I dagens samfunn er det så mange som tar seg nær av alt og man kan knapt si eller gjøre noe lenger uten at noen føler seg krenket, tråkket på eller angrepet.
Fordi jeg velger å ha det yngste barnet mitt hjemme ett år til, så betyr ikke det at jeg synes det er forferdelig at du sender barnet ditt på samme alder i barnehagen denne høsten. Barn er ulike, og det samme er heldigvis avgjørelsene vi som foreldre tar. Det er bra, for det viser at man tilpasser seg barnet sitt og er ute etter å finne ut hva som er best for seg og barna sine.
At jeg har tatt en avgjørelse om å være veldig konsekvent på at Leo ikke skal ha unødig sukker som en del av kostholdet sitt, er ikke det samme som at jeg synes at alle som ikke er like strenge på akkurat dette med sine barn er dårlige eller slappe foreldre.
Om jeg sier at jeg synes det er kjempefint med litt lengde på håret på mine barn, så betyr ikke det at jeg ikke synes ditt korthårede barn ikke er fin på håret!
Jeg vil bare si noe om dette nå etter at jeg til stadighet får disse “jeg føler meg krenket-” tilbakemeldingene på bloggen når jeg skriver om valgene mine. Skriver jeg at jeg er glad jeg er sammen med pappaen til barna mine, så betyr ikke det at jeg tråkker på dere som er aleneforeldre. Forteller jeg om at jeg henter Leo tidlig i barnehagen en dag, så betyr ikke det at jeg mener dere som ikke har mulighet til å hente i barnehagen før senere gjør noe galt! Vi må slutte å føle oss så krenket hele tiden!
Gjør det som føles mest riktig for deg og ditt barn! Det er det aller viktigste. Det at jeg ikke tar samme avgjørelse som deg, betyr ikke at jeg sier noe stygt om din avgjørelse, eller at jeg ikke mener det er det riktige for deg eller barna dine. Det betyr bare at jeg tar en avgjørelse jeg også..
Nå er helgen snart over og det føles helt greit. Vi har bare slappet av og ladet opp til en ny uke! Barna har lekt masse med pappaen sin i dag, det er så hyggelig å se på hvor koselig de har det sammen. Verdens fineste guttene mine!
(Leo satte seg på litt vann, derfor er han våt nederst på ryggen)
Noah blir bare mer og mer aktiv nå, og nærmer seg Leo i aktivitetsnivå. Hvilket er svært høyt. Haha! Jeg tror ikke det er lenge til Noah går, og det er faktisk litt skummelt å tenke på synes jeg. Vi har snart en ettåring i hus! For en glede det blir, det også. Nå vet vi på mange måter hva som venter oss i tiden som kommer med Noah, det ante vi ikke da Leo var på samme alder ettersom alt var nytt for oss som foreldre den gang. Det er selvfølgelig mange perioder vi har i vente med Leo som er først ut, som vi ikke aner hva vil bringe. Men nå som han er så godt inne i trassalderen føler vi oss likevel veldig trygge på at uansett hva som venter, så kommer vi til å nyte, og glede oss over å se at Leo blir større og at han har så mange fine år med oss i vente.
Det er flere lesere som ønsker seg tette barn og som lurer på hvordan det er, hva man burde forberede seg på og så videre. Det er ikke så lett for meg å svare på fordi alle er ulike og både har og får ulike barn. Det jeg kan si er at det er dobbelt så hektisk som med et barn, men dobbelt opp med kjærlighet og glede. For øvrig kjenner jeg nå jeg får helt hetta om jeg tenker på om en ny graviditet skulle komme overraskende på oss i nær fremtid. Jeg vet ikke hvor bra jeg ville taklet det, for nå er jeg så innstilt på å fullføre videregående og studere videre. Akkurat det er litt rart, for nå har Fredrik ombestemt seg og vil ha en til om muligens et par år. Haha..
Det er en søndag i desember måned 2016. Min yngste gutt er litt over 2 måneder gammel og han gråter, gråter og gråter. Han har fått påvist kolikk, og har grått seg gjennom den siste måneden. Kvelden nærmer seg, og jeg gruer meg. At det ikke er ille nok å sitte og grue seg til kvelden med din egen sønn fordi du vet at han kommer til å gråte seg gjennom den også, så ble det ekstremt ille akkurat denne kvelden. Samvittigheten min kunne ikke føltes verre.
Jeg ser trøtt på klokken på mobiltelefonen min noen timer senere. Jeg sitter på sengekanten og vugger den hylskrikende lille babyen min på fanget, for heller ikke i dag fikk jeg han til å stoppe. Tårene sitter løst hos meg, og når jeg sjekker klokken viser den 03:00 på natten. Det knyter seg i magen min før jeg sier til pappaen til guttene våre med gråt i stemmen at jeg ikke orker mer. Fredrik tar over og jeg kjenner på en stor følelse av håpløshet før jeg forlater rommet og går i retning badet vårt. Jeg må bare ha en pause fra gråtingen.
Jeg orker ikke se på meg selv i speilet når jeg kommer inn på badet. Jeg vet at jeg mildt sagt både er og ser preget ut av situasjonen. Håret mitt er i en dott på hodet og jeg sklir sakte ned inntil baderomsveggen og setter meg ned inntil den. Jeg kan fortsatt høre babygråt i det fjerne. Jeg tar opp mobilen i ren desperasjon og Googler. Jeg ender opp på en engelsk side hvor det står noe som «hvordan få babyen din til å stoppe og gråte»
En video fra et barnehjem i Kina dukker opp midt på siden omringet av tekst, og jeg trykker play.
Jeg leser som en desperat på siden mens videoen spiller av i bakgrunnen. Et rom fullt av barnesenger, hvorav det er en baby i hver av dem. Rommet virker endeløst, for det er så mange. Jeg prøver å skru opp lyden på mobilen min, men så oppdager jeg at den allerede er på fullt. For det er så stille, så stille. I et rom fullt av babyer.
Noe virker ikke helt riktig.
Jeg leser videre og finner grunnen. Det er ikke noe galt med lyden på mobilen min. Det er så stille fordi babyene slutter å gråte, de slutter å lage lyd når de etter en eller flere uker med intens og sår gråt innser at det ikke kommer noen for å trøste dem.
Nå kan jeg føle hjertet mitt briste der jeg sitter på baderomsgulvet som et totalvrak. Jeg brast ut i gråt.
Det er så tøft å være forelder noen ganger, og man kan bli så desperat og utslitt at man til slutt ikke vet hva man skal gjøre. Men den kvelden gjorde noe med meg, enda hvor utslitt og preget jeg var. Jeg skal alltid være der og trøste og passe på, og babyen min skal aldri måtte være i tvil om han skulle få den trøsten et hvert barn fortjener.
For gråt er babyens språk, og jeg skal alltid komme når babyen min roper på meg.
…. Jeg vet ikke hvordan det er når testen lyser negativt gang på gang. Hvordan det føles når bekjente og venner blir gravide, men ikke du. Hvordan det føles når du ser barnvogner og babyer over alt. Hvordan det er når du prøver å få barn, men ikke lykkes.
Jeg lurer på hva jeg har gjort, som gjør at jeg blir gravid når jeg ikke en gang prøver. Når jeg tvert i mot bruker midler for å forhindre en graviditet, mens andre på sin side sliter så mye med å klare å bli gravide. Jeg lurer på hva jeg har gjort som gjør at jeg ikke har trengt å anstrenge meg et eneste sekund for å bli gravid en eneste gang, mens andre må gjennom X antall prøverørsforsøk. Gå på hormoner, sette sprøyter, egguthenting og innsett. Smerter og helt sikkert også en følelsesmessig berg-og-dalbane uten like.
Jeg har ikke gjort meg noe mer fortjent til å få barn enn hva andre har. Jeg har ikke noen større rett til å bli mamma enn hva andre kvinner har, og Fredrik har ikke noen større rett til å bli pappa enn hva andre menn har.
Jeg vet ikke hvordan det er, og jeg vet ikke hvordan det føles, men jeg får likevel tårer i øynene når jeg tenker på det. Alle dere som strever, som holder håpet oppe. Og alle dere som ikke alltid klarer å holde håpet oppe. Dere som får spørsmålene om “dere snart skal ha barn?” eller små hint fra bekjente og venner, men som synes det er for sårt til å svare på. Og alle dere som ikke synes det.
Jeg skal aldri ta det for gitt at jeg fikk mine to gutter uten å måtte kjempe. For jeg vet hvor mange som sitter på sidelinjen og må kjempe en kamp på veien mot å få barn hver eneste dag.
Hei dere, og riktig god fredag! Gjett hva?! I dag har Noah sovet flere timer på dagtid, så gjett om jeg er opplagt! Haha, jeg har sovet så godt atte hjelp, det samme har Noah som dessverre ikke sover så mye om natten for tiden på grunn av tannfrembrudd. I tillegg har Fredrik fått tilbud om jobb videre der hvor han har vært lærling i 2 år, frem til han har fått fast jobb et annet sted. Hvilket er kjempe flott for oss! Vi er i så godt humør alle sammen her hjemme nå, og med en helt nyvasket, ren og ryddig leilighet i tillegg tror jeg ikke vi kunne fått en bedre start på helgen!
(Annonselink:) Jumpsuiten jeg har på meg finner du forresten HER! Mitt nye favorittplagg som er like behagelig som den er fin (og særs ammevennlig, haha) ♥
Fredrik jobbet for øvrig ikke overtid i dag, men det var veldig godt å få han hjem litt tidligere sammen med Leo. Leo hadde som vanlig storkost seg i barnehagen, og det er ingenting som er bedre enn å vite det. Nå er vi klare for masse familietid i helgen, som jeg ser veldig frem til. Noah og Leo har lekt masse mens vi nå snart skal spise litt taco. Det er en skikkelig regnværsdag ute nå, så da er det ekstra kos å sitte inne med familien. Jeg gleder meg til å oppdatere dere litt senere, og håper dere fikk en like god start på helgen som det vi fikk!
Det er en ting jeg har irritert meg over jo mer jeg har tenkt over det, og det er når jeg får høre at “Pappaen skal være barnevakt”. At mammaen skal ut på noe, og at da må pappaen være barnevakt. Men når ble egentlig en pappa som er hjemme med barna sine en barnevakt? Man er ikke barnevakt for egne barn, man er forelder!
Ok, nå tenker du sikkert at jeg har lite å irritere meg over. At jeg er teit og burde finne noe annet å bruke tid på, og at det må være kjipt å bry seg om noe som sikkert flere der ute mener er SÅ dumt. Men det er ikke ordene i seg selv som er irriterende for min del, eller om det er tilfelle at noen bare bruker det som uttrykksform – men heller det som ligger bak ordene.
For har vi ikke kommet lenger enn at pappa er barnevakt om han er hjemme med felles barn om mor skal ut på noe? Mammaen har egentlig ansvaret, men er man heldig kan pappaen være barnevakt om man skal ut en tur.. Har ikke foreldre et like stort ansvar for felles barn, eller kommer dette utsagnet helst fra den eldre generasjonen – som gjerne gir pappaen stående applaus bare han skifter bleie på barnet sitt?
For meg er det nemlig en selvfølge at jeg er hjemme med barna våre når min kjæreste og pappaen til barna våre skal ut på noe. Det er dermed ikke noe annerledes om jeg skal ut på noe, og det er motsatt. Jeg som mamma er ikke barnevakt om jeg er hjemme med våre barn en kveld hvor han ikke er hjemme, så hvorfor blir han sett på som barnevakt?
Vi har barn sammen, og det ansvaret deler vi likt. Han er definitivt ingen barnevakt om jeg ikke skulle være hjemme en kveld. Han er pappa.
I går fikk jeg virkelig helt vondt i hjertet mitt! Jeg har satt meg i sofaen etter å ha lekt med barna på gulvet en stund, og helt ut av ingenting tar Leo løpefart med lekebilen sin og sklir så han kjører rett inn i siden til Noah som sitter på leketeppet sitt og leker for seg selv. Det gikk så raskt at jeg ikke rakk å reagere en gang! Det gikk heldigvis fort over for Noah sin del, og bare et par minutter senere lo han og koste seg slik han pleier, selv om han hadde fått en liten blåveis under øyet. Lille tøffingen min!
Noah har foruten det sovet en del i dag! 2 timer mer enn han pleier, faktisk. Han er så fin når han sover at jeg bare kan ligge å se på han i evigheter! Han er så fredelig der han ligger, og det er så rart hvor stille det blir i hele leiligheten. Det blir heldigvis fort ganske liv her igjen når vi har hentet Leo i barnehagen senere på dagen! Eller, nå for tiden synes jeg også det blir liv her hjemme om bare Noah er hjemme med meg alene også, for nå skal han reise seg opp etter alt som eksisterer av møbler og ting her hjemme, og med meg følgende etter synes han det er så gøy. Det er lite som er finere enn barnelatter, når barna ler synes jeg det er helt umulig å ikke smile selv ♥
Nå er det kun i overkant av 2 uker til vi reiser på ferie, så i dag var vi avgårde for å ordne pass til barna. Barnas aller første pass! Vi ble forsikret om at passene kom til å komme i tide før vi skulle reise også, så det var betryggende for mildt sagt ganske bekymrede meg. Haha! Jeg hadde for øvrig ikke fått med meg at vi måtte ha med bilder av barna til passene, så vi måtte ta en liten svipptur innom Tønsberg for å ta bilder av dem på en fotobutikk før vi måtte dra tilbake å ordne det siste med passene hos Politiet igjen. Å bli tatt bilder av er de ganske vant til ettersom jeg tar en del bilder av dem, så det gikk veldig fint og raskt uten noen problemer!
Jeg måtte bare legge ved et bilde hver av barna fra i sommer. Håper de er like blide og fornøyde på turen vi skal på, som hva de har vært i sommer! Jeg gleder meg så til å gjøre den første ferien deres så fin som den kan bli. For nå er det virkelig ikke lenge igjen før vi skal dra, og jeg har blitt litt stresset i det siste over alt jeg må huske på. Jeg har bestilt UV drakt og UV telt til Noah, men badetøy ellers har barna i fleng. Det samme har jeg, siden jeg bare skal finne frem alle de tusen bikiniene jeg kjøpte før jeg fikk barn da jeg shoppet ustanselig. Haha! Jeg har nok godt over 30.. Det er helt vanvittig. Jeg har faktisk ikke gått i bikini hittil i sommer fordi jeg ikke synes det har vært ordentlig strandvær og ordentlig varmt – men det blir det forhåpentligvis i Spania da!
Nå har Fredrik for en liten stund siden kommet inn døren igjen etter å ha jobbet overtid i dag, så nå skal barna ha litt pappatid før det er natta for dem om ikke så alt for lenge. Dere må forresten mer enn gjerne komme med deres beste reisetips med barn i kommentarfeltet! Jeg har fått noen tidligere, men jeg sier absolutt ikke nei takk til flere, det er tross alt min første ordentlige reise med barna. Ha en kjempefin kveld, dere! ♥
I dag har jeg tenkt til å være helt ærlig med dere. Da jeg først laget meg blogg, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg hadde endt opp hvor jeg er i dag. Jeg visste ikke hva det ville innebære å ha en blogg lest av mange tusen hver dag, og det var heller aldri noen mål for meg. Det eneste jeg ville var å dele det jeg selv skulle ønske jeg kunne lese da jeg ble gravid i ung alder.
Men jeg ble på mange måter kastet ut i det fordi bloggen min vokste i rekordfart. På 1 og en halv måned i starten av 2015 vokste bloggen min fra å ha 1000 lesere daglig, til å ha omkring 10 000 lesere per dag. Dette var etter at Leo kom til verden. Den plassen på topplisten kommer med en del ulemper, og av og til kunne jeg tenke at å opprette bloggen var en eneste stor tabbe. Jeg innrømmer det. Jeg er fra en liten by og verken er eller var vant til at Gud og hvermann skulle fortelle meg akkurat hva de synes om absolutt alt jeg gjorde (har blitt mer vant til det nå da!) og jeg ser nå i ettertid at det nok ikke var så sunt for meg som på samme tidspunkt var 16 år. Jeg vil bare også ha sagt at jeg alltid har opplevd enormt mye støtte gjennom bloggen, og det er også en del av grunnen til at jeg alltid har fortsatt å skrive.
Det var likevel fortsatt en del perioder hvor det ble tungt å takle alt, hvilket jeg absolutt ikke så for meg at det kunne komme til å bli i forkant av det hele. Hadde ikke Leo sokker på et bilde her på bloggen, så var jeg en dårlig mamma som ikke så hans behov. Hadde Leo vært syk, så var det min feil og jeg hadde garantert ikke hatt på han nok klær. Om Leo datt og slo seg, så var selvfølgelig grunnen til det at jeg var 16 år. Fryktelig logisk, spør du meg. Haha!
Og dermed begynte den evige runddansen med at jeg følte at jeg måtte forsvare meg på forhånd med alt jeg gjorde, for at ingen skulle kunne fortelle meg at jeg var en dårlig mamma. Men det har noe med at du finner det du leter etter. Akkurat som at hvis du leter etter hat, så vil du nok også finne det.
Det har roet seg veldig nå, og det er så utrolig deilig – men det var også en periode der utseendet mitt var et heftig diskusjonstema. Som tenåringsjente er man kanskje i den mest sårbare perioden av livet med tanke på selvtillit, men jeg har virkelig blitt tykkhudet og alt i alt synes jeg det er en større seier enn de som fikk glede av å få dratt meg ned en liten stund med hva de kommenterte.
Etter at jeg i mars åpnet meg veldig her på bloggen i DETTE blogginnlegget, så hadde jeg allerede gått mange runder omkring jeg skulle fortsette bloggingen eller ikke. Men det føltes ikke riktig å slutte, ikke enda i hvert fall. Jeg har kommet dit at jeg bryr meg veldig mye mindre om hva alle måtte mene hele tiden, jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg følte jeg konstant måtte unnskylde og forsvare meg selv, og jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg blir lei meg og usikker fordi noen skriver at jeg er en dårlig mamma i kommentarfeltet.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget, det er bare godt å få skrevet alt ut noen ganger. Det er så mange bloggere der ute som virker til å være veldig opptatt av å påpeke at de aldri har brydd seg om stygge kommentarer, men kalles ikke det egentlig bare å være menneskelig? Spesielt når det er et så stort antall av dem, og man i tillegg er rimelig ung.
Jeg er uansett veldig glad for at jeg har kommet hit. At jeg er trygg på valgene jeg tar, og at det faktisk kjennes helt OK ut at alle ikke liker meg, og at det heller ikke er noe jeg strever etter. Jeg vet at jeg er en god kjæreste for Fredrik, en god og støttende venninne, og ikke minst den beste mammaen for barna mine. Det er det ingen som kan ta fra meg ♥
God kveld alle sammen! I dag har jeg hatt noen timer alene med barna mens Fredrik var hos en kompis. Vi hadde noen veldig fine timer sammen, selv om barna ble så glade og fornøyde da pappaen deres endelig kom hjem igjen etter timene hadde gått. Tiden gikk veldig fort i dag, men det gjør den også når det går i ett. Barna har lekt masse med hverandre og har løpt/krabbet i alle retninger, så jeg satte meg rett og slett ned med dem med en koselig Disney-film på skjermen. Da ble det rolig en liten stund i hvert fall, de lo og koste seg, helt til Leo fant ut at å hoppe i sofaen var hakket morsommere enn å sitte rolig og se på film. Haha!
Han elsker å hoppe i sofaen, og jeg må innrømme at han også får lov til det en og annen gang. Da han var yngre og ville hoppe i sofaen, så var jeg så redd for at han skulle slå seg at jeg ikke turte han få lov. Denne tendensen har jeg lagt merke til blant andre foreldre, ikke nødvendigvis med å få hoppe i sofaen selvfølgelig, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil. Etter at han fikk lov har han faktisk falt ut et par ganger. Da reiser han seg opp igjen, spretter opp i sofaen igjen, og fortsetter med et stort smil om munnen sin.
Det har noe med hvordan øynene hans lyser opp når han får hoppe høyt, løpe fort, og utfolde seg – spesielt når vi er ute og leker.
Jeg er nok kanskje vært veldig hønemor av meg tidligere, men har vært bevisst på det og reflektert mye rundt det. Og jeg synes at barn før få være barn. Barn bør få leke, klatre, løpe, og slå seg.
Nå mener jeg ikke brekke armer og ben, men å få skrubbsår på knærne fordi de har løpt ute i hagen, noen blåmerker her og der etter å ha falt ned under lek og moro – det er ikke farlig og går helt fint. Det er viktig for meg at barna alltid skal få lov til å utfolde seg, klatre og løpe så mye de bare vil. Ja, de kommer til å slå seg en og annen gang. Barn leker og barn slår seg – sånn er det bare. Jeg kommer alltid til å være der og trøste og passe på, men jeg tror ikke den morsomste leken for barna er når de knapt får utfolde seg en gang fordi mamma og pappa er livredde for at de skal falle og slå seg.
