Når jeg våknet i dag tidlig, sjekket jeg etter hvert mobilen min. Og jeg ender som vanlig opp med å scrolle meg nedover facebook-feeden min. Og plutselig dukker det opp: Fotballfrue har postet et bilde av kroppen sin 4 dager etter fødsel!

For vet dere hva? Tenk at det finnes faktisk mødre som går gjennom både ett og to svangerskap uten at man egentlig kan se på det kroppene deres – Og hadde ikke media hatt et så ekstremt stort fokus på å hylle hengemager og strekkmerker, så hadde kanskje flere vært klar over at mammakroppen ikke er en og samme kropp, men at det er en samlebetegnelse på alle de forskjellige kroppene man kan ha etter å ha båret frem et barn. Og at alle selvfølgelig er like flotte og unike, akkurat slik de er! UANSETT hvordan de ser ut.

Det møter meg daglig.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

«Lise (27) viser stolt frem hengemagen» eller «Petra (35) bryr seg ikke om strekkmerkene» i god blanding med “Slik blir kroppen etter et svangerskap” sammen med bilder av overnevnte. Artiklene overfaller meg når jeg sjekker diverse sosiale medier, og de blir delt i hytt og pine. Joda, det er fint og flott at vi hyller disse mødrene for kroppen deres, for det skal vi jo i utgangspunktet selvfølgelig gjøre med kropper i alle størrelser og fasonger – men er det riktig at den evige hyllesten av kropper med løs hud og hengemage etter et svangerskap skal gå på bekostning av andre type kropper og aksepten for den?

Bare følg nøye med i kommentarfeltet under bildet til fotballfrue ettersom kommentarene kommer tikkende inn. Spørsmålene om “Hvorfor hun har et slikt behov for å vise seg frem” kommer garantert. Jeg har sett det før en million ganger, og jeg kommer garantert til å se det igjen.

Men disse mødrene med strekkmerker og hengemage – de får ikke disse spørsmålene. De blir bare hyllet, de. Hvorfor er det slik? Jeg postet selv et bilde av meg i en badedrakt når det var 9 måneder siden fødselen – og dessverre for meg, hadde ikke kroppen min fryktelig synlige tegn til at jeg hadde båret frem et barn for under ett år siden. Jeg fikk slakt så det holdt! Spørsmålet jeg satt igjen med var: Hadde jeg fått samme slakt om jeg hadde hatt 10 synlige ekstra kg, og magen full av strekkmerker? Mest sannsynlig ikke.

For hvorfor må egentlig fotballfrue ha et svar på hvorfor hun vil vise seg frem, om ikke mødrene med hengemage trenger det? 

Akkurat som at de som ikke har fått hengemage etter svangerskapet sitt kan noe for at de ikke har fått det. “Beklager at jeg ikke fikk strekkmerker”, liksom!

Vi skal hylle mammakroppene våre for alt de er verdt. De har gjort en like fantastisk jobb, alle sammen. Det kan ikke måles ut i fra hvordan kroppene våre ser ut. Hengemage eller ei. Men Caroline Berg Eriksen kan ikke noe for at hun ikke har masser av løs hud eller strekkmerker på magen sin eller på kroppen sin generelt etter svangerskapet sitt.

På samme måte som at de som får kroppen sin merket etter et svangerskap, på den ene eller den andre måten – ikke kan noe for det.

Alle skal få lov til å være stolte over kroppen sin etter å ha båret frem et barn, uansett pokker hvordan de ser ut. Vi skal få lov til å vise oss frem! Vi skal få lov til å være stolte!

Og vi skal ikke måtte trenge å forklare oss, uansett hvordan vi ser ut. Vi må snart klare å akseptere at vi ikke er like, og at vi aldri vil bli helt like. Vi er forskjellige, vi kommer i alle størrelser og fasonger, og det samme gjør kroppene våre etter endt svangerskap. Vi kommer ikke unna det uansett om vi velger å kun fremme gjennomsnittskvinnen. Og det faktumet at vi er forskjellige synes jeg vi bør omfavne, ikke kritisere. Vi må tørre å vise oss frem, uansett hvordan vi ser ut, og med det vise alle unge jenter som vokser opp i dette fryktelig utseende-fikserte samfunnet at man er fin og bra nok uansett hvordan man ser ut. Og at ingen kropper er bedre enn andre.

Jeg er, akkurat som fotballfrue, så innmari lei av det evige fokuset på hvordan mammakroppen “egentlig ser ut” 

For vet dere hva? Det er det faktisk ikke et fasitsvar på!

Foto: Caroline Berg Eriksen

Som dere vet er skole veldig viktig for meg. Tryggheten i det å skaffe seg en skikkelig utdanning – det er viktig for meg. Og det ble enda viktigere for meg etter jeg fikk barn.

Jeg har hatt et stort dilemma som jeg har tenkt mye på den siste tiden. Skal jeg starte på skolen til neste høst, eller skal jeg ikke? Minstemann vil da være like under året, og jeg ønsket å undersøke mulighetene for at Fredrik kunne få et par måneder i permisjon – Slik at lille Noah ikke må starte i barnehagen når han er 8 måneder i august, når jeg må begynne mitt første år på videregående.

Videregående med to små barn ved siden av… Det blir nok helt vanvittig tøft, på alle mulige måter. Men jeg vil være et forbilde for andre i samme situasjon som meg, ved å vise at man fint kan få seg en utdannelse selv om man får barn tidlig. Det er klart det er mye tøffere å få seg en utdannelse med et eller flere barn på slep, men jeg vil være med å fjerne det stemplet unge mødre ofte får med at det bare blir antatt at man aldri kommer til å skaffe seg utdanning, og at unge mødre derfor «ikke kommer noen vei her i livet» 

Noen må være en inspirasjon for de som ikke har motivasjonen selv. Og jeg vet veldig godt med meg selv at jeg kan få til det. Jeg har masser av viljestyrke og VET at jeg kan klare det. Jeg ønsker å få det til.

Men for noen uker siden mistet jeg mye av motivasjonen. Det å begynne på skolen igjen til neste høst eller ikke, ble plutselig et stort dilemma – grunnet den nye fraværsgrensen.

Jeg ser at denne fraværsgrensen kommer til å ramme meg hardt. Videregående skole kan være tøft nok i seg selv – Det krever mye jobb å opprettholde gode karakterer. Vi ser jo hvor mange som dropper ut av videregående selv før denne grensen ble et faktum. Det er en krevende jobb å gjøre det bra på skolen. Oppe i dette har jeg i tillegg, i motsetning til de fleste andre elever som denne fraværsgrensen også gjelder for, ansvaret for to små barn. Med alt som garantert følger med av våkennetter og påfølgende barnehagestart. Å ha barn er krevende, utmattende, og heldigvis helt fantastisk.

Jeg skulle likt og sett vår kjære kunnskapsminister måtte forholde seg til fraværsgrensen på samme måte som jeg må nå om jeg skal ha en sjanse for å få meg en utdannelse. Jeg skulle likt og sett han føle seg så hjelpeløs og oppgitt som det jeg er akkurat nå. Jeg skulle likt og sett hvordan han hadde taklet tanken på videregående slik jeg må nå. Hvor bare det at jeg må stå i alle fag kan bli en utfordring. Vel viten om at fraværsgrensen er på 10%, og også om at man ikke alltid kan dokumentere at man er så sliten at man nesten kaster opp. For så slitsomt er det faktisk å være forelder av og til. Og det kan jeg dessverre ikke dokumentere.

For ikke å snakke om hvor forbanna urettferdig denne regelen er for de som sliter med mer enn å bare være slitne etter våkennetter med to barn: Psykiske lidelser, angst, depresjon. Noen som har forslag til hvordan man kan dokumentere eksempelvis et angstanfall, anyone?

Og jada – jeg har valgt å få barn selv. Det var mitt valg, og jeg visste at utdanning ville bli tøffere i det jeg tok dette valget, to ganger på to år. Nå er noe som i mitt utgangspunktet var tøft, er nå blitt enda tøffere. Jeg ønsker det minst like mye som andre elever ved videregående skole som denne regelen også rammer på urettferdig vis.

Jeg driter egentlig i hva grensen er på, om det er 10 eller 15% – det utgjør ikke den store forskjellen. Er jeg borte fra en skoledag hvor det er fagdag, og jeg vet at jeg ikke kan dokumentere at jeg har sovet 2 timer på 5 netter – Så kan det i noen fag være nok til at jeg får advarsel om stryk i faget. 

For all del – jeg har full forståelse for at noe må gjøres for å forhindre skulk, når dette (tydeligvis) er et så svært problem blant elever ved videregående at kunnskapsministeren og stortinget ser seg nødt til å innføre en fraværsgrense som rammer alle, og ikke bare kjernen av problemet: Skulkerne.

Jeg forstår hvilken intensjon denne grensen i utgangspunktet skal ha: Senke fraværet på grunn av skulk blant enkelte elever. Og gratulerer, det klarer dere helt sikkert nå.

Det som er så forbanna synd, er å sitte å se på hvor mange ikke-skulkere som må betale prisen.

Deriblant meg.

(Dette blogginnlegget var først skrevet i 2016)

Og nei, det er ikke rasistisk.

Det handler ikke om å ikke godta andre religioner og kulturer. Det handler ikke om å ikke ha et ønske om å integrere flyktninger eller utlendinger som bor her i Norge. Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Da er det jo bare naturlig å kun bruke Norges flagg, flagget som tilhører Norge, som du også er hjertelig velkommen til å bruke selv om du opprinnelig er fra et annet land. Feir gjerne Norges nasjonaldag med oss, men bruk for all del Norges flagg!

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Ville det ikke vært fryktelig rart om nordmenn som er bosatt i USA skulle stå på nasjonaldagen deres og veive med det norske flagget? Ville det ikke vært enda mer rart om nordmennene skulle reagere med å mene at USA er rasistiske, hvis de hadde fått beskjed om at det var fint om de kunne bruke USA sitt flagg på USA sin nasjonaldag?

Jo.

17. Mai er ikke USA sin nasjonaldag. Ei heller Danmarks, Englands, eller Pakistan sin. Det er Norge sin, så hvorfor i alle dager skal vi veive med noe annet enn det norske flagget?

En super 17. Mai ønskes deg og dine ♥

Klikk gjerne på del-knappen under innlegget for å spre blogginnlegget videre!

Jeg advarer mot sterkt innlegg:

I det siste har det dukket opp noen lite hyggelige videoer i Facebook-feeden min. Vel, de er kanskje lite hyggelige – men veldig viktige.

Jeg har fått med meg flere videoer av eldre, pedofile menn – som blir filmet når de blir møtt av en småbarnsfar i 20-årene når de egentlig tror de skal møte mindreårige jenter som de ønsker å ha sex med, det har også vært tilfeller hvor mennene har ønsket å lokke “jenta” til seg.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

 Denne småbarnsfaren jobber for at pedofile skal bli tatt, og lager seg fake bruker på diverse nett-tjenester, og utgir seg for å være (blant annet) en 14 år gammel jente. Han tar ikke initiativ til snakk om kropp og sex i samtalene, men stopper det ikke dersom de eldre mennene han snakker med starter med dette når de sender meldinger til hverandre. Mennene tror den de snakker med er en mindreårig jente, men så er det egentlig en småbarnsfar som har tatt loven i egne hender og som ønsker å få pedofile tatt.

Han gjør det helt tydelig for mennene i den andre enden at han er en 14 år gammel jente. Likevel lar ikke de pedofile alderen stoppe dem – tvert i mot. Og det ender ofte med at de etter hvert spør om de kan møte jenta (Som da egentlig er småbarnsfaren som ønsker å ta pedofile) Men småbarnsfaren tar heller aldri initiativ til å spørre om de skal møtes.

Jeg har fått med meg litt av debatten om hvorvidt det er riktig å skulle offentliggjøre navn på pedofile eller ikke – I kjølvannet av disse sakene. Og jeg har gjort meg opp en mening. 

Politiet uttaler i et intervju med p3.no i forbindelse med denne saken at «Man kan gjerne være lagspiller med politiet, men gjør det da på riktig måte. Gi oss gjerne tips, men å fremprovosere straffbare handlinger – det liker vi ikke.» Sammen med at han mener at småbarnsfaren burde slutte med det han gjør.

Men går det egentlig an å fremprovosere en handling som vi alle vet med sikkerhet at er ulovlig? 

Jeg mener, det er et valg du selv tar, og du vet vel at du ikke kan begå en straffbar handling selv om du blir “provosert” til det. Jeg vet at jeg ikke kan stjele sjokoladen i butikken selv om jeg har veldig lyst på den. Jeg kan ikke si at butikken som selger sjokoladen fremprovoserer at jeg skal begå en straffbar handling ved å stjele den – Bare fordi de gjør den tilgjengelig for meg.

Dessuten har jeg liten tro på at det går an å fremprovosere det faktum at du er pedofil. Det er noe du enten er, eller så er du det ikke. Det er ikke noe sånn “Kan være pedofil dersom en 12 år gammel jente sender deg meldinger” 

Det er ikke sånn at det at du er pedofil plutselig kan dukke opp bare de som snakker til deg sier de riktige ordene og bruker riktige formuleringer over noen meldinger.

At noen, og da spesielt politiet, går ut og sier at de ikke liker det denne småbarnsfaren gjør fordi de mener han fremprovoserer en ulovlig handling, gjør meg derfor ganske forbanna.

Ville ikke du visst det om naboen som ser inn i hagen når barna dine leker der, er en pedofil mann eller ikke? For det er jo det som er så skummelt med pedofile, det kan være hvem som helst. Det kan være naboen din. Det vet vi ikke. Det kan være han snille mannen (Eller damen, for øvrig!) som du med jevne mellomrom møter på nærbutikken når du handler der med barna dine. 

Mange bruker argumentet med at vi ikke skal offentliggjøre navn på pedofile på grunn av at familien deres ikke skal lide for deres grusomheter. Akkurat det er jeg i enig i, men samtidig forstår vel alle oppegående mennesker at det ikke er familien til den pedofile sin feil at den pedofile har gjort forferdelige ting.

Og hvis det faktisk blir aktuelt å offentliggjøre navn i fremtiden, så er det jo faktisk vårt ansvar og ikke minst opp til oss å sørge for at det ikke går utover familien deres, men at fokuset er på gjerningsmennene: De pedofile.

Screenshot tatt av noen av meldingene småbarnsfaren har mottatt etter han utga seg for å være en mindreårig jente.

Bilde er hentet fra: http://p3.no/dokumentar/jakten-pa-barneovergriperne/

Det jeg for øvrig er redd for angående dette, er at hvis det blir reelt å offentliggjøre navn på pedofile i fremtiden, så kan det komme til å misbrukes og det kan helt sikkert skje at noen uskyldige blir offentliggjort. Det er ikke greit, men det er kanskje noe som kan komme til å skje – og det må vi være klar over. Jeg tror derfor det er uhyre viktig at vi sørger for at det er tilstrekkelig med bevis i alle sakene hvor navn skal bli offentliggjort – For å unngå at uskyldige skal bli satt i den forferdelige situasjonen det er å bli offentliggjort med navn for en forbrytelse du ikke har begått – Men og samtidig sørge for at de som er pedofile blir tatt for det.

Verken denne saken eller andre saker er helt sort hvitt – Men jeg synes faktisk at barnas trygghet går foran alt. Alt for å gjøre at barna er så trygge som de mulig kan være, og alt for at vi skal gjøre det vi kan gjøre for å unngå at overgrep på barn skal skje i fremtiden.

Noen av de overgrepene som kan skje i fremtiden, kunne kanskje vært unngått om de offentliggjorde navn. – Det synes jeg er et av de viktigste poengene i denne saken.

Fredrik, Leo og jeg kom nylig hjem fra butikken, og jeg kan vel ikke si annet enn at jeg er ganske overveldet. Godterihyllene var så og si ribbet for alt av godteri, og når jeg sjekket facebook-feeden min på mobilen min når vi kom ut av butikken så jeg at butikken vi var på var langt fra den eneste som var tomme. Jeg leser om folk som kjøper 35 kg med godteri på nyhetssider og butikker som selger flere tonn om dagen. Jeg hadde egentlig ikke forventet noe annet, men jeg synes det er viktig å tenke over noe oppe i disse vilt lave godteri-prisene.

Jeg har selv kjøpt meg godteri, men jeg orker knapt 3 biter før posen ligger i matskuffen vår til Fredrik har tømt den over en lengre periode. Jeg kjøpte 1 kg, og det er nok det altså, men det kunne aldri falle meg inn å hamstre inn flere titalls kilo med godteri eller andre påskevarer. Hvorfor? Spør du kanskje.

Jeg har de som ikke har fullt så mye penger i tankene, og som ser på denne priskrigen som en mulighet til å endelig kunne fylle påskeeggene til barna sine fordi smågodt og godteri generelt er ganske dyrt, og fordi jeg kan se for meg at det ikke er noe de med veldig dårlig råd kan prioritere til vanlig. Og så møter de tomme godteribokser i butikken fordi folk går bananas i godterihyllene og ikke klarer å tenke litt på andre som kanskje vil kjøpe litt godteri de også.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det gjør meg egentlig ganske trist. Jeg skjønner at det er kjempefint å få billige matvarer og å spare penger, men når folk blir så grådige at de river til seg alt de kan og tar med seg maaange kilo med godteri og andre påskevarer slik at det blir helt umulig for andre å få tak i, og da spesielt de som ikke har råd til disse varene til vanlig, da kjenner jeg at jeg reagerer litt. Det er kanskje bare meg, men jeg synes det skal kunne gå an å begrense seg litt. 

Alle skal selvfølgelig kunne benytte seg av tilbudene og de ekstremt lave prisene, men det går alle veier – Hvis du drar med deg 20 kg godteri hjem fordi det er så billig når du ellers fint har råd til å kjøpe deg godteri når det ikke er på tilbud – Så er det faktisk lov å tenke på mammaen med dårlig råd som møter tomme bokser med godteri og som trodde hun endelig kunne kjøpe litt påskegodt til barna sine.

Foto: VG.NO

Hei dere! Nå var det på tide med litt mobilblogging, for første gang. Vi har gått en tur og endte opp på kafé. Det var så utrolig nydelig vær i dag at vi ikke klarte å la være å gå ute en tur! Leo storkoste seg i vognen og synes det er så morsomt å gå tur når det er så mange mennesker i byen. Han elsker jo å møte nye mennesker!

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Vi skal gå litt videre straks før vi setter kursen hjemover. Da blir det lørdag, god mat, og bare slappe av. Det blir godt!

Det er det samme hvert år.

Nå som det nærmer seg jul, kommer også denne gaveprisdebatten tilbake. Den kommer også med jevne mellomrom tilbake i løpet av året med tanke på bursdagsgaver. Det presset på om å kjøpe de fineste julegavene, barnas forventninger og dårlig økonomi blant flere foreldre. Skal foreldrene til barna i en barnehage og på skole lage en regel på hvor mye penger man kan bruke på gaver til hverandre? 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg tenker at det ikke løser noe i seg selv. Det utsetter bare sannheten. Jeg tenker at det må være mye bedre å prøve å lære barna fra tidlig alder at alle ikke har råd til like mye. Både når det kommer til bursdagsgaver, julegaver, mat og klær. Man har forskjellig inntekt, alle har ikke like mye penger, men at man skal sette like stor pris på alle gavene man får, uansett om det er den nyeste cden til Marcus og Martinius, eller om så et hjemmelaget kort.

Det er ikke nødvendig å sette en prisgrense på gaver barna skal gi til hverandre. Da er fokuset allerede på feil sted. Fokuser heller på å lære barna at det faktisk er tanken som teller (uansett hvor klisjeaktig det er) og at gaver ikke handler om det nyeste og beste, men at man vil glede hverandre med å gi noe, uansett om det er lite eller stort, når man har bursdag eller skal feire jul.

Det er ikke barna som legger opp til dette presset om å kjøpe de fineste og kuleste, og dermed også dyreste, julegavene eller presangene til bursdagselskapet til 5-åringen. Det er vi. Foreldrene.

Og som Casa kaos har skrevet tidligere om på sin blogg, “Klart kan barn få brukte gaver!” 

For livet er sånn. Man har forskjellig lønnslipper, og livet er ikke rettferdig, og det kan vi like gjerne lære barna våre først som sist. Ved å «late» som om alle har like god eller dårlig råd ved å sette en prisgrense på gaver, utsetter vi kun å lære barna noe veldig viktig. 

Er jeg den eneste som tenker slik? Hva tenker dere?

Jeg advarer mot sterke bilder.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Foto: Tv2.no

Jeg fant dette på TV 2 nyhetene sin Facebookside i går kveld. Om ikke bildet var nok i seg selv, så var hvert fall kommentarfeltet det.

“Alle bilder trenger ikke vises!” står det så fint, gjentatte ganger i kommentarfeltet. Tv 2 blir sterkt kritisert for å vise bilder som dette. Men hvorfor i alle dager skal vi skjermes for virkeligheten? Deres virkelighet, faktisk. For vi glemmer vel ikke at dette er virkeligheten til disse menneskene, eller?

Jeg håper du ser dette Carl I. Hagen. Her har du lykkejegeren din.

Sov godt i natt.

“You have to understand –

That no one puts their children in a boat, unless the water is safer than the land”

Jeg kjenner at jeg blir fly forbanna når jeg ser enda flere anbefalinger i media fra selvutnevnte bedrevitere og eksperter i alt mulig rart.

Nå har det nemlig kommet frem at eksperter, psykologer, eller hvem enn det er nå, fraråder foreldre fra å kysse barna sine på munnen – fordi det visstnok er for “seksuelt”.

I tillegg til dette, mener også psykologen at dette er forvirrende for barnet, i og med at han også ser mamma og pappa kysse.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg nusser barna mine på munnen når det faller meg naturlig. Når de skal legge seg, eller før jeg drar fra dem på butikken eller ut en tur på kafè. Min eldste tar flere ganger initiativ til det selv for å vise at han er glad i meg. Når han skulle ha lyst til det neste gang.. Skal jeg da svare ham at det kan vi ikke, fordi eksperter mener at det er for seksuelt? Da skal jeg i hvert fall love deg at barnet mitt ville blitt forvirret. Barnet mitt vet jo ikke hva det ordet betyr en gang!

For ikke å snakke om hvordan disse menneskene klarer å se noe seksuelt ut av at noen viser kjærlighet ovenfor sitt eget barn! Snakk om å seksualisere alt så til de grader. Jeg synes det er helt usmakelig å skulle vri det å kysse barna sine på munnen om til å handle om noe seksuelt, når det utelukkende handler om å vise omsorg og kjærlighet.

Det kommer en dag hvor de løper rundt og mye heller vil nusse på kjæresten sin, så mens de enda er små og føler trygghet og kjærlighet av at de får et nuss av mammaen og pappaen sin, ja, da skal i hvert fall mine barn få den omsorgen så lenge de ønsker det.

Det er jo også fryktelig lite vi får gjort til slutt, om vi skal lytte til alle disse ekspertene og psykologene som fraråder både det ene og andre, og ikke minst skifter mening fortere enn jeg skifter sokker. Nei, jeg stemmer for at man gjør det som faller seg mest naturlig, og at man gjør det man synes er mest naturlig for seg selv og sitt barn. Det er helt greit om du synes det er unaturlig og at du ikke vil gjøre det selv, men du kan ikke kreve at andre skal måtte føle det på samme måte. Vi er nemlig ulike.

Det var tydeligvis ikke nok at regjeringen vår sa at vi skulle “se an situasjonen” vedrørende å sende båter til flyktninger nær døden ved middelhavet i april tider i år. Her var det ikke snakk om å hjelpe de som trengte det aller mest, for det var mye mer behagelig å sitte på vår høye hest hjemme i rike Norge for å se på at alle andre, til og med lille Island, hjelpe disse menneskene som var kort tid fra å drukne i middelhavet. Mange gjorde også nettopp det.

Aldri vært noen spesielt stor fan av FRP. Èn ting er innvandringspolitikken deres i seg selv, men på debatten på NRK sto Carl I. Hagen frem med at de ikke vil ta i mot noen flyktninger i nød, flyktninger uten et hjem grunnet krig i hjemlandene deres, fordi de ønsker å holde Norge norsk. Når det er mer betydningsfullt at samfunnet vårt holdes mer norsk enn å redde mennesker i nød, ja, da er det jammen meg lov å tenke sitt.

Tanken om at jeg sitter i sofaen min, hjemme i min store leilighet med et soverom vi ikke en gang bruker, mens flyktninger med gråtende halvnakne babyer dukker opp på nyhetssendingen på tven vår i ingenmannsland og med en vannflaske som største bagasje, den er egentlig bare mildt sagt helt jævlig.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Foto: Aftenposten.no

Jeg fikk (som sagt) med meg denne debatten på NRK for noen dager siden, og da kom det også frem at FRP heller ville hjelpe flyktningene der de er. Vi kan jo selvsagt ikke hjelpe absolutt alle (selv om jeg er HELT for at vi skal hjelpe så mange som mulig!) men jeg kjenner at jeg lurer veldig på hva de tenker om flyktningene som akkurat nå er ute på kantrete båter i middelhavet. Hvordan skal vi hjelpe de der de er?

Er det ikke egentlig om å gjøre å komme seg så fort som overhode ned dit å for å hjelpe de som trenger det som mest?

I går kom det også frem at AP ville hjelpe 10 000 flyktninger til Norge. Jeg synes det er et latterlig lavt tall i forhold til hvor stor plass vi har, hvor mange resurser vi har, og ikke minst: i forhold til hvor mange vi faktisk kan ta inn uten at det får fatale konsekvenser for velferdsstaten og samfunnet vårt. Jeg kjenner at jeg skammer meg litt over at Norge ikke er villig til å gjøre mer. 

“Når vi stopper å være menneskelige, det er da vi har mistet medmenneskeligheten vår”  Og beklager å måtte si det, men den har vi åpenbart mistet for lenge, lenge siden.

(Som dere vet har vi ingen form for Internett hjemme enda, derfor er dette et forhåndskrevet innlegg som jeg skrev i går. Orker ikke beskyldninger for plagiat når jeg helt tydelig vet at dette ikke en gang er skrevet i dag)