Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste!
I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!
Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.
Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn – men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!
Jeg har sjeldent vært så trøtt som det jeg var da jeg våknet i dag tidlig. Av ulike grunner, deriblant jobb, var jeg ikke i seng før litt over 02:00 natt til i dag – og Leo våknet første gangen rundt klokken 05:00 i dag tidlig med å hoppe på meg og hviske “Mamma? Mamma?!” konstant i ørene på meg. Herregud, jeg var så trøtt at det føltes som at øynene mine var limt igjen! Hadde det bare vært denne ene dagen, så hadde det selvsagt vært noe annet, men det blir veldig lite søvn om dagen, og det merkes godt. Selv om jeg sjeldent har vært like trøtt, så var det faktisk godt å komme i gang med dagen når jeg først klarte å tvinge meg selv opp av sengen! Det er jo tross alt helg i morgen og alt, og søvnen kan jeg jo uansett ta igjen når barna er eldre. Haha!
Noah og jeg har vært ute på litt forskjellig allerede tidligere i dag, og i og med at han sov da vi kom hjem i 11-tiden (Til en stor forandring!) så tok jeg meg 5 ekstra minutter til å lage en skikkelig brunch til meg selv. Ofte blir det bare til at jeg må kaste i meg noe fryktelig lettvint med ham sittende smilende på armen, så nå trodde jeg at jeg hadde en gylden mulighet ved at han kom til å sove en stund. Og i det jeg skal sette meg ned og spise – så hører jeg latter fra vognen hans, han er plutselig våken og ligger og ler, og er i tillegg veldig klar for at jeg skal løfte ham opp. Haha, så lenge varte det! Noah er veldig sånn, han vil knapt sove noe på dagen om han ikke ligger tett inntil meg, og flytter jeg på meg, så våkner han! Så da ble det en liten lunsjdate istedenfor, og det gjør selvsagt ingenting – sånn er det å være mamma, man får ikke akkurat lunsjpause!
Har du noen gang fått høre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han gråter, fordi de har “godt av å gråte litt” – eller fordi “det styrker lungene, og er bare bra”? Har du kanskje fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating eller samsoving?
Jeg har vært mamma i så og si 2 år nå, og det har vært to år fullt av utfordringer, glede, lykke og dårlig samvittighet. Ikke minst har det vært 2 år fylt av den type råd. Velmenende råd fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin.
Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.
Hva med å lytte til babyen?
Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne – så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til?
Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?
Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?
Og om barnet da skulle begynne å gråte, så skal babyen bare gråte seg selv i søvn? Fordi “det har den godt av” og “lungene blir styrket av det”? Jeg bare lurer, altså..
Jeg hører også om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove på eget rom fra fødselen av. “Babyen min har fått ren bleie, er mett i magen sin, har fått nok stimuli og lek i løpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke får sove, så derfor lar jeg han bare ligge og gråte.”
Og de blir støttet av de som kommer med alle rådene. “De kan fint gråte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller”
Babyer blir ikke bortskjemte!
Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer gråter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjør det fordi de er utspekulerte små vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens gråt er språket deres, den eneste måten de kan kommunisere med deg for å gi beskjed om noe. Jeg tror det med få unntak alltid er en grunn til at babyer gråter. Hva om babyen har behov for nærhet? Litt ekstra kos? Trygghet – som babyen ikke finner på samme måte alene i sin egen seng?
Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt å være nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med så mange råd hele tiden. Det har jeg selv kjent på kroppen. Spesielt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i søvn, fordi “babyen burde lære seg å sovne på egenhånd”
Om babyen min vil ammes i søvn, så skal den få lov til det. Hvis babyen har behov for det, så kan jeg ikke forstå hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i søvn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig å praktisere, så hadde jeg trolig sittet og bysset på ham enda.
I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke “gjør som den skal” ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet.
Aldri har jeg hørt om tenåringer som ammes, og aldri har jeg hørt om tenåringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt ønsker å sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegående foreldre gjør så godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter å sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse små barna er prisgitt at vi tar godt vare på dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvfølgelige gjøre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror også at så lenge babyer får tid og tålmodighet, så vil ting gå seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!
Mange setter spørsmålstegn til om vi egentlig trenger denne dagen. Det kan jeg faktisk ikke helt forstå at noen mener. Jeg skulle for øvrig ønske at vi ikke trengte den, det hadde jo vært det aller beste.
Menn og kvinner vil aldri bli helt like – og det i seg selv er greit. Vi er forskjellige fra naturens side og kommer aldri til å bli 100% like. Det kan vi like gjerne akseptere først som sist. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha helt like muligheter og at vi ikke skal være like mye verdt, for det er vi alle sammen, uavhengig av kjønn.
Jeg skjønner for det første ikke hvorfor feminist skal være et negativt ladet ord? Det betyr jo faktisk i grove trekk at man er opptatt av likeverd og likestilling mellom menn og kvinner. Hvordan får det blitt noe galt? Er ikke det egentlig utelukkende en god ting?
Hvor ofte kalles ikke kvinner for horer av ulike absurde grunner, sammenlignet med hvor mange menn som blir kalt “mannehorer” av samme grunner? Hvorfor er det sosialt akseptert at menn kan fortelle at de har hatt flere sexpartnere, mens ofte når en jente gjør det, så blir hun kalt for løs og billig? Hvor ofte skjer det at kvinner blir undertrykket og trakasserte, sammenlignet med hvor ofte det samme skjer med menn? Og hvorfor er det slik?
Samboeren min hadde fått med seg at det var kvinnedagen, og tok seg bryet med å overraske meg skikkelig med blomster i dag! I en perfekt verden er alle menn i hele verden opptatt av likestilling og at kvinner er like mye verdt som menn – men slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er grunnen til at, til tross for det egentlig bør være en selvfølge, jeg setter pris på at samboeren min også stiller spørsmål omkring hvorfor i alle dager vi ikke er likestilte i 2017.
For kvinnedagen er vel og bra, så lenge den bidrar til at vi blir mer bevisste på dagligdagse situasjoner som undertrykker kvinner, og ikke bare klikker “Liker” på de artiklene som deles i dag om hvorfor vi trenger kvinnedagen. For den trengs!
Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang.
Det var en av de helgene da jeg bodde i Gjøvik og han bodde i Larvik. Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg.
Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det “min” helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang!
Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.
Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.
Jeg kjenner meg så hinsides forelsket i denne herlige lille gutten, som startet dagen med å ligge og bable i sengen ved siden av meg. Når du våkner med et smil, da vet du at dagen blir bra. Ikke minst kjenner jeg meg lykkelig over hverdagen vår sammen, og de fine dagene våre. Så heldig du er som har meg lille venn, og så heldig jeg er som har deg. Noah har smilt fra øre til øre i hele dag, og jeg har innsett at den lille babyen min holder på å bli stor. Neste uke er han hele 5 måneder gammel!
Du har gjort sparekontoen mindre, nettene lengre, dagene kortere, fortiden glemt, og fremtiden verdt å oppleve. Jeg elsker deg så masse, vakre lille hjerteknuseren min.
Barna er i seng for lengst, og det er like rart hvor stille det blir hver eneste kveld når de sover søtt i sengene sine. Det er så rart å sitte oppe alene etter at de er lagt, fordi det er blitt så unaturlig for meg å være helt alene. I løpet av dagen dusjer jeg ikke alene, jeg går ikke på toalettet alene, jeg spiser ikke alene, og jeg lager ikke mat alene. Haha! De er jo alltid der, og av og til kan jeg lure på hvordan 5 minutter i dusjen uten barn hadde vært. Men når jeg først har litt alenetid, så savner jeg dem jo, og vil egentlig bare sove slik at jeg er klar til en ny dag med dem.
Jeg har lagt noen planer for tiden fremover som jeg tenkte jeg kunne dele med dere, tross mitt ganske turbulente forhold til Fredrik for tiden. Alt kan ikke planlegges uansett, men jeg er så klar for vår og sommer og har store forventninger til tiden som kommer. Denne sommeren som kommer er det hele 4 år siden jeg pusset opp jenterommet mitt hjemme hos mamma og pappa, og 3 år siden jeg ble gravid og flyttet til Larvik. Kontrasten kjennes sterk i forhold til den sommeren jeg har i vente med guttene. Jeg vet at det trolig vil bli en travel tid fremover da jeg mest sannsynlig kommer til å være en del alene med guttene i sommer, fordi Leo skal ha en god del fri fra barnehagen, men jeg skal nyte hvert eneste sekund av det!
Storebror Leo blir jo som dere vet 2 år innen noen uker nå. Dette er noe jeg synes er veldig stort, vemodig, og helt fantastisk på samme tid. I år kommer jo naturligvis Leo til å forstå mer av det enn hva han gjorde i fjor, og selv om han kanskje ikke vil huske så mye av det når han blir eldre – så skal vi i hvert fall sørge for at det blir en dag vi som familien hans sent vil glemme. Jeg har allerede gått i gang med bursdagsplanlegging og forberedelser, og jeg gleder meg veldig til å dele den store dagen med dere.
♥ Påske på fjellet
Til påsken drar vi avgårde på en aldri så liten ferie, ganske langt hjemmefra! Det er virkelig noe eget med å tilbringe påsken på fjellet synes jeg. Det har skjedd med jevne mellomrom siden jeg var liten at familien min og jeg har dratt på familiehytta på fjellet i påsken, og jeg minnes mange fine turer dit fra da jeg var liten selv. Det blir derfor veldig spesielt for meg å ta med meg mine egne barn dit, for å nyte påsken med familien.
♥ Den første ferieturen
Dette er riktig nok ikke helt sikkert enda, men jeg skal gjøre det jeg kan for å få det til. Jeg vil gjerne ta med meg barna til syden til våren, og jeg har sett for meg den siste uken i mai. Det blir jo i så fall den første ferieturen for Leo, og i hvert fall for Noah. Jeg vil ikke dra helt alene med barna, men så er det jo ikke alle rundt meg som har mulighet til å fri fra jobb på det tidspunktet heller, så vi får vente og se. Forhåpentligvis går det, hvis det ikke lar seg gjøre blir det til høsten igjen. Vi skulle jo egentlig dra høsten 2015, så nå har vi virkelig ventet lenge nok synes jeg!
♥ Sommer i Larvik
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det her inne for dere tidligere, men Larvik er den skikkelig sommerby. Det er ganske mørkt, trist og kaldt her på vinteren – men i gjengjeld er det virkelig helt fantastisk her på sommeren. Jeg håper været blir ekstra bra nå til sommeren, og ser for meg mange fine kvelder i hagen med barna, strandturer, og masse kos.
♥ Helgeturer
I løpet av sommeren vil Noah være 8, 9 og 10 måneder gammel – og jeg har jo enda ikke vært borte fra ham i det hele tatt. Dette fordi det ikke har føltes rett enda, da han er veldig avhengig av meg enda, og det er jo noe man må se an med hvert enkelt barn – når de er klare for å være litt borte fra mammaen sin. I sommer blir det trolig en helgetur på meg til Stavanger alene om Noah er klar, men før det blir det en helgetur til Gjøvik i mai hvor minstemann skal være med da Fredrik drar på fotballtur til England.
Jeg skulle gjerne hatt enda mer satt opp slik at jeg kunne glede meg til det, men som sagt så blir det vanskelig å legge alle planer nå. Det er jo også mange andre happenings fremover, som 17 mai og bursdagen min, som jeg også ser frem til. Men det er nok av tid til å planlegge enda, vi er jo enda bare i mars selv om våren nærmer seg. Jeg legger med et herlig bilde av Leo fra sommeren i fjor! Ønsker dere en veldig fin start på den nye uken som starter i morgen!
Av en eller annen merkelig grunn er det blitt slik at mange tror at det er blitt vanlig å bli tenåringsmamma, og at det i tillegg er blitt populært! For nei, dagens unge er utvilsomt ikke dumme, og de er hvert fall ikke gravide.
Det kan muligens se ut som om det er blitt vanlig å bli gravid når man såvidt er blitt tenåring når man logger seg på Facebook, blogg eller Instagram – fordi alt har blitt så mye mer tilgjengelig for oss gjennom sosiale medier, men det er det nok langt i fra realiteten. I hvert fall om man skal tro det nyeste av statistikk og tall som viser at det er omtrentlig 1300 nye tenåringsmødre i året.
Antall tenåringsmødre har faktisk sunket med 80% siden 70-tallet, så det er lite tvil om at det var mye mer vanligere før enn det er nå. Forskjellen er kanskje bare at det blir mye mer synlig nå i dagens samfunn nettopp på grunn av sosiale medier og at det alltid er en viss sjokk-faktor knyttet til gravide tenåringer, som igjen fører til at det gjerne blir spredt når det først skjer.
Det var egentlig ganske deilig å lese at statistikken over gravide tenåringer ikke har skutt i været, ikke fordi jeg nødvendigvis ikke synes noe om at jenter som vil bli gravide, skal bli mødre i tenårene (Jeg ønsker jo kun at man skal kunne ta et valg man med størst sannsynlighet kan leve godt med resten av livet) men med tanke på hvor ofte det hender at jeg blir beskyldt for å oppfordre tenåringer til å få barn ved bare å skrive en blogg om det.
Som jeg har sagt tidligere til dere så har jeg faktisk aldri møtt eller snakket med noen som har ønsket å havne i den situasjonen med å bli gravid i tenårene. Aldri. Generelt sett kan man vel også si at det ikke er noe de aller fleste tenåringer ønsker seg. At det er populært å bli mamma tidlig synes jeg er en helt merkelig påstand å komme med, og det er virkelig ikke min opplevelse.
Jeg synes på en måte det er litt vanskelig å skrive om dette, for samtidig som at jeg ikke vil romantisere det å være tenåringsmamma, så elsker jeg barna mine over alt på jord, og jeg ville aldri vært den samme uten dem. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg elsker å være mamma. Samtidig, vil jeg jo ikke oppfordre noen som kanskje er i en vanskelig situasjon som tenåring og som tror at å bli mamma og å skape sin egen familie vil gjøre lykken komplett, eller at det vil løse alle problemer ved å skape seg en slik ny tilværelse. Jeg vet jo at jenter i tenårene, spesielt de første årene, kanskje kan være lettere påvirkelig enn eldre jenter.
Jeg oppfordrer ingen til å bli gravide i tenårene, men jeg fraråder heller ikke. Jeg har ikke ett fasitsvar å gi alle. Vi kan være så forskjellige og ha så forskjellige utgangspunkt, det som er riktig i min situasjon er ikke nødvendigvis mest riktig i din situasjon. Men uavhengig av det er jeg slett ingen til å dømme andre for valgene de tar. En ting er imidlertid helt sikkert, og det er at det ikke kryr av, dumme, gravide tenåringer der ute, snarere tvert i mot!
4. Hvor høy er du? 160 cm. Flere av leserne mine som møter meg i virkeligheten kommenterer alltid at jeg er såå liten i virkeligheten, haha.
5. Hva var det siste du spiste? Taco laget av Fredrik.
6. Hva var det siste du drakk? Cola zero!
7. Er det noen du savner? Bestevenninna mi. Familien min og vennene mine i Gjøvik.
8. Svart eller hvit? Svart! Jeg elsker svart.
9. Favoritt tv-show? Okei, en liten funfact: Jeg ELSKER matprogrammer!
10. Favoritt artist? Lana del rey uten tvil. Må jeg velge noen på andreplass blir det Wiz Khalifa og Drake.
11. Har du piercing? Nei, de har jeg heldigvis tatt ut. Angrer så bittert for at jeg tok piercinger da jeg var enda yngre! Har hatt i tungen og i navlen.
12. Hva er din favorittsang? Det endrer seg egentlig hele tiden, men elsker alt av Lana del rey.
13. Hvor gammel er du? Jeg er 18 år gammel. Begynner å føle meg gammel, haha!
14. Stjernetegn? Tvillingene!
15. Hva ser du etter i en livspartner? En som kan få meg til å le, og en som får meg til å føle meg hjemme bare jeg er med personen.
16. Favorittantrekk? En enkel topp og et halvlangt skjørt.
17. Favoritt skuespiller? Jessica Lange og Leonardo Dicaprio. Alt de er med i av filmer blir nesten automatisk råbra.
18. Favorittfarge? Sort, beige, rosa, grått.
19. Høy eller lav musikk? En mellomting er fint!
20. Hvor drar du når du er trist? Hadde aldri tillatt meg selv til å bare stikke av et sted når jeg blir lei meg eller nedfor når jeg har to barn som jeg har ansvar for. Barna kommer først! Om det er kveld og barna er i seng og sover godt, kan jeg muligens finne på å gå meg en tur om jeg trenger litt tid for meg selv og er veldig nedfor eller deppa. Det er virkelig undervurdert å bare gå en liten tur ut i ro og fred.
21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Om jeg hører Noah våkne når jeg står i dusjen kan jeg bruke nanosekunder på å bli ferdig, for å si det sånn. Haha! Neida, til vanlig bruker jeg vel 5 -10 minutter. Å dusje i fred er luksus, men det skjer sjeldent uten at Leo kommer tassende inn døren og sier “Halloo? Mamma?”
22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Før jeg ble gravid? 3 timer. Nå? 3 minutter. Ting forandrer seg, gitt.
23. Har du noen gang vært i en fysisk slosskamp? Ikke direkte slosskamp, men har i mine (enda) yngre dager vært i nærheten.
24. Hva fanger din oppmerksomhet? Mennesker som står for det de sier, og som tør å være seg selv fullt og helt. Mennesker som ikke bare blir en i mengden, og som tørr å stå opp for seg selv og det de tror på.
25. Hva irriterer deg mest? Fremmede gutter som ringer meg på Facebook midt på svarte natta. Det høres helt tåpelig ut, men nå begynner det virkelig å bli et irritasjonsmoment.
26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Forholdet til Fredrik og meg.
27. Når sa du at du elsket noen sist? Sa til Noah før han sovnet tidligere i kveld at jeg elsker ham ♥
28. Hvilken bok var den siste du leste? Forbilde av Sophie Elise. Råbra, kjente meg igjen i mye av det hun skrev.
29. Favorittmat? Dere skulle visst hvilket matvrak jeg er. Jeg elsker alt som inneholder ost – og den store favoritten er nok en skikkelig cheeseburger.
30. Hvilken serie så du sist? The 100.
31. Hvem snakket du med sist? Min samboer Fredrik.
32. Hvilken film var den siste du så? Paper towns.
33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? California og Maldivene er begge steder jeg skal dra til innen noen år. Men akkurat nå passer ikke det med to små, så akkurat nå ønsker jeg å dra på et nydelig, barnevennlig hotell i Rhodos med guttene. Det hadde vært noe!
34. Hvor var du sist på reise? Dette er faktisk flaut, men sist gang jeg var i utlandet på ferie var faktisk på Mallorca i 2011. 6 (!) år siden! Hva i alle dager..
35. Hvilken sport gjorde du sist? Jeg er ikke et sportsmenneske akkurat. Jeg trener masse her hjemme, men det regnes kanskje ikke som sport? Hm.
36. Når kysset du noen sist? i går, tror jeg.
37. Når ble du sist fornærmet? Blir veldig lite fornærmet lenger, prøver å ikke ta ting så personlig når jeg er i denne bransjen.
38. Hva er favoritt godteriet ditt? Rosa hodeskaller og lakris.
39. Er foreldrene dine gift eller skilt? Foreldrene mine er gift og har vært sammen i omkring 20 år.
40. Hva er favoritt smykket ditt? Et sølvhjerte jeg fikk av Fredrik da vi hadde vært sammen i noen måneder. Det ligger i nattbordskuffen min.
41. Har du et crush? Ruby rose! Hun er jo rett og slett bare rådeilig. Haha, sorry Fredrik.
42. Når var du med noen sist? Bor med Fredrik, Leo og Noah – så det blir vel dem det da.
43. Har du en frykt? Edderkopper er min største frykt. Men har også en helt enormt stor frykt for å bli forlatt helt alene uten venner og familie. Jeg kan ikke se for meg et liv uten familien og venner ♥
Her har det gått i ett hele dagen. Det har vært planleggingsdag i Leo sin barnehage i dag, så han har tilbrakt fredagen hittil sammen med Noah og meg i dag. Fredrik jobber sent i dag, og skal også være borte deler av morgendagen – så guttene og jeg får mye kvalitetstid om dagen. Det setter jeg pris på, jeg elsker hvert minutt jeg får tilbrakt med dem, og selv om det er litt travelt når jeg er alene så gjør ikke det noe. Vi har lekt, spist og kost oss og slappet av – og guttene har forhåpentligvis kost seg med mammaen sin.
Jeg tenkte egentlig ikke å nevne det, men det føles så feil å skrive at dagen vår bare har vært fint når den startet alt annet enn fint. Dagen i dag startet på verst tenkelige vis. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det var fryktelig traumatisk for meg og noe som virkelig har satt sine spor. Det var ambulanse innblandet og jeg har virkelig aldri kjent meg så redd før.
Når ting føles som verst, så kan det heldigvis bare bli bedre. Denne dagen er virkelig et godt eksempel på det, for selv om den startet helt forferdelig, har den utviklet seg bra, og fått en lykkelig slutt. Jeg var redd den ikke skulle ende slik den har gjort. Nå har vi det heldigvis veldig bra alle mann. Selv om jeg fortsatt kan kjenne meg litt skjelven, så vet Leo og Noah å muntre meg opp.
