Jeg har fått en del forespørsler om å skrive et blogginnlegg om kjærlighetssorg helt fra jeg startet å blogge, og nå føler jeg meg klar for å gjøre det ♥
Jeg har hatt kjærlighetssorg et par ganger. Når det føles ut som verden raser sammen og man gleder seg til å sove fordi man kan få en ørliten pause fra det evige tankekjøret. De som har opplevd kjærlighetssorg selv vet at det føles så bedritent at man helst ikke vil tenke på morgendagen, eller på hvordan man skal komme seg gjennom det som venter.
Sist gang jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, noen år siden nå, lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle gi meg selv så hen til noen igjen. For da jeg hadde kjærlighetssorg var jeg så langt nede som jeg aldri hadde trodd at var mulig, og dit skulle jeg ikke tilbake. For tenk om jeg endte opp med å bli så ødelagt igjen – bare tanken i seg selv, orket jeg rett og slett ikke. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg tror det er problemet mange har, for man ønsker et forhold. Derfor gir man litt av seg selv, men ikke i nærheten av alt.
Man åpner seg opp nok, men ikke så mye at man setter seg selv på spill. Man vil ha noen som holder deg, men du vil ikke at de skal ha muligheten til å såre deg. En kombinasjon som på mange måter ikke går opp, og man må jo på et tidspunkt ta et valg når man vil ha hva det koster, men ikke er villig til å betale for det.
Jeg vet så inderlig godt hvordan det føles å være så ødelagt av kjærlighetssorg, gå ned i vekt for matlysten er ikke-eksisterende, kun være våken og ikke levende, stikkfølelsen i brystet. Likevel gikk jeg inn i et nytt forhold med det som skulle bli mine barns far etter en stund. Det tok lang tid før jeg klarte å gi slipp og la han komme ordentlig inn på meg – og vi hadde jo (i tillegg et bruddet i fjor) en runde med et brudd i oktober 2015 hvor jeg var helt knust, og etter det måtte vi begge bygge opp det vi hadde hatt helt på nytt, steg for steg.
Det er det som er så vanskelig og vondt med kjærlighet også: Det bygges opp over måneder og år, men alt kan rives ned i løpet av sekunder.
Jeg vet at jeg i fremtiden trolig alltid kommer til å være redd for å bli så ødelagt igjen, som det jeg en gang var. Men sannheten er at man aldri har noen garantier. Det er prisen man kan komme til og måtte betale for å elske noen, ikke halvveis, ikke mens man prøver å unngå å bli såret, eller når man holder en viss avstand.
God kveld! Jeg måtte bare skrive enda et lite innlegg til dere selv om det ble nokså sent i dag. Jeg har gjestesnappet hos en konto som heter Mammabanden på Snapchat i dag, og var utrolig koselig at jeg i det hele tatt ble spurt. Veldig takknemlig for det, virkelig! Derfor tok det litt av tiden fra bloggen i dag, naturlig nok – og det er grunnen til at dere først hører noe fra meg nå. Jeg er jo ikke så veldig vant til å snakke på Snapchat enda, men har virkelig gjort så godt jeg kunne♥ Det ligger fortsatt ute en god stund til om du har lyst til å se på dagen min godt dokumentert! Ukens tema er unge foreldre, og i den anledning snakker jeg også litt (les: ganske mye) om det. Tusen takk for meg til alle dere som fulgte med på snappen i dag! Mammabanden er generelt en veldig fin Snapchatkonto som jeg har fulgt lenge på min private Snapchat – null eksponering av barn og fine temaer som tas opp. Anbefales!
Sånn sett bort i fra å bruke dagen på å snappe (haha!) har vi vært på lekeland med barna i dag (holdt dem hjemme fra barnehagen da både Fredrik og jeg hadde fri i dag), helgehandlet, jeg har vært en relativ kjapp tur på kjøpesenter med søstra mi, opp tidlig, jobb med skolearbeid og bak bloggen – og det gjenstår enda en del skolearbeid før jeg kan legge meg. Alt i alt en veldig fin dag, til tross for at jeg har vært stuptrøtt og gledet meg til å legge meg i hele dag. Haha!
DETTE BLOGGINNLEGGET HAR BLITT PUBLISERT TIDLIGERE – POSTES PÅ NYTT TIL GLEDE FOR NYE LESERE♥
Her for noen måneder siden nevnte jeg for Fredrik at vi nesten aldri sier “Jeg elsker deg” til hverandre lenger. Og det var ikke noe dårlig stemning eller at jeg sa det fordi jeg var litt snurt – for det er jo ikke sånn at vi ikke elsker hverandre, men det å si det går veldig lett i glemmeboken. Det har bare dabbet av sånn gradvis. “Alle” selvutnevnte parforhold-eksperter og familieterapauter mener jo at når man ikke sier det så ofte lenger, så er forholdet på vei til å gå under, varsllampene blinker rødt og det er nesten ikke måte på. Selv om jeg er enig i at man bør si det av og til, så blir det liksom glemt oppe i alt annet med barn og en hektisk hverdag. For det er jo en utrolig fin ting å si til noen når man virkelig mener det.
Men Fredrik var helt uenig. “Vi sier det jo til hverandre mange ganger daglig..?” Svarer han som om at han ikke skjønner helt hvor jeg har vært de siste månedene.
“Gjør vi vel” svarer han før han setter seg tilbake i sofaen med Noah i armene og stryker han over den lille tusten av hår han har på det lille hodet sitt.
Jeg ser på han tvilende bort på han før han plutselig fortsetter å snakke:
“Du sier det når du står i nattkjolen og ønsker meg en fin dag på jobb før jeg drar avgårde om morgenen. Når du sender meg melding og forteller meg at du lager livretten min til middag til jeg kommer hjem.
Når du ber meg gå forsiktig fordi det er glatt ute.”
Han tar en liten pause mens han fortsetter å stryke på hodet til den lille gutten vår, før han ser bort på meg. “Og Jeg sier det når jeg maser om hvor fin du er når du akkurat har våknet om morgenen. Når jeg forteller deg at jeg er så heldig som fikk deg som mamma til barna mine. Når jeg sier at du må huske å ta på deg bilbelte”
“Det er så mange forskjellige måter å si det på! Man må bare lytte.”
Før var jeg helt overbevist om at jeg var fordomsfri. Det vet jeg nå at jeg ikke er. Det, til tross for at jeg virkelig ønsker å være det.
Jeg tror alle har fordommer til en viss grad, til og med helt ubevisst. Dessuten spiller det vel kanskje ikke så stor rolle om man har fordommer, så lenge man ikke lar fordommene styre seg?
Jeg tenkte mitt da jeg så andre unge jenter bli gravide og beholde barnet før jeg ble gravid selv. Jeg tenkte at de som beholdt var de som sosiologisk sett hadde mest å tape på en graviditet, at de var de som fullførte graviditeten og ble ung mor. At de hadde lav sosioøkonomisk status, at de var resurssvake og at de hadde manglende ambisjoner og at de aldri ville komme seg noen sted her i livet.
Jeg er ikke spesielt stolt av det, men her tenker jeg at jeg faktisk burde være helt ærlig. Og til tross for at jeg er langt fra stolt over av å tenkt disse tankene, så kan jeg fortsatt forstå hvorfor jeg tenkte at unge mødre “ble der de er”. Fordi det naturlig nok er vanskeligere å ta seg utdannelse når man har barn, enn når man ikke har barn. Forstå meg rett: Utdanning er selvfølgelig ikke alt her i livet, men personlig er det utrolig viktig for meg. Andre jobber seg opp uten utdannelse og klarer seg godt med det, og det er ingenting galt med det, men jeg ønsker å kjøre helt safe, fordi det er en viktig sikkerhet for mine to barn.
Jeg vet at det er mange der ute som tenker at de som dropper ut av videregående eller høyere utdannelse når de har fått barn, har vanskeligere med å komme seg tilbake på skolebenken. Og kanskje ligger det faktisk noe i det også? Man har tross alt et større ansvar utover seg selv, for et bittelite menneske som skal vokse opp. Som vil trenge veldig mye av din energi, og veldig mye av din tid. Jeg har ikke det snev problem med å forstå at mange unge føler at den kabalen, spesielt tidsmessig, ikke vil gå opp.
Dere kan tro jeg møtte meg selv i døren da jeg satt der selv, både veldig ung og gravid. Når jeg tenker tilbake kan jeg til og med huske at jeg synes det var småflaut at jeg plutselig var blitt “en sånn som fikk barn tidlig” – når jeg omsider satt der og ventet barn selv som 16-åring. Å ikke vite om alle andre så meg på samme som jeg ville sett unge mødre tidligere opplevdes vanskelig i starten – men samtidig er jeg helt overbevist om at vi bruker alt for mye energi på å bekymre oss om hva andre tenker, og hva andre synes. Jeg var nødt til å begynne å si til meg selv at jeg må slutte når tankene begynte å vandre til “hva andre kanskje vil synes” for det er ikke alle andre som skal leve med mine valg, men jeg. Og siden jeg vet at det som oftest eller alltid er en grunn bak valgene andre tar, så da må det finnes mange andre som klarer å se det på samme måte med de valgene jeg har tatt.
Det har også blitt antatt utallige ganger at jeg har droppet ut av årene mine på videregående nå. Såpass at jeg nesten er på grensa til lei av å svare at “nei, det har jeg ikke”. Enda jeg fremdeles mangler mitt siste år til høsten igjen. Og når jeg svarer hvilke studier jeg skal videre på når jeg er ferdig, til de som spør om det, kan jeg fremdeles oppleve den “Jaha – hvordan skal du klare det”-holdningen. Jeg bare bryr meg ikke så mye lenger som jeg gjorde før jeg begynte på videregående, fordi jeg er så trygg på hvor hardt jeg jobber og hvilke resultater det vil gi meg.
Jeg fikk høre en gang at jeg hadde flaks nå på skolen, fordi “lærerne var nok ekstra snille med meg siden jeg hadde barn” og at det derfor var enklere for meg å få gode karakterer. Eller bare noe så dumt som at jeg hadde hatt flaks med hvor bra det hadde gått for meg. Det er ikke flaks, det er hardt arbeid. Nettene hvor jeg satt våken for å øve til naturfagprøver, engelskprøver og alt annet vil jeg nok aldri glemme. Det er jeg som har fått meg selv dit jeg er.
Det er ingen tvil om at det er tøft å gå på skolen med barn, og hvem vet hvor mye tøffere det vil bli når jeg kommer på universitetet? Likevel tror jeg ikke bare at dette vil gi meg den utdanningen jeg ønsker meg: jeg tror også at verdien av å ha to foreldre som har jobbet hardt, vil være stor for barna mine.
Fordommen om unge mødre som ikke kommer seg noen vei har jeg nemlig planer om å motbevise.
Ingen fordommer er nyttige eller morsomme. Men særlig ikke de fordommene som finnes på helt urettferdig grunnlag og som rammer alle hardtarbeidende unge foreldre, like mye som de få som ikke er klare for mammarollen i ung alder. Jeg vil faktisk dra den så langt som å si at den er en skam på vegne av alle de foreldrene som klarer å skape et fantastisk liv for sine små, til tross for en litt tidlig og tøff start.
Fordommene vil nok dessverre alltid være der, jeg begynner til og med å bli ganske vant til dem nå, men det skal ikke få stoppe meg fra å være stolt.
Er det en ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, så er det å be og tigge om nominasjoner til bloggpris. Derfor skal jeg ikke gjøre det, for det er rett og slett ikke meg.
Jeg vil heller be dere om å nominere frem den bloggeren som dere synes fortjener en nominasjon i årets prisutdeling for bloggere via lenken jeg vedlegger i dette innlegget som du kan finne HER. Det tar kanskje 30 sekunder å nominere, og vil bety så uendelig mye for den bloggeren som mottar nominasjonen og kanskje til og med prisen. Det er så mange flinke folk i denne bransjen at jeg tror faktisk også at det finnes noe for alle og enhver, og som jeg personlig synes er helt supert.
Vil også si tusen takk til alle leserne mine i året som nå snart faktisk er over, all støtten jeg har mottatt i forbindelse med å legge om bloggen min fra å være en blogg om barna mine og hverdagen som ung mor – til nå å handle om hverdagen min med barna mer i bakgrunnen, meninger og tanker, vegetarisk- samt vegansk mat, og ikke minst hjertesaken min skolegangen min som ung mamma ♥ Utrolig takknemlig er jeg. I dag ligger jeg på 10. plass på blogg.no, etter å ha drevet i 4 år. Hadde aldri vært mulig uten dere som følger meg, gir meg kritikk når det trengs og heier når det trengs.
Dette er et blogginnlegg jeg har kviet meg så til å skrive, men la gå. Jeg skriver dette nå for å få en slutt på dette en gang for alle. Jeg er så lei av å klikke meg inn i blant annet kommentarfeltet mitt å se kommentarer dukke opp om at Fredrik er utro. Det har holdt på nå i 4 år nå, jevnt og trutt, det startet da vi gjorde det slutt i 2015, og nå føler jeg at det er på tide å sette foten ned. Jeg må innrømme at jeg har slettet en del av kommentarene som har gått på dette, mens de har tikket inn i løpet av de siste to årene. Flere lesere har selvsagt lagt merke til dette, og bruker det som argument for at det er sannhet i det, og at jeg prøver å skjule sannheten. Og det er jo ikke akkurat tilfelle, haha!
Fredrik er ikke utro mot meg, selv om det er X antall mennesker som mener at de både snakker med han på Tinder, har sett han på nattklubber med diverse jenter og diverse. Nei, Fredrik satt ikke forrige fredag på nattklubb med deg, han var hjemme med meg og lagde kveldsmat til barna våre. Det blir rett og slett for dumt, og ikke minst utrolig gjennomskuelig.
Det er mange som vil ødelegge for Fredrik og meg tydeligvis, det er ingen god følelse. Jeg angrer overhode ikke på å ha inkludert Fredrik i bloggen fra så og si dag 1, men det kommer med en stor ulempe og dette er en del av den. Jeg vet at jeg ikke er den første bloggeren som opplever dette, da det er svært mange bloggere der ute som lar være å introdusere kjæresten deres på bloggene deres fordi de vet hva som venter. Mange ser ut til å glede seg over å ødelegge for andre, for meg er det helt absurd. Det kommer for øvrig ikke til å skremme meg fra å inkludere Fredrik i mine sosiale medier, fordi han er en stor del av hverdagen min og livet mitt. Alle kommentarer som går på utroskap og Fredrik fremover blir derfor fjernet. Fredrik orker det ikke, og det gjør ikke jeg heller.
Jeg stoler på Fredrik og Fredrik stoler på meg. Det viktigste i et forhold er tillit og det har vi til hverandre. Ingen kommentar kan ødelegge det, så det er ikke derfor jeg velger å fjerne dem fremover. Det handler mer om at man anonymt kan skrive hva man vil på hvilken som helst måte uten at det trenger å få noen konsekvenser. Jeg vil vise at det faktisk ikke er sånn at man kan skrive akkurat hva man vil uten at det får noen følger. Tenk om det var deg som det ble skrevet om? Fredrik har ingen blogg og får ikke forsvart seg. Og jeg vil ikke bruke bloggen min til å forsvare meg og kjæresten min i hvert innlegg, for det er ikke derfor jeg opprettet bloggen. Kommentarene er også å regne som offentlig stoff ettersom alt i kommentarfeltene mine kan leses av hvem som helst. Jeg både håper og tror at andre ville reagert på samme måte om de ble spredd løgner om på offentlige sider. Jeg håper derfor dere kan ha forståelse for valget mitt.
Jeg har sagt det før og sier det igjen: Muligheten til å være anonym, kan bringe frem det verste i folk.
Fredrik og jeg har det veldig fint sammen nå. Vi elsker barna våre og vi elsker hverandre. Ingenting kan forandre det. Vi har skapt oss et liv sammen som vi ikke bare er veldig glad i, men som vi er stolt over å ha skapt oss sammen.
Fremover på bloggen har jeg ikke lyst til å ha noe fokus på negativitet og den slags. Jeg er ikke en negativ person i det hele tatt, som dere faste følgere antakeligvis vet allerede. Jeg elsker livet mitt, familien min, og min evne til å se lyst på ting – og derfor er det den delen jeg vil ha fokus på her.
Jeg håper dere har hatt en god dag, så snakkes vi igjen i morgen ♥
FACEBOOK HER — INSTAGRAM HER — SNAPCHAT: MAMMASOM16
Hva spiser du til jul siden du ikke spiser kjøtt? – Morsomt at dere lurer på dette, jeg hadde nemlig ganske nylig en meningsmåling på Instagram-stories om dere ønsket et blogginnlegg med akkurat det: Inspirasjon og oppskrifter til julemat for veganere- og vegetarianere. Til jul spiser jeg vegansk pinnekjøtt laget på en kjøtterstatning fra merket Oumph! som heter salty and smokey. Jeg marinerer den og steker den, servereres med poteter og kålrotmos – altså det vanlige tilbehøret. Det er så fantastisk godt! Spiser også vegisterkaker (det må dere prøve!) og litt annet. Jeg var ekstremt glad i pinnekjøtt men det har gått så utrolig fint å gi opp den tradisjonelle julematen til fordel for et grønnere alternativ.
Hva synes du om å bruke barna sine i reklame på sosiale medier? – Det har jeg skrevet ganske utfyllende om HER.
Ser du for deg å blogge/drive med sosiale medier resten av livet? – Nei, overhode ikke. Ønsker å ta meg lang utdannelse og bli utdannet jurist eller psykolog, slik jeg har fokus på bloggen nå gjennom skolegangen min. Kunne aldri bare jobbet med bloggen resten av livet – selv om bloggen betyr veldig mye for meg og er en stor del av meg!
Hva er din naturlige hårfarge? – Mørk brun.
Er ny som vegetarianer, og lurer på hvor du får kjøpt den beste vegetarmaten blant fastfood-kjedene? – Nå spør du den rette personen, så dette spørsmålet likte jeg. Haha! Det kommer litt an på hva du liker: Men jeg er personlig veldig glad i Mcdonalds sin vegetarburger (kjøp uten ost og så er den vegansk) samt vegetarnuggetsene deres (selv om de fort kan bli litt mye for min del) Burger King har også en burger som er vegetarisk kalt Halloumi King, den er god. De har også en utrolig god vegansk burger som heter plantebasert whopper eller noe i den duren, veldig lik smak som kjøtt – smakte grillet kjøtt faktisk. Sprøtt! Max hamburger har nok de beste plantebaserte nuggetsene jeg har smakt, samme med vegetarburgeren deres. Så jevnt over vil jeg nok svare Max!
Er Fredrik eller du eldst i forholdet deres? – Fredrik er ett år eldre enn meg da han er født i 97 og jeg i 98. Han har faktisk bursdag første uken i januar! Gleder meg til å stelle i stand bursdagfrokost som jeg gjør hvert år for både han og barna. Det er en hyggelig tradisjon jeg har tatt med meg hjemmefra ♥ Bilder under fra Fredrik sin 21 årsdag, denne bursdagen blir han 23.
Hvordan tjener du penger på bloggingen? – I hovedsak reklamekampanjer jeg gjør for ulike bedrifter i form av et blogginnlegg, instagram-stories, eller en Snapchat-story. Eller en kombinasjon av disse! Tjener også penger på affiliatelenker, bannere på bloggen og klikk. Er veldig selektiv med hvem jeg sier ja til da, så derfor vil dere heller aldri se reklame for mirakelpiller eller annet tull her inne. Jeg tar det veldig seriøst og nekter å lure leserne mine – skjems på vegne av influencere som selger følgerne sine lureri. Har forresten også hørt utallige ganger at bloggere ikke tjener på klikk lenger, det stemmer ikke for min del. Det kommer antakeligvis an på om man har bloggkontrakt eller ikke. Før (i typ 2014-2015) kunne man leve på klikkene i seg selv, men det kan man ikke nå lenger. Så summen man får betalt per klikk har definitivt sunket veldig, mens reklamekampanjer har blitt vanligere og dyrere med årene.
Hvilken farge har Leo i vinterdressen sin fra Reima? – “Dark Yellow”, men på grunn av filteret jeg la på bildet ser den mer kanelbrun ut på bildene. Begge de fargene er så fine da – og jeg heier så på at barna skal få lov til å være med å velge farger helt uavhengig av hva som blir ansett som gutte- og jentefarger. Farger er jo for barna bare lek og moro! Jeg blir så glad over at Fredrik og jeg har klart å lære barna om dette, for de velger til stadighet farger på ting hjemme/klær osv fra hele fargespekteret, og ikke bare blå og grønn. Det synes jeg er så fint!
Har du fått med deg homoterapi-debatten? Hva synes du i så fall? – Jepp, den har jeg fått med meg. Synes det er utrolig morsomt at statsminister Erna Solberg uttaler i første episode av homoterapi at vi “ikke kan være et samfunn som forbyr meninger og ytringer vi ikke liker” da har du jo mistet hovedpoenget fullstendig. Vi er alle enige om at vi ikke skal være et samfunn som forbyr ytringer vi ikke liker. Men vi burde også være enige i at vi burde forby terapi som behandler homofili som en sykdom! Religionsfriheten er som statsministeren vår nevner også et viktig punkt, for alle skal få tro på hva de vil. Men vi kan ikke akseptere at religionsfriheten blir brukt som et argument for å holde fast ved å behandle homofile som nettopp en sykdom.
Du har snakket om at dere skal kjøpe dere noe eget neste år. Kommer dere til å gå for hus eller leilighet? – Leilighet er det vi tenker i første omgang!
Har du noen gang tatt abort? – Nei, det har jeg ikke.
Hvor stor er leiligheten dere har nå? Antall rom? Ser veldig fin ut! – Den er 120 kvm. Er to soverom (guttene deler det største som er veldig stort) Eneste minuset er litt lite bad. Men alt er jo kjempefint da, var nyoppusset da vi flyttet inn i 2015. Elsker å bo i fine Larvik!
Hva ser du mest frem til akkurat nå? – Å kjøpe julegaver til familie og venner står nok øverst på den listen akkurat nå, herregud som jeg gleder meg. Har også noen utrolig morsomme samarbeid som jeg gleder meg uendelig masse til å dele med dere i tiden som kommer! Gleder meg også til å bli helt bra igjen da jeg fremdeles er sengeliggende, det må jo bare nevnes. Hilsen sutrekjerringa. ♥ God søndag videre!
Nå er det offisielt vinter, og sist uke kom også snøen til oss i Larvik! Jeg er ikke sånn veldig begeistret for masse snø og snøkaos når jeg skal gå med guttene til barnehagen tidlig om morgenen, men utover det er det jo faktisk veldig koselig å sitte inne i varmen når det snør ute. Guttene var helt i ekstase da de oppdaget at det snødde en kveld forleden – for en gledelig overraskelse det var for dem! Bare det å våkne opp til at alt var snøkledd utenfor vinduet vårt var visst veldig stas.
Tenk om alle hadde sett like mye glede i de små tingene som det dere gjør.
Ikke nok med det – har jeg også en gledelig overraskelse for dere som leser bloggen min og følger meg! (Dette er ikke reklame, bare så det er sagt) Jeg har en konkurranse jeg satte i gang på Facebook-kontoen min i dag, hvor du kan vinne en valgfri Reima vinterdress! Det er en slik fantastisk god dress som Leo har på seg på bildene over. Søk etter Mammasom16.blogg.no på Facebook eller klikk HER for å komme til konkurransen! ♥
Nå skal vi kose oss og slappe av resten av kvelden. Nyt lørdagskvelden, det skal i hvert fall vi!
God fredag til dere alle! Håper dere har en fin helg hvor enn dere er. Jeg har brukt dagen til å slappe av, betale regninger, og maile med samarbeidspartnere. Har også planlagt en del innhold på bloggen fremover, så med tanke på at jeg faktisk er syk er jeg fornøyd med hva jeg har fått gjort fra sofaen. Dagens dårlige nyheter, for å si det sånn.. Heldigvis har guttene ikke fått lide av at jeg er syk, og de har hatt en strålende dag begge to!
I dag tenkte jeg å dele noen inspirasjonsbilder av favorittmatrettene mine! Jeg har gått ned i vekt i det siste. Ufrivillig. Da jeg har vært i utrolig mye aktivitet, samt vært syk. Jeg roet ned aktivitetsnivået etter jeg ble syk, altså, men like fullt. Går også på medisiner som gjør at jeg blir mett ekstremt fort, og det er jo ikke så veldig heldig det heller. Men sånn er det bare akkurat nå! Heldigvis snart ferdig med medisiner og det gleder jeg meg voldsomt mye til ♥ Jeg er jo syk hele tiden føler jeg, men jeg har faktisk fått sjekket at jeg ikke har noen mangler eller lignende hos legen, som noen av dere lesere tipset meg om. Jeg har vel bare et elendig immunforsvar i kombinasjon med barn som drar med seg mye rart fra barnehagen.. Haha! Prøver å få igjen matlysten ved å se gjennom matbildene jeg har på telefonen min, og da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne dele litt matinspirasjon med dere! Si gjerne i fra om dette er noe dere ønsker at jeg skal gjøre oftere, jeg lager jo utrolig mye mat faktisk.
♥ Veganske kyllingnuggets fra Quorn med hjemmefritert pommes frites, parmesan (bruk vegansk eller vegetarisk) og kruspersille
♥ Favorittsalat med pannestekte kidneybønner, søte cherrytomater, mais, ovnsstekte potetbiter og spinatmix
♥ Fantastisk Beyond-burger i briochebrød med tomat, vegansk cheddar, og hjemmelagde fløtegratinerte poteter (bytt ut fløte med gryr, og eventuelt vegansk ost i oppskrifter på fløtegratinerte poteter – SÅ enkelt!)
♥ Vegansk kyllingsalat med “like chicken”-biter, isbergsalat, rødløk, paprika, ruccola, pastaskjell og stekt marinert sopp!
♥ Verdens beste hjemmelagde tomatsuppe med ovnsstekte kikerter krydret med paprika, salt og pepper
♥ Stekt nudler i soyasaus med revet gulrot, stekt løk, sopp og brokkoli (ikke med på bildet) toppet med persille
♥ Favorittsalat med ovnsstekt brokkoli, stekte kidneybønner, avokado med hvitløks- og paprikakrydder, kinakål, vegansk fetaost, og tomatbiter
Det var alle matbildene for denne gang! Vil også få takke for alle koselige meldinger etter dagens instastories på Instagram (@Mammasom16) Å dele ting med dere er en sann fryd når man møter så mye støtte. Tusen takk, kjære blogglesere! Nå blir det hjemmelaget pizza og så rett i seng. Nyt helgen deres så mye dere kan, så snakkes vi snart igjen.
Tenk at jeg skulle bli en bestemor i en alder av 40. Og 42.
Litt tidligere enn jeg hadde trodd..til to velskapte, aldeles fantastiske velskapte små menneskee. Som plutselig tar opp mye av min tid, noen jeg setter av tid til, og vil være mye sammen med.
Jeg var overhodet ikke forberedt, ingenting av alt jeg har opplevd siden jeg ble bestemor, har jeg kunne vært forberedt på.
Ved startstreken, når min mellomste datter ble gravid, var vi vel alle like overrasket.
Overrasket er en mild betegnelse.
Jeg var der, før Leo var i mammaens mage, før noen tenkte at der skulle et lite menneske vokse, bli valgt til å leve i vår verden, få lov til å vokse frem.
Jeg skal være ærlig, det kom som et sjokk! Et gedigent, enormt, et realt sjokk!
Men jeg er en mor, tross alt- men dog, kanskje en litt utradisjonell mor.
Jeg har ofte hatt høyrøstede meninger, jeg har ønsket for mine barn at de skal være fordomsfrie, at de skal forstå og leve etter det de tror på, og, ikke minst, kan leve med seg selv etter det.
Jeg har vært tydelig på dette, for alle mine tre døtre.
Jeg har altfor ofte bedt dem dømme selv, kjenne på hva de har tenkt og opplevd, prøvd selv, hva de har klart, hva de har mestret, hva de deretter har opplevd på grunnlag av dette.
Men, når min 16 år unge datter fikk beskjed om, mens jeg satt der på legekontoret sammen med henne, at hun var gravid.. Da var ikke ting så enkelt som jeg trodde.
Jeg ble satt ut.
Ikke fordi jeg var redd for hva hun valgte- heller fordi hva jeg trodde hva alle andre fortalte henne hva hun burde gjøre.
Hvilket valg kom hun til å ta? Og på hvilket grunnlag?
Jeg hadde et håp om at hun tok en avgjørelse på grunnlag av hva hun trodde på og mente var riktig. For seg selv.
Jeg kunne ikke gjøre noe med hennes valg.
Jeg kunne være der, jeg kunne være hennes tenkeboks, jeg kunne være den som støttet- uansett utfall av hennes valg.
Jeg kunne bare håpe på at hun gjorde det riktige valget, for seg selv.
Og det klarte denne standhaftige jenta, helt på egenhånd. Så sterk, så inderlig som jeg kjente henne- hun ville ta et riktig valget, det visste jeg.
Vi satt på Tønsberg sykehus, ventet på et et nyfødt barn som skulle bli trillet ut fra operasjonsstua, der min lille Jessica noen timer før hadde blitt trillet inn.
Et morshjerte har ingen begrensninger, og det kjentes nå.
Det var vonde mengder tid, hjertet hadde mer enn nok med å holde seg selv i gang.
Så åpnet døra seg, endelig! Fredrik kom trillende ut av den sotede døra, med sin sønn.
Det var så stort, så vakkert, at jeg hadde mer enn nok med å begrense meg selv, til tårene tok meg.. Så vakkert, en far var han plutselig, en som hadde et så stort ansvar utover seg selv.
Og som han grep det..aldri har jeg sett et menneske ta et sånt ansvar, og det var litt rart, men så naturlig for denne unge, nylige far.
I denne så fantastisk velskapte gutten, som var mitt barnebarn, så jeg også Jessica- som når hun var nyfødt, så like de var. Dette så perfekte mennesket, som ville slå alle hjerter ut.
Har jeg glemt det viktigste, Jessica og Fredrik, å fortelle dere hvor fantastiske foreldre dere er?!
Ja, det har jeg nok. Men det er dere- de beste Leo og Noah kunne få♥
