Kontakt: [email protected]

Hei dere! Jøye meg så mye kritikk jeg fikk etter jeg publiserte bilde av meg selv i en topp med Noah på søndag. Mange har klaget fordi jeg ikke har svart i kommentarfeltene, men jeg har ikke hatt anledning i det hele tatt. Da jeg logget meg inn på bloggen i går hadde jeg ikke sjekket kommentarfeltet mitt på noen dager, og jeg hadde voldsomt mange uleste kommentarer, så det å begynne å svare på alle da har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt. Det er som alltid like forferdelig at jeg kler av meg, og at det attpåtil blir synlig at jeg har pupper er jo tydeligvis ikke greit – men jeg er en 18 år gammel jente og det burde jo streng tatt ikke komme som noen overraskelse. Haha! Når det er sagt forstår jeg at kritikken har sammenheng med at jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tror mange blogglesere undervurderer meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er. Hvilket jeg egentlig la opp til selv i det tilfellet her, så det tar jeg på min kappe.

SELVSAGT visste jeg i det jeg klikket på “publiser”-knappen at det ville hagle inn slike kommentarer. Det var overhode ingen overraskelse, jeg visste at det ville komme. Jeg sa det til og med til Fredrik da jeg viste ham bildet på forhånd. Noen synes det var ironisk at jeg la ved et bilde av meg i en liten topp når jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man legger ut, og det er jeg helt enig i. Det var unødvendig å legge ved det bildet, men akkurat da var jeg så lei av å få kritikk uansett hva jeg sa eller gjorde, at jeg tenkte at det ikke hadde noe å si, siden noen finner noe å pirke på uansett.

Jeg har for øvrig ikke tenkt til å slutte å poste vanlige bilder av meg selv fordi noen kan finne på å legge bildene ut på datingsider. Skal man følge den logikken hele tiden kan man jo ikke gå ut døren til slutt, fordi det alltid kan skje noe. Det betyr jo ikke at man ikke skal tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tenker at det finnes en hårfin balansegang her, og at jeg burde finne den. Når alt kommer til alt er det umulig å beskytte seg mot alle uhyggelige ting uansett om man er blogger eller mannen i gata.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og så vil jeg bare legge til en ting: Jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor motstandere av mammablogger og eksponering av barn, velger å følge min mammablogg. Det er kanskje bare meg, men jeg pleier aldri og bevisst oppsøke ting jeg ikke liker/er i mot, og skjønner ikke helt hva det er godt for. Men for all del, altså! Når noen klikker seg inn på bloggen min så setter jeg pris på det uavhengig av om du liker meg og bloggen eller ikke, det mener jeg oppriktig. De fleste bloggleserne mine er jo heldigvis fine mennesker.

Som dere ser har jeg en veldig blid gutt i dag her hjemme i dag, Leo er en tur hos farfar og “Mimmi”, og jeg gleder meg noe voldsomt til helg. Har dere hatt en fin uke hittil? Jeg håper det ♥ Kos dere og nyt starten av helgen, så snakkes vi litt senere i dag!

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Pappa til 2 som 20. høres ikke akkurat ut som noen med en lys fremtid, gjør det vel? Hva skal det bli av han? Hva tror foreldrene hans om han? Uff og huff, han kommer til å få det tøft… Er det mulig!? Har de ikke hørt om prevensjon? Herregud… stakkars barn… Tenk å få barn som barn da! Hva skal det bli av dem? Leve på nav? De kan jo bare drømme om en utdanning. Det blir heeelt sikkert slutt mellom dem! Han kommer til å gå lei av henne og kroppen hennes etter barn, og ville ha noe nytt! Hvordan skal han klare å oppdra et barn? Gutter er jo så umodne. Ser vi på statistikken så dropper flere og flere ut av videregående og videre utdanning.

Ett ord…. WOW. Jeg blir mer og mer overaska over andre mennesker. Det er så og si null tro på oss unge fedre. Det skal liksom gå til et visst sted uansett. Bare fordi noen er drittsekker og slår opp, bare fordi noen drar fra familien sin og dropper ut av utdanningen sin betyr det IKKE at det er sånn for oss andre! jeg skal bli en mann med stor suksess, ikke av penger, men det som betyr mest her i livet! Mine foreldrene elsker barna mine, de er de stolteste besteforeldrene i verden (ifølge dem da så klart) og hvorfor skal det bli tøft? hva menes med tøft? At jeg blir sliten? Alle med småbarn blir slitne, det er tungt, barn er 24/7 “jobb” men det er ikke “tøft” for meg? Jeg klarer ikke å se forskjellen på meg som 20 og meg selv som 30. Hva er annerledes? At jeg kanskje (forhåpentligvis) har fått meg litt skjegg, ha vært noen flere år i jobb..?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke en gang la meg starte på dette med prevensjon. Alle vet at man aldri kan være 100% sikker! Sånt kan skje hvem som helst. Det at det skjedde oss, ikke bare en gang men to ganger burde vise dere alle at man aldri kan være sikker. Jeg hater å høre at VI gutter er så umodne.. Bare fordi at noen driver bøll, er dumme, sloss og gjør generelt idiotiske ting, betyr ikke det at vi alle er sånn! Føler at det er så lett for folk å dra alle under samme kam og det gjør meg så sint. Jeg beviser hver dag at jeg gjør akkurat det jeg må. Jeg drar på jobb, tjener penger, er snart ferdig med utdanningen min, elsker kjæresten min til verdens ende, og jeg vet at jeg med 100% sikkerhet (kanskje den eneste tinger her i verden jeg kan si at jeg nettopp er 100 % sikker på) kan si at jeg er den beste pappaen til mine barn! De gir meg samme kjærligheten jeg gir dem. Jeg vil gjøre alt for dem! Det å dra fra dem er bare ikke et alternativ.

Dette ble kanskje ikke et kjempe hyggelig innlegg, men dette er ganske personlig og viktig for meg. Skulle ønske det var flere dere ute som ikke skjærte alle over samme kam…

Hipp, hipp hurra! Håper dere koser dere masse, og helt ærlig så håper jeg ikke så mange av dere er innom bloggen min i dag. 17 mai er nok kanskje den ene dagen i året hvor jeg håper dere koser dere så mye med venner og familie, at dere glemmer å lese bloggen min. Haha! Håper selvfølgelig dere husker det de andre dagene i året da 😉

Her la jeg meg like etter klokken 02:00 i natt etter å ha strøket bunadskjorter og duker, samt ryddet og vasket leiligheten. Og dagen startet mildt sagt brått igjen i dag tidlig klokken 06:55. Noah var våken og jeg måtte i gang med å bake Pavlova, og lage mat til vi skulle få noen venner på brunsj. En veldig fin start på dagen!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Leo og Noah var helt nydelige i antrekkene sine, og Noah sovnet da vi ca en halvtime senere skulle gå ned til byen. Der kjøpte vi litt is til Leo, han lekte på den lille lekeplassen der, og så trasset han litt (Les: en del) da jeg prøvde å forklare han at ikke kunne gå i selve fontenene på torget, enda hvor mye han hadde lyst til det. Haha! Fredrik blir vanligvis ganske stresset når Leo trasser og hyler når vi er ute i offentligheten, og jeg forstår ham – men samtidig så får man ikke gjort så mye med det. Jeg kan innrømme at jeg tidligere synes det var litt ubehagelig, men hva får man gjort? Det er sånn det er i den alderen han er i nå, det er jo også et resultat av han ikke får uttrykt seg slik han ønsker med tanke på kommunikasjon og ordforråd. Her om dagen hylte og skrek han mens han prøvde å løpe fra Fredrik – fordi han ikke fikk lov til å ta med en pinne inn i barnehagen da Fredrik skulle levere ham, for eksempel. Haha! 

Det har i hvert fall vært en strålende dag, og vi kom for en god stund siden hjem fra oldeforeldrene til barna med flere av Fredriks familiemedlemmer, hvor vi var bedt på mat og kake. Nå har vi to slitne, men veldig lykkelige barn som veldig snart er klar for å legge seg, og vi kan trygt si at vi har hatt en vellykket 17-mai feiring! Hurra for det flotte landet vi bor i!

Da Fredrik og jeg gjorde det slutt for første gang, så var det mange lesere som reagerte på at det var så rart, fordi “alt så jo så bra ut”. Helt ærlig da.. News flash: Det er ikke alt man kan se. Som en leser skrev til meg for et par uker siden: «Flere jeg kjenner som har vært i forhold som har virket veldig gode og stabile, har tilsynelatende brått og helt ut av intet tatt slutt. Det betyr ikke nødvendigvis at en eller begge partene i forholdet gir opp for lett, men at det er mye som ligger bak som ikke har vært synlig for menneskene rundt dem»

Det er mye snakk om at foreldre gir opp for lett, egentlig også at par generelt gir opp for lett. For meg blir det fryktelig arrogant og ikke minst generaliserende å skulle si noe som det. Verken alle kjærestepar eller alle foreldre er samme person, så hvorfor skal de bli skjært over samme kam? Om kun noen i en bestemt gruppe av mennesker gjør noe, er det dermed sagt at alle gjør det? Selvfølgelig ikke. 

Man kan aldri utelukke at det finnes foreldre der ute som kanskje i ettertid innser at de ikke kjempet nok for å holde sammen. Likevel synes jeg det er er en nokså arrogant ting å si, jeg føler ikke at jeg er i en posisjon hvor jeg kan si det fordi jeg ikke vet nok om hvert enkelt forhold til å kunne si om hvert forhold separat gikk fra hverandre for lett, uten å kjempe. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli kalt naiv nå, men jeg tror oppriktig at de aller fleste foreldre ønsker å se barna vokse opp i samme hjem, selv om det på ingen måte burde være noe nederlag når det ikke skjer, om det føles nødvendig for de involverte at man må flytte fra hverandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er når man går ut i fra at det gjelder alle foreldre som går fra hverandre, at det blir generaliserende, og i mine øyne veldig feil. Å bruke at “forholdet så jo så veldig bra og fint ut i forkant” av et eventuelt brudd, som et argument for at paret gikk fra hverandre for lett – er for meg fryktelig sneversynt. Kan man faktisk se på noens forhold som utenforstående og dermed vite hvordan forholdet er? Jeg mener, et inntrykk er èn ting, men for meg er det helt åpenbart at det er mye man ikke kan se, enda hvilket ekte og ordentlig inntrykk man selv føler man har. Du ser gjerne fasaden, det du ikke ser er gjerne det folk flest ikke ønsker at andre skal vite så mye om. Og det er jo i tilfeller som dette både logisk og fullt forståelig!

Jeg føler at jeg ofte merker denne tendensen i samfunnet vårt, og jeg prøver å tenke på hvordan jeg ville håndtert det dersom andre stile spørsmål rundt om jeg hadde gitt opp for lett om Fredrik og jeg skulle gått fra hverandre. Jeg vet at vi har kjempet som bare det, det vet trolig også alle leserne mine som har fulgt oss i denne perioden, men det er jo fordi jeg valgte å være åpen om det. For jeg vet også at hvis jeg aldri hadde snakket om den kampen vi har hatt og fortsatt har, så kunne jeg heller bare pyntet fasaden litt ekstra, og latt som at vi hadde det veldig bra. Og da ville vel kanskje de aller fleste trodd at alt bare var bra…

Akkurat derfor dømmer jeg aldri foreldre som går fra hverandre, for jeg vet som utenforstående faktisk aldri hva de kan ha strevd med!

Hei dere!

I dag har jeg endelig blitt ferdig med 17. mai antrekkene til barna! I år har jeg faktisk kun kjøpt to ting helt nytt, og det er skoene til Leo og skjorten hans. Det måtte jeg, i og med at han har vokst ut av alle skjorter og pensko han har. Det ble 390,- til sammen. Resten av antrekkene til guttene har jeg faktisk funnet rundt i skuffer og skap her hjemme. Man må ikke ha alt helt nytt til barna til en hver anledning, noen ganger holder det å se i skuffer og skap, rydde litt på rommene deres og plutselig blir man overrasket over at man har klær man for eksempel har glemt,  som har ligget innerst i klesskapet, eller klær man finner igjen etter man ikke har sett dem på lenge.

Er det uansett noen som ikke bryr seg om de har på nye klær, gamle klær, arvet klær eller brukte klær – så er det jo faktisk barna! Det er jo så supert med gjenbruk, og se så fint da – Noah sitt antrekk er til venstre, og Leo sitt er til høyre. Jeg ble kjempefornøyd, og er helt sikker på at guttene kommer til å stråle i antrekkene sine på den store dagen ♥

Jeg hadde helt glemt hvor stressende tiden før 17. mai er. Haha! Men det er jo bare en så herlig tid. Jeg gleder meg stort til vår først 17. mai med begge barna. På denne tiden i fjor var jeg jo gravid! Jeg håper vi får en herlig feiring, noe jeg absolutt tror vi får. Ønsker dere en kjempefin kveld videre!

.. At Noah var 7 måneder gammel på onsdag!! Hodet mitt er helt tåkete om dagen, jeg som var helt overbevist og fullstendig sikker på at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om dette samme dagen han var 7 måneder, altså den 10 mai. Men neida! Jeg er helt borte vekk, blir jeg egentlig noen gang mindre surrete? Virker ikke sånn. Haha!

Jeg la faktisk ut bilde på Instagram i går (@Mammasom16). Herregud så mye han har forandret seg siden han ble født for 7 måneder siden.  Nå har han lært seg å sitte litt på egenhånd også, i en alder av 7 måneder. Bare to måneder senere enn storebror, hehe! Det er virkelig så morsomt og givende å få ta del i hvor forskjellige de er, og hvor like de kan være på noen områder også. Jeg sammenligner de aldri, for de er to herlige, unike mennesker – men det er likevel uunngåelig å ikke legge merke til likheter og forskjeller ettersom tiden går og jeg mimrer fra tiden da Leo var baby, og nyter nåtiden når jeg har baby nummer to.

Jeg ser allerede nå, og har vel egentlig allerede sett en stund at Noah får samme øyne som Leo – som de begge har fra meg. Lyseblå! Men jeg må innrømme at jeg fortsatt lurer på hvor det mørke håret deres blir av, haha! Fredrik er mørk blond og var platinablond i håret sitt da han var liten, og jeg har hatt mørkebrunt nesten så mørkt som sort helt siden jeg ble født. Rart, men gøy å se at begge guttene er nokså lyse i håret. Verdens fineste er de begge i hvert fall uansett! 

Oftere og oftere nå får jeg høre at vi har fått «en av hver» og at Leo ligner mest på Fredrik, og at Noah ligner mest på meg. Jeg får høre daglig at Noah ligner så mye på meg, og det er jo så utrolig koselig! Noah er så blid om dagen at det skulle nesten ikke vært mulig, og det er så gøy å få kjenne mer og mer på personligheten hans og hvordan han er. Det er utrolig mye som skjer i den alderen han er i nå, og jeg mistenker at det blir rimelig travelt fremover! Hvilket bare er utrolig gøy, selvfølgelig!

 Herregud så heldige vi er som fikk akkurat deg inn i den lille familien vår, du er unik og vi elsker deg ubeskrivelig mye ♥

Nå følte jeg at det var på tide at jeg kom med en liten oppklaring til dere.

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ikke ønsket å se utenlandske flagg på 17. Mai. Det er blogginnlegget som har blitt likt flest ganger noensinne på min blogg, og det var tydelig at jeg traff noe i veldig mange som mange mennesker kjente seg enige i. Les blogginnlegget ved å klikke HER.

Nå som det nærmer seg 17. Mai igjen, re-publiserte jeg dette blogginnlegget i mediene mine med linken til blogginnlegget jeg skrev i fjor, og det har i skrivende stund blitt likt på Facebook 9,5 tusen ganger. I kjølvannet av dette blogginnlegget har jeg fått utrolig mange reaksjoner. Mange er veldig enige med meg, og noen er uenige. Hvilket jeg til alles informasjon selvfølgelig synes er greit. Her på min blogg får alle si meningen sin, men det er uhyre viktig at det blir gjort på en fin og høflig måte. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror veldig mange kvier seg for å si ting som at de ikke ønsker å se utenlandske flagg på Norge sin nasjonaldag, fordi de er redd for å få rasisme-kortet slengt etter seg.  I kjølvannet av blogginnlegget har jeg også fått høre at jeg er rasist. Det er jeg på ingen måte, og alle oppegående mennesker som forstår innholdet i blogginnlegget kan lett se at dette ikke handler om rasisme i det hele tatt.

Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Ikke Sverige sin, ikke Danmark sin, ikke Pakistan sin. Når jeg sier at jeg ikke vil se utenlandske flagg på 17. Mai, så er det like mye ment mot svenske flagg som mot pakistanske flagg. Det er selvsagt ingen forskjell der, utenlandsk er utenlandsk – og jeg står mer enn gjerne og veiver og feirer med både det svenske og det pakistanske flagget på deres nasjonaldager, men på 17. Mai, så er det Norges grunnlov vi feirer og da må det være lov til å si at jeg synes vi skal veive med det norske flagget.

Det er ikke noe morsomt å bli kalt rasist, og spesielt ikke på et grunnlag som dette – men jeg vet utmerket godt med meg selv at jeg ikke er noen rasist, og det er jo det som betyr noe.

Under denne flagg-debatten har jeg også fått spørsmålet “Men er det så nøye da? Det er jo bare en fillesak!”

Jeg synes Norge generelt er et land som er flink til å ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre på integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg å si som ikke er en av dem som styrer landet vår. Ofte synes jeg også Norge er utrolig fleksible og villig til å lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til å la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal føle seg imøtekommet og velkomne i landet vårt.

Men hvis vi alltid skal tenke at det «Ikke er så nøye» og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vårt, nasjonaldagen vår og flagget vårt å gjøre – hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?

Det må være lov å stille disse spørsmålene, og vi skal ikke la være å ytre oss i frykt for å bli kalt rasister. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har fått et såpass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg håper at Norge i fremtiden også kan være et land spekket av forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene våre. Men akkurat på 17. Mai, den ene dagen i året når det er Norges nasjonaldag – er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget må være å veive med det norske flagget!

Hver gang det dukker opp voldtektssaker i media, så faller tankene mine automatisk på foreldrene til overgriperen. Jeg forstår at foreldrene ikke automatisk trenger å være ansvarlig for alt det grusomme barna deres eventuelt måtte finne på, men samtidig har man et meget stort ansvar som forelder – og alle foreldre er ansvarlige for hvordan de oppdrar barna sine og hvilke verdier de viderefører.

Jeg har en sønn på 2 år, og han vet hva jeg mener når jeg sier ja, kontra når jeg sier nei. Det har han gjort siden han var 1,5 år gammel – trolig også enda tidligere enn det også. Barn vet forskjellen på ja og nei, så sier det jo sitt om at de som er eldre enn barn – I hvert fall burde klare å forstå det. Det er ikke hjernekirurgi, akkurat.

Jeg har mange venninner som er blitt voldtatt, og jeg tør nesten ikke å tenke på tallet over hvor mange unge jenter/gutter som blir voldtatt her i Norge totalt. Eller verden, for den saks skyld. Jeg forstår selvfølgelig at antallet av mine venninner ikke nødvendigvis (og forhåpentligvis) er representativt i det hele tatt for resten av befolkningen med tanke på tallene over voldtekt, men èn voldtekt er faktisk en for mye. Voldtekt er en absurd handling, så absurd at det aldri burde skje, for det burde aldri ha vært et tema i det hele tatt, og enda mindre et alternativ. Noe det dessverre er. På blogger. I media. År etter år. Det dukker stadig opp nye saker.

Hvis samboeren min spør meg om jeg vil ha mat, så kan jeg si ja. La oss si at jeg sier ja. Når han da serverer meg maten, uansett hvor mye tid han har brukt på å lage den – er jeg på ingen måte pliktet til å spise den. Kanskje har jeg funnet ut at jeg ikke er så sulten likevel. Kanskje har jeg mistet matlysten, eller kanskje jeg rett og slett bare har ombestemt meg. 

Han skulle virkelig likt og sett ansiktet mitt om han da likevel skulle forsøke å tvinge maten inn i munnen på meg. Man gjør jo ikke sånt mot andre mennesker, det er jo noe alle egentlig vet. Så hvorfor blir dette så forbanna vanskelig når det er andre ting enn mat det er snakk om?!

Du ville vel ikke tvunget noen som sover til å spise mat heller, ikke sant? For hvis noen sover eller er kanskje til og med er bevisstløse, så er de jo ikke i stand til å fortelle deg om de vil ha mat eller ikke. Stemmer? Selv om de var riktig så sultne før de sovnet. Selv om de tidligere på kvelden til og med sa at de var veldig sultne og at de  hadde lyst på mat.

Ja? Akkurat.

Hei alle sammen!

Natt til i går kom Fredrik hjem igjen fra England. Jeg har savnet han, men det er godt å få litt tid fra hverandre også synes jeg. Det er sunt. Jeg hadde aldri i livet orket det om Fredrik for eksempel ikke var ute i jobb, for jeg trenger litt pusterom og det samme gjør han. Han jobber jo, og tidvis ganske mye også, og dere må ikke misforstå meg. Jeg synes jo naturligvis det er kjempekoselig å tilbringe tid med ham, men jeg hadde ikke taklet om vi ikke hadde noe tid for oss selv i det hele tatt. Vi har jo en hektisk hverdag som vi tilbringer mye tid sammen i, noe jeg selvfølgelig også er glad for. Men det er jo opp til hver enkelt om man kjenner behov for tid fra hverandre eller ikke.

Han hadde storkost seg, men gråt nesten av glede da han kom hjem og så meg igjen, og de to sovende barna sine som lå i sengene sine, og som han elsker så utrolig høyt. Haha, forhåpentligvis blir han ikke sur for at jeg røpte gledestårene til dere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan si mye rart om hvor mye han kan irritere meg. Og jeg kan nok ikke en gang forestille meg hvor irriterende jeg også kan være noen ganger.. Muligens ganske ofte også.. Haha!  Men det er jo ikke det samme her uten han da, det kan jeg jo bare innrømme. Barna, eller Leo da, spurte etter pappa da han kom hjem til Noah og meg, og Fredrik enda ikke hadde kommet hjem. Utrolig hvor mye han får med seg, Noah er jo litt liten enda men herregud så glad han ble da han så Fredrik dagen etter, i og med at han kom hjem da de hadde lagt seg for flere timer siden.

Det er godt å ha han hjemme igjen og det samme synes garantert barna også, det blir så utrolig tydelig hvor glade de er i han og hvor glad han i er dem når de har vært borte fra hverandre ♥

Jeg ser på klokken. Den er 20:00, og barna sover søtt i sengene sine. Noah ligger rolig og sover i vognen sin, og Leo like ved. Leo la seg uten en eneste protest i kveld, han spurte bare pent om han kunne sove i min seng, og i dag sa jeg ja for første gang på en stund. Jeg vil ikke gjøre det til en vane, men så lenge det kun er en gang i blant så synes jeg bare det er koselig. Når han til og med legger til et iherdig forsøk på å si “vær så snill mamma” så måtte jeg si ja altså. Herlige Leo! Vanligvis er jeg nok en del strengere som mamma enn mange av leserne mine tror. Altså, jeg er ikke for streng heller – jeg tror på at det finnes enn mellomting. Jeg er ikke redd for å sette grenser, og er mykere de dagene det trengs. Fleksibel, kanskje? Alt i alt anser jeg meg selv som en veldig omsorgsfull men rettferdig mamma.

Det er rart å sitte her helt alene med barna sovende på rommet ved siden av meg. Ansvaret jeg har for dem forsvinner aldri, selv ikke når de sover. Jeg kjenner på det hele tiden. Når jeg er borte fra dem så kjenner jeg også på det. Jeg bombaderer mobiltelefonen til Fredrik med meldinger om alt han må huske på som har med barna å gjøre, samt en hel rekke andre unødvendige ting som jeg vet at hen egentlig vet, og han svarer overraskende nok også at han allerede vet. Når man ser meg sitte alene på toget slik jeg gjorde helgen for litt over en uke siden, uten barn – så tror jeg ikke jeg ser ut som det allmennheten assosierer med “en mamma” men igjen, definisjonen på en mamma har jo ikke noe med utseendet å gjøre.

Jeg fikk spørsmål på togturen til Gjøvik på fredag da jeg hadde med meg Noah om det var jeg som var mammaen hans. For “jeg så jo så ung ut!” De spørsmålene begynner jeg å bli godt vant til, men likevel blir jeg litt overrasket hver gang det skjer. Jeg er jo mammaen hans, og han er ikke lillebroren min som jeg går tur med, eller i dette tilfellet kjører tog med. Men hver gang jeg er uten barn så føler jeg at andre ser meg slik jeg alltid føler meg. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er kjæreste, venninne, nabo, søster, datter, venn. Jeg har bare to herlige små barn som venter på meg når jeg kommer hjem igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tok meg en dusj istad når barna nylig hadde sovnet, og egentlig trodde jeg at jeg kom til å måtte løpe ut av dusjen med såperester over hele kroppen 2 minutter etter at jeg hadde kommet inn i den, slik som jeg vanligvis alltid må gjøre om jeg finner på å gå i dusjen etter at de er lagt for kvelden – måtte det være 5 timer eller 30 minutter etter at de er lagt. Men i dag lå de like fredfullt og sov da jeg kom tilbake. Fredrik er tilbake om et par timer og jeg gleder meg til å se han igjen, så får søvn som vanlig bare vente til jeg blir gammel. Haha! Ha en veldig fin kveld ♥