DEN VERSTE FØLELSEN SOM FINNES!

Jeg har tatt mye tog og buss med barna siden de kom til verden hvor jeg har opplevd litt av hvert: og i går startet det en diskusjon i kommentarfeltet mitt om noe jeg har tenkt ganske mye på siden jeg gjorde det for første gang. Nemlig barn som er urolige på tog, buss, trikk og fly.

Vi har sikkert alle vært der. Du sitter på bussen, toget eller trikken – og plutselig hører du et barn hyler, skriker eller trasser.

Før jeg fikk barn så vet jeg hva jeg tenkte. Jeg ble irritert. Det er flaut å innrømme, men jeg ble irritert av trassete barn og babyer som hylte. Jeg liker å tro at jeg ikke visste bedre – og det gjorde jeg nok heller ikke.

I dag vet at jeg babyer ikke gråter fordi de er små demoner som ønsker å gjøre livet ditt surt, men fordi det er babyens måte å si ifra på – det, til tross for at man kanskje ikke alltid kan løse det sporenstreks slik at barnet roer seg tvert. Babyer kan gråte av mange ulike grunner. Kanskje er det at de ikke er helt i form, kanskje er det at de er overstimulert, kanskje er det at de har mageknip, kanskje er de overtrøtte.

I dag vet jeg at man ikke alltid kan styre når 3-åringen skal begynne å trasse, selv om det er på bussen og man gjør sitt aller beste for å avlede og sette en stopper for det.

I dag vet jeg at å være foreldre er slitsomt. Og det kan tidvis tære på. Det at alle ikke mener at det tærer på, betyr ikke at jeg lyver når jeg sier at det kan tære på. Det kan kanskje bety at man har opplevd å ha veldig ulike barn. Noen barn krever mer enn andre, noen barn trasser mer enn andre, og noen barn sover natten gjennom fra de er 3 måneder gamle og er rolige så det holder.

Hva med om vi begynner å tenke at mødre som ikke griper ordentlig inn når barnet trasser på toget, ikke egentlig er giddalause, dårlige mødre (eller fedre) – men at de er utslitte og er nødt til å ta dette toget hjem? Hva om de har en liten baby hjemme som gråter natt og dag, og ikke orker å ta kampen akkurat nå fordi da mister de besinnelsen. Hva om de går gjennom en skillsmisse. Hva om vi begynner å se på andre grunner til at foreldre gjør som de gjør, uten å stemple dem som dårlige foreldre når vi ikke en gang kjenner dem?

Jovisst kan det være slitsomt å høre på babygråt over lengre tid når man er stuet sammen med et knippe andre mennesker på et såpass begrenset område som hva en buss og et tog kan være. Det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg vil fortelle deg som irriterer deg over dette en ting. Vi foreldre ønsker heller ikke at barnet vårt skal trasse, gråte eller hyle.

Jeg hadde en grusom togtur med sønnen min en gang, som jeg enda får helt vondt inni meg av å tenke tilbake på. I fjor en gang da Noah var omkring 5 måneder gammel, skulle vi ta toget til Gjøvik. Noah gråt konstant i en time, jeg gjorde alt jeg kunne for å roe han ned, og folk begynte å stirre og hviske. Gutten min hadde trolig voldsomt vondt i magen, men ingenting hjalp. Jeg bysset, trøstet, forsøkte å amme, og vugge han i vognen sin. Jeg masserte til og med, samt strøk på han, og gjorde alt i min makt.

Jeg glemmer ikke den følelsen jeg satt med da jeg kjente tårene presse på i øynene mine. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på.

Etter en liten stund kom det en dame bort til meg og hun sa: Hei du – så lei seg babyen din er da, kan jeg hjelpe med noe? Hva som helst?

Og akkurat da betydde det så utrolig mye for meg. Hun fortalte meg at hun jobbet på barselavdelingen på sykehuset og hadde gjort det i mange år, og hun hjalp meg på et mirakuløst vis å roe babyen min ned. Gutten min ble nok ekstra stresset fordi jeg synes situasjonen var så utrolig ubehagelig – for når mamma er stresset, så påvirker det også gjerne barnet. Det i tillegg til hvor utrolig vondt det er å ikke få hjulpet barnet ditt når du ser at jenta eller gutten din har det så vondt og ikke stopper å gråte.

Hadde det vært lettere å roe han ned om jeg ikke hadde blitt så stresset av hvor ubehagelig situasjonen var, når folk stirret og viste tydelig tegn til at det var slitsomt å høre på? Og hadde det vært enklere for meg å håndtere det om medpassasjerer ikke hadde vist disse tegnene, slik at situasjonen bare ble enda mer ubehagelig og stressende å være i enn den allerede var?

Hva om vi prøver å tenke mer som denne superkoselige damen, som istedet for å sitte og irritere seg i setet sitt over den hysteriske gråten til sønnen min, som for øvrig ikke hjelper det spor, strakk ut en hånd og spurte hva hun kunne gjøre for å bedre situasjonen? For å hjelpe, slik at alle får det bedre?

Vi har alle like stor rett til å være på kollektiv transport. Og jeg irettesetter alltid barna mine, dersom de gjør noe som jeg tror at kan være forstyrrende eller til plage for andre medpassasjerer når jeg reiser kollektivt. For når vi lever i et samfunn sammen, så er vi nødt til å ta hensyn til hverandre også på tog som alle andre steder – og jeg er klar over at alle verken er vant til eller er veldig glade i barn. Og det er helt greit.

Men det minste vi kan forvente av hverandre når vi sitter på et så fullstappet tog, buss eller trikk at vi nesten sitter på fanget til sidemannen, er å vise hverandre forståelse. Og det bør vi pokker meg også klare.

SANNHETEN OM MAMMALIVET

I dag har jeg dårlig samvittighet fordi jeg var så utslitt i natt ettersom det var den andre natten på få dager at 1-åringen bare gråt og ikke ville sove før morgengry. Og jeg er så sliten. Enda. Helt hinsides sliten!

Jeg har venninner som ikke blir så slitne som meg, som står opp etter våkennetter med et smil, som lager seg en kopp kaffe mens de plystrer og som tåler disse nettene imponerende bra. Gjør det at de er en bedre mamma enn meg av den grunn? Nei.

Leiligheten vår er ofte helt kaotisk, med klær og leker over alt. I senga, på spisestuen, på badet. You name it! Soverommene våre er et kapittel for seg selv, og det er sjeldent helt ryddig her. Jeg kjenner flere mødre som alltid har det strøkent hjemme hos seg, det til tross for at de til og med har ett eller flere barn enn meg selv. Er de bedre og mer suksessfulle mødre enn meg? Nei, det er de ikke.

Helt siden jeg fikk barna mine, har jeg vært opptatt av å lage hjemmelaget mat, og vi spiser sjeldent Toro. Barna mine får hjemmelaget havregrynsgrøt til kveldsmat nesten hver kveld i tillegg til hjemmelaget middag. Gjør det meg til en bedre mamma enn mammaen som serverer helfabrikat og Toro? Nei!

Jeg ammer. Er jeg en bedre mamma enn de som ikke ammer? Nei. Keisersnitt hadde jeg også med barna mine, er jeg en dårligere mamma av den grunn? Er de som har tatt epidural under fødselen sin en dårligere mamma av den grunn? Er det kun de som har født vanlig helt uten noen typer smertelindrende i det hele tatt, som kan skryte på seg å være en god mamma og superkvinne? Nei, for ingen av oss er bedre enn den andre!

Jeg er veldig streng med tanke på å ikke gi barna mine mye sukker eller godteri. Jeg har venner som gir barna lørdagsgodt hver lørdag og som generelt har et mer avslappet forhold til sukker. Er noen av oss bedre enn den andre? Nei!

Hva med de økologiske, BPA-frie, E-stoff-frie, mødrene som gror egne ikke-sprøytede grønnsaker i bakgården sin? Er de bedre mødre enn oss?

Nei!

Hva med mødrene som alltid henter først i barnehagen? Er de bedre enn mødrene som henter sent? Nope! Hva med å, Gud forby, sende barna sine i barnehagen et par dager romjulen, da? Gjør det deg til en dårligere mamma enn om du ikke gjør det?

NEI!

Hva med oss mødre som velger å gå hjemme med barna våre ett ekstra år, før vi begynner på jobb igjen eller studier? Er vi dårligere enn de som går tilbake i jobb etter endt permisjonstid? Nei!

Motsatt da?

Fortsatt nei!

Vi som er sammen med barnefar er ikke bedre enn single alenemødre. Jeg som sukkerfri-tilhenger er ikke noe bedre enn mammaen som sender med sjokoladepålegg til sønnen sin noen dager i barnehagen, og hun er ikke noe bedre enn meg.

Hvis vi slutter å sette hverandre i bås, så innser vi kanskje at vi egentlig er ganske like når alt kommer til alt. Vi gjør alle så godt vi kan. Hva med å være litt grei? Hva med å tenke at vi alle er mødre og at vi bare vil det beste for barna våre.

Det samme gjelder selvsagt for fedre, men de har utrolig nok ikke den samme tendensen til å kritisere hverandre selv om de er ulike.

Hva med at vi begynner å tenke at mammalivet kan være tøft nok i seg selv, uten at vi trenger å dra hverandre ned i tillegg?

BARNA ER KLARE TIL JUL

God kveld! I dag tenkte jeg å vise dere noe jeg har gledet meg til å vise dere: Nemlig juleantrekkene til guttene mine. Det er så koselig å finne frem hva de skal ha på seg på julaften, og desember de siste to årene har jeg vist dere juleantrekkene deres, så i år blir intet unntak. Det er jo nesten blitt en slags liten tradisjon for bloggen, og kanskje et lite inspirasjonsinnlegg for dere som har små gutter selv ♥ 

I år som i fjor prøvde jeg å kjøpe minst mulig, og finne mest mulig klær her hjemme som vi kunne bruke. Det fordi jeg helst vil kjøpe så lite som mulig av klær når de har så mye – en annen ting blir selvsagt med ting de oppriktig trenger av klær. En ordentlig finskjorte til Leo var for øvrig noe han trengte nå, så den jeg har kjøpt i dag – resten har jeg funnet her hjemme og satt sammen selv. Den rutete buksen Noah skal bruke i år, brukte Leo julen 2015. Oppfordrer dere andre der ute også å ta en titt i klesskap og skuffer om dere skal ha juleantrekk til barna deres – man har så mye mer enn man kanskje tror!

Nå sitter Leo ved siden av meg og spiser kveldsmat mens han forteller meg om dagen sin, så derfor tar dette blogginnlegget litt ekstra tid å skrive for min del. Barna kommer jo alltids først. Jeg som trodde det skulle begynne å gå opp for meg at jeg faktisk har to egne barn når de begynte å snakke, og ikke minst når de kunne snakke til meg. Men neida. Det kommer kanskje som en overraskelse for noen av dere, men for meg er det fortsatt litt snodig å tenke på at jeg har egne barn.. At jeg har vært med å skape to så herlige små. Og at jeg som ikke en gang likte barn før jeg fikk barn selv, nå elsker barn. Det tar nok noen år før det synker inn for alvor. Haha!

Ha en fin kveld videre!

Klem

DEN STØRSTE ULEMPEN MED Å FÅ BARN TIDLIG

Jeg skal ikke lyve for dere, men denne dagen har vært skikkelig dårlig. Men det er heldigvis kun en dårlig dag, og ikke et dårlig liv – og den er borte i morgen! Så jeg skal ikke skrive så mye om dagen vår, for i dag tenkte jeg faktisk å skrive litt om en av de største ulempene ved å ha fått barn veldig tidlig.

Som jeg har fortalt litt om i det siste, så var det ikke mulig for meg å fortsette på videregående da jeg ble gravid, siden jeg var såpass dårlig og kastet opp mange ganger daglig. Jeg var både innstilt og hadde et ønske om å kunne gå på videregående selv om jeg skulle gå førsteåret og attpåtil var gravid. Men formen min gjorde det umulig for meg. Nå skal jeg jo begynne på videregående til høsten, hvor jeg skal gå tre år for å få studiekompetanse for å kunne studere videre.

For en av de største ulempene med å få barn tidlig, er for meg at man ikke har fått tid til å få tatt en utdannelse. Det har hittil ikke bydd på noen problemer for oss, Fredrik har til og med unnagjort sin utdannelse, og til tross for at jeg verken har hatt eller per dags dato har utdannelse har vi klart oss veldig bra. Det betyr ikke at jeg skal vente lengst mulig med å få unnagjort videregående siden det har gått bra hittil. I mitt hodet betyr det at jeg burde sette pris på at min manglende utdannelse ikke har gitt negativt utslag for hvordan vi har klart oss.

Jeg synes utdanning er vanskelig fordi familie er så viktig for meg. Jeg har ikke lyst på flere barn før jeg har fått utdannelse, men utdannelsen jeg skal ta kommer til å ta 10 år, videregående inkludert. Det vil si: Venter jeg så lenge vil en eventuell ny baby og Leo ha en aldersforskjell på nesten 10 år, og det er om jeg tar alle år på skolen rett etter hverandre. Jeg har faktisk fått en del spørsmål fra kjente at det beste kanskje hadde vært å bare bli ferdig med å få alle barna vi skal ha, nå som vi er så godt i gang? Overgangen fra to til tre barn er kanskje ikke så stor, har jeg fått høre. “Den største overgangen er fra 0 til 1 barn, og fra 1 til 2 barn” har flere fortalt meg. 

Jeg er veldig skeptisk til at man ikke merker den overgangen så godt, det er faktisk enda et lite menneske som fortjener de aller beste forutsetninger til å bli satt til verden. Et lite menneske som blir avhengig av deg og dere i mange år frem i tid, og som er prisgitt deg som forelder. Jeg har tenkt på om jeg burde vente så lenge, når familie er så viktig for meg. Da mener jeg ikke å prøve å bli gravid neste år, men en gang før det blir et voldsomt stort aldersprik mellom Leo og Noah, og en eventuell ny baby.

På den andre siden vet jeg ikke om det ville plaget meg så mye at det var et alderssprik mellom barna mine. Selv om det kanskje ville hatt noe å si for barna, med tanke på hvor nært forhold man får til et familiemedlem som er 3 år når du begynner på ungdomsskolen, noe det ville vært for Leo. Er det en egoistisk tankegang? Dessuten ønsker jeg virkelig å gå ferdig skolen for å være et godt forbilde for barna, for å gå foran som et godt eksempel og for å vise alle at dette klarer man selv om man får barn tidlig. Samtidig er man ikke et dårlig forbilde bare man velger å prioritere barna sine og familien sin i første rekke, så lenge man har økonomien til det. Jeg merker at jeg skulle ønske tiden kunne stå stille litt, samtidig som jeg fikk unnagjort noen år på skolebenken.

Når alt kommer til alt og jeg en dag er gammel, hva vil bety mest? Jeg har mange spørsmål og veldig få svar. For meg er det viktig å begynne ordentlig på utdannelsen før jeg går aktivt inn for å få flere barn. 

Jeg merker at jeg er redd for å angre om jeg ikke får flere barn, når jeg kjenner at jeg har et ønske om en stor familie. Med tanke på det er det jo veldig positivt at jeg er ung, men jeg føler at det alltid er et slags press for å gjøre ting i riktig rekkefølge her i livet. Jeg føler at boksen for at man skal ta aksepterte avgjørelser for seg selv er blitt så innmari trang. Noen ganger glemmer jeg litt at denne planen som alle skal følge, ikke tar hensyn til induviduelle forskjeller og ulike ønsker. Heldigvis er det ikke sånn at jeg må velge mellom enten utdannelse og barn, selv om samfunnet ofte kan få det til å høres slik ut!

BARNA VÅRE FÅR IKKE JULEGAVER I ÅR

I år har faktisk Fredrik og jeg bestemt oss for at barna våre ikke skal få gaver av oss til jul. Dette er noe jeg har tenkt på en stund allerede, men som vi nå har bestemt oss for etter en prat tidligere i dag.

Barna våre har alt de trenger, og når de noen gang skulle mangle noe, altså virkelig mangle noe og ikke bare ha lyst på noe, så kjøper vi det. Jeg skal for eksempel straks kjøpe nye vintersko til størstemann som han trenger nå som vinteren er i full gang, og av og til har vi bare mistet så mange av de små sokkene deres av vi må gå til innkjøp av nye. Slikt skjer og det er aldri noen problem for oss, vi bruker gledelig penger på barna dersom de trenger noe. Jeg elsker å bruke penger på barna, men det er ikke noe vits i å bruke penger simpelthen bare for å bruke penger.

Barna har absolutt alt de trenger og vel så det. De har kurver stående i stuen vår fulle av leker. De har enda et lass med flere leker som jeg har satt bort på rommet til Leo. De har så mye klær at det tyter ut av kleskommoden deres. De har masse sengetøy, og sengene deres er så og si nye. De trenger virkelig ingenting.

Men vet dere hva, folkens? Det er foreldre der ute som sitter og gruer seg til jul. Mødre og fedre med barn som definitivt ikke har kurver fulle av leker stående i stuen, og mødre og fedre med barn som absolutt ikke har så mye klær at det tyter ut av kommodene deres. Mødre og fedre som sitter og gruer seg fordi de vet at de heller ikke i år får kjøpt gave til barna sine, og at selv om en julegave for noen av oss gjerne er noe man har lyst på eller ønsker seg – så er en julegave for disse foreldrene noe barna deres virkelig trenger.

Jeg mener ikke at alle burde slutte å kjøpe julegaver til barna sine fordi det er noen der ute som trenger den mer, for det blir jo litt som å si at man aldri skal kunne klage fordi det alltid er noen der ute som har det verre. Jeg mener bare at vi har valgt å la være fordi det føles helt feil å skulle kjøpe gave på trass til barna våre når de ikke trenger noe, når det er så mange der ute som mangler så mye!

De er små enda, og de har ikke den store gleden av det enda heller. Til bursdager har det vært mer spennende for dem å leke med gavepapiret og innpakningen, og det sier i grunn sitt.

De får også garantert nok av gaver av familie og venner – hvilket vi selvfølgelig setter stor pris på. For det er ikke sånn at vi nekter å ta i mot gaver til barna våre, men vi lar være å kjøpe selv. Jeg kommer nemlig ikke til å kjøpe enda flere leker til barna som de virkelig ikke trenger. Som de synes er spennende samme dag, før de er glemt og ligger nederst i lekekurven. Og jeg kommer ikke til å kjøpe en gave bare for å ha kjøpt noe, når det ikke finnes en ting de faktisk trenger.

Selv om det på ingen måte er enten eller, så vil jeg heller fra tidlig alder lære barna om andre barn som ikke er i nærheten av like heldige som dem. Om takknemlighet. Om omtanke. Barn som ikke har alt de trenger, kanskje ikke i nærheten en gang. Og at man skal hjelpe de som trenger det dersom man har mulighet til det.

Mer om det er jeg ikke interessert i å utbrodere om på bloggen, og det har jeg heller aldri hatt behov for å gjøre tidligere i motsetning til andre som, ja, kanskje donerer penger eller gjør fine ting for andre – men som samtidig må fortelle om dette til Gud og hvermann hver gang det skjer. Vet du hvorfor jeg lar være? Det blir det samme som å gjøre noe fint for noen, men samtidig høste cred for at man gjør det. Å stille opp for andre uten å høste ros og likes – for er det ikke nettopp da det betyr noe? Når man ikke engasjerer seg kun for egen vinning?

VI GÅR TIL PARTERAPI

For en stund tilbake husker jeg at jeg la ut at Fredrik og jeg var på vei til parterapi på Snapchat. Flere lurte på hvorfor i alle dager vi var det, og andre var til og med redd for at det betydde slutten for oss. Det var overhode ikke tilfellet, selv om jeg skjønner den tankegangen fordi det lenge har vært et stigma rundt både det å gå til parterapi, og det å gå til psykolog. Fredrik og jeg har tidvis gått til parterapi, og i senere tid kun for å “vedlikeholde” forholdet vårt. Måten vi kommuniserer på og åpenheten vi har oss imellom. Å få et kjæresteforhold til å fungere er også en stor jobb for begge parter, og jeg skjønner i dag VELDIG godt hvorfor så mange går fra hverandre når de har små barn!

Jeg snakket med flere av dere lesere på Snapchat etter dette med flere av følgerne mine som er foreldre selv – noen slet i forholdene sine og lurte på om det hadde hjulpet for oss, om jeg hadde noen råd og så videre. Andre ble nysgjerrig på hvorfor vi gjorde det om vi ikke hadde det vanskelig, hva som var positivt med det, og tenkte litt på å dra selv – selv om de hadde det veldig fint i forholdet sitt, altså med samme intensjoner som Fredrik og jeg hadde i senere tid. Og det er dette jeg synes er så forbaska fint med Snapchat! At jeg kan kommunisere og snakke med dere, dere kan sende meg meldinger, jeg kan få tilbakemeldinger og jeg kan svare dere.

Et lite innblikk fra kontoen min på Snapchat @Mammasom16, jeg har åpen mystory ♥

Jeg har blitt så glad i Snapchat den siste tiden og vil til og med si at jeg er blitt flink til å oppdatere hyppig! Samtidig får man et litt nærmere innblikk i livet vårt sammen, noe jeg synes er kjempekoselig å dele med dere!

Klem

JEG ELSKER HALLOWEEN!

Gjett hva vi har gjort i dag?! Vi har skåret opp gresskar-lykt. Det er første gangen vi gjorde det, men det var så gøy at det blir definitivt ikke siste gangen. Ungene storkoste seg også, og i dag lot jeg være å legge på filter og redigere lys på bildene vi tok underveis også – tenkte det kunne være koselig for dere å se hvordan vi har det når vi har en slik koselig kveld med barna helt uten filter♥

Jeg synes det er så rart at det er så mange som har lagt halloween for hat! Det ser jo ut som at denne tradisjonen er kommet for å bli, enten man liker det eller ei, og da kan man velge å delta, eller velge å la være. Verre er det faktisk ikke! For meg er ikke denne tradisjonen ny, med tanke på at jeg har vokst opp med dette. Jeg husker jo fra jeg var liten hvor morsomt jeg synes dette var, så å bidra til at andre barn også får en morsom halloween-feiring ved å dele ut godteri om noen skulle dukke opp på døren vår i morgen, ja, det gjør jeg med stor glede! Her i hus gleder vi oss alle mann, ikke nødvendigvis fordi vi skal spise oss kvalme på godteri – men fordi vi skal tilbringe tid sammen, spise god mat, se på barneserier med ungene – og unne oss litt kake og gele til dessert også.

Og akkurat dèt er kanskje hva ganske mange mener er galt med Halloween-feiringen. At det er blitt en unnskyldning for å “kose seg” og spise godteri. For det første tviler jeg på at de fleste av oss står opp på julaften og roper ut “Gratulerer med dagen, Jesus!” eller tilsvarende i påsken. Vi koser oss og spiser godteri på merkedager og i høytider – og det ser jeg ingenting galt med. Da er vel første skritt å ta tak i hverdagene og helgene istedenfor om man mener at summen blir for mye godis. For er det en ting jeg føler meg ganske sikker på, så er det at det er hverdagene det er flest av. Om man passer litt på ellers at barna ikke spiser seg stappmette på godteri, kaker og diverse i tide og utide, så synes jeg er det er helt uproblematisk å spise godteri på Halloween. Men det er min mening. Og så får heller ikke mine barn lørdagsgodt, så når jeg først serverer godteri eller kake så er det garantert lenge siden sist! På dette området er jeg rett og slett ganske streng.

Dessuten trenger ikke Halloween bety masse godteri. Det blir litt hva man gjør det til!

Klem

I STELLEVESKEN..

Først av alt vil jeg bare si tusen takk for alle god bedring-ønsker! Jeg er ørlite bedre i dag, så vi får bare krysse fingrene og se hvordan de neste dagene går. Jeg skulle selvsagt aller helst vært frisk allerede, men nytter ikke å irritere seg over det man ikke får gjort noe med. Så alt i alt har jeg hatt en ganske fin torsdag hittil, noe jeg er glad for. Jeg fikk til og med servert frokost på sengen i dag av Fredrik, sammen med deilig kakao. Jeg fikk med andre ord en veldig fin start på dagen, og det synes jeg virkelig har mye å si for hvordan dagen blir. Med litt morgenkos med Noah i tillegg ble den bare enda bedre!

I dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere hva jeg vanligvis har i stellevesken min! Dette er alltid et tema for oss mødre føler jeg, hva som er lurt å ha og hva man kan droppe. Her har dere i hvert fall en liten oversikt over hva jeg har i stellevesken når jeg drar på tur med Noah, uansett om vi er på togtur til nabobyen eller bare en liten trilletur i skogen.

Ørepropper til å høre musikk på telefonen om Noah sovner ♥ Penger/kort ♥ Et par smoothies ♥ Paracet til de små (Alltid lurt å ha liggende!) ♥ Bleier ♥

Våtservietter til skift og smoothie-søl ♥ Antibac til meg selv ♥ Børste ♥ Salver ♥

Vannflaske til Noah ♥ Vannflaske til meg ♥ Smekke ♥ Bukse (skift) ♥

Genser (skift) ♥

Et ekstra pledd ♥ Tyggeleke ♥ Rangle ♥

I tillegg til dette pleier jeg å ha med min egen hårbørste, samt kanskje en leppestift til meg selv. Grøt/middagsglass eller hjemmelaget mat til de små er alltids lurt å ha med om man skal på litt lengre turer også, spesielt fordi det ofte er dårlig tilbud av mat til de små om man for eksempel ender med å spise ute eller dra på kafè når man er på tur. Det er standar barnemeny med pølse og pommes frites, og selv om det selvfølgelig går greit av og til – så er det stort sett både sunnere og mer økonomisk å kjøpe middagsglass eller å lage hjemmelaget barne/babymat som man tar med selv i lufttett beholder. Er så lei av det dårlige tilbudet av barnemenyer når jeg selv er ute på kafè eller ute og spiser!

Ha en fin torsdag, så snakkes vi litt senere i dag!

EN DAG KOMMER JEG TIL Å SAVNE DET

De små føttene som løper bort rundt sengen min om morgenen og som roper “Mamma våken?!” inn i ørene på meg klokken 05:00 om morgenen. En baby som våkner to ganger hver natt bare for å være heeelt sikker på at mamma og pappa fortsatt er der. Å aldri kunne sitte på toalettet eller dusje alene eller i fred.

Javisst er det slitsomt å være småbarnsforelder.

Men jeg vet at om barna er borte fra meg, om så bare en natt – så tenker jeg på dem. Jeg savner dem. Hva gjør de? Hvordan har de det? Savner de meg, savner de pappaen sin? Eller har de det alt for morsomt til å tenke på mamma og pappa kanskje.

For en dag vil dere være borte fra meg flere dager av gangen. Hvordan vil savnet kjennes ut da? På helgeturer og på ferier. Sammen med kjærester, sammen med venner, sammen med andre og selvfølgelig også uten mamma og pappa. Og jeg vil stille meg selv akkurat de samme spørsmålene som det jeg gjør når de er borte fra meg nå. For jeg vil alltid være mamma, uansett hvor store barna blir. Jeg vil alltid savne dem når de er borte fra meg, bekymre meg, og lure på om de har det bra.

Javisst er det slitsomt å ha små barn, men jeg vet at en dag, så kommer jeg til å se tilbake på det og savne det.

Jeg trenger den påminnelsen når det står på som “verst”. Når du ikke husker sist gang du fikk 5 minutter i stillhet helt for deg selv:

En dag så kommer jeg til å savne det.

VERDENS BESTE FØLELSE

For en koselig tur jeg har hatt ute med barna i dag!

Dagen vår startet rundt halv åtte. Da var minstesjefen i huset lys våken, så da var det bare å komme seg opp! Fredrik og Leo var allerede på vei ut døren da vi to sto opp. Noah er faktisk veldig rolig om morgenen, og det setter jeg uendelig stor pris på slik at jeg kan våkne skikkelig mens jeg sitter halvveis borte-vekk i sofaen når han sitter og koser seg i vippestolen sin for en liten stund. Vi er ute og går hver dag, og i dag var intet unntak. I dag tok vi for øvrig turen etter at vi hadde hentet storebror Leo i barnehagen. Det er så gøy å se hvor glad de er for å se hverandre, etter endt dag i barnehagen for Leo sin del!

Det er virkelig verdens beste følelse å se at barna har det så koselig i hverandres selskap, og ikke minst å se at de har det så bra. Som mamma finnes det ingen bedre bekreftelse! Jeg kan ha verdens verste dag, men når jeg ser hvor glade de er i meg og hvor lykkelige de er – så går det fort over, for å si det sånn. 

Enda Noah ikke er helt i form, så har han vært tidenes gledesspreder i hele dag akkurat som at han skulle vært helt frisk. Han våknet intet mindre enn 6 ganger i natt, så vi er forberedte på at han våkner litt de neste nettene også. Jeg vil bare gjøre det jeg kan for at han skal ha det best mulig, og det samme vil Fredrik ♥ Angående det med at barna kan våkne på natterstid, så våkner jeg omtrent bare de puster litt tungt. Av den minste lyd! Fredrik derimot.. Haha, han våkner ikke før jeg vekker han og forteller at Leo/Noah er våken. Han gjør ikke like mye som meg på natten fordi han skal opp på jobb og jeg vil at han skal være opplagt til det, men han pleier å hjelpe til uansett.

Uansett – Høsten er så fin og det har vi nok en gang fått bekreftet i dag. Jeg gleder meg til morgendagen og hva resten av uken har å by på!

Klem