to uker på Gran Canaria?
Jeg har tidligere hatt både katter og hunder, og det å være villig til å drepe egne dyr for å få kommet seg avgårde på utenlandsferien sin er faktisk helt vanvidd. Jeg har kanskje ikke dyr nå, men i det minste har jeg ren samvittighet og kan skille rett fra galt – mon tro om du som ligger og soler deg på Gran Canaria, med tanken på at Pus ligger på havbunnen i Norge kan si det samme?
Klikk gjerne på liker knappen under innlegget for å spre blogginnlegget videre!
En liten oppdatering fra meg denne fine lørdagskvelden. Vi har hatt en koselig dag sammen og det er så ubeskrivelig deilig med helg. Selv om jeg merker at de ikke er helt slik de var tidligere! Akkurat det slo meg ganske tydelig i går kveld.
Klokken var nylig blitt tolv da jeg satt i sofaen i stuen i morgenkåpen min og gjespet for femtende gangen på kort tid. Fredrik så på en eller annen serie og jeg hadde nok med å klare og holde øynene oppe. Jeg visste for øvrig ikke hvor mye klokken var før Fredrik påpekte det etter at jeg foreslo at vi skulle legge oss. Aldri vært så trøtt før, men guttene sto opp med pappaen sin i dag så jeg fikk sovet ut litt. Det resulterte i en uthvilt mamma som sto opp til to blide og fornøyde barn litt senere! Mammalivet altså, det er så herlig.
Foruten at pcen min har tatt kvelden, så har denne dagen virkelig vært helt nydelig. Jeg vet ikke hva det er med elektronikk og meg, men det er ganske tydelig at det er noe der som virkelig ikke fungerer sammen. Haha! Er det mulig..
Legger med noen bilder av verdens fineste skatten min Leo. Og ønsker dere alle en fantastisk lørdagskveld!
Er det ett spørsmål jeg har fått mye siden jeg fikk mitt andre barn, så er det “Kan du vise bilder av kroppen din?” sammen med “Har du gått ned alt du gikk opp i svangerskapet?” og videre oppfølgingspørsmål om kropp, og om den forandrer seg mye etter to graviditeter.
Jeg husker spørsmålene fra tiden etter Leo hadde kommet til verden også. Forskjellen er imidlertid at jeg på det tidspunktet valgte å poste en del bilder av kroppen min. Både når det var en uke siden fødsel, og noen måneder senere – når jeg hadde “fått kroppen min tilbake” om man kan si det sånn. Det er tydelig at kroppen etter endt svangerskap er noe som mange er betydelig opptatt av, og kanskje er det ikke så rart heller, med tanke på kroppsfokuset i dagens samfunn.
Men tankene mine har nok forandret seg en del etter sist svangerskap.
Jeg tror jeg innså det for alvor når jeg gikk på butikken med Noah når han var omkring to uker gammel. Jeg hadde på meg en av de gamle buksene mine som overraskende nok passet, og en tettsittende genser. Jeg tenkte ikke noe videre over det, kropp hadde jeg ikke en gang viet en tanke enda da barna tok all min tid og de var det eneste jeg hadde ordentlig fokus på. I løpet av handleturen kom jeg i snakk med en dame som spurte om hun kunne få se den lille nyfødte som lå i vognen sin. Selvfølgelig, sa jeg. Hun spurte deretter hvor gammel han var, hvorpå jeg svarte som sant var at han var litt over to uker gammel. “Og så har du ikke mage lenger i det hele tatt? Wow, så flink du har vært!” utbryter hun.
Mange ville kanskje bare følt seg bra etter å ha fått en slik kommentar, og jeg tror på ingen måte at damen mente det noe annet enn godt, men jeg fikk en skikkelig dårlig smak i munnen. Flink? Jeg hadde ikke vært flink, jeg hadde ligget på sofaen og spist sjokolade fordi ammingen gjorde at jeg fikk et søtsug ut av denne verden helt siden vi kom hjem fra sykehuset. Flaks og gener – ja, kanskje. Men flink? Overhode ikke. Det er mye man kan kontrollere – men hvordan kroppen ser ut etter man har født barn – det kan ikke alle kontrollere. Enda hvor mye de spiser sunt og trener. Verden er ikke sort hvitt.
Jeg blir faktisk blir oppriktig lei meg når jeg tenker på alt nybakte mødre må lese og se på nett. Jeg vet med meg selv at jeg er fryktelig til å sammenligne meg selv med andre, selv om jeg vet at jeg ikke burde. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som har som vane å gjøre det. Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket press gravide og nybakte mødre må kjenne på når de leser blogger og ser bilder i media. Alle har et ansvar her, synes jeg.
Jeg har kastet badevekten og har ingen planer om å poste noen bilder av meg halvnaken i fremtiden her selv om det blir etterspurt. Jeg vil ikke skrive om vekt og klesstørrelser. Vi trenger bloggere som ikke bidrar til det ekstreme kroppsfokuset.
