Nå er vi for alvor inne i mars måned, og jeg klarer kun å tenke: Hvor har disse to årene blitt av?! Leo blir 2 år denne måneden!
Leo har jo blitt så stor nå, han er ikke lenger den lille babyen jeg møtte på sykehuset for to år siden, men en liten gutt som har sine egne sterke meninger og personlighetstrekk. Han er en gutt som viser utrolig mye godhet til de rundt seg, han er alltid i godt humør, og er en gutt som bryr seg veldig om andre. Han har vist meg hva livet handler om, og hvor heldig jeg er som får dele store deler av mitt liv med akkurat ham. Det har ikke gått en dag uten at du har gitt meg noe å smile for, Leo!
De siste 2 årene av livet mitt er desidert de to beste årene av livet mitt, og de årene med mest mening. Leo har gledet meg så mye i løpet av denne tiden, og han har lært meg så mye. Det gjør meg stolt og rørt å se at den lille babyen min blir så stor. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk han inn i livet mitt, han har gitt meg så mye som jeg aldri ville vært foruten.
Jeg er kjempe stolt over deg Leo, og jeg er så stolt over å få være mammaen til akkurat deg. Du vokser til, og jeg blir stadig noen år eldre jeg også. Jeg var ung da jeg fikk deg, og det kommer jeg nok alltid til å få høre. Men det at vi møttes litt tidligere, betyr også at jeg får elske deg litt lenger.
Hvis du som gravid kvinne fikk muligheten til å få utført en test som kunne avdekke downs syndrom hos fosteret, ville du tatt den?
Hvis denne testen i tillegg kunne avdekke dødelige sykdommer, andre typer kromosomavvik, eller store misdannelser – ville du tatt den da?
Helseministeren vår har nylig avgjort å godkjenne en slik type test, nærmere forklart en blodprøve, for gravide kvinner som får tilbud om fostervannsprøve og morkakeprøve, som også er tester utviklet for å avdekke kromosomavvik. Men begge disse innebærer en risiko for spontanabort, i motsetning til den nye blodprøven.
Det er vanskelig å si noe om hva man ville valgt i en slik situasjon. Jeg tror det oppleves så vanskelig, fordi det er et valg vi i utgangspunktet ikke får.
Nå har vi kommet så langt med teknologien vår, at vi har muligheten. Og vi kan i tillegg få testen utført uten risiko for spontanabort.
Jeg tenker at uavhengig av om denne testen hadde blitt godkjent eller ei, så vil fortsatt fostervannsprøven være et faktum. Det samme med morkakeprøven. Disse benyttes i dagens samfunn, men har en betydelig risiko for spontanabort. Når man utfører en fostervannsprøve, og det ender med en spontanabort – kan man risikere å miste et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Det alene synes jeg er en grunn til at vi skal takke ja til en ny type blodprøve som kan avdekke kromosomavvik, uten å potensielt miste ønskede, friske barn.
Jeg mener ikke at friske fostere nødvendigvis er mer verdt enn fostere med kromosomavvik, jeg mener bare at det vil være naturlig for oss mennesker å ønske oss friske barn.
Enkelte mener at dette vil medføre flere aborter, at veien til abort vil bli kortere, og at vi med det skaper et sorteringssamfunn, samt at denne type sortering vil undergrave holdninger som inkluderer mangfold.
For meg handler det ikke om at vi skal skape et sorteringssamfunn, for vi skal ha rom for alle typer mennesker. Men man skal ikke føle seg tvunget til påta seg et ansvar for et barn man ikke tror man kan gi et godt liv med riktig og nok oppfølging. Selv om det selvfølgelig er individuelle forskjeller inne i bildet, så er det ikke til å stikke under en stol at et barn med downs syndrom ofte vil være et enormt ansvar livet ut, sammenlignet med hvordan en barn uten dette kromosomavviket vil være.
For ikke å snakke om at man uten denne type tester vil kunne oppleve at det forekommer tilfeller hvor gravide kvinner går med fostre som verken er levedyktige eller som har sjeldne kromosomavvik i magen i lang tid. Barnet man har gått med i magen i 9 måneder, barnet man har knyttet et bånd til og sett for seg en fremtid med, vil dø i løpet av svangerskapet eller den første tiden etter at barnet er kommet til verden. Dette er tilfeller med tragiske utfall som kunne vært unngått. Denne testen vil gjøre det enklere å oppdage, uten den nevnte risikoen for spontanabort av et foster som for alt vi vet kan være 100% friskt.
For meg handler denne saken om at man som kvinne har rett til å velge om man vil bære frem et potensielt sykt barn, eller et barn som med sikkerhet vil dø i løpet av svangerskapet eller det første leveåret. Denne muligheten har vi jo allerede med forstervannsprøver og morkakeprøver. Dette er ikke en test man er tvunget til å benytte seg av, men som man får tilbud om – slik de samme kvinnene får tilbud om fostervannsprøven i dag. Jeg mener man har rett til å vite om det eventuelle fremtidige barnet ditt har alvorlige kromosomavvik om man ønsker å vite dette, og at man har rett til å ta et valg. På samme måte som at man alltid har rett til å bestemme selv om man ønsker å bære frem barnet i magen, eller om man ønsker å fremprovosere en abort.
Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.
Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.
Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker “Så heldig jeg er”. Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥
Jeg (sammen med alderen min, selvfølgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner på Facebook blant 13 år gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd så ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jævlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg å vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange å velge fra, så det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal få en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.
Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal være sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt ærlig er jeg lei av å skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig på Facebook så alle i utgangspunktet kan se det, så kan vel jeg poste det på bloggen min også. Jeg tok meg derimot friheten til å sensurere navnet til de som hadde vett nok til å se at dette var noe som var langt fra greit å skrive til et annet menneske over nett.
Jeg skriver ikke dette for å høste sympati – eller å få medfølelse eller støtte – det trenger jeg for øvrig ikke da jeg tror alle oppegående mennesker ser at det er folk som kommenterer sånt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhører andelen av befolkningen vår som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne også en leksjon i «Hvordan oppføre seg på Internett»
Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i på Facebook. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe sånt som at jeg var tilbakestående og mongolid, og at jeg burde dra meg bort på “strikkepinne-klinikken” så jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like så godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av sønnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.
Det er rart det der, det er liksom ikke så morsomt lenger for guttene når jeg kontakter mødrene deres. Mon tro hvorfor? 😉
Det er helt umulig å ikke smile av denne dagen! Nå ligger jeg i sengen med Noah sovende ved siden av meg. Jeg kan høre Leo og Fredrik leke utenfor, og Noah og jeg har akkurat slappet av litt i sengen vår etter dagen, og så sovnet den lille gutten min etter at han hadde fått litt mat. Jeg ble bare sittende her for å skrive litt til dere, dessuten synes jeg det er best å skrive når jeg kan ligge og slappe av samtidig i sengen!
Noen synes jeg skriver for mye om Fredrik og meg om dagen, og synes jeg sutrer og klager mye – mens andre synes det er fint å se en blogger som skriver om livet med både oppturer og nedturer. Jeg er som dere helt sikkert vet veldig opptatt av at bloggen skal være så ekte som mulig, og at den (til en viss grad selvfølgelig) skal speile livet mitt. Uten at jeg deler for mye selvsagt. For som leser tror jeg at man lett kan føle at jeg deler veldig mye, men jeg deler absolutt ikke alt.
Jeg skriver jo om livet mitt, livet som mamma til to små gutter i en alder av 18 år. Da er det klart at de vil bli avbildet en del ganger, i og med at de er en såpass stor del av livet mitt. For meg er det også åpenbart at det vil være perioder hvor alt går på skinner, og slitsomme perioder. Det vil være perioder som oppleves veldig enkle, og perioder som kan oppleves vanskeligere.
Jeg har oppdaget at om jeg en tidsperiode har veldig mye fokus på det positive i livet mitt, så får jeg gjerne høre at jeg fremstiller livet mitt perfekt og at jeg som ung mor ikke burde gjøre det med tanke på mine yngre lesere. Og om jeg har mer fokus på ting som ikke er så bra en periode, så får jeg høre at jeg syter mye.
Jeg prøver så godt jeg kan å finne den balansen som gjør at ingen synes jeg klager, og at ingen synes jeg fremstiller livet mitt for rosenrødt. Men det er ganske vanskelig, for samtidig skal det jo stemme med hvordan jeg har og hvordan livet mitt er, i og med at bloggen min handler om livet mitt. Og man kan jo ikke alltid styre hvilke vendinger livet tar, og hvilke situasjoner man plutselig kan finne seg i.
Det er helt umulig for meg som både menneske og blogger å tilfredsstille alle, og å gjøre alle til lags. Men jeg gjør mitt beste, som den mammaen og bloggeren jeg er!
God kveld alle sammen! Er det ikke helt rart hvor fort helgen går? Det er nesten litt irriterende at det er så kort tid fra fredag til mandag, men så lang tid fra mandag til fredag. Vi har i hvert fall fått mye ut av mandagen alle mann, og Leo er i seng allerede. Noah er enda så vidt våken og er ikke helt inne i rutinene sine, det tar sin tid det gitt. Men det gjør ingenting, for da får han litt ekstra pappakos før han skal i seng han også.
Jeg tenkte bare å legge igjen en liten påminner om hvor dere finner meg på andre sosiale medier! Det er en god stund siden sist, og det er så morsomt å se at det er så mange nye lesere innom bloggen om dagen, så da tenkte jeg at det kunne passe fint.
På Facebook skulle jeg starte med konkurranser i fjor sommer, men jeg ser nå at jeg bare rakk en konkurranse før det gikk i glemmeboken. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg er ganske glemsk av meg, så ikke nøl med å mase på meg om det er noe dere savner. Jeg poster alltid nye blogginnlegg på Facebook først, så det er lurt å like siden min om dere vil få med dere det. Fremover skal jeg også ta i et tak og få ordnet flere konkurranser til dere, uten at det skal gå i glemmeboken! Av og til poster jeg også videoklipp eller bilder.
På Instagram skal jeg gjøre noen endringer fremover. Jeg har allerede gjort kontoen min privat, og det kommer den til å være en god stund fremover nå. Jeg kommer til å publisere videoer og bilder som ikke kommer på bloggen, gjerne av barna eller av ting som skjer her hjemme. Jeg oppdatere ganske hyppig på Instagram!
Snapchat: Mammasom16
Snapchat bruker jeg så ofte jeg husker på det. Her kommer det desidert flest videoblogg og ellers når jeg er ute på farten. Jeg får veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra lesere som synes det er koselig å følge meg der, siden de føler man kommer litt tettere på oss når jeg poster videoklipp. Det er også en veldig fin måte for meg å kommunisere med dere på. Jeg svarer veldig mange på snapchat! Jeg får aldri svart alle, men jeg er absolutt flinkest til å svare på Snapchat.
I morgen er det sjørøverfest i barnehagen til Leo, og en ny dag med nye overraskelser med Noah venter ♥ Ønsker dere alle en veldig fin kveld!
For noen dager det har vært! Nå er jeg veldig klar for en ny uke og nye tider.
I kveld har jeg tenkt mye på at jeg er glad jeg er så ung, for nå kjenner jeg meg virkelig sliten. Tror ikke jeg hadde orket å sitte her og skrive på bloggen min til dere nå om jeg hadde vært veldig mange år eldre nå altså. Haha! Det skal bli godt med en liten pause nå før jeg selv skal legge meg. Bare litt alenetid før jeg må sove, for å være klar og uthvilt for en ny dag med verdens to fineste gutter. Jeg måtte bare innom en liten tur for å ønske dere en fin start på den nye uken, og for å fortelle dere at jeg setter så stor pris på at dere leser alt jeg legger ut.
Jeg føler det har skjedd mye med bloggen bare den siste måneden, men den største forandringen har egentlig skjedd over tid. Fra jeg ble gravid med Noah og til nå, føler at jeg at det har skjedd mest. Jeg tror bloggen har forandret seg fordi jeg har det. Men i grunn har jeg jo heller ikke forandret meg med vilje, jeg har vel bare vokst litt opp.
Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i nokså ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for – det vet jeg at han også setter stor pris på. Så når han får muligheten vil jeg gjerne at han skal få tilbringe tid med venner når det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme.
Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er “låst” til hjemmet på samme måte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det – så når han får muligheten til å dra ut litt så ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, også med tanke på andre ting enn ammingen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg de siste månedene har måtte sette alt som har med å være ungdom å gjøre helt på pause.
For selv om jeg er ungdom, så er jeg jo først og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle være borte fra barna, så har jeg på mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid på barna, og hva de gjør, om de koser seg, og så savner jeg dem. Tanken på de er alltid der. Til og med når de ligger og sover, så kjenner jeg på ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!
Selvsagt hender det at det frister å bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjør meg ingenting å ikke kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjøre meg mer lykkelig enn det barna kan!
Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon. Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv – men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?
For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.
Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte “Hush little baby” om og om igjen.
Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!
Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.
For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden.
Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.
GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.
«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.
Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?
Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av.
Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?
Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på “Hush little baby”? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?
Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel.
Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.
Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.
