Jeg forstår at noen reagerer litt på at jeg velger å ikke skrive hva som skjer/har skjedd, og at “jeg sier A men ikke B” sånn er det nødt til å være noen ganger. Jeg har ikke lyst til å være den bloggeren som ikke har det bra, men som later som likevel. Nå vet dere at jeg har det vanskelig, og det ble den beste løsningen slik jeg ser det. Jeg klarer ikke helt å se at det hadde blitt mindre spekulasjoner om jeg lot være å oppdatere bloggen over en periode. Jeg velger nemlig heller å la være å blogge, enn å blogge å late som jeg har det fint når det ikke er sant. Og da valgte jeg heller å være ærlig. Jeg ser selvfølgelig begge sidene av denne saken, men sånn jeg ser det tror jeg også det hadde blitt “feil” uansett hva jeg hadde gjort.
Uansett går livet videre. I dag og ellers har jeg uansett hundre ting som må bli gjort. Vi har begynt å pakke litt i dag. Kalenderen viser at det er 3 dager igjen til vi drar, så da var det vel kanskje også på tide? Jeg har tatt meg med reisetipsene jeg har fått fra dere, men jeg har fortsatt masse som må kjøpes inn, et par ting jeg må lete huset rundt for å finne, og klær som må vaskes og pakkes. Leo synes det var veldig interessant å være med på pakkingen. Lille finingen min.
Jeg skal prøve å blogge som normalt de neste dagene, men jeg har ikke lyst til å love noe. Jeg setter veldig stor pris på alle de fine ordene jeg får fra dere på meldinger, mail og ellers – at dere håper det går bra med meg. Det betyr veldig mye!
Er det en ting jeg har lært, så er det at uansett hvor sliten du er, uansett hvor lei deg du er, og uansett hvor vondt du har det så går livet videre. Man må bare prøve å henge med.
Jeg har egentlig hatt det veldig bra de siste periodene. Fredrik og jeg har hatt en veldig fin tid i forholdet vårt, barna har vært like glade og fornøyde som alltid, og ting har bare vært helt upåklagelig. Det er så jævlig at hver gang jeg virkelig tenker at nå kunne jeg nesten ikke hatt det bedre, så er det akkurat som at livet har bestemt seg for at så enkelt skal det hvert fall ikke være. Haha…
Jeg klarer ikke å blogge i dag. Det har skjedd noe som gjør at jeg trenger tid til å tenke, og bare være meg. Jeg klarer ikke å sette meg ned og poste bildene av den deilige frokosten min, og bilder av at jeg smiler – når jeg overhode ikke smiler på innsiden. Jeg klarer ikke å late som. Jeg er ikke ute etter sympatierklæringer og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg for dette. Jeg klarer meg alltid. Men jeg vil bare være åpen om det istedenfor å la være å blogge. Jeg må innrømme at jeg også føler et visst ansvar for å ikke late som at livet alltid er så fint og flott hele tiden. Det er nok av slike bloggere føler jeg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere alt. Jeg kan ikke det. Men jeg vil at dere skal vite at jeg skulle ønske. Jeg må ha en viss grense angående hva jeg skal dele eller ikke, slik at ikke alt av privalivet mitt ligger ute på nett for alltid. Den feilen har jeg sett at andre har begått og jeg vil ikke være en av dem.
I dag våknet jeg for første gang klokken omkring klokken 04:00 fordi noen venner av Fredrik ringte til han. Han skulle nemlig avgårde til en kompis for å se på boksekampen som gikk grytidlig i dag! Han hadde egentlig på alarmer, men de våknet tydeligvis verken han eller jeg av. Haha! Jeg sovnet likevel rett etter han hadde stått opp for å dra avgårde, og Fredrik var hjemme igjen i 8-tiden i dag tidlig. Da hadde jeg stått opp med barna og vi hadde hatt en kjempefin start på dagen. Jeg gikk for øvrig og la meg igjen da Fredrik kom tilbake, siden jeg var grusomt trøtt. Det er så godt å få ladet litt opp i helgene!
Barna er klare for mandag og ny uke, og det samme er vi! Leo klar for en ny uke i barnehagen, og Noah klar for en ny uke hjemme med meg. Jeg kjenner at jeg gleder meg så mye. Jeg synes det er så rart å se venner og bekjente flytte og studere mens jeg på min kant sitter med min egen lille familie. Noen av vennene har spurt meg ærlig om jeg ikke føler jeg både har og går glipp av mye siden jeg allerede har to barn å ta vare på. Er ikke det litt sånn livet fungerer da? Du vinner litt og du taper litt. Jeg føler for øvrig at jeg bare har vunnet, men samtidig vet jeg jo uansett ikke hva de snakker om eller hva de kanskje tror jeg går glipp av, siden jeg ikke er i deres situasjon. Jeg føler jeg har alt jeg trenger. To barn som er verdens herligste, og en kjæreste som elsker meg og vil leve med meg.
Jeg kan nesten ikke huske lenger hvordan det er å kun ha ansvar for meg selv, og det er ikke naturlig for meg å tenke sånn. Likevel kan jeg si at den trøtte, slitne hjernen min tidvis enda kan slite med å forstå at jeg har to egne barn. Man skulle kanskje tro at det var noe som gikk opp for en når det største barnet ditt allerede er 2,5 år gammelt, men neida. Jeg kan enda sitte og se på dem leke og le, slik jeg gjorde i dag tidlig fra sofaen, og tenke at jeg synes det er helt snodig at de er mine. Jeg trodde det skulle begynne å gå litt opp når Leo begynte å snakke, kalle meg mamma, kalle Fredrik pappa, rope at han er så glad i meg når han skal sove om kvelden. Men neida!
Jeg elsker livet mitt selv om det kan være veldig hektisk og kaotisk noen ganger. Selv om jeg aldri får oppleve studietiden på samme måte som mine jevnaldrede, selv om det betyr at jeg har måtte sette meg selv til side for mange år frem i tid, gi opp spontanitet, og noen drømmer. Jeg har til og med venner som kan fortelle meg i fortrolighet at de, selv om de er glade i mine barn og andre barn, hadde ansett det som en skikkelig krise om de skulle bli gravide. Jeg forstår den tanken fordi de er i en annen livssituasjon enn meg. Men det er samtidig litt morsomt at jeg kun klarer å tenke at liv uten barna hadde vært helt krise.
God lørdag alle sammen! Nå for tiden ser jeg at mange både Youtubere og bloggere svarer på hva de ville gjort i ulike situasjoner. Tenkte det kunne være morsomt å gjøre det samme her på bloggen, så jeg fant noen typiske Hva-ville-jeg-gjort scenarioer, og tenkte å svare på disse nå ♥ Jeg er kanskje litt sent ute med tanke på de fleste andre, men det gjør vel ikke så mye?
… Blogg.no hadde blitt lagt ned?
– Jeg hadde nok gått til en annen bloggportal om kun blogg.no hadde blitt lagt ned. Hadde alle bloggportalene blitt lagt ned, og fenomenet blogg blitt borte, så hadde jeg satset mer på å skape innhold/bilder på Instagram og Snapchat. Kanskje Youtube også?
– Kommer helt an på hvor mye jeg hadde vunnet! Førsteprioritet hadde vært å sikre barna økonomisk i fremtiden. Hadde helt sikkert investert i eiendom, og har også en stor drøm om å kunne hjelpe barn og babyer som bor på barnehjem i fattige land. Selv om jeg aldri vinner i lotto, så håper jeg at jeg på en eller annen måte kan hjelpe dem på et vis i fremtiden. ♥
.. Jeg fant en tusenlapp på bakken?
– Kommer helt an på hvor! Hadde det vært ute på gaten hadde det vært så og si umulig å finne ut hvem den egentlig tilhørte, hvem er det som ikke vil ha en tusenlapp? “Alle” hadde vel sagt at det var deres om noen ble spurt. Eller? Jeg fant for øvrig en hundrelapp inne på dagligvaren her for et år siden, og da gikk jeg rett til kassen og sa at jeg fant den der inne. Hadde ikke hatt samvittighet til å bruke den uansett, jeg tenker alltid: Hva hvis den tilhører noen som knapt har penger? Noen minutter etterpå hadde det visst kommet en dame til kassen og spurt kassadama om det ikke tilfeldigvis hadde blitt funnet en hundrelapp på gulvet der inne, siden hun hadde mistet sin 🙂
… Fredrik fridde til meg?
– Jeg elsker Fredrik og jeg trenger ikke en ring på fingeren som bevis på det. Dessuten har jeg en følelse av at han kommer til å føle et press om jeg skriver ja her. Haha!
… Jeg ble gravid nå?
– Da hadde det blitt baby. Jeg hadde ikke klart å ta abort.
… Jeg måtte velge mellom å være blind eller døv?
– Da ville jeg valgt å være døv. Uten synet tror jeg at jeg ville følt meg rimelig fortapt, jeg er nok som de fleste andre som kan se veldig avhengig av syn. Hadde vært forferdelig trist å aldri kunne høre musikk eller stemmene til de jeg er glad i da!
… Jeg måtte velge mellom å aldri blogge igjen, eller å få blogge men å få mange stygge kommentarer hver gang jeg postet noe?
– Blogge med stygge kommentarer. Bring it on. Haha!
… Vi ikke hadde fått lov å kalle barna våre Leo og Noah?
– Om vi ikke hadde fått lov til det, så hadde de naturligvis hatt andre navn istedenfor. Leo hadde nok hatt navnet Axel/Aksel, og Noah hadde nok fått navnet Oscar.
… Jeg hadde tryna skikkelig i offentligheten?
– Da hadde jeg nok ikke klart å holde latteren tilbake. Haha, det er jo så vondt å falle men samtidig er det vanskelig å ikke le når man tenker seg til hvordan det har sett ut. Fredrik hadde trolig ledd seg halvt i hjel!
Vi har hatt en veldig rolig dag i dag egentlig! Søsteren min har vært ute på lekeland med Leo, mens Noah, Fredrik og jeg ble hjemme for å slappe av. Det ble ikke så mye søvn på meg i natt ettersom jeg ikke sovnet før solen hadde stått opp igjen. Kjipt, men sånn er det bare noen ganger. Vi hadde en liten familiemiddag her istad, og nå føler meg veldig klar for å nyte resten av lørdagskvelden. Håper dere gjør det samme, og håper dere likte blogginnlegget!
God kveld dere! Jeg så det var flere av dere som lurte på når vi drar på ferieturen vår som jeg stadig vekk snakker om her på bloggen. I dag er det en uke til vi drar! Akkurat nå sitter vi faktisk på flyet om nøyaktig en uke. Jeg er så spent, men jeg er også litt nervøs. Både for fly og togturen vi har i vente i forkant før vi kommer frem. Jeg er veldig trygg i mammarollen, men det er aldri noe gøy når barna er urolige på kollektiv transport. Selv om det ikke er noe jeg hadde kunnet noe for om barna skulle bli veldig urolige på deres første flytur, så er det klart at det mest behagelige for alle på flyet, mest av alt barna, hadde vært om vi hadde en tur som ikke var preget av gråt, skrik og urolighet. Jeg skal som alltid gjøre alt av både forberedelser og underveis for at barna skal ha det tipp topp.
Nå er jeg i full gang med pakkelister og huskelister og Gudene vet hva jeg ikke skriver opp og lager lister om. Jeg liker å være forberedt, for å si det sånn. Haha! Men det vet dere jo! Jeg har til og med klart å planlegge og ordne det slik at vi tar et fly som går en halv time før barna pleier å sovne om kvelden. Så vi krysser fingrene. Jeg er i tillegg litt engstelig for fly, men jeg klarer alltids å ta meg sammen for barnas skyld!
Jeg merker allerede at jeg kommer til å savne Fredrik når vi er avgårde! Når det er sagt er vi kun borte i en uke, men likevel kommer det nok til å merkes ettersom vi er vant til å bo sammen og se hverandre hver dag. Noen ganger tenker jeg meg tilbake til da vi var i avstandsforhold og lurer på hvordan vi holdt ut når vi i tillegg var så nyforelsket. Men hva betyr vel avstanden, når noen betyr så mye?
Nå skal vi i gang med litt etterlengtet taco her hjemme! Ønsker dere en fantastisk helg ♥
Endelig! I dag kom søsteren min på besøk, til stor glede for de små. Leo løp bort til henne for å gi henne en klem med en gang hun var inne dørene her og han forsto at tante endelig hadde kommet frem! Hun skal tilbringe helgen med oss, og kom frem tidligere i kveld.
Søsteren min får hele tiden spørsmål fra familie og venner av familien om når det er hennes tur til å få barn, siden jeg allerede har to og hun er eldre enn meg. Haha! Jeg gleder meg så utrolig mye til det en gang i fremtiden er min tur til å bli tante, og jeg er glad jeg ble mamma før jeg eventuelt blir tante i fremtiden. Da sitter jeg jo allerede på en god del erfaring og kunnskap som jeg kan bruke hvis jeg skal få lov til å passe tantebarn i fremtiden. Det er egentlig litt fjernt å skrive om det nå, men jeg håper selvfølgelig at jeg en dag skal bli tante slik som mine søstre er nå. Selv om jeg vil presisere at det selvsagt hadde vært helt i orden om de ikke ønsket seg barn også!
Lillesøsteren min er 16 år nå, og like gammel som det jeg var da jeg ble gravid. Hun vil ikke ha barn, og det skjønner jeg. Haha! Hun har kjæreste på samme måte som at jeg var sammen med Fredrik da jeg var på samme alder. Selv om jeg vet at jeg var 16 selv når jeg fikk mitt første barn, så klarer jeg virkelig ikke å se for meg at hun skulle fått barn nå, det er faktisk helt surrealistisk å tenke på!
Nå er det kun storesøsteren min som kom på besøk denne gangen, men vi har en veldig fin helg i møte uansett og gleder oss alle sammen! Nyt kvelden videre, så snakkes vi igjen ♥
Jeg leser mye på mammaforum. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg antar fordi det treffer meg siden jeg unektelig er midt i målgruppen. For en stund siden kom jeg over en tråd hvor noen skrev om hvor oppgitte de var over at det var så mange som lot seg forfalle etter de ble mødre og fikk barn. For «Hvorfor kan ikke folk bare ta seg tid til å sminke seg litt? Det tar jo bare 5 minutter! Hvorfor kan ikke dere mødre med utvasket og slitt hår bare dra til frisøren? Og er det så forbanna vanskelig å ta på seg klær som kler kroppen sin, og ikke kari traa joggebuksa hver gang man skal ut på butikken? Det verste jeg vet er mødre som skylder sin egen overvekt på at de har fått barn!»
Noen velger til og med å si ting som at de forstår hvorfor menn er utro og ser på andre kvinner, fordi ens egen kjæreste som fikk baby for en stund siden, ikke ser ut som hun gjorde før hun fikk barn. Fordi hun har kuttet ut dagsminken, går mer med joggebukse, og slutter å farge håret. Også det disse damene mente var å la seg forfalle.
Jeg kjenner at jeg blir så eitrende forbanna over å lese at voksne damer kan være så trangsynte. Og hva er egentlig greia med å tenke at hvis du klarer noe, så er det ensbetydende med at alle andre skal kunne klare det samme? Litt av en snever tankegang.
Hva om vi begynte å tenke at slitt, utvasket hår ikke er et resultat av latskap, men fordi man har dårlig råd, er alenemamma og ikke har penger til å dra til frisøren?
Hva om vi begynte å tenke at å forfalle ikke betyr at man ikke gidder å dra på trening, at man ikke orker å lage sunn mat, og at man ikke har lyst til å kle seg etter kroppsformen sin. Men at det kan bety at man faktisk bare er forferdelig sliten?
Kanskje har man kolikkbarn. Kanskje har man krevende barn på andre måter. Kanskje har man 6 barn. Kanskje sliter man med sykdom, går gjennom et tøft samlivsbrudd eller skilsmisse? Kanskje prioriterer vi ulike ting. Hva om vi begynner å se etter en annen grunn enn at folk er late til hvorfor noen velger som de gjør.
Du er i hvert fall ingen bedre mamma enn mammaen med joggebukse og bustete hår på butikken, fordi du har sminket deg og går velkledd. Du er i beste fall dømmende.
Helt siden Leo kom til verden har jeg kjent på en følelse av å elske noen like høyt som jeg elsker samboeren min. Og den samme følelsen hadde jeg fra sekundet Noah kom til verden også.
Er jeg rar om jeg sier at jeg føler meg betatt og småforelsket i barna mine? Det er som å være evigvarende forelsket. Når de har lagt seg så savner jeg dem, og når jeg ser bort på hver og en av dem så undres jeg ofte om hva de tenker på. Om det er noe jeg kan gjøre bedre, om de trenger noe. Hjertet mitt synker når jeg kommer på at Noah ikke kommer til å huske alle de fine øyeblikkene som vi har sammen i hverdagen nå som han er baby, og den følelsen husker jeg også godt fra Leo var baby. Når babyen din våkner opp med et stort smil, kikker ned på deg med øynene sine og ser på deg mens du kjenner hvor mye du elsker det lille mennesket du har foran deg, og en stemme inne i hodet ditt sier “Du kommer aldri til å huske dette, du”
Jeg kjenner det så godt når de har vært borte fra meg, og det å se hvor glade de blir når de ser meg kan virkelig ikke beskrives. Tenk at noen kan være så glad for å se meg, liksom? Det er jo bare meg. Noah bruker mest kroppspråk selvfølgelig, mens Leo bruker ord også. Ikke en gang Fredrik spreller med alle armer og ben på den måten som Noah gjør når han ser jeg kommer hjem fra byen på ettermiddagen altså 😉
Vi har hatt en så kjempefin kveld! Fredrik og jeg tok med barna inn på rommet til Leo for å leke. De elsket det! Så koselig det er å se at leker så fint sammen, vi ble nesten litt rørt. Vel, jeg ble i hvert fall. Ikke at det skal så mye til etter jeg ble mamma da. Gråter jo nesten av bleiereklamene på tv enda, og jeg er ikke en gang gravid – så kan ikke skylde på det lenger heller. Haha! Jeg håper vi får mange kvelder som dette fremover, det er noe av det beste som finnes å bare legge fra seg alt av mobiler, pc og sosiale medier i det hele tatt, og bare nyte tiden med de som betyr aller mest♥
Håper forresten resten av kvelden deres blir kjempefin!
Hei alle sammen! Da var det tid for en ny runde med ukens spørsmål. Nå har det riktig nok gått to uker siden sist, men det betyr bare litt flere spørsmål enn normalt. Det ble en litt sen oppdatering i dag, men sånn går det noen dager. Godt jeg har hele høsten til å ta igjen den halv-dårlige bloggingen som har foregått i sommer. Hehe!
Jeg synes du skriver ganske reflektert om det meste, og derfor vil jeg spørre deg om hva du ville ha sagt om eldstemann kom til deg om tretten år og sa du skulle bli bestemor?
– Det er klart at det ikke er noen ønskesituasjon for foreldre generelt eller for en 15/16 år gammel gutt, men om det skulle skje ville jeg støttet og gjort alt jeg kunne for å hjelpe og bidra til at alt skulle gå like bra som det har gått med oss. Både med mammaen og med Leo. (Dette er helt sprøtt å skrive! Haha!) Å presse noen til å ta abort, som noen mener er det riktige å gjøre, kunne aldri falt meg inn. Det er ikke jeg som skulle ha levd med den eventuelle aborten i ettertid. Jeg hadde nok allerede fortalt Leo alt om pappaen hans og min situasjon, at det ble tyngre å ta utdannelse med barn, men at det ikke betyr at det er umulig. Du er ikke alderen din, eller din manglende utdannelse som ikke en gang er det spor vanlig å ha ferdig når man er 15/16 år. Det ideelle er selvfølgelig å få barn når man har utdannelse, billappen, og fast bosted i orden, men noen ganger tar livet uventede og bråe svinger. Da tenker jeg at det lureste er å gjøre det beste ut av det, og å være den støttespilleren du hadde ønsket deg om du var i deres situasjon. Jeg hadde delt alt av erfaringer på godt og vondt for å hjelpe. Samtidig hadde jeg nok vært tydelig på at når man får barn så er det en del som forandrer seg, at man må stå på og skape et liv for seg og familien sin, og at jeg alltid er der om han trenger meg.
Eg lurte på om du kunne legge ut et innlegg om hvordan du trener (treningsplanen din)?
– Jeg har litt blandede følelser om å legge ut så mye om trening her på bloggen, mest fordi jeg ikke vil prakke det på noen. Men om flere av dere har et ønske om dette kan jeg helt sikkert få til noe!
Hvor har du kjøpt barnekleshengere til klærne til Leo og Noah?
– De har jeg kjøpt på Clas Ohlson faktisk! Tips: Hvis du vil ha gratis barnekleshengere i plast, kan du spørre neste gang du kjøper barne- eller babyklær på feks H&M om du kan få med hengerne som klærne du skal kjøpe i butikken henger på. De pleier mer enn gjerne å gi dem med om man spør, det er i hvert fall min og flere jeg kjenner sin erfaring!
Hvor skal dere på ferie? Skal du blogge som normalt, eller tar du pause siden du er på ferie?
– Vi skal på ferie til Alcudia som ligger i Mallorca, Spania. Vi gleder oss veldig og det ville ikke falt meg inn å ta pause fra bloggen når det er så mye morsomt som kommer til å skje. Jeg kommer til å oppdatere som aldri før, og håper dere har lyst til å følge med både på bloggen og på Instagram @Mammasom16
Husker jeg riktig skrev du noe for lenge siden om at du hadde delte magemuskler? Ble det bedre/verre etter Noah ble født? Har du langt heng på magen? De jeg kjenner som har det har heng og har fått operasjon dekket. Skal du operere det?
– Wow, noen ganger overrasker dere meg litt med alt dere husker og får med dere! Dette nevnte jeg vel i et blogginnlegg for snart to år siden. Jeg har delte magemuskler, det har jeg hatt siden jeg fikk Leo. For dere som ikke vet hva det er, så er det rett og slett at de rette magemusklene deler seg under svangerskapet. For de aller fleste finner de veien tilbake etter endt svangerskap, men hos noen gjør de ikke det. For å få delte magemuskler finnes det flere risikofaktorer. Feks: store barn, keisersnitt, og høy vektøkning under svangerskapet. Som dere vet har jeg både fått relativt store barn (4 kg), hatt to keisersnitt, og lagt på meg over 20 kg under begge graviditetene. Det er for øvrig ingen automatikk i at man får det selv om man skulle vise seg å ha alle risikofaktorene. Mange, som deg, forbinder delte magemuskler med en stor mage som ikke kan slankes, som gjerne har stort heng. Dette har ikke jeg. Magen min er alt annet enn stor fordi jeg har gått i overkant mye ned i vekt de siste månedene (pga amming og høyt aktivitetsnivå) og jeg har ikke en gang antydning til heng. Like fullt er magemusklene mine definitivt delte, og det medfølger veldig store plager for min del. Jeg er kun 19 år og nekter å leve med store plager resten av livet, så dersom det aldri blir bedre kommer jeg nok til å operere og sy dem sammen igjen.
Hvordan er Leo i trassalderen?
– Leo er som alle andre barn i trassalderen antar jeg. Haha! Han slår seg vrang, tester grenser, blir sur når han ikke får viljen sin, og er i det hele tatt veldig bestemt på hva han vil og hva han ikke vil. Det er ikke alltid like lett å være foreldre til et barn i trassalderen hvor verden raser sammen om man tar på feil bukse på barnet, men så er det nok ikke alltid like lett å være 2,5 år heller. Vi er veldig opptatt av at vi alltid skal anerkjenne følelsene hans, og så velger vi kampene våre.
Om du lurer på noe til neste “ukens spørsmål” så er det bare å legge igjen kommentar. Håper dere får en kjempefin kveld videre! ♥
Nå er verdens herligste guttene mine i seng, etter en lang og innholdsrik dag. Vi kom hjem for en time siden ca fra et langt og koselig besøk hos barnas oldemor på Fredrik sin side. De eldre i familiene våre setter alltid så stor pris på å få oss på besøk, og det synes jeg er så utrolig hyggelig. Jeg vil virkelig at barna skal bli godt kjent med sine oldeforeldre, på både min og Fredrik sin side. Jo flere mennesker barna har rundt seg som de er glade i, og som er glade i dem – jo bedre!
Leo har allerede hatt noen uker i barnehagen nå, og den nye oppstarten har gått knirkefritt. Han storkoser seg og elsker barnehagen, og er like glade når vi kommer og henter han hver eneste dag. Et av dagens høydepunkt er å hente han i barnehagen, det er både Fredrik og jeg helt enige om. Men jeg husker enda hvor mye jeg gruet meg i fjor til barnehagestart, hvor stor klumpen i magen føltes da dagen nærmet seg til at Leo skulle starte – samtidig som det var blandede følelser ettersom det samtidig var så spennende å gå en helt ny hverdag i møte.
Nå er vi kommet til barnehagestart for veldig mange små (og litt større) barn, og jeg håper alle som har barn som har begynt i barnehagen har fått en fin start, og ikke minst at dere som har barn som skal begynne i barnehagen får en fin start. De første dagene for Leo gikk fint i fjor, men etter noen dager snudde det litt og det var gråt og tårer. Som alle prøvde å fortelle meg og som jeg nå ser i ettertid: Det var utvilsomt verst for meg. Men det føltes virkelig ikke slik da jeg sto i barnehagen høygravid med en liten gutt som klamrer seg fast til meg som en liten apekatt! Jeg gråt litt jeg og, da jeg så han sto i barnehagevinduet og gråt mens han vinket til meg. Men da jeg ringte 20 minutter senere var han i full gang med lek og moro, og hadde helt glemt at mamma hadde gått!
Som jeg har nevnt tidligere synes på mange måter det er godt at hverdagen er tilbake! Jeg håper dere som har startet på ny skole eller studier i dag, eller ny jobb for den saks skyld – også har fått en veldig fin start! Jeg gleder meg til å dele vår høst med dere, og ønsker dere en veldig fin kveld videre!
