Hei dere! Nå har jeg fått mange spørsmål om jeg kan ha en spørsmålsrunde snart, så nå tenkte jeg at det passet greit å starte den i dag!
Dere kan stille spørsmål om graviditeten, Leo, familie, oss, – Ja, hva som helst egentlig! Flere av dere har ønsket at jeg skulle ha en videoblogg også, og da kunne det jo vært fint å svare dere på video – endelig! Det har dere også ventet på.
God klem, håper dere spør om det dere måtte lure på!
I dag har jeg bestilt time til privat ultralyd!
Leo på ultralyd sist i uke 19.
Dagen er i slutten av April og da er jeg 16 uker og 1 dag gravid, så jeg håper virkelig at bildene blir bra og at vi får sjekket at alt står bra til med den lille i magen! Det er jo selvfølgelig det viktigste. Jeg merker at denne gangen er jeg mye mer bekymret for at alt er bra, enn jeg var sist gang. Vi kommer til å spørre om de kan skrive ned kjønnet på en lapp som vi kan ta med oss hjem. Så kan vi se på den når vi vil, eventuelt ikke se på den!
Fredrik ville nemlig at vi skulle gjøre det «på den ordentlige måten» slik han mener det sånn vi gjorde det sist, med at vi venter å få vite kjønn til den ordinære ultralyden som alle gravide blir innkalt på. Men jeg kjenner at siden jeg bekymrer meg litt for at alt er bra, samt at jeg er veldig spent på kjønnet til den lille, så drar vi i hvert fall på denne ekstra ultralyden og får skrevet ned kjønnet på en lapp, så får vi se ♥
Gleder meg!!
Herregud, jeg har snart gått gravid i 100 dager allerede. Utrolig rart og morsomt på samme tid! 91 dager har jeg gått gravid nå, og det er 192 dager igjen av svangerskapet.
Formen min er fortsatt veldig bra! Jeg føler meg egentlig ikke så veldig gravid en gang, til tross for at jeg har hatt bekkenløsning. Den kan være ganske ille noen dager, men jeg har dager som går helt fint også – så det er deilig. Ellers er det bare fødeangsten som river meg ned, fysisk sett er jo alt bra – og det vet jeg å sette pris på.
Har ikke jeg verdens flotteste gutt som er SÅ klin lik pappaen sin så vet ikke jeg altså!
Jeg er ganske trøtt, men jeg har alltid vært trøtt uansett hvor mye jeg sover, så det er liksom ikke en så veldig stor forskjell egentlig fra før jeg ble gravid igjen. Merker derimot at jeg tar veldig lett til tårene og at jeg er, i følge Fredrik, veldig hormonell. Men han tar selvfølgelig feil 😉 Haha, neida!
Bare 27 uker igjen. Okei, “Bare” er det vel kanskje ikke – men jeg husker hvor fort sist svangerskap fløy forbi så jeg skal kose meg med lillemagen enn så lenge!
Jeg tenkte bare å teste litt med kjerringråd jeg fant på nett om hvilket kjønn babyen i magen er! Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg gjorde akkurat dette på bloggen når jeg var gravid sist også, og det innlegget kan dere lese HER ♥ Det morsomme er jo at jeg ser at jeg skrev sist svangerskap at jeg hadde en magefølelse på at det ble jente, akkurat som jeg har denne gangen også!
Har den vordende mormoren grått hår, er en gutt i vente. Har hun ikke grånet enda, eller farger håret, blir det en jente.
= Jente!
Slipper du unna timene over doskålen tidlig i svangerskapet, skal det tyde på at en gutt er i vente. Er du derimot veldig kvalm, venter du en jente.
= Morsomt akkurat dette. Veldig kvalm sist og det var gutt, ikke kvalm denne gangen og da skal det bety gutt det også?
Vokser ikke brystene særlig, ventes en gutt. Er det dramatiske endringer, blir det en jente.
= Jente! Endte med bh-størrelse Dolly Parton sist (som tydeligvis også skulle tyde på jente?) og det ser ikke ut til at denne gangen blir noe annerledes.
Er mor fysen på salt eller sur mat, skal det tyde på gutt. Er det søt mat og gjerne godteri på topp, ventes en jente. Foretrekker du kjøtt og ost, skal også dette være tegn på gutt, mens frukt skal tyde på jente.
= Jente! Har helt avsmak på kjøtt men hiver inn på druer og mango.
Er mor bekymret under svangerskapet, ventes en gutt. Er hun rolig og avslappet, blir det en jente.
= Gutt!
Har du en høy, stram kul på magen, ligger det en gutt der inne, men dersom magen derimot er lavere og bredere, er det nok større odds for at det kommer en jente.
= Litt vanskelig å svare på da magen ikke er så veldig stor enda, men foreløpig er den lav (men det er jo alle i starten, vel?)
Dersom mors alder ved unnfangelsen og måneden unnfangelsen fant sted til sammen utgjør et partall, ventes en gutt. Motsatt for jente.
= Gutt!
Er føttene kaldere nå som du er gravid, venter du en gutt, er det ikke noen endring, er det en jente.
= Ingen endring, jente!
Om du får kviser, fett hår og føler at du generelt ser verre ut som gravid enn ellers, sier mange gamle koner at dette tyder på jente, for jentebabyer “stjeler” mors skjønnhet. Går du derimot gravid med en gutt, ser du derimot mer strålende ut enn noensinne, med hud som gløder og hår som både blir lengre og mer skinnende enn før.
= Denne var også litt morsom. Sist gang følte jeg meg helt elendig utseendemessig, følte alltid at jeg hadde fett hår og at jeg ikke så ut som meg selv nesten noen gang, følte meg rett ut stygg. Da var det gutt, selv om det står at dette tyder på jente. Denne gange føler jeg meg veldig fin utseendemessig, føler håret mitt har vokst og at jeg ser fin ut, og da skal det tyde på gutt? Haha!
Kinesisk fødselskart:
Her er jeg faktisk for ung for å til å sjekke siden de kun har fra 18 år og oppover, men hvis jeg skal regne med det som er nærmest min alder, det yngste (altså 18 år) så er denne babyen en jente. Dette fødselskartet stemmer i hvert fall med kjønnet til Leo, så hvem vet? Jeg er jo 18 når babyen blir født!
Man kan nok ikke stole helt på disse kjerringrådene, men det er jo morsomt å teste likevel!
Klem!
Mange har lurt på når jeg har termin, og egentlig tenkte jeg å holde det hemmelig en stund til fordi det føles litt.. Personlig? Jeg vet ikke. Jeg delte den jo sist uten problemer eller tanker rundt det i det hele tatt, men denne gangen føltes det litt annerledes. Men jeg har fått så mange spørsmål og siden jeg allerede har skrevet til dere at termin er omkring midten av oktober uten å egentlig tenke meg om, så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre den nå!
Leo var jo en liten vårbaby, så nå får vi altså en høstbaby – Nærmere forklart en oktoberbaby! Termindatoen jeg har fått beskjed om foreløpig er 15 okt♥ber!
Er jeg fryktelig hårsår om jeg reagerer litt på å høre ting som dette? Mulig. Det er kanskje fordi jeg vet hvor mye jeg har slitt med fødeangsten min, til og med når jeg ikke har vært gravid en gang.
Jeg vil bare ta opp dette før jeg kommer til å la det ligge resten av svangerskapet. Jeg kan helt sikkert svare dere på kommentarer vedrørende dette, men jeg orker ikke å kritiseres for å ha fødeangst som jeg ikke kan noe for, og derfor vil jeg ikke legge unødig mye fokus på dette i tiden fremover.
Mange har lurt på hvorfor jeg hadde keisersnitt, og har fortalt meg at «Du har jo ikke medisinsk grunnlag for å få keisersnitt?!»
Jo, det er akkurat det jeg har. Jeg fikk bekreftet (på papiret) at jeg hadde ekstrem fødselsangst fra både psykolog, jordmor jeg var på samtale med under så og si hele forrige svangerskap ved Tønsberg sykehus, og overlegen ved samme sykehus, som hadde siste ordet i avgjørelsen. Det er hele grunnen til at jeg fikk planlagt keisersnitt sist gang. Hadde det ikke vært medisinsk nødvendig for meg å ha keisersnitt sist, så tror jeg nok neppe at overlegen ved Tønsberg sykehus ville sørget for at jeg fikk det.
Og denne gangen er det ikke noe bedre, snarere tvert i mot. Derfor vil jeg tro at jeg også denne gangen kommer til å få det på papiret at jeg har ekstremt fødeangst, det vil i hvert fall virke logisk når jeg foreløpig sliter mer med dette denne gangen enn sist, og at jeg da fikk bekreftet det som medisinsk grunn.
Jeg vet ikke hvor strenge de er når det kommer til det å innvilge planlagte keisersnitt på andre sykehus i Norge, men jordmødrene ved Tønsberg sykehus var klare på, fra første samtale jeg hadde med dem, om at de var strenge på å innvilge dette. Jeg har i ettertid lest på nett og skjønt det slik at de er et av Norges strengeste sykehus på å innvilge planlagte keisersnitt.
Jeg har hatt totalt søvnløse netter, og grusomme mareritt. Det har jeg fortsatt. Til og med når jeg ikke var gravid, fra tiden etter Leo ble født og helt til nå, har jeg med jevne mellomrom hatt grusomme mareritt og en redsel som er helt uforklarlig grusom og som treffer meg hardt. Hver dag under graviditetene. Dette vet Fredrik alt om som har måtte trøste meg utallige ganger på natten, og også på dagtid. Den har åpenbart blitt verre nå som jeg er gravid igjen, og jeg håper jeg får hjelp som sist. For jeg vil gjerne ta i mot hjelp. Men står jeg i uke 30 i svangerskapet og sliter like mye som jeg gjør nå, så ville det ødelagt meg psykisk om noen prøvde å tvinge meg til å føde naturlig. Og jeg håper ikke at noen ønsker at jeg skal tvinges gjennom noe jeg sliter så innmari forferdelig med.
Det overskygget gleden min over svangerskapet sist, og jeg gråt daglig og av og til fikk jeg helt panikk. Uansett om det var på dagtid eller natten. Det er helt forferdelig.
Jeg ønsker ikke å gjennomgå et slikt svangerskap enda en gang, hvor jeg må gå og være redd konstant. Jeg håper og ber til Gud om at jeg ikke må det, og at vi finner en god løsning for meg. Jeg vil gjerne ta i mot hjelp, men jeg kan ikke gå hele svangerskapet slik som dette. Det kan jeg rett og slett ikke.
Det føles veldig intimt og personlig å dele hvordan dette har vært for meg, både i sist svangerskap og hittil i dette – men jeg tror det er viktig at jeg forklarer så nært som jeg føler er greit hvordan jeg har opplevd dette, slik at dere som ikke har opplevd å ha fødeangst kan ha størst mulighet for å forstå hvordan dette har påvirket meg og hvordan det har vært.
Nei, keisersnitt er kanskje ikke kuren for fødeangst. Men når man har en så ekstrem fødeangst som jeg, og som jeg jobbet med hele sist svangerskap (Og som jeg gjerne gjør dette svangerskapet også, det er ikke det) så nekter jeg å tro at det vil føre noe godt med seg at noen skal fysisk tvinge meg til å føde naturlig om det viser seg at jeg sliter like ekstremt mye senere i svangerskapet som jeg gjør nå. Det ville vært så traumatisk og grusomt for meg at jeg har ikke ord som strekker til. Jeg kjenner at jeg klarer nesten ikke å skrive om det.
Tror du ikke at det finnes noe som heter fødeangst? Søk det opp. Snakk med en psykolog.
Mener du at man bare må “ta seg sammen” og føde naturlig? Da er det lurt å tenke litt på hvorfor det er slik at man kan få keisersnitt innvilget i utgangspunktet grunnet fødeangst. For et keisersnitt er på ingen måte “bare bare” det heller.
Og ved mindre du sitter i min kropp og kjenner hvordan jeg har det, eller bruker mye av din tid på å snakke med meg personlig om hvordan jeg har det med tanke på fødeangsten, så synes jeg ikke du skal uttale deg om at du synes det er best at jeg føder naturlig heller.
At vi skal få oppleve å bli foreldre enda en gang. At vi skal få en nytt familiemedlem som skal være søsteren eller broren til Leo. Som skal vokse opp med Leo og tilbringe så mye tid i fremtiden med ham. Som skal være like liten som det Leo en gang var, og som skal gjennom alle de stadiene og milepælene som storebroren sin har vært gjennom.
Det er ingenting som kan beskrive det å bli mamma, før man har opplevd det selv. Det er den største gaven jeg har fått i livet mitt, å få være mamma, og nå skal jeg få oppleve den gaven nok en gang. Selv om det ikke i utgangspunktet var ønsket eller skjedde på et særlig heldig tidspunkt i livet mitt, så føler jeg meg fortsatt veldig heldig.
Selv om jeg vet hva som kommer til å skje, og selv om jeg allerede har gått gjennom dette en gang tidligere, så føles det på en eller annen måte ganske nytt likevel.
Snart 13 uker på vei!
Det føles bare så surrealistisk at den lille gutten vår som akkurat har rukket å bli ett år, skal bli storebror for en baby. Vår baby!
Hei dere!
Nå ligger jeg på sofaen og jeg blir nok liggende her resten av dagen også. Har skikkelig bekkenløsning (Visste ikke at det i det hele tatt gikk an så tidlig i svangerskapet?) Trodde ikke det var mulig før senere? Men ja ja, lite å gjøre med og det hjelper hvert fall ikke å klage. Jeg får gjøre det beste ut av det og ta det helt med ro!
Kan jo i det minste fortelle dere litt om hva som skjer nå fremover. I morgen skal jeg på helsestasjonen med Leo for kontroll hos legen som ikke var tilgjengelig når vi var på ettårskontroll med ham sist uke. Han veier forresten 10,3 kg nå! Så stor gutt! Alltid like koselig å dra på helsestasjonen, de er så dyktige og hjelpsomme og jeg er så sinnssykt fornøyd med jobben både helsesøsteren vår gjør, men også de andre som jobber der som alltid er i godt humør og så hyggelige.
Og på fredagen skal jeg på min aller første jordmortime, eller svangerskapskontroll som det egentlig heter. Det blir veldig spennende det og!
I tillegg skal vi prøve å få inn Leo på noen besøksturer i barnehagen i tiden fremover nå, slik at det blir lettere for han å begynne fast til høsten, og fordi han er en ekstremt aktiv liten gutt med MYE energi, som vi ser kan ha godt av å leke litt med andre små i barnehagen kanskje et par timer noen dager i uken. Vi skal starte forsiktig og se hvordan det går, og for det kan jo hende at det er lurt at han er vant til å være litt borte fra mammaen og pappaen sin slik at vi ikke må starte helt på “nytt” med barnehage til høsten når vi har fått en nyfødt i hus. Det kan jo være en fordel!
Utover det blir det bestilling av privat ultralyd snart, så det er mye morsomt som vi ser frem til nå. Det gleder meg veldig, spesielt nå som jeg ligger her og føler meg ganske hjelpeløs! ♥
Noen ganger tar sjokket meg skikkelig igjen, og jeg sitter plutselig med en skikkelig klump i magen. Tok jeg det rette valget ved å beholde den lille i magen? Kommer Fredrik og jeg til å holde sammen? Hvor lenge vil denne graviditeten utsette utdanningen min?
Jeg vet at jeg aldri hadde blitt 100% sikker på valget mitt, og det var jeg heller ikke sist gang. Når jeg tok valget stilte jeg ikke meg selv spørsmål om hva jeg hadde mest lyst til, men hva jeg hadde minst lyst til. Hadde jeg minst lyst til å gjennomføre en abort? Ja, okei, da måtte jeg velge det motsatte av det.
Jeg er en sånn person som liker å ha kontroll. Det å ikke vite er noe av det verste jeg vet, men jeg må bare innfinne meg med at livet er sånn. Av og til vet man ikke, og det er det ingenting man kan gjøre noe med uansett. Man må bare akseptere det først som sist. Jeg vet ikke om babyen er en kolikkbaby og at det vil bli så slitsomt at jeg ikke vil få tatt et par fag som privatist til høsten – men jeg er veldig klar på at jeg skal få tatt meg en utdannelse likevel, om jeg så ikke får begynt til høsten. Selvfølgelig må det prioriteres. Men akkurat nå kommer barna først.
Jeg vet ikke om det vil bli så tøft at Fredrik og jeg går fra hverandre. Selv om vi selvfølgelig skal gjøre alt vi kan for å få det til å gå.
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje i fremtiden, og selv om det av og til gjør at jeg får en skikkelig klump i magen, så har jeg klart å akseptere at sånn er det bare.
Men jeg vet at uansett hvordan det blir, så kommer det til å gå bra.
Og samtidig er det litt betryggende å vite at jeg aldri har hørt om noen som angrer på å ha prioritert barna sine.
Når vi fant ut at Jessica var gravid igjen så fikk jeg sjokk som jeg gjorde sist men nå begynner vi begge å forstå hva som skjer selv om vi er ganske sjokka nå og.
Vi hadde aldri sett for oss at det skulle skje igjen!!
men Jessica og jeg så ikke for oss at kunne skje sist gang heller, men fordetom gikk alt bra.
Jeg gleda meg ikke i starten sist når jessica ble gravid akkurat, jeg var så sykt redd og bekymra for hva alt som skulle skje. men vi gjør det beste ut av det nå som vi gjorde sist.
jeg vil at vi skal ha familien samlet og at vi klarer det sammen og jessica og jeg er enig om det!
nå skal vi ta ting med ro mot sommeren og bare slappe av og kose oss med Leo. Og jeg gleder meg til å få vite kjønnet på babyen i slutten av April 🙂 Jessica tror det er jente og jeg tror det er gutt, så det blir sykt gøy å se.
